Kontrollerende atferd fra eks

[Gjest Gjest]

Jeg var første gjest her, og siden åpningsinnlegget virker det som om saken har blitt noe mer satt på spissen enn det jeg følte i åpningsinnlegget. (Men det skjer jo ofte når man ikke får særlig støtte..)

Siden mitt innlegg fikk et veldig krasst svar fra TS, med en del uriktige påstander, føler jeg behov for å presisere en del ting som for det meste også kom frem i innlegget:

Jeg ringer ikke hele tiden, som jeg skrev kan det ha gått et par dager siden sist jeg snakket med dem. (Det er derfor heller ikke snakk om bare en helg.)

Jeg ringer dem på deres mobiltelefon, som jeg selv betaler for.

Jeg spør ikke etter detaljer, som jeg skrev klart i innlegget. Jeg sprø ikke hva pappa og ny kjæreste gjør på, jeg spør ungene hva de har gjort på og hvor de har vært. (Nå er mine barn større barn da, så det er stort sett snakk om at de har vært hos/med venner, vært på kino osv. Jeg er overhodet ikke interessert i hva min eks og hans nye kjæreste gjør på!)

Jeg spør heller ikke om hva som blir sagt eller snakket om i hjemmet der. Men om det hadde oppstått en konflikt der ungene ringer og er veldig lei seg eller oppskaket, så er det jo naturlig å lure på hva som har skjedd. Det er jo ungene som ringer, ikke moren. Kanskje noe dere bør jobbe med da, eller er det hennes feil, mener du?

Og det at en eks skal blande seg inn i hvordan vi oppdrar barna når de er hos oss syns jeg ikke hører hjemme NOE sted i det hele tatt! Etter mitt syn så har alle rett til privatliv..også vi som er samværsforeldre!!

[Gjest Gjest]

Glemte å legge til at en "stemor" som legger seg opp i når jeg ringer mine barn på deres telefon (som jeg betaler for) har gått langt utover den oppgaven hun har påtatt seg, nemlig å være fars kjæreste!

[Gjest Gjest_Jenny_*]

Jeg vil tro at dette går over når mor har hilst på deg, blitt kjent med deg som fars kjæreste og ting går seg til?

Ut fra hva du skriver, antar jeg at du ikke har vert lenge sammen med denne mannen?

Har selv opplevd lignende, og syntes det kunne vere noe rart, all den tid far sjelden gjør det samme når de er hos henne.

Men jeg tror det er mest i en innkjøringsperiode.

Vis du som mamma skulle sende dine små bort med pappaen og en ny og ukjent person, ville du kanskje vere litt slik også?

Jeg ville det garantert.

Det er vel for å forsikre seg om at barnet har det bra.

Hører en at barnet gråter eller vil hjem, er det vel ikke akkurat beroligende.

Hva med å invitere mor hjem til dere en gang barna er der, så hun får se selv?

Eller sende litt sms -bilder av en glad og aktig gjeng?

Som stemor vil din oppgave alltid bli litt mer enn å vere pappas kjæreste.Du må også vere en forståelsefull kjæreste og helst ikke sette krav til no.

Rett og slett Tause Birgitte eller et usynlig spøkelse.

[Gjest Gjest]

Jeg vil tro at dette går over når mor har hilst på deg, blitt kjent med deg som fars kjæreste og ting går seg til?

Ut fra hva du skriver, antar jeg at du ikke har vert lenge sammen med denne mannen?

Har selv opplevd lignende, og syntes det kunne vere noe rart, all den tid far sjelden gjør det samme når de er hos henne.Men jeg tror det er mest i en innkjøringsperiode.

Vis du som mamma skulle sende dine små bort med pappaen og en ny og ukjent person, ville du kanskje vere litt slik også?

Jeg ville det garantert.

Det er vel for å forsikre seg om at barnet har det bra.

Hører en at barnet gråter eller vil hjem, er det vel ikke akkurat beroligende.

Hva med å invitere mor hjem til dere en gang barna er der, så hun får se selv?

Eller sende litt sms -bilder av en glad og aktig gjeng?

Som stemor vil din oppgave alltid bli litt mer enn å vere pappas kjæreste.Du må også vere en forståelsefull kjæreste og helst ikke sette krav til no.

Rett og slett Tause Birgitte eller et usynlig spøkelse.

Enig i det meste her. Det kan finnes andre forklaringer enn at mor bare er ute etter å kontrollere.

Reagerer forøvrig på at du og flere sier at pappaene ikke gjør dette.

Men det synes jeg ikke er det minste rart. Mødrene er jo ofte litt det vi kaller "hønemor", fedrene er vel litt mer avslappet på denne måten.

(Når det er sagt, så ringer min eks ofte til barna når de er hos meg. Han er selv borte på jobb i litt over en uke når de er hos meg, og ringer flere ganger i den perioden. Han spør selvsagt hva de gjør på og hva de har gjort på. Hva annet skal man liksom spør om når man ikke har sett ungene på en stund? Ikke en eneste gang har tanken streifet meg at han gjør dette for å kontrollere mitt privatliv!! Og hadde han ikke ringt, så er det sikkert noen som mener at han ikke bryr seg og tatt det ille opp også.)

[Gjest Gjest]

Glemte å legge til at en "stemor" som legger seg opp i når jeg ringer mine barn på deres telefon (som jeg betaler for) har gått langt utover den oppgaven hun har påtatt seg, nemlig å være fars kjæreste!

Hadde barna her brukt telefon for å ringe den andre forelderen for å klage når det ikke fikk det som dei ville, kan du væreheilt sikkert at den telefonen hadde vorte inndregen og ikkje levert til barnet før det skulle heim til den andre forelderen. Dette er å sette foreldrene opp mot hverandre og det lærer barna veldig fort om dei får gehør hos forelderen dei ringer til.

[Gjest Gjest]

Hadde barna her brukt telefon for å ringe den andre forelderen for å klage når det ikke fikk det som dei ville, kan du væreheilt sikkert at den telefonen hadde vorte inndregen og ikkje levert til barnet før det skulle heim til den andre forelderen. Dette er å sette foreldrene opp mot hverandre og det lærer barna veldig fort om dei får gehør hos forelderen dei ringer til.

Nå var det ikke det jeg snakket om da. Som jeg skrev; "når jeg ringer mine barn på deres telefon..."

Og hadde "stemor" tatt telefonen fra mine barn fordi jeg hun mente at jeg ikke kunne ringe til dem når de var hos henne og far, så kan jeg love deg at jeg ville blitt vanskelig å samrabeide med!

Men for all del; ingen problem for meg dette. Min eks og jeg har et veldig godt venneforhold og samarbeid. Det er helt naturlig for han at jeg av og til ringer barna når de er hos han, og omvendt. Får vi ikke svar hos barna (f.eks. pga. tomt batteri), så ringer vi til hverandre. Han er heldigvis en meget oppegående mann og ingen nikkedukke. Hvis en evt. kjæreste av han hadde ment at jeg ikke kunne ringe mine barn når de var hos han, så tror jeg ikke denne kjæresten hadde blitt gammel der i huset, for å si det sånn.

Og den kjæresten han har, har slett ingen problemer med det heller, så det har alsri vært et problem.

Spørsmålet er om ikke TS bare bør la det passere. Er det egentlig et så stort problem at det er verdt å lage en konflikt ut av det??

Når det gjelder det at barna ringer moren for å klage på faren og kjæresten, så er dette et eget problem som man bør ta med barna. Far kan også gjerne ta dette opp med mor, slik at hun svarer annerledes og ikke gir barna noe gehør.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Hei Hi dyttet en annen tråd om en lignende problem stilling. Synes du har din fulle rett til å reagere på at mor ødelegger samværstiden for dere og barna gjennom telefonen. Dette er noe mannen din må ta tak i!

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Kan ikke se å ha sett at dette er ett problem for barna at mor ringer. Hvorfor er det ett problem for dere da?

Så lenge det ikke er ett problem for barna så synes jeg ingen skal gå inn og regulere samtaler mellom foreldre og barn.

Jeg tror ikke denne stemoren greier å se hvilket forhold barn/mor har i her. Er det da riktig å føle seg paranoid og eksponert når barn prater med sine foreldre. Barn er barn og må vel kunne opprettholde den kontakt/kommunikasjon de føler er naturlig.

[Far til 2]

Hadde barna her brukt telefon for å ringe den andre forelderen for å klage når det ikke fikk det som dei ville, kan du væreheilt sikkert at den telefonen hadde vorte inndregen og ikkje levert til barnet før det skulle heim til den andre forelderen. Dette er å sette foreldrene opp mot hverandre og det lærer barna veldig fort om dei får gehør hos forelderen dei ringer til.

Der beskriver du eksakt situasjonen da jeg var samværsforelder. Dette er delvis forbudt å fortelle ettersom jeg av enkelte stemples som "kvinnefiendtlig", men det er ingen tvil om at jeg i perioder var fiendtlig innstilt til èn mor som nektet barna å ringe til meg. Og selv da mor stakk av med ungene en jul (de skulle vært hos meg), ble jeg nektet å snakke med dem på tlf.

Jeg tror vi skal være forsiktig med å nekte barna å snakke med den andre forelderen, men det må være lov å begrense samtalen til å omhandle barnet og oppholdet generelt uten å ta tak i mer private ting. Noe er det uansett mulig for foreldrene å få vite etter besøket og da bør en begrense seg til nettopp det.

[Gjest Gjest]

Første gang jeg kan si meg enig med deg, Far til 2.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg tror vi skal være forsiktig med å nekte barna å snakke med den andre forelderen, men det må være lov å begrense samtalen til å omhandle barnet og oppholdet generelt uten å ta tak i mer private ting. Noe er det uansett mulig for foreldrene å få vite etter besøket og da bør en begrense seg til nettopp det.

Mener du nå at du skal styre samtalen som barnet har med den andre foreldren?

Skal ikke barnet få ha den samtalen det er naturlig for barnet og ha med sine foreldre?

Absurd.

Jeg finner det absurd å gå inn å begrense ett barns kommunikasjon med den andre foreldre. Og gjør man det så mister man tillit og troverdighet ovenfor barnet. Uansett forholdet mellom foreldrene så må barnet kunne ha sine foreldre som de selv ønsker og kommunisere som de selv ønsker. Hvis ikke tror jeg du avskriver deg dette barnet om det ikke skal kunne ha åpne sluser til den foreldren de måtte ønske.

[Gjest Hilde K S]

Altså. Jeg føler bare for å påpeke at i alle fall mine barn snakker om ting som egentlig er private mellom far og hans samboer, til meg når de har vært der. Og jeg ringer dem aldri mens de er der. Jeg spør ikke om sånne ting heller. Jeg spør hva de har gjort på og om de har hatt det fint. Akkurat som jeg gjør dersom de har vært andre steder.

Jeg antar de forteller ting om meg også, når de er hos faren.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår godt at dette er frustrerende. Jeg ville bedt samboeren din om å bestille en time på familievernskontoret for å sette opp en detaljert samværsavtale.

Dette er en time for de to, så om ikke det er greit for mor at du kommer, bør du ikke mase om å bli med.

Da kan mor forklare hvorfor hun føler at hun må ringe barna når de er hos dere, og far kan forklare hva dere synes er vanskelig med det.

Med en nøytral 3. person tilstede er det lettere å forstå den andre.

Der kan de få hjelp til å sette opp en avtale om: kan hun ringe barna? Hvor ofte? Hva hvis de ringer og vil hjem? De kan også lage en avtale om utspørring og evt. andre ting dere ønsker og synes er vanskelige.

Enig

[Gjest Chiffon]

...........

Endret 13. oktober 2009 av Chiffon

[Gjest Gjest]

Mener du nå at du skal styre samtalen som barnet har med den andre foreldren?

Skal ikke barnet få ha den samtalen det er naturlig for barnet og ha med sine foreldre?

Absurd.

Jeg finner det absurd å gå inn å begrense ett barns kommunikasjon med den andre foreldre. Og gjør man det så mister man tillit og troverdighet ovenfor barnet. Uansett forholdet mellom foreldrene så må barnet kunne ha sine foreldre som de selv ønsker og kommunisere som de selv ønsker. Hvis ikke tror jeg du avskriver deg dette barnet om det ikke skal kunne ha åpne sluser til den foreldren de måtte ønske.

Det får no være måte på med opne sluser. Barnet må få lov til å lære seg at det kan gå til den forelderen som det bor hos den aktuelle dagen med det som plager,og ikkje alltid ta lettaste utveg med å ringe og suttre på telefon til den andre forelderen.Som ikkje er tilstede og faktisk ikkje kan gjere noko med situasjonent.Suttring og klaging har ingenting med komunikasjon og sammarbeid å gjere.Da bør telefonkontakta reduserast til det minimale så barn og samværsforeldre kan få sjangsen til å få eit godt forhold seg imellom utan at alt som skjer skal innom den andreforelderens øyrer.

[Far til 2]

Mener du nå at du skal styre samtalen som barnet har med den andre foreldren?

Skal ikke barnet få ha den samtalen det er naturlig for barnet og ha med sine foreldre?

Absurd.

Jeg finner det absurd å gå inn å begrense ett barns kommunikasjon med den andre foreldre. Og gjør man det så mister man tillit og troverdighet ovenfor barnet. Uansett forholdet mellom foreldrene så må barnet kunne ha sine foreldre som de selv ønsker og kommunisere som de selv ønsker. Hvis ikke tror jeg du avskriver deg dette barnet om det ikke skal kunne ha åpne sluser til den foreldren de måtte ønske.

Jeg mener det må være mulig å snakke med den andre forelderen (det er dette som beskrives som samrabeid) om at detaljer mht samværet (f.eks.hva barnet fikk å spise da de var å besøkte bestemor/bestefar og hva som ble sagt der) kan vente til barnet kommer hjem (i mellomtiden har barnet glemt alt dette )

Hvis mor fortsetter å mase om det samme (en hører jo dette på barnets svar) må det være mulig å få låne telefonen og repetere "hva en ble enig om", før en gir telefonen tilbake til barnet. Jeg synes det er velfig ufint å lære barnet å fortelle alle detaljer om samværet, noe barnet også vil forstå etterhvert.

[Gjest Gjest]

Der beskriver du eksakt situasjonen da jeg var samværsforelder. Dette er delvis forbudt å fortelle ettersom jeg av enkelte stemples som "kvinnefiendtlig", men det er ingen tvil om at jeg i perioder var fiendtlig innstilt til èn mor som nektet barna å ringe til meg. Og selv da mor stakk av med ungene en jul (de skulle vært hos meg), ble jeg nektet å snakke med dem på tlf.

Jeg tror vi skal være forsiktig med å nekte barna å snakke med den andre forelderen, men det må være lov å begrense samtalen til å omhandle barnet og oppholdet generelt uten å ta tak i mer private ting. Noe er det uansett mulig for foreldrene å få vite etter besøket og da bør en begrense seg til nettopp det.

Jeg er enig i at man skal være forsiktig med å nekte den andre forelderen å snakke med barna på telefon. Da bør man ha en god grunn. Men så lenge barna er små, så kan man godt styre samtalehyppigheten noe:) Vi lot for eks min stesønn få ringe mr om han ville. Det skjedde to ganger, nå skjer det aldri selv om han har egen mobil. Når mor ringte opplevde vi at barnet ble forvirret og usikker. Han har hatt det bra hos oss hele veien, men savnet faktisk ikke mor noe særlig når han var hos oss. Eller han tenkte ikke så mye på henne- det blir vel riktigere å si. Og når hun ringte og snakket med han, så lovet hun gaver og hemmeligheter og yndlingsmiddag når han kom hjem. Dermed ble ungen gående og fundere på hva som ventet på han. Ikke så greit det heller. I tillegg fikk han dårlig samvittighet fordi mamma savnet han så mye, mens han selv hadde glemt å tenke på han.

Det er med andre ord mange fallgruver, og jeg vet at alt vi gjør, sier og mener kommer til mor. Greit å vite;)

[Gjest regine ii]

Det får no være måte på med opne sluser. Barnet må få lov til å lære seg at det kan gå til den forelderen som det bor hos den aktuelle dagen med det som plager,og ikkje alltid ta lettaste utveg med å ringe og suttre på telefon til den andre forelderen.Som ikkje er tilstede og faktisk ikkje kan gjere noko med situasjonent.Suttring og klaging har ingenting med komunikasjon og sammarbeid å gjere.Da bør telefonkontakta reduserast til det minimale så barn og samværsforeldre kan få sjangsen til å få eit godt forhold seg imellom utan at alt som skjer skal innom den andreforelderens øyrer.

Men dette handler da ikke om barnet, men om samværsforelders behov for kontroll. (eller kanskje steforeleder.....)

Det dere som skal kontrollere barns telefonsamtaler, begrense og faktisk nekte de å snakke med den andre forelder gjør, er å lage vantette skott i barnets liv. GJennom slik adferd lærer barnet "det som skjer hos pappa får jeg ikke lov å fortelle til mamma". Det igjen skaper STORE problemer for en liten kropp og det gir grobunn for en ungdom som er en mester i å lyve og forstille seg, fordi det er det h*n er opplært til.

Det er en uting å nektet barnet kontakt med omsorgsforelder når ungene er på samvær. Og vice versa! Hvis man ikke takler at barnet snakker om HELE sin tilværelse så bør man gå i seg selv, i stedenfor å lage trøbbel for ungen.

Til ts vil jeg si at du bør bare la det gå. La barna snakke med moren sin, uten å lag noe stort nummer ut av det. Når det gjelder at de vil hjem så bør FAR ta en prat med mor, og forhåpentligvis kan de da sammen finne ut av det.

[Madmartigan]

Men dette handler da ikke om barnet, men om samværsforelders behov for kontroll. (eller kanskje steforeleder.....)

Det dere som skal kontrollere barns telefonsamtaler, begrense og faktisk nekte de å snakke med den andre forelder gjør, er å lage vantette skott i barnets liv. GJennom slik adferd lærer barnet "det som skjer hos pappa får jeg ikke lov å fortelle til mamma". Det igjen skaper STORE problemer for en liten kropp og det gir grobunn for en ungdom som er en mester i å lyve og forstille seg, fordi det er det h*n er opplært til.

Det er en uting å nektet barnet kontakt med omsorgsforelder når ungene er på samvær. Og vice versa! Hvis man ikke takler at barnet snakker om HELE sin tilværelse så bør man gå i seg selv, i stedenfor å lage trøbbel for ungen.

Til ts vil jeg si at du bør bare la det gå. La barna snakke med moren sin, uten å lag noe stort nummer ut av det. Når det gjelder at de vil hjem så bør FAR ta en prat med mor, og forhåpentligvis kan de da sammen finne ut av det.

Det er her du tar SÅ feil...

Det er ikke snakk om å kontrollere barnets samtale med mor, eller å nekte barnet og kontakte omsorgsforelder når barnet er hos samværsforelder. Det er snakk om omsorgsforelderens manglende evne til å sette grenser for seg selv.

Hvis barnet er hos samværsforelder et par dager - en helg e.l. - trenger ikke omsorgsforelder kontakte barnet - pr egen tlf eller samværsforelders - dersom vedkommende ikke har noe helt spess på hjertet.

Dersom barnet er hos samværsforelder en lengre periode - f.eks. ferie - er det mer naturlig at omsorgsforelder kontakter barnet en gang i blant. Men alt MED MÅTE - både antall telefoner og graden av utspørring.

[Gjest Hilde K S]

Ja. Det er ganske ondskapsfullt å ringe barnet når det er borte en helg for å si at man savner det. Barnet bør få kose seg uten å bli satt ut på denne måten.

Likevel kan man ikke nekte barnet kontakt med den forelderen som ikke har samvær.

Endret 13. oktober 2009 av Hilde K S