Fordommer mot gamle mødre

[TanteBrun]

Jeg er straks 40 og mannen min noen år eldre og vi vil ha barn. Ingen av oss har barn fra før.

Selv har jeg følt på mine egen fordommer mot oss selv på det å få barn nå - er vi egentlig for gamle?

Vil jo helst at ungen(e) skal nå myndighetsalder før foreldrene blir pensjonert...

[Gjest Gjest_Gjest4_*]

Synes faktisk at i en debatt så er det viktig at vi forholder oss til fakta her, slik du er opptatt av å gjøre, ved å snakke om alle de grusomme tingene som kan skje ved at en mor får barn sent i livet.

Endret 3. oktober 2009 av MissStiles

[attegløyma]

Det handle vel i stor grad om å møte den ein vil ha barn med? Så når du seier at ein "bestemmer seg for å få ein søt liten unge" når ein er over 40, så er det temmeleg arrogant. Det kan ta så lenge å møte den ein vil ha ungar med. Ein har uansett over 95% sjanse for at ungen er frisk og rask, så sjølv om risikoen for eit barn med sjukdomar aukar, så aukar den frå veldig liten til litt større...

Mi oldemor fekk første ungen då ho var 37, og ho fekk 5 friske ungar, der den eine tok medisinutdanning. Oldemora mi var fødd rundt 1875... Eg har hatt lyst på ungar lenge, men aldri møtt far deira. Når eg gjer det, så skal eg få ungar, men eg vil nok vere nærare 40 når det skjer, sidan eg er 34 no. Men har framleis ikkje møtt han eg skal bli gammal med.

[MissStiles]

Tråden er ryddet

MissStiles, mod

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg er straks 40 og mannen min noen år eldre og vi vil ha barn. Ingen av oss har barn fra før.

Selv har jeg følt på mine egen fordommer mot oss selv på det å få barn nå - er vi egentlig for gamle?

Vil jo helst at ungen(e) skal nå myndighetsalder før foreldrene blir pensjonert...

40 år er en fin alder for å bli mor. Kjør på!

[Gjest SmallTalk]

Det finnes helt klart fordeler for å få barn senere enn tjueårene hvis man ser bort i fra det rent fysiske hos kvinnen som skal bære frem og føde barna.

Eldre (misforstå meg rett) mødre har ofte en mer stabil økonomi, de har jobbet en del år og slipper i større grad å snu på kronene. Økonomi er en viktig faktor i et parforhold, har man dårlig råd, går det utover forholdet, og dermed også barna.

Man har større mulighet for å være hjemme i reduserte stillinger fordi man har økonomi til det.

Signeres!

Jeg er så ego at jeg tenker økonomi fremfor biologi. Jeg er 21 år, student, lever på studielån og har en deltidsjobb som gir ca 120.000 i brutto årslønn ved siden av. Selv om jeg har en samboer med 370.000 i brutto lønn, så har jeg i mine øyne hverken råd eller inntekt som er forutsigbar nok til at jeg per dags dato har lyst til å sette barn til verden.

Jeg har vokst opp med en alvorlig handicapet lillebror, og har sett nødvendigheten av å ha en stabil og god økonomi. Jeg personlig skjønner ikke dere som er av den oppfatning av at å få barn uansett økonomi er greit, og at det "alltids ordner seg".

Jeg har foreldre som var relativt gamle når de fikk meg (mamma var 28, pappa 34), og jeg er sjeleglad for at de ikke er noe yngre enn de er. Da hadde tid og råd til å takle foreldrerollen, og de hadde fått gjort det de hadde planer om i livet når de fikk meg. Og ikke minst så hadde de råd til at mamma var hjemmeværende med meg noen år, pga at pappa har vesentlig høyere lønn enn normalen.

[Snipa]

Med mengen genfeil i min familie ville jeg ALDRI ha satt et barn til verden i en alder av 40 og drite i risikoen for feil og komplikasjoner.

Det blir bare for dumt.

Som noen andre sa, dette er din familie og ikke generelt for alle.

I min familie derimot, har det bare gått kjempeflott hos alle førtiåringene som har fått barn. Meg selv inkludert.

Personlig bryr jeg meg ikke så mye om hva en tjue- eller tjuefemåring mener om dette. Fordi jeg selv har vært både tjue og tjuefem og vet hvor bastant man var og hvor svart/hvit verden gjerne var i den alderen. Så jeg smiler bare overbærende og tenker inni meg at dere blir førti en dag, dere også :-)

[Gjest Gjest]

Som noen andre sa, dette er din familie og ikke generelt for alle.

I min familie derimot, har det bare gått kjempeflott hos alle førtiåringene som har fått barn. Meg selv inkludert.

Personlig bryr jeg meg ikke så mye om hva en tjue- eller tjuefemåring mener om dette. Fordi jeg selv har vært både tjue og tjuefem og vet hvor bastant man var og hvor svart/hvit verden gjerne var i den alderen. Så jeg smiler bare overbærende og tenker inni meg at dere blir førti en dag, dere også :-)

Dette her syns jeg var utrolig dumt skrevet! Folk som deg får det til å høre ut som at alle under 30 går rundt i sin egen selvopptatte verden, der ingenting betyr noe.

Jeg personlig har ingen spesielle fordommer mot "gamle" foreldre, men har selv en bestefar som var 50 da han fikk pappa, og pappa var 30 da han fikk meg. Jeg fikk heldigvis 16 gode år med bestefar, men ingen av de andre i familien fikk glede av han. Jeg skulle virkelig ønske at mine barn fikk møte han, som de har fått med alle de andre besteforeldrene mine. Det er det jeg syns er dumt med gamle foreldre.

[Gjest Gjest_Acer_*]

Dette her syns jeg var utrolig dumt skrevet! Folk som deg får det til å høre ut som at alle under 30 går rundt i sin egen selvopptatte verden, der ingenting betyr noe.

Jeg personlig har ingen spesielle fordommer mot "gamle" foreldre, men har selv en bestefar som var 50 da han fikk pappa, og pappa var 30 da han fikk meg. Jeg fikk heldigvis 16 gode år med bestefar, men ingen av de andre i familien fikk glede av han. Jeg skulle virkelig ønske at mine barn fikk møte han, som de har fått med alle de andre besteforeldrene mine. Det er det jeg syns er dumt med gamle foreldre.

Det skjer noe med deg når du runder 25, man blir mer voksen i tankegangen da. Jeg lo hjerterått av de som sa det til meg selv, men nå skjønner jeg hva de mener. Og det er bare godt ment.

Man har ingen garanti for at man lever til man blir gammel, så jeg synes argumentet med at man bør være i tyveårene når man får barn slik at de får oppleve besteforeldre er litt tynt.

[Gjest Gjest]

Jeg syns i alle fall det drar debatten feil vei å hevde at man bør få barn i ung alder da besteforeldrene til eventuelle barn av 40 åringer er for gamle til å hjelpe skikkelig til. Det er ikke besteforeldres ansvar å hjelpe til, ei heller være barnevakt i tide og utide!

[Gjest Gjest]

Det er selvfølgelig fint om barn kan ha et godt og nært forhold til sine besteforeldre. Den omsorgen kan like godt være fra en 50 åring som går til fjells hver dag, som fra en dårlig-til-bens 70 åring som leser barnebøker og forteller om gamledager. Får jeg barn når jeg er 40, er mine foreldre 65. Jeg håper og tror de vil ha minst 10 år til å samle minner sammen med mine barn, men om ikke så får det så være. Jeg kan ikke få barn med feil mann eller under feile forutsetninger for å produsere barnebarn på riktig tidspunkt. Mine barn er mitt ansvar!! Jeg kunne aldri tenke meg å få barn med det utgangspukt at mine foreldre skal være så unge at de kan ta "halve jobben".

Flere som har fått barn i veldig ung alder, da tenker jeg 17-21, sier de aldri kunne klart seg uten hjelp fra foreldre og annen familie. Det er et ganske bra argument for meg for å vente til i alle fall økonomi, bolig osv er på plass. PERSONLIG (min subjektive oppfatning) er at 18 er altfor ungt, 20 godt på grensen, 40 litt sånn i grenseland og etter 45 for gammelt. Dette er teoretiske grenser! Hva jeg tenker når jeg ser en gravid 17 åring eller 46 åring? Nada. Det er ikke min business hva de gjør med livet sitt. Jeg for opptatt med å feie for min egen dør til å bry meg om hva som ligger på trappa til nabo'n

[Gjest Gjest]

det mer gunstig å få det når man er 20 enn når man er 40. For både kropp og sjel, og for barnets helse og fremtid.

Hva i all verden har klesstil med saken å gjøre? :klø:

Jeg vet fra før av at du kan komme med temmelig idiotiske svar, men her beviser du vel for alvor hvor lite du faktisk vet... Er du 20? Mye mer kan du umulig være... Tåpelig, forutinntatt og svært...enkel...

[Gjest imli]

Fikk ikke til dette med sitering, men dette er din uttalelse Imli. Tatt fra tråden "Ung mor":

14.09.2007 (12:29) Innlegg #27

Synes det er altfor mange som får barn sent. Å få barn når man er 40, synes jeg er verre enn å få barn når man er 18. Men selvsagt - en mellomting er nok det beste.

--------------------

Hehe, takk

Står fremdeles for den altså, men det er kanskje litt rart å basere et startinnlegg for noe jeg skrev for over 2 år siden?

[Gjest imli]

Jeg vet fra før av at du kan komme med temmelig idiotiske svar, men her beviser du vel for alvor hvor lite du faktisk vet... Er du 20? Mye mer kan du umulig være... Tåpelig, forutinntatt og svært...enkel...

Jaså?

Ja, du virker jo svært moden av deg som kommer med slike svar gitt.

Når jeg skriver "barnets helse og fremtid" mener jeg at det er større sjangs for å få et funksjonshemmet barn når man er "gammel mor", noe ingen kan snakke seg vekk i fra. Det er også ganske logisk at barn av unge foreldre sannsynligvis vil ha sine foreldre i live og ved god helse lenger enn barn av eldre foreldre vil. Hva i all verden er så tåpelig med det? Det er jo sant.

[Gjest Gjest]

Jeg kan virkelig ikke skjønne hva besteforeldrenes alder har å si. Det er foreldrene som skal ta seg av barnet, ikke besteforeldrene. Og om besteforeldrene fikk dine foreldre da de selv var 40+, og dine foreldre fikk deg da de var 20, så er jo likevel besteforeldrene dine 60+ når du blir født. Skal da dine foreldre ikke få barn i det hele tatt, siden det kommer til å bli så traumatisk for et barn å vokse opp med gamle besteforeldre?

Mine barn har forøvrig langt mer glede av sin farmor og farfar som begge var over 65 da de ble født, enn av mine foreldre, som var 50 da de ble født. Gamle farmor og farfar bor rett i nabolaget, mens mormor og morfar bor seks timers kjøring unna.

Og den som mente at 70-åringer var for svake mentalt og fysisk til å være gode besteforeldre: Ta deg en tur ut og se deg litt om. De aller fleste av dagens 70-åringer er svært oppegående, både mentalt og fysisk. Min svigerfar gikk 7-fjellsturen i Bergen som 75-åring (og vi snakker opp og ned av alle de 7 byfjellene i Bergen - min 28 år gamle kollega brukte 14 timer, svigerfar brukte 9).

Selv om faren for enkelte sykdommer og misdannelser er større når mor er "oppi åra", så er faren likevel relativt liten. Det er mer sannsynlig at man får et friskt og sunt barn enn at man ikke får det.

De jeg kjenner som har fått barn sent, har ikke fått det fordi de "plutselig" har funnet ut at de vil ha barn. De har ikke hatt noen å få barn med før de har passert 35.

[Leanne]

Kan man ikke bare være enig i at for noen passer det bra å få barn tidlig, og for andre senere i livet...

Tenk så kjedelig det hadde vært om alle måtte på 3 år på vgs, så 3 år på høgskole/universitet og når de ble 25 så måtte alle få sitt første barn

Jeg var 19 da jeg fikk min første, samboeren min var 24 med 100% fast jobb. Jeg jobbet ca. 60 % siden jeg hadde et fri år fra vgs. Jeg fullførte vgs som privatist, og tok 3 årig høgskole utdannelse etter det.

Nå er jeg 24, har to barn på 2 og snart 5 år, vært gift med pappa'n i 4 år, utdannet førskolelærer, jobber 90 % og har fast jobb.

Da jeg fikk nr 2 var jeg i barselgruppe med ei dame på 42 som hadde fått barn nr 2 (første var 17 år). Vi ble godt kjent, og jeg synes da hun var en kjempe god mor for sitt barn- enda hun var sååååå gammel

Jeg synes ikke alle 19 åringer passer til å få barn selv om jeg fikk barn tidlig.. Man må være psykisk klar, og ha en partner som også er 100% innstilt på at h*n også ønsker barn. Man må kunne sette seg selv til side og prioritere barna, også i helgene.. Det er ikke besteforeldres ansvar å sitte barnevakt hver helg fordi man fikk barn tidlig og må feste fra seg...

Men på en annenside, så må man ikke som 40åring være så opptatt av karieren sin og jobben sin at man setter den laaaangt foran barnet... Har opplevd at syke barn kommer i barnehagen fordi foreldre måtte på jobb.. Men da blir de jo sent rett hjem..

Det er ikke alderen som avgjør om man kan være en god mor eller ikke, det er så mye mer som spiller inn...Også må man jo ha noen å lage dette barnet med da.... De vokser jo ikke alltid på trær

Endret 3. oktober 2009 av Leanne

[Elizia]

Jeg kan virkelig ikke skjønne hva besteforeldrenes alder har å si. Det er foreldrene som skal ta seg av barnet, ikke besteforeldrene. Og om besteforeldrene fikk dine foreldre da de selv var 40+, og dine foreldre fikk deg da de var 20, så er jo likevel besteforeldrene dine 60+ når du blir født. Skal da dine foreldre ikke få barn i det hele tatt, siden det kommer til å bli så traumatisk for et barn å vokse opp med gamle besteforeldre?

Mine barn har forøvrig langt mer glede av sin farmor og farfar som begge var over 65 da de ble født, enn av mine foreldre, som var 50 da de ble født. Gamle farmor og farfar bor rett i nabolaget, mens mormor og morfar bor seks timers kjøring unna.

Og den som mente at 70-åringer var for svake mentalt og fysisk til å være gode besteforeldre: Ta deg en tur ut og se deg litt om. De aller fleste av dagens 70-åringer er svært oppegående, både mentalt og fysisk. Min svigerfar gikk 7-fjellsturen i Bergen som 75-åring (og vi snakker opp og ned av alle de 7 byfjellene i Bergen - min 28 år gamle kollega brukte 14 timer, svigerfar brukte 9).

Selv om faren for enkelte sykdommer og misdannelser er større når mor er "oppi åra", så er faren likevel relativt liten. Det er mer sannsynlig at man får et friskt og sunt barn enn at man ikke får det.

De jeg kjenner som har fått barn sent, har ikke fått det fordi de "plutselig" har funnet ut at de vil ha barn. De har ikke hatt noen å få barn med før de har passert 35.

Enig!! Jeg fikk mitt første barn det året jeg skulle fylle 35. Det andre fikk jeg i år som jeg fyller 38. Barnas besteforeldre er 60 og 67, samt 54 og 49. Mannen min er 7 år yngre enn meg. Jeg ser at besteforeldrene til våre barn er mye mer sammen med barna våre enn hva mine besteforledre var. Det sier også mannen min. De tar eldstemann med på overnattingsturer, på teater, stranda, båtturer osv. Mine besteforeldre oppfattet jeg som strenge. dagens besteforeldre er med på det meste.

Man bør få de barna man ønsker uansett alder. Føler man seg rede både økonomisk og mentalt når man er 20 er det ok. Det samme når man er 40. Så lenge man kan forsørge barna sine selv og gi det den kjærligheten de behøver.

Endret 3. oktober 2009 av Spice

[Gjest Gjest]

Ja, det hadde jeg.

Mine foreldre fikk meg da de var i midten av 20-ene.

Jeg er bare noen måneder unna fra å være 20, og det gjør meg utrolig vondt å se at de begynner å bli grå i håret/skjegget og få rynker.

Jeg er nettop nå begynnt å innse at de faktisk dør en dag, og jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å se dette når du er 10 istedetfor 20.

Dessuten, som tidligere nevnt, så ville jeg mest sannsynlig allerede ha fått min porsjon barn nå jeg nådde 40, og hvis jeg føler i en alder av 40 at jeg trenger et nytt vesen som er søtt og som jeg kan kose og dulle med, så kjøper jeg faenmeg en puddel.

Med mengen genfeil i min familie ville jeg ALDRI ha satt et barn til verden i en alder av 40 og drite i risikoen for feil og komplikasjoner.

Det blir bare for dumt.

Så fint at du VET at du kan få barn, at du har funnet en mann du skal få barn med. Jeg hnbåper likevel du vil vente noen år, for hvis du får vondt av førtiåringers rynker og gråhår og først nå ha innsett at de ikke er udødelige er du umoden og kanskje litt langsom?

Du må leve i en rosa verden uten sykdom og trafikkulykker, du- kos deg så lenge du kan, det virkelige liv når nok inn til deg også - en gang.

Personlig mener jeg i alle fall at et barn har mye bedre av tovoksen foreldre som elsker hverandre og er i stabile forholld, enn den haugen av fjortisforelskelser det blir barn av og deretter en million oppløste samboerskap og deling av barna.

Og om abort og deg som ført... vel, ikke snakk om ting du overhode ikke har greie på! Vær så vennlig.

[Pirana]

Jeg har ikke fordommer mot "gamle" mødre, men jeg er veldig glad jeg ble mor ganske tidlig.

Jeg er er rundt 40 når mitt barn antakelig forlater redet, og da har jeg igjen mange gode år til å "bare være Pirana" og jeg kan få oppleve å være en sprek ung bestemor kanskje.

Hvis jeg skulle ventet med å få barn til jeg var 40 ville jeg være rundt 60 år guttungen mest sansynlig ville forlate redet, antakelig ville jeg være mellom 70-80 år når jeg kanskje skulle oppleve å bli bestemor.

Og guttungens bestemor ville vært for gammel til å orke ta så stor del i guttungens liv, og det er hennes egne ord, ikke mine.

Så for meg har det aldri vært aktuelt å få barn sent i livet, jeg sa en gang at jeg helst ville ha barn mellom 25 og 30 år, det bli tidligere og det er jeg glad for nå.

Jeg har ingen planer om å få flere barn, så jeg tar selvsagt mine forholdsregler. Og skulle jeg ende i et fast forhold en dag så er det nok ikke usansynlig at jeg steriliserer meg.

[Gjest Gjest]

Dette med alderen på besteforeldre kan nå slå litt begge veier. Noen fremhever det at å ha unge besteforeldre er så flott, for da er de raske og friske og har masse overskudd til barnebarna.

Min erfaring er at mange av de "unge" besteforeldrene er fullt opptatt med sitt eget liv at de faktisk ikke har allverdens med tid til barnebarna. Mens de som har besteforeldre som er rundt pensjonsalder gjerne har hjemmeværende besteforeldre som har tid og overskudd (nettopp fordi de ikke er i jobb lengre) til å ta med barna på ting, passe dem når barnehagen har planleggingsdag osv.

Dette med alder slår begge veier. Både når det gjelder foreldre og besteforeldre er det positive og negative ting ved å være "ung" eller "gammel".

Optimalt sett mener jeg at før man får barn bør man ha et stabilt forhold til sin partner (og da gjerne noe som har vart såpass lenge at man virkelig vet at man kan takle hverdagen sammen), og at man har en ordnet økonomi. Om det skjer når man er 22 eller 38 er ikke noe man alltid kan bestemme selv.

Sjansene for å få et barn med plager øker når man blir eldre, men det er ikke snakk om dramatisk økning. Jeg er ikke redd for dette.

Argumentet med å få barn tidlig slik at man da får masse til "for seg selv" når barna flytter ut har jeg aldri helt forstått. Selv er jeg glad for tiden "for meg selv" nå i 20-årene. Jeg er overbevist om at jeg er friere nå enn jeg vil være om 20 år, for da vil jeg ha helt andre forpliktelser i forhold til bolig, jobb osv. enn hva jeg har idag. Men, for all del. Folk må gjøre som de vil for min del.