Fordommer mot gamle mødre

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er egoistisk å sette barn til verden når man er over 35 av en enkelt god grunn:

Enten du er kvinne eller mann, så vil kvaliteten på sæd/egg-celler falle drastisk når du når 35-grensen. Kromosomene vil begynne å falle ut, og barnet ditt vil derfor ha mye, mye større risiko for at noe går galt enn ellers.

Det vil ha større risiko for lærevansker, mentale sykdommer, arvelige problemer, Down's syndrom, generelle hjernefeil, og alt mulig annet.

Jeg vil gjerne ha barn nå, men jeg vet at eggene mine ikke er helt "klare" før jeg når rundt 22, og med tanke på alle arvelige feil vi har i min familie så har jeg kun lyst å faktisk sette barn til verden mellom alderen 21-30 da jeg vet at det er mindre sjangser for feil.

Hvis man skal bruke din filosofi om egoistiske 40-åringer, er det dermed like egoistisk av deg å i det hele tatt få barn: Sjansen for at du får barn med genetiske feil er større enn hos gjennomsnittet, du bør derfor overlate reproduksjonsoppgaven til folk med bedre gener.

[LilleLu]

Hvis man skal bruke din filosofi om egoistiske 40-åringer, er det dermed like egoistisk av deg å i det hele tatt få barn: Sjansen for at du får barn med genetiske feil er større enn hos gjennomsnittet, du bør derfor overlate reproduksjonsoppgaven til folk med bedre gener.

Så det du sier er at fordi det er sjanse for at barna mine blir retarderte hvis jeg får dem når jeg er over 30, bør jeg ikke få barn i det hele tatt?

Og de til de som er over 40 og har funnet ut at de nå vil ha barn: Hva med å adoptere? Har dere tenkt på at det allerede finnes barn som gjerne vil ha foreldre?

Jeg vil selvfølgelig som alle andre helst selv føde mitt barn, men jeg tror ærlig talt at jeg kun vil komme til å føde ett av mine fremtidige barn selv, og heller adoptere resten.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Så det du sier er at fordi det er sjanse for at barna mine blir retarderte hvis jeg får dem når jeg er over 30, bør jeg ikke få barn i det hele tatt?

Og de til de som er over 40 og har funnet ut at de nå vil ha barn: Hva med å adoptere? Har dere tenkt på at det allerede finnes barn som gjerne vil ha foreldre?

Jeg vil selvfølgelig som alle andre helst selv føde mitt barn, men jeg tror ærlig talt at jeg kun vil komme til å føde ett av mine fremtidige barn selv, og heller adoptere resten.

1. Er genfeilen i familien din kun noe som kicker inn når du fyller 30?

Normalt sett er vel dette noe som vil være en mulig problemstilling uansett når man får barn, hvis det er sykdommer som genetisk ligger til familien.

Nå vet jeg jo ingenting om hva det er snakk om ditt tilfelle, så uttaler meg helt generelt.

2. Har du satt deg inn i prosessen med å adoptere? Det er en lang og tung prosess, og personer over 40 vil i de fleste tilfeller bli utelukket pga. alder. Hvis man likevel skulle komme forbi det hinderet blir man målt på en rekke andre kriterier i tillegg, og ventetiden er stort sett kjempelang. Så hverken for de over 40, eller unge idealister, er det å adoptere en enkel vei å gå.

[Gjest Gjest]

Jeg har selv alltid tenkt at det ikke er noen fordel å få barn i "moden" alder... Fikk selv første barn som 26 åring. Neste kom 2 år etter. Nå har jeg imidlertid lyst på en til.. Minstemann er nå snart 6 år - og jeg vil altså være over 35 når ev neste kommer.. Skikkelig gammel altså..

[Gjest No wonder woman]

Inspirert av en tråd som omhandler unge mødre vil jeg starte en tråd der jeg hevder at det også finnes mye fordommer mot "eldre" (35+) foreldre.

Nå lo jeg høyt.

[Gjest Gjest]

Og hvis du leser denne tråden vil du se at det er verre enn man skulle tro. Her er til og med folk som vil ta abort om de er "eldgamle" når de blir gravide.

Ellers må jeg si som gammel småbarnsmor selv, at jeg er langt sprekere enn mine "kolleger" i barnehagen for eksempel, det finnes skremmende mange satte 30 åringer som allerede er utslitte.

Og mine barns besteforeldre er i sent 60-årene og har aldri tid tilå passe barn for de er så travle med egne reiser, hobbyer, jobb og slikt.

[Gjest Gjest]

"Nå lo jeg høyt"....

:klø:

[Gjest Voksen mamma]

"Nå lo jeg høyt"....

:klø:

Jeg har fått barn ung og som voksen. Første barnet fikk jeg 22 år gammel, andre barnet ca 26 år gammel. Og da jeg var 41 så kom det en liten/stor tulle. Og jeg kan si hvordan jeg følte å være mor i disse forskjellige aldre.

Ingen av gangene har jeg vært usikker som mor. Har vært veldig trygg på meg selv, når det gjelder barnestell, omsorg og oppdragelse.

Men likevel det å få barn i en alder av 41, kjente jeg faktisk meg ennå mer moden. Og barnet er friskt som bare det, hun var 49 cm og veide 4,600g.

Min svigemor fikk barn i tyveårene, et i trettiårene og et ca 45 år!! Den jenta var sprek og nydlig, i dag kjekk voksen dame, som har blitt sykepleier og hennes mann er lege.

Foreldrene lever ennå, men helsa deres begynner å svikte noe, de nærmer seg 90 år.

Mange synes det er fint å få barn som godt voksen. Så har vi jo de som over hodet ikke ønsker seg barn noen gang.....

[Gjest Gjest]

Sjansen for å få barn "utenfor normalen" er vel bestandig tilstede?

Jeg fikk barn i den ideelle alderen jeg, eldstemann med adhd, asperger og masse allergi, yngstemann med astma og allergi.

Man har aldri noen garanti, men folk velger selv når de vil ha barn.

Det finnes fordeler og ulemper med alt. Selv var jeg altså 23 da minsten ble født. Jeg har glad jeg er "ung" nok og har masse energi til å følge opp vanskene, men jeg savner å være "gammel" mor med masse erfaring.

[Gjest Gjest]

Gjest med inlegg nr 49.

Edit: Savner å være "gammel" mor med masse erfaring, slik at man enklere kan bli trodd enn å bli stemplet som hysterisk ung mor hele tiden. Da hadde kanskje hjelpen til barna kommet fortere.

[Gjest Gjest]

Så fint at du VET at du kan få barn, at du har funnet en mann du skal få barn med. Jeg hnbåper likevel du vil vente noen år, for hvis du får vondt av førtiåringers rynker og gråhår og først nå ha innsett at de ikke er udødelige er du umoden og kanskje litt langsom?

Du må leve i en rosa verden uten sykdom og trafikkulykker, du- kos deg så lenge du kan, det virkelige liv når nok inn til deg også - en gang.

Personlig mener jeg i alle fall at et barn har mye bedre av tovoksen foreldre som elsker hverandre og er i stabile forholld, enn den haugen av fjortisforelskelser det blir barn av og deretter en million oppløste samboerskap og deling av barna.

Og om abort og deg som ført... vel, ikke snakk om ting du overhode ikke har greie på! Vær så vennlig.

[Gjest Gjest]

Jeg fikk mitt første barn som godt voksen og alt har gått helt fint. Mine foreldre er tidlig i 60 åra- nettopp blitt pensjonister og stiller opp på alle de måter de kan.Dette i forskjell fra mine yngre veninners forledre som er i full jobb, og har hobbyer osv og som aldri har anledning til å stille opp på noe som helst. Så det er egentlig jeg som har deres barn er enn de unge besteforeldrene. Videre har jeg en mye yngre mann som mistet begge sine foreldre i 20 årene. Så de besteforeldrene fikk vi desverre aldri bi kjent med. Så selv om det sikkert er mye både for og mot, så sier jeg at det finnes ingen fasit på noe her i livet. Men en ting er iallfall forskjellig fra mine yngre mamma veninner og meg, jeg harnok en større ro enn de fleste av dem. De raser rundt og drar med seg barna over alt, skal trene og på veninnekvelder, kafe, syng med barnet og gud vet hva det heter alt sammen. Det kan heller ikke være bra for barna, tror jeg, så det gjelder som alt her i livet- det finnes ingen fasit for hva som gjør noen til en god mor. Heller ikke alder...

[Fandenivoldsk]

Pappa var 40 da de fikk meg.

Kan ikke si jeg har det så fælt akkurat pappa er fantastisk! Og veldig sprek, så er ikke redd for at han skal falle om akkurat.

[Gjest Gjest_Lilla_*]

Dette er ikke et innlegg for å "sverte" mine foreldre.

Mamma var 37 da hun fikk meg. Pappa var 34. Det kvalifiserer vel til kategorien "gamle foreldre". Jeg er førstefødt, etter en 10-15 års prøving.

Jeg mener de er verdens beste foreldre. De er jordnære, reflekterte, hardtarbeidende, ressurssterke mennesker. Jeg er utrolig glad for at akkurat disse to mennesken ble foreldre til broren min og meg.

Men.

Hadde de kunnet få meg tidligere hatt pappa fått revmatisme-leddgikt tilsvarende år senere.

Hadde de kunnet få meg tidligere hadde kreften til mamma kommet tilsvarende antall år senere.

Hadde de kunnet få meg tidligere hadde besteforeldrene mine og jeg fått flere år sammen.

Jeg har heldigvis fortsatt to livsglade foreldre (som nærmer seg 60 med stormskritt) og en sprek bestemor igjen, de er virkelig fantastiske!

Det er mye som kan skje når man blir eldre. Joda, man har noen flere år på rumpa, men sjansen for å bli syk øker med alderen.

[LukaFrost]

Kromosomene vil begynne å falle ut, [...]

Kromosomene faller ut?

[Gjest Gjest]

Kromosonene faller ut ja....

Hadde du hatt litt kunnskap om hva du snakker om, kunne jeg tatt deg mer alvorlig - men selvfølgelig, alle har lov til å mene...

[Noli]

Faller ut fra hvor?

[Gjest Gjest]

[

Hadde du hatt litt kunnskap om hva du snakker om, kunne jeg tatt deg mer alvorlig - men selvfølgelig, alle har lov til å mene...

[Gjest Gjest]

Dette er ikke et innlegg for å "sverte" mine foreldre.

Mamma var 37 da hun fikk meg. Pappa var 34. Det kvalifiserer vel til kategorien "gamle foreldre". Jeg er førstefødt, etter en 10-15 års prøving.

Jeg mener de er verdens beste foreldre. De er jordnære, reflekterte, hardtarbeidende, ressurssterke mennesker. Jeg er utrolig glad for at akkurat disse to mennesken ble foreldre til broren min og meg.

Men.

Hadde de kunnet få meg tidligere hatt pappa fått revmatisme-leddgikt tilsvarende år senere.

Hadde de kunnet få meg tidligere hadde kreften til mamma kommet tilsvarende antall år senere.

Hadde de kunnet få meg tidligere hadde besteforeldrene mine og jeg fått flere år sammen.

Jeg har heldigvis fortsatt to livsglade foreldre (som nærmer seg 60 med stormskritt) og en sprek bestemor igjen, de er virkelig fantastiske!

Det er mye som kan skje når man blir eldre. Joda, man har noen flere år på rumpa, men sjansen for å bli syk øker med alderen.

Haha...nei, det kvalifiserer ikke til kategorien "gamle foreldre".

Og dette med revatisme og leddgikt, etc, er noe som kan ramme alle med tilbøyelighet for det i slekten, uansett alder. Har man anlegg for slikt kommer det uansett.

De som ikke har anlegg for slikt går uten slike sykdommer uansett hvor gamle de blir.

Blant mine internasjonale venner har alle kvinnene fått sitt førstefødte barn etter fylte 35 år. Det går så fint med alle.

[Gjest Gjest]

Personlig bryr jeg meg ikke så mye om hva en tjue- eller tjuefemåring mener om dette. Fordi jeg selv har vært både tjue og tjuefem og vet hvor bastant man var og hvor svart/hvit verden gjerne var i den alderen. Så jeg smiler bare overbærende og tenker inni meg at dere blir førti en dag, dere også :-)

Enig. Synes det er litt morsomt at mange faktisk tror energinivået nærmest forsvinner når man passerer 35 år. I min venninnegjeng (35-45 år) diskuterte vi nylig dette. De fleste har barn, ei fikk sitt siste barn som 41 åring. Alle er enige om at vi aldri har hatt så mye energi som nå. Vi ler litt av hvor uvitende vi var som 20 åringer, da trodde vi oppriktig at 40 år var gammelt. Sannheten er at energinivået nå er på topp, økonomien veldig bra (ingen bekymringer der, kan kjøpe det vi ønsker både til oss selv og barna), kan velge om vi vil være hjemme eller bruke barnehage, gode jobber, ja rett og slett veldig bra.

Som så mye annet i livet er vel dette til syvende og sist avhengig av den enkeltes personlighet/væremåte mer enn alder. Jeg har absolutt ingen fordommer mot mødre i noen som helst aldersgruppe.