Fordommer mot gamle mødre

[Gjest Ylva Virvla]

Hvis man har mulighet, tror jeg det er bedre å få barn før en blir 40.

Det er større sjanse for at barnet blir friskt og at graviditet og fødsel blir uten komplikasjoner.

Samboeren min sin far var over 40 da han ble født. Han døde da samboeren min var 18. Det er alt for tidlig å miste en forelder.

En bør også ta hensyn til at menn ikke blir like gamle som vi kvinner.

[Gjest megvel]

Jeg synes det er litt verre med attpåklatten noen får når de runder 40 enn de som får første (og kanskje eneste?) barnet i samme alderen. Min mor fikk første da hun var 20, og siste da hun var 37. Bør vel nevnes at jeg har mange søsken. Min eldste søster fikk barn da hun var 17. Litt enkel matte viser altså at mor og datter fikk barn samtidig. Var en interessant dag for meg da jeg fortalte min kusine at storesøster OG mamma skulle ha baby!

Selv har jeg ikke barn enda, men har tenkt å få i løpet av de neste 3-8 årene. Mannen er på plass, bolig har vi og økonomien regner vi med er stabil nok snart. Jeg er 22, han er 28.

En av de viktigste grunnene for meg er besteforeldre. Min far er snart 50, ønsker seg barnebarn mer enn jeg ønsker meg barn. Mine besteforeldre døde begge to i begynnelsen av 60-årene av kreft. Min tante har også en sykdom som gjør at hun sannsynligvis ikke blir eldre enn sine foreldre. Mao, jeg vet ingenting om hvor lenge jeg kan vente å ha min far her. Jeg husker ikke min farfar, og knapt farmor. Jeg vil gjerne at mine barn skal ha minner om sine besteforeldre!

Når det er sagt, så synes jeg at alle skal gjøre det de selv mener er best. Jeg har ikke tenkt å dømme noen for det de gjør, det er faktisk ikke min sak.

[Gjest Gjest_Caroline_*]

Min mor fikk første da hun var 20, og siste da hun var 37.

Alle i min bekjentskapskrets har fått sitt første barn ved fylte 37-38.

Syns det høres helt merkelig ut å få barn når en en 20 år.

[Gjest Gjest]

Det finnes ingen garantier her i verden.

Alt man kan gjøre er å skape seg sitt eget liv og leve det så godt man kan. Fordommer vil man møte på uansett, ung eller gammel.

Forskjellige folk sitter igjen med forskjellige erfaringer, og det er slik det skal og må være.

Jeg velger det som er riktig for meg. Du velger det som er riktig for deg. Og forhåpentligvis så får vi begge rett, og så trenger vi ikke krangle noe mer om det.

[TanteBrun]

Jeg synes det er egoistisk å sette barn til verden når man er over 35 av en enkelt god grunn:

Enten du er kvinne eller mann, så vil kvaliteten på sæd/egg-celler falle drastisk når du når 35-grensen. Kromosomene vil begynne å falle ut, og barnet ditt vil derfor ha mye, mye større risiko for at noe går galt enn ellers.

Det vil ha større risiko for lærevansker, mentale sykdommer, arvelige problemer, Down's syndrom, generelle hjernefeil, og alt mulig annet.

Jeg synes simpelthen det er egoistisk å vente helt til man er langt 40 før man finner ut at "oooops, jeg vil visst ha en bebi likevel, jeg".

Har man ikke funnet det ut før man er 40, så er det ens egen skyld.

Jeg var tidlig veldig bastant på at jeg skulle ha barn før jeg fylte 30, og jeg tenkte til og med at dersom det ikke skjedde på vanlig vis med en mann i bildet skulle jeg i hvert fall dra til Danmark og ordne det. Det var det jeg tenkte på 20-åring.

Og så går årene, noen ting skjer og andre ting skjer ikke, og plutselig er man der man trodde man aldri skulle være - ”gammel og barnløs”. Det var aldri noe jeg planla, men sånn ble det altså.

Det jeg prøver å si er at

Man skal aldri si aldri, for man vet ikke. Man kan anta og tro, men man vet ikke. Det er som en annen har nevnt her, vi har ingen fasit på fremtiden. Kriterier og omstendigheter kan forandre seg og gjør gjerne det underveis.

Så sååå enkelt er ikke ting...

[Gjest Blubberella]

Min mor fikk sin førstefødte som 21-åring og meg som 24-åring, som jo her blir betraktet som "ideell" alder. Det vil si at hun kunne ha blitt en ung og sprek bestemor hvis jeg hadde blitt mor i ung alder. Men hvis mitt barn skulle ha blitt kjent med sin mormor måtte jeg ha fått barn før jeg ble 20, siden min mor faktisk døde da jeg var 22 år. Med andre ord er det slett ingen garanti at barn av unge foreldre får ha mange år med spreke besteforeldre. Folk kan dø i ung alder av mange grunner, både sykdom og ulykker, så ingen vet hvor lenge man får beholde hverandre. Dette gjelder både foreldre og besteforeldre. Trist men sant.

Jeg er nå 32 år og foreløpig barnløs, men har først nå funnet en mann jeg ser for meg som en god pappa-kandidat, og har heller ikke vært klar for barn før nå. Jeg signerer dem som sier at vi er tross alt forskjellige og har forskjellige liv og forutsetninger. Faktisk blir jeg litt satt ut av enkelte innlegg her som bærer preg av umoden tankegang ("egoistiske 40-åringer som plutselig vil ha en søt liten bebis"...). Det å få barn er ingen menneskerett verken for 20-åringer eller 40-åringer, men svært mange ønsker barn og er også i stand til å føde friske barn og ta seg utmerket godt av dem, uansett om de er 20, 30 eller 40. Så lenge foreldrene er voksne nok til å ta ansvar for barn, synes jeg det er trangsynt å blande seg inn i andres avgjørelse.

Jeg har forøvrig to spreke bestemødre, begge over 80 år, som klarer helt fint å gjøre ting sammen med meg. Skulle de få oldebarn i nærmeste fremtid, tror jeg nok de klarer å hanskes med dem også. Å være pensjonist er faktisk ikke ensbetydende med å være sykelig eller klar for døden.

Endret 4. oktober 2009 av Ylvina

[la Flaca]

Ja, det hadde jeg.

Mine foreldre fikk meg da de var i midten av 20-ene.

Jeg er bare noen måneder unna fra å være 20, og det gjør meg utrolig vondt å se at de begynner å bli grå i håret/skjegget og få rynker.

Jeg er nettop nå begynnt å innse at de faktisk dør en dag, og jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å se dette når du er 10 istedetfor 20.

Da tør jeg påstå at du ikke har hatt mange humper i veien i livet ditt, hvis det smerter så grusomt å se at foreldrene dine blir eldre. Det hører faktisk med og er en fin ting syns jeg, så lenge man får holde seg frisk.

Alderdom og død er noe mine barn har et veldig naturlig forhold til. De har opplevd død både i nær familie og litt lenger ut i slekta, men de er ikke redde for at mamma og pappa skal falle om i morra for det. Min pappa var forøvrig gråhåra da jeg ble født, så jeg ble skånet for "sjokket" å se de grå håra komme...

[Gjest Gjest]

Noen snakker om hvor fælt det er å oppdage at ens foreldre begynner å eldes og bli gråhåret. De som synes det kan ikke ha opplevd særlig mye av livets gang.

Mange begynner å bli grå i håret rett etter fyllte 20 år, og før man er 30 kan man være temmelig grå i håret om man ikke farger det. Hvordan er det her mulig å få barna sine før det første grå håret? Selv om man blir gråhåret betyr ikke det at man er gammel og skral. Det er en naturlig prosess. Ingen vet hva livet bringer, og ingen vet når livet skal ta slutt.

[TanteBrun]

Det finnes ingen garantier her i verden.

Alt man kan gjøre er å skape seg sitt eget liv og leve det så godt man kan. Fordommer vil man møte på uansett, ung eller gammel.

Forskjellige folk sitter igjen med forskjellige erfaringer, og det er slik det skal og må være.

Jeg velger det som er riktig for meg. Du velger det som er riktig for deg. Og forhåpentligvis så får vi begge rett, og så trenger vi ikke krangle noe mer om det.

Enig, og det gjelder det meste her I livet.

...er det slett ingen garanti at barn av unge foreldre får ha mange år med spreke besteforeldre. Folk kan dø i ung alder av mange grunner, både sykdom og ulykker, så ingen vet hvor lenge man får beholde hverandre. Dette gjelder både foreldre og besteforeldre. Trist men sant.

Faktisk blir jeg litt satt ut av enkelte innlegg her som bærer preg av umoden tankegang ("egoistiske 40-åringer som plutselig vil ha en søt liten bebis"...). Det å få barn er ingen menneskerett verken for 20-åringer eller 40-åringer, men svært mange ønsker barn og er også i stand til å føde friske barn og ta seg utmerket godt av dem, uansett om de er 20, 30 eller 40. Så lenge foreldrene er voksne nok til å ta ansvar for barn, synes jeg det er trangsynt å blande seg inn i andres avgjørelse.

Jepp, signerer denne også

[Gjest Gjest_pippi_*]

Jeg har ikke fordommer mot "gamle" mødre, men jeg er veldig glad jeg ble mor ganske tidlig.

Jeg er er rundt 40 når mitt barn antakelig forlater redet, og da har jeg igjen mange gode år til å "bare være Pirana" og jeg kan få oppleve å være en sprek ung bestemor kanskje.

Hvis jeg skulle ventet med å få barn til jeg var 40 ville jeg være rundt 60 år guttungen mest sansynlig ville forlate redet.

Jeg og min mann har hele tiden tenkt motsatt. Vi har villet nyte alle de beste og "sprekeste" årene av vårt liv alene, før vi får barn. Vi har ikke behov for å "ha igjen" noen gode år til vi blir eldre. Vi har villet dyrke våre interesser mens vi kunne det.

Vi har reist og opplevd masse rundt i verden, vi har bodd rundt omkring i inn - og utland, vi har hatt et aktivt friluftsliv, vi har drevet aktivt innen idrett, i tillegg har vi studert i mange år og skaffet oss høy utdannelse.

Svært mange av disse interessene ville jeg ikke få opplevd med små barn. Ei ville det vært like fristende å gjøre dette i en alder av 50...

Dessuten tror jeg all erfaringen og kunnskapen jeg har tillagt meg, vil komme mine eventuelle barn til gode. Også vår stabile og gode økonomiske situasjon.

[Gjest imli]

Alle i min bekjentskapskrets har fått sitt første barn ved fylte 37-38.

Syns det høres helt merkelig ut å få barn når en en 20 år.

Hvorfor det?

[Gjest Gjest_Gjest4_*]

Må si jeg blir litt sjokkert over enkeltes naivitet her. Dere vet vel at så lenge det er liv, så kan man dø uansett alder.

Mine foreldres alder har ikke vært vektlagt ifht når jeg skal ha barn.

Nå er jeg gravid med førstemann, og min mor har planer om å gå av med AFP for å passe barnebarnet sitt mens jeg og pappaen jobber etter endt permisjon. Det er altså "konsekvensen" av at mine foreldre har passert 62 år og har tid til barnebarna sine. Synes det er helt fantastisk jeg.

Måtte bare helsa deres holde

[Gjest Gjest]

Hvorfor det?

Fordi når man er 20 så vet man knapt hvem man selv er. Det gavner ikke et nyfødt barn, som etterhvert vokser til.

[kaprifolen]

Jeg har vokst opp med forholdsvis gamle foreldre, de var 34 og 36 da de fikk meg. Jeg har alltid vært fast bestemt på at jeg skulle være ung mor. Men dette har nok også sammenheng med at spesielt min mor ikke hadde verdens beste helse, og det å kunne ta med seg venner hjem fra skolen uplanlagt var utenkelig. Jeg visst aldri om mamma lå på et mørkt rom med migrene, eller om hun holdt på å plante blomster på verandaen. Selv om dette selvsagt ikke er noe hun kunne noe for, tror jeg man som regel er bedre rustet til å hente seg inn igjen hvis man ellers er ung og frisk.

Jeg har igrunn alltid sagt at jeg skal ha minst to barn før fylte 25, men merker nå at jeg begynner å få dårlig tid! ;)Hvis jeg ble gravid NÅ, hadde jeg allerede rukket å fylle 24 før termin, så hadde nok blitt litt stress med mindre vi får tvillinger... Men det gjør meg ikke noe, for vi trives veldig godt med bare oss to også.

Men, jeg som sagt er gift og etablert, og hadde nok følt dette verre hvis jeg var singel. Vi prøver å få kjøpt hus, og det eneste som gjør at vi har utsatt barneplanene med ca ett år, er pga et vikariat i en lederstilling som vil gi oss bedre økonomiske fordeler ved permisjon og stjerne på cv'en videre.

Forøvrig syntes jeg det var fantastisk å dra på bryllupsreise bare oss to. Bare være kjærester og kose oss! Men det er ingenting som sier at man ikke kan få til dette som småbarnsforeldre heller. Og er det en ting begge to er HELT sikre på, er det at barna våre kommer til å bli flaue vitner på at mamma og pappa er "kosete sjærster" hele sine liv. Så vi skal nok klare å kose oss og være par på ferie selv med 2-3 poder rundt bordet. Noen personlighetstrekk vokser man nemlig aldri av seg, samme hvor gammel man er...

[kaprifolen]

Fordi når man er 20 så vet man knapt hvem man selv er. Det gavner ikke et nyfødt barn, som etterhvert vokser til.

Måtte bare kommentere denne også.

Synes det er tull det du skriver. Slike ting er heller ikke aldersbestemt. Jeg "fant meg selv" rundt 18-19 årsalderen, og vet med sikkerhet at jeg var sikrere på min person og mine verdier som nygift 21 åring, enn mange single damer på 40 jeg kjenner.

Det er et resultat av opplevelser, arv, miljø og erfaringer, og MYE livserfaring er ikke alltid lik LÆRERIK livserfaring.

[Teriyaki]

Folk må gjerne vente med å få barn for min del. Men får man tid til å fylle 45 før man har fått barn, så synes jeg det blir for gammelt. Tenk å skulle være 70 år når ungen er 25. Min bestemor er vel 71 år, og det eldste barnebarnet hennes er mellom 25 og 30, husker ikke helt.

[Gjest imli]

Fordi når man er 20 så vet man knapt hvem man selv er. Det gavner ikke et nyfødt barn, som etterhvert vokser til.

Lurer litt på hva du baserer svaret ditt på. Du fremstiller det jo som helt unaturlig å få barn som 20-åring, og helt topp å få barn i slutten av 30-åra som dine venner har fått. Som sagt utallige ganger, er kvinnekroppen best rustet til å få barn i begynnelsen av 20-åra. Mulig du og dine venner var så umodne som 20-åringer at dere ikke kunne tatt dere av barn da, men mange 20-åringer er fullt skikket til den oppgaven.

Synes for øvrig folk får se å bli voksne. Hvis man ikke føler at man er voksen nok til å få barn før man nærmer seg 40, er det noe alvorlig galt med samfunnet vårt, og forventningene til både ungdomstida og foreldrerollen.

[kaprifolen]

Synes for øvrig folk får se å bli voksne. Hvis man ikke føler at man er voksen nok til å få barn før man nærmer seg 40, er det noe alvorlig galt med samfunnet vårt, og forventningene til både ungdomstida og foreldrerollen.

Godt poeng!!!

Selvrealisering troner liksom over alle andre verdier i dagens samfunn, på en måte som gjør at det ikke blir selvrealisering, men ofte bare kvalm umodenhet og egoisme.

[Gjest Gjest_Tante brun_*]

Lurer litt på hva du baserer svaret ditt på. Du fremstiller det jo som helt unaturlig å få barn som 20-åring, og helt topp å få barn i slutten av 30-åra som dine venner har fått. Som sagt utallige ganger, er kvinnekroppen best rustet til å få barn i begynnelsen av 20-åra. Mulig du og dine venner var så umodne som 20-åringer at dere ikke kunne tatt dere av barn da, men mange 20-åringer er fullt skikket til den oppgaven.

Synes for øvrig folk får se å bli voksne. Hvis man ikke føler at man er voksen nok til å få barn før man nærmer seg 40, er det noe alvorlig galt med samfunnet vårt, og forventningene til både ungdomstida og foreldrerollen.

Jeg er enig med deg at kvinnekroppen er best rustet for å få barn når man er i 20-årene, rent fysisk. Men psykisk og økonimisk er man bedre rustet når man er noen år eldre. En mor på 20-24 år er knapt ferdig med utdannelse og har hatt liten mulighet til å opparbeide seg rettigheter i fht permisjoner. Dessuten har en eldre mor mer livserfaring.

For meg har det vært viktig å ha denne erfaringen og en bedre økonomisk grunnmur enn å måtte snu på hver krone med det argumentet at nå passer det best for kroppen min.

[Gjest Purple Haze]

Alle i min bekjentskapskrets har fått sitt første barn ved fylte 37-38.

Syns det høres helt merkelig ut å få barn når en en 20 år.

Hva er så merkelig med å få barn når man er 20? Det har alltid vært mest vanlig å få barn tidlig i 20-årene, rent historisk sett. Det er kun de siste 10-15 årene at den trenden har snudd, og folk venter til de er nærmere 40 med å få barn.

Selv fikk jeg første barnet da jeg var 20, nr 2 kom da jeg var 24. De er i dag to flotte, velfungerende og harmoniske gutter på 21 og 17 år.

For meg var det riktig å få barn tidlig, og hadde jeg ventet til jeg var 30, hadde jeg ikke fått barn i det hele tatt. Det sørget naturen for.

Jeg har en venninne som fikk sitt tredje barn som 43 -åring. Det var rett for henne.

Alle må velge hva som er best for dem selv ut fra sin livssituasjon.

Rent biologisk sett bør man ikke vente for lenge, etter som fruktbarheten er dalende med økende alder. Dessverre er det ikke alltid man kan bestille barn, også kommer de når man ønsker. Noen sliter i årevis for å bli gravide. Hvis man da blir gravid som 40-åring, tenker jeg at det er et meget etterlengtet barn, og det er et veldig godt utgangspunkt.