Lykkeland

[Blåmor]

Da er de siste prøvene tatt, og det er bare å vente. Snakker med St. Olavs på mandag, og da var det 13 uker ventetid på kromosomprøvene. De tok vi i midten av februar, det betyr at vi forhåpentligvis kan forvente oss et brev i løpet av juni. Antakeligvis er det sommerstengt slik at vi ikke kommer i gang før til høsten. Jeg er så lei av å vente! I dag fikk jeg vite at enda en bekjentvenninne er gravid, hele 5 1/2 måned på vei, men det synes nesten ikke.

Når blir det vår tur? Frustrert... Mest fordi at jeg vet at det finnes ingenting jeg kan gjøre.

[pusilus]

13 uker :dåne: Det tar på med ventingen ja, det kan jeg skrive under på. Har ikke tall på hvo mange ganger jeg ringte for å høre etter de svarene etter det var gått åtte uker ( som jeg hadde fått vite svartiden var)

Håper svartiden går ned

[honning]

Hei Blåmor!

Lenge siden jeg har vært innom her nå ja. Uff, jeg forstår godt frustrasjonen deres, og henger meg på pusilus i at jeg håper at svartida blir kortere Dere hadde virkelig fortjent å komme igang snart

Håper du får ei flott helg!

[Blåmor]

Oh dear... Snakket med venninne i går som jeg visste at har slitt lenge. Jeg trodde hun fikk behandling og at det gikk ganske greit, men etter en lang samtale i går viser det seg at alt er planlagt. Hun føler seg tilfreds med tanken på å dø, brevet er skrevet og hele handlingen er planlagt ned til minste detalj, dato er satt. Jeg må inn å skaffe hjelp NÅ - men det blir tøft. Prøver å få henne med til fastlegen sin i dag, så får vi se hvordan det går videre. Dette var mye større enn vi trodde. Psyken er skummel.

[Lucky?]

Uff da, stakkars venninnen din Håper du klarer å få henne med til fastlegen i dag og at han får henne rett inn på et sted hvor de kan hjelpe henne.

Godt hun har en våken venninne

[pusilus]

Huff , nå fikk jeg vondt langt inne i meg.

Håper du fikk henne med til legen i dag og at det var hjelp å få der

[Blåmor]

Jeg snakket med legen hennes samme morgen, og reiste så til venninnen min og spurte om hun var klar for å få hjelp. Hun sier at hun skal gi det et forsøk. Vi har vært på sykehuset i dag og hatt en lang samtale med en som jobber i en forebyggende selvmords-team. Hun skal tilbake på mandag. Det er steintøft å sitte der og høre på alt hun har bært på disse årene, men ikke snakket om. Han vi snakket med var svært dyktig, han skjønner nok enda mer enn hun tror.

Dette preger meg mer enn jeg trodde. Vi snakket mye i dag om at hun ikke skal føle at hun er en byrde, for det er hun ikke, men det er mer krevende enn jeg først forstod, og jeg er redd det lett kan spise meg opp. Jeg føler ansvar for å hele tiden være tilgjengelig for henne. Akkurat nå er det ikke så mye annet jeg kan gjøre enn å være en god venninne, noe som jeg selvfølgelig vil være, men jeg klarer det ikke 24 timer i døgnet. Det er så mange tanker og følelser som jeg ikke klarer å sette ord på akkurat, men jeg vet at jeg må passe meg for å ikke bli FOR involvert, for da kommer det rett og slett til å ta over for alt annet.

Blåmann er veldig involvert i et prosjekt som ferdigstilles denne helgen. Det har tatt mye tid de siste ukene, og vi har hatt svært lite tid sammen. Jeg er veldig inneforstått med at dette faktisk er siste helgen, og det er et prosjekt vi har glede av begge to, og jeg er veldig stolt over innsatsen hans. Samtidig er det akkurat nå jeg trenger han mest, jeg vil helst ikke være alene, for da tenker jeg for mye på det, det aller tryggeste og beste er å være sammen med han, bare han og jeg. I dag sa jeg det rett ut, at det er den beste gaven han kan gi meg nå (fordi jeg hadde kjøpt en bok til han som han ønsket seg, og han lurte på hvorfor jeg hadde kjøpt gave til han). Det virker ikke som om han forstår, eller at han skjønner hvordan jeg har det. I kveld skulle han egentlig være igjen etter at prosjektet var over for i kveld, sammen med noen av de andre medvirkende, og så skulle han sove samme sted. Alt blir bare galt når jeg egentlig ønsker at han skal komme hjem, men samtidig vet at jeg aller mest vil at han skal komme hjem etterpå. Før han reiste nå sa han at det var greit at han kom tilbake, men jeg vet jo at han helst vil være igjen. Så nå blir det galt uansett.

Jeg mener selv at jeg har vært tålmodig og forståelsesfull med alt han driver med, og tenkt at det bare er for en periode. Men jeg mener det at når det faktisk er noe som står på med en av oss, så er det svært naturlig for meg at det går foran andre ting. Ikke at han ikke skulle reise i det hele tatt i dag, men at det er så vanskelig å si at han faktisk kan komme hjem i kveld, når jeg sier at det er det jeg trenger akkurat nå. Hvorfor forstår han ikke? Jeg sier det jo rett ut!?

Jeg er sikkert for kravstor og vanskelig, og jeg er absolutt ikke av den oppfatning at vi ikke skal ha separate hobbyer/gjøremål, men denne ene gangen trodde jeg faktisk at han kanskje forstod at det var lurt å komme hjem. Han kommer jo hjem nå, men det blir med en liten bismak om dere skjønner. Jeg føler at han veldig ofte tar litt lett på ting, og kanskje den svært så positive livsholdningen hans, som jeg ellers elsker, stenger litt for innsynet i blant? Ikke vet jeg...

Dette ble et svært kaotisk innlegg, mest for å få ut de følelsene og tankene jeg har før venninnen min kommer på besøk. Vi skal lage litt mat og se på film, så det blir helt sikkert hyggelig, men det er vondt å se på hvordan hun tar på seg maska og blir den "vanlige, gamle" venninnen igjen, når jeg vet at det egentlig ikke er slik hun er nå i det hele tatt. Det er heldigvis flere venner som er involvert, men den ene bor ikke her, og den andre har ikke vært så involvert de siste dagene. Jeg tror kanskje at vi tre bør snakke sammen og virkelig dra lasset sammen, for jeg klarer det ikke alene. Nå håper jeg bare at hjelpen hun får faktisk hjelper, og at hun ikke har bestemt seg på forhånd for at det ikke skal hjelpe.

Vi får se. I morgen er en ny dag, og jeg får vel bare trøste meg med at enkelte ganger så vil ikke Blåmann og jeg være helt enige, og at jeg faktisk har lov til å "stå på krava" noen ganger.

[GlaJenta88]

Blåmora mi!

Dette var mye på en gang for deg :klemmer:

Jeg skjønner at det er vanskelig å glede seg over alle de kommende babyene og struttende gravidmagene rundt deg. Jeg forstår også at du blir litt irritert over deg selv som ikke klarer å glede deg på andres vegne, men ikke ta det så innover deg. Du er i din fulle rett til å ikke bli hoppende glad, og det er jeg sikker på at alle skjønner. Men nå har du jo et fantastisk bryllup i horisonten å glede deg til Det forkorter ikke ventetiden på prøvene, men gir deg muligheten til å totalt fordype deg i noe annet i det minste. Og for noe herlige greier det er å fordype seg i :rødme:

Når det gjelder venninna di så jeg meg i støvet for deg. Du er utrolig! Du stiller virkelig opp for venninna di altså! Men, når det er sagt, så må du være forsiktig og være veldig tydelig på din rolle oppi dette her. Det er ikke din oppgave å få henne frisk. Du skal ikke ta på deg mer ansvar enn du burde. Du kan være en god venninne som blir med til leger og som spiller spill/ser på film sammen med ho, men du må ikke ta på deg mer enn det. Det kommer til å tære altfor mye på deg. Dessuten mener jeg, av tidligere erfaring, at hvis man ikke er interessert i å få hjelp, så forteller man ingen tankene sine. Da skjer det plutselig og uventet. At venninna di har gitt deg såpass innpass og fortalt deg om dette, betyr nok at hun vil ta imot hjelp. Her er det viktig at hun forstår at hun må gjøre "arbeidet" alene, men at du (og de andre vennene) er der for henne om hun trenger dere. Dere støtter og er der, men hun kan ikke gjøre seg avhengig av dere. Videre informasjon om hvordan de nærmeste skal forholde seg for dere sikkert av helsepersonell også. Du skal ikke slite deg ut og bli syk selv om venninna di har det tøft!

Når det gjelder dette med at mannen ikke forstår selv om du sier det rett ut, så er det sånn mannfolk er noen ganger dessverre. Jeg kjenner meg litt igjen i hele settingen din. Du føler behov for å ha han hjemme litt, og det virker som om han ikke skjønner det spor - til tross for at han vet om alt som skjer og alt du har å tenke på. Jeg vet igrunn ikke helt hva jeg skal si, men jeg kan slenge med noen :klemmer: til deg!

Det ordner seg nok skal du se!

[pusilus]

Først en god til deg. Venninen din er heldig som har deg somkan stille opp for henne.

Jeg er veldig glad for at du er bevisst på at du må ta tid til deg selv også og ikke la deg bli spist opp av hennes problemer selv om de er høyt prioritert nå. Jeg vet at balansen der er vanskelig, men ta vare på deg selv og Blåmannen. Som glajenta sier, det er ikke din oppgave å få venninen din frisk, det er helsepersonellet der for, du skal bare være den gode venninen du er og støtte henne Det er nok lurt om du tar deg en prat med de andre venninnene også, slik at de vet hvordan ståa er og kan være litt mer til stede de også.

Ang. gutter så er det desverre slik at de ikke alltid forstår ting selv om man sier de rett ut, hadde jeg hatt noen mirakelkur på det hadde jeg gladlig delt det med alle

Håper du får en fin søndag

[honning]

Hei Blåmor!

Fikk bare lyst å gi deg en stor når jeg leste dette! Det er virkelig mye på en gang, og jeg støtter meg absolutt til det GlaJenta og pusilus skriver. Mange gode og smarte ord der som jeg sier meg enig i.

Håper at du ikke graver deg ned i bekymringer, og at du snart får støtta du trenger fra Blåmann

[Blåmor]

Hurra for Norge og gratulerer med dagen

Her har det heldigvis roet seg ned litt. Min venninne har begynt å behandling, og synes det er ålreit så langt, og begynner kanskje å ane at det finnes noe å leve for. Blåmann fikk jeg snakket med, og det har også ordnet seg.

Akkurat nå ser jeg på 17.mai fra hele verden på NRK, og jeg blir helt flau over hvor lettrørt jeg er om dagen. Når kommende bruder finner brudekjolen sin på "Say yes to the dress" kommer tårene, og nå begynte jeg jammen meg å hulke av innslaget fra San Diego der en stor gjeng gikk i tog og sang "Vi ere en nasjon, vi med". Merkelige hetetokter har jeg også hatt i det siste, vanligvis er jeg verdensmester i frossenpinn, men de siste to dagene har jeg vært abnormalt varm. Jaja, sikkert et eller annet på vei i kroppen som bobler opp gjemte hormoner.

Nå må jeg hoppe i bunaden, før det er ut å se på livet. Jeg ELSKER å gå i bunad, skulle ønske det var mange flere anledninger i løpet av året. Ønsker alle en fin dag!

[Lucky?]

Hormonell om dage da

Jeg satt å tuta når jeg så toget gikk forbi kronprinsfamilien jeg da

Håper du hadde en fin dag i går

[Blåmor]

Nytt slag i magen. Enda en venninne som skal ha baby. Hvorfor kan jeg aldri lære meg å akseptere det, det er like vondt hver gang! Jeg har jo skrevet om dette en del ganger nå, og hver gang er jeg like skuffet over meg selv over at jeg ikke kan glede meg på deres vegne. I stedet blir jeg redd for at jeg kommer til å trekke meg unna. Jeg er jo veldig glad på deres vegne, det er jo bare det at det minner meg så veldig om det vi selv ikke får til. Alt annet godt i livet blekner i forhold hver gang jeg kjenner følelsen av sorg, frustrasjon og endeløs bekymring for at det aldri skal gå.

Jeg vet det er viktig å holde håpet oppe...men noen ganger føles det ut som om jeg står på rute nr 1 i Stigespillet, og da er det langt igjen til rute nr 100. Vi venter jo bare på brev som bør komme om ikke altfor lenge, men tenk om noe er galt med prøvene våre? Da vet jeg virkelig ikke hvordan jeg skal reagere.

Nei, jeg er nødt til å slutte med klaging og mas, det kommer jeg ingen vei med. Jeg vil heller ikke at dette skal være en bok hvor jeg bare bærer i vei om alt som er galt. Jeg vil jo helst være både positiv, løsningsorientert og blid - men noen ganger klarer jeg det rett og slett ikke. Jeg takler dette verre enn jeg trodde at jeg skulle, men det er jo i grunn lite å gjøre med det.

Bøkene kaller, og med første eksamen på onsdag, har jeg ikke noe annet valg enn å legge alle tanker til side og konsentrere meg om den.

[pusilus]

Blåmor vennen min

Jeg skjønner bekymringene dine, har vært der selv. Legger igjen noen gode :hug: til deg.

Lykke til på eksamen

[Blåmor]

Takk, pusilus Nå er det du som skal ha alle klemmene - håper virkelig at dere får frys veldig snart!

Jeg ringte Fertilitetsseksjonen i dag og spurte om kromosomprøvene. Min hadde kommet, og Blåmanns var nok rett rundt hjørnet, siden de var sendt på samme dag. Jammen er jeg glad jeg ikke visste om de 13 ukene å vente for å få svar på én prøve da vi begynte med dette! I følge nettsidene er det jo ca 8 uker ventetid på alt, men jammen har det tatt mye lenger tid enn det. Nå blir det antageligvis til at vi ikke kommer i gang med noe før august, siden jeg venter mens om et par dager, og vi rekker ikke å komme i gang med noe før det. Neste syklus er i juli (har ca 40 dager), og da er det jo stengt. Men kanskje i august?

Har fremdeles ikke svart venninna som fortalte at hun var gravid. Hver gang jeg skal inn for å svare, skynder jeg meg å gå ut, for jeg orker ikke forholde meg til det ennå. Hun vet ikke at vi driver med prøverør, så jeg må nok bare klistre på meg smilet og skrive mange godord til henne. Det er jo det jeg føler, det er bare at de glade følelsene for henne og samboeren ligger så veldig godt innpakket blant de vonde følelsene. Forhåpentligvis blir det lettere å takle for hver gang, og nå har det jo skjedd en del ganger - så vi får bare håpe at slaget blir litt svakere hver gang.

I dag har virkelig vært tidenes mest ineffektive lesedag, men siste dag før eksamen er jo sjelden effektiv. Nei, nå skal jeg inn og gjøre en skikkelig innsats så jeg kanskje kan ta kvelden fri. Gleder meg til å komme hjem i morgen! Men da er det jo bare å sette i gang med nytt stoff.

Tudelu!

[pusilus]

Så godt å vite at svarene er rett rundt hjørnet Jeg har også snakket med dem i dag , kanskje vi ser hverandre på venterommet? Jeg klarer vel så akkurat å snike meg til en innsetting i august

[honning]

Hei Blåmor!

Nå er det ikke lenge til svarene kommer nei, og etter det kan dere bare nyte sommeren før det er igang med hormoner og prøverør. Håper tida går fort for dere til dere kommer igang

Jeg forstår deg godt at du ikke klarer å glede deg over andre som blir gravide. Det er veldig hardt når man sliter selv. Ei venninne av oss fikk litt dårlig samvittighet da hun fikk vite hvordan vi hadde slitt, og hun blei gravid på p-pilla. Det er jo ikke deres feil, men det er utrolig urettferdig uansett.

Masse lykke til med eksamen i morgen!!

[Blåmor]

Takk, honning og pusilus

Fantastisk dag å våkne med bankende hodepine på...

[Lucky?]

Kjenner den følelsen du sitter med når venninner blir gravide ja Like skuffet over meg selv hver gang jeg også, men tenker at det er helt naturlig med en slik reaksjon

Kjedelig å vente så lenge på de kromosomprøvene altså, 13 uker er jo helt sykt! Håper de er rett rundt hjørnet

Håper hodepinen har gitt seg og at kvelden blir fin

[Blåmor]

Den gikk heldigvis over etter jeg dopet meg med både Ibux og Paracet. Det føltes ut som om det gikk ganske bra i dag, er jo alltid litt redd for at jeg har bommet totalt, men jeg er ikke bekymret for å stryke i alle fall. Fikk også telefon fra sjefen med jobbtilbud fra høsten. Har visst at jeg skulle få jobb, men ikke helt i hvilket område, men nå får jeg nytt årsvikariat akkurat der jeg ønsket meg. Strålende fornøyd med litt miljøskifte og helt andre utfordringer som er innenfor de fagfeltene jeg interesserer meg mest for. Det var godt å få vite, altså! Nå ser jeg lyst på høsten med forhåpentlig innsetting, kollegaskifte og bryllup. I morgen skal vi på visning i det vi håper blir vårt fremtidige hus. Kjempeoppussingsobjekt, men da får vi det i alle fall slik vi vil ha det.