Blir kvinnerollen for tøff for deg?

[Gjest Gjest]

Ser det har vært en del artikler om likestilling og spesielt kvinnerollen i avisene i det siste. Blandt annet at kvinner har et høyere sykefravær enn menn. Forklaringene er mange, men noen mener at kvinnerollen er blitt for tøff for kvinner, med dobbeltarbeid, barn som skal kjøres til fritdsaktiviteter, venner osv, 100% stilling, tid til venner og verv på fritiden. Hva tenker du om dagens kvinnerolle og årsaken til de økende sykemeldingene?

[Gjest Marlo]

Jeg tror nok at det er en sammenheng mellom sykefravär hos kvinner og "kvinnerollen".

Kvinner er som regel de som gjör rent, passer barna, drar på skolemöter, jobber full tid etc.

Personlig syns jeg det er bedre for samfunnet, barna som vokser opp, forhold/ekteskap, om en person /les: ikke nödvendigvis kvinnen) er hjemmevärende og en person i jobb.

Da har man som regel mye mer å gi i et forhold, man er mye närmere sine barn og kan fölge dem på en helt annen måte, det styrker gjerne lokalmiljöet etc

[Gjest Gjest]

Det kan jeg svare uforbeholdent ja på.

[Sussen]

Har kjent det på kroppen...og kroppen sa tilslutt stopp da jeg skulle gjøre alt, og ble langtidssykmeldt.... Så er blitt flinkere nå, men kjenner fortsatt at det er mange ting som faller på meg. Vet mange jeg har snakket med kjenner det samme, vi tar litt for mye på oss...

Undersøkelsen er gjort over 20 år, og MYE er endret for kvinner. Så at sykemeldinger har steget henger vel sammen med at for 20 år siden var det ikke like mange kvinner i full jobb.

[Far til 2]

Det er utifra det jeg har lest vært alenemødre som har fått de største problemene.

Fortsatt er det nok en forskjell mht hvor mye menn og kvinner gjør innenfor husets 4 vegger, men det er ingen tvil om at menn idag er en større avlastning enn noen gang tidligere.

Når mødre ønsker å ha omsorgen for barna alene etter et samlivsbrudd og samtidig må ta seg av huset alene forstår jeg godt at det kan bli i meste laget. Kvinner har i 40 år ropt på menn og deres deltagelse i hjemmet, bl.a. mht barn. Nå må kvinnene velge om de egentlig ønsker denne avlastningen eller om de skal tviholde på både omsorgen, ønsker mht arbeidsliv, utdannelse, økonomi og fritidsbehov som ÈN pakke. Jeg tror det blir vanskelig, og flere bør vurdere andre løsninger enn det tradisjonene tilsier.

[Gjest Gjest]

Jepp, kjenner meg dessverre igjen her ja!

[Gjest Hilde K S]

Sykefraværet for menn vokste i andre kvartal i år.

http://www.ssb.no/vis/emner/06/02/sykefratot/main.html

Ikke engang sykefraværet får vi ha i fred.

[Gjest Gjest_frida_*]

Jeg har fulgt litt med på disse artiklene, og har tenkt MYE på temaet i det siste. Vi har to små barn i barnehage, og de har foreløpig ingen aktiviteter. Vi har 150 m2 med litt hage, og vi har ingen egne fritidsaktiviteter. Jeg har et lite verv i barnehagen.

Likevel synes jeg allerede livet er ganske travelt. Vi har begge full jobb, og jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det skal være forenlig med småbarnslivet slik det kommer til å bli - skole, lekser og fritidsaktiviteter, samt eventuelle verv knyttet til fritidsaktivitetene.

Vet ikke om jeg vil si at "kvinnerollen" blir for tøff for meg. Vi bidrar begge to for å få ting til å gå rundt, men jeg ser helt klart at det er min hjerne og mitt følelsesliv som har den største belastningen i forhold til logistikk, organisering, omsorg etc. Er det dette som menes med "kvinnerollen"? At man skal mestre full jobb i tillegg til dette?

Men jeg er temmelig sikker på at vi ikke kommer til å jobbe fullt begge to de kommende årene. Og jeg er også temmelig sikker på at det blir meg som reduserer. Rett og slett fordi min hjerne, min kropp og mine følelser ikke har kapasitet til å drifte en full jobb i tillegg til familielivet. Selv om min mann drar lasset sammen med meg, så har han ikke like stor belastning på hjerne og følelselsliv. Der er vi forskjellige, og jeg tror nok det i stor grad er kvinner som har den største belastningen.

Jeg tenker ofte på noe min svigermor har sagt. Hun var hjemmeværende i flere år, slik vanlig var. Den ene av sønnene hennes strevde med lesing, og hun satt mange, mange timer og gjorde lekser sammen med ham. Hun uttalte en gang at hun aldri i verden hadde klart å ha noen jobb i tillegg, det hadde rett og slett vært umulig!

Men slik er det jo for de fleste av oss i dag. Vi har gjerne full jobb og et par verv i tillegg til barn som kanskje strever på skolen. Og så skal vi være sosiale og helst trene litt i tillegg. Og så er vi av natur tilbøyelige til å investere ekstremt mye hjerne- og følelsesvirksomhet i familielivet.

Jeg tror ikke jeg orker å ha det slik, ihvertfall, og kommer til å prioritere egen livskvalitet og familiens livskvalitet høyere enn to fulle inntekter.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg har fulgt litt med på disse artiklene, og har tenkt MYE på temaet i det siste. Vi har to små barn i barnehage, og de har foreløpig ingen aktiviteter. Vi har 150 m2 med litt hage, og vi har ingen egne fritidsaktiviteter. Jeg har et lite verv i barnehagen.

Likevel synes jeg allerede livet er ganske travelt. Vi har begge full jobb, og jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det skal være forenlig med småbarnslivet slik det kommer til å bli - skole, lekser og fritidsaktiviteter, samt eventuelle verv knyttet til fritidsaktivitetene.

Vet ikke om jeg vil si at "kvinnerollen" blir for tøff for meg. Vi bidrar begge to for å få ting til å gå rundt, men jeg ser helt klart at det er min hjerne og mitt følelsesliv som har den største belastningen i forhold til logistikk, organisering, omsorg etc. Er det dette som menes med "kvinnerollen"? At man skal mestre full jobb i tillegg til dette?

Men jeg er temmelig sikker på at vi ikke kommer til å jobbe fullt begge to de kommende årene. Og jeg er også temmelig sikker på at det blir meg som reduserer. Rett og slett fordi min hjerne, min kropp og mine følelser ikke har kapasitet til å drifte en full jobb i tillegg til familielivet. Selv om min mann drar lasset sammen med meg, så har han ikke like stor belastning på hjerne og følelselsliv. Der er vi forskjellige, og jeg tror nok det i stor grad er kvinner som har den største belastningen.

Jeg tenker ofte på noe min svigermor har sagt. Hun var hjemmeværende i flere år, slik vanlig var. Den ene av sønnene hennes strevde med lesing, og hun satt mange, mange timer og gjorde lekser sammen med ham. Hun uttalte en gang at hun aldri i verden hadde klart å ha noen jobb i tillegg, det hadde rett og slett vært umulig!

Men slik er det jo for de fleste av oss i dag. Vi har gjerne full jobb og et par verv i tillegg til barn som kanskje strever på skolen. Og så skal vi være sosiale og helst trene litt i tillegg. Og så er vi av natur tilbøyelige til å investere ekstremt mye hjerne- og følelsesvirksomhet i familielivet.

Jeg tror ikke jeg orker å ha det slik, ihvertfall, og kommer til å prioritere egen livskvalitet og familiens livskvalitet høyere enn to fulle inntekter.

Jeg er helt enig i dette! Her bor vi på 65 kvadrat, bittelitt hage, et barn på 1 år, mannen i jobb, jeg er student, og vi har det TRAVELT! Mannen min er flink til å fikse hagen, hjelpe til med å holde hus og barn i "god stand", men jeg føler uten tvil at hjernevirksomheten, altså alt av planlegging og organisering, er mitt ansvar.

Jeg betaler regninger, planlegger budsjett og økonomi, sørger for klær til barnet vårt, etc etc. Jeg er sliten i hodet mitt, og dette kun etter 1 barn. Vi skal ha et til, og jeg skal bli lærer, men jeg kommer neppe til å jobbe full tid.

Årsaken til at det er jeg og ikke mannen min som kommer til å kutte ned på jobbinga, er at mannen min jobber skift og ikke vil kunne ha de samme arbeidsoppgavene (les: han blir satt til å gjøre alt drittarbeidet) om han tar en lavere stilling. Og selvsagt det faktum at jeg rett og slett kommer til å takle å være hjemme, best. Kvinner og menn er ulike, i allefall i vår familie!

Må forøvrig legge til at jeg er fornøyd med denne ordningen, selv om det er slitsomt.

[Gjest Hilde K S]

Jeg er atypisk. Alene med tre barn, full jobb, studerer ved siden av jobben og får tid til å trene minst fire ganger i uken. Jeg har et sosialt liv også. Jeg liker livet mitt. Det er travelt og fint.

Innimellom får jeg tid til å være her inne for å provosere litt også...

[Gjest Hilde K S]

Nevnte jeg at jeg ikke har sykefravær de siste fem årene?

[Pirana]

Jeg er 100% alenemor, jobber fulltid og litt til (opp til 40-50 timers uker på det meste), med en sønn som skal være med på litt av hvert, engasjert i barneidrett... nei jeg syns ikke kvinnerollen er for tøff.

Det er flere av mannfolka på jobben som har høyere sykefravær en meg, og jeg føler meg heller ikke i "kvinnerolle" båsen forsåvidt.

Jeg gjør det som fungerer for oss, og vi har det veldig bra.

Klart livet er travelt til tider, men slik er det vel for alle småbarns foreldre - mann og kvinne.

[Gjest Gjest_frida_*]

... og får tid til å trene minst fire ganger i uken. Jeg har et sosialt liv også.

Går ut fra at du ikke bare forlater barna fire ganger i uken for å trene, i tillegg til de dagene/kveldene du har et sosialt liv?

[Gjest *Mim*]

Jeg liker livet mitt. Det er ofte travelt, men mange ganger rolig også. Syns ofte jeg later meg og gjør hyggelige ting. Prøver å nedprioritere tv. Jeg har jobb, fritidsaktiviteter, prøver å trene et par ganger i uka, et par verv og venner jeg møter - med varierende mellomrom.

Det som stresser meg i hverdagen er husarbeid og klær. Jeg skulle ønske at hele familien kunne bidra mer der.

[Nigo-san]

Hva tenker du om dagens kvinnerolle og årsaken til de økende sykemeldingene?

Jeg tenker at Elin Ørjasæter har litt rett når hun sier at kvinner nedprioriterer jobb til fordel for familie, mens menn nedprioriterer familie til fordel for jobb. I tillegg tenker jeg at selv om menn har blitt langt mer deltakende enn de var for noen tiår siden, så er kvinner oftere primus motor i planlegging og organisering. Det å kjøre et barn til håndballtrening, eller delta på et FAU-møte, tar minimalt med tid, men det å huske på at det skal gjøres, planlegge og organisere familielivet rundt det ("Ole må gå hjem selv fra speidern den dagen, og vi må ha en rask middag- NB kjøpe pølsebrød, og vaskemaskinen må settes på før vi går"), og det er der jeg tror størstedelen av "kvinnebelastningen", hvis du kan kalle det det, ligger. Noen norske psykologer lanserte for noen år siden et begrep som heter "faller på-prinsippet", som betyr at det ingen eksplisitt har tatt på seg, som regel faller på mor. I altfor mange tilfeller tror jeg dessverre det stemmer, og det er det som tar knekken på dem til slutt.

Selv lever jeg veldig godt med full jobb og fire (aktive) barn. Er lagleder, styremedlem og klassekontakt, og selv om det er travelt gir det meg mye. Men trening er det ikke tid til, og kvelder med venninner/teater/kino forekommer litt for sjelden. Det er helt greit, det tar jeg igjen siden. Jeg har også bevisst valgt å ikke gi bånn gass karrieremessig akkurat nå, det hadde vært en katastrofe for familielivet- så det får vente det også

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Går ut fra at du ikke bare forlater barna fire ganger i uken for å trene, i tillegg til de dagene/kveldene du har et sosialt liv?

Nå skal ikke "frida" glemme at barn vokser. At barn kan være alene en - to timer på ettermiddag/kveld.

Er selv i samme situasjon som Hilde KS. Men jeg har to barn med nedsatt funksjonsevne og dertil tilhørende ekstra tilrettelegging - i skole og hjem. Jo, det går veldig bra. Jeg tror det viktigste man gjør er så se utfordringen og ta dem og ikke problemene - det er min grunnfilosofi. Og så er det viktig og lage små "hvilehull" - underforstått hjernedøde øyeblikk . Og god og mye søvn.

Jeg hadde flere år jeg ikke kunne trene - fordi barna ikke kunne være alene - men de vokser og de takler det kjempe fint - og livet leker

[Gjest bare bea]

Ser det har vært en del artikler om likestilling og spesielt kvinnerollen i avisene i det siste. Blandt annet at kvinner har et høyere sykefravær enn menn. Forklaringene er mange, men noen mener at kvinnerollen er blitt for tøff for kvinner, med dobbeltarbeid, barn som skal kjøres til fritdsaktiviteter, venner osv, 100% stilling, tid til venner og verv på fritiden. Hva tenker du om dagens kvinnerolle og årsaken til de økende sykemeldingene?

Kvinnerollen hadde blitt tøff for menn også, om menn skulle vært like mye dobbeltarbeidende som dagens kvinner er. Menn er feige og snor seg unna når det virkelig kommer ned til å ta grunnleggende ansvar for andre enn seg selv. Det tragiske er at kvinner ikke KAN tillate seg å gjøre det samme, selv om vi sikkert også ønsker å gi faen en gang i blant. Hvis vi gir faen, går det til helvete med barna, når verken far eller mor stiller opp. Så det er et kollossalt stort ansvar menn lemper over på kvinner. Slutter aldri forundre meg over denne egoismen.

[Gjest Hilde K S]

Går ut fra at du ikke bare forlater barna fire ganger i uken for å trene, i tillegg til de dagene/kveldene du har et sosialt liv?

Jo. Hvorfor skulle jeg ikke det?

Jeg trener mens ungene er på trening og uansett ville vært ute av huset. Dessuten er ungene blitt så store at de helt fint klarer seg en time eller to alene. I tillegg hender det seg at de er hos faren sin...

[Gjest Gjest]

Kvinnerollen hadde blitt tøff for menn også, om menn skulle vært like mye dobbeltarbeidende som dagens kvinner er. Menn er feige og snor seg unna når det virkelig kommer ned til å ta grunnleggende ansvar for andre enn seg selv. Det tragiske er at kvinner ikke KAN tillate seg å gjøre det samme, selv om vi sikkert også ønsker å gi faen en gang i blant. Hvis vi gir faen, går det til helvete med barna, når verken far eller mor stiller opp. Så det er et kollossalt stort ansvar menn lemper over på kvinner. Slutter aldri forundre meg over denne egoismen.

Nettopp!

Interessant diskusjon. Jeg synes kvinnerollen er for tøff i perioder. Jeg er alenemor til 2, jobber 100%, trener 4-5 ganger i uka. Uten treninga hadde jeg nok vært dypt ulykkelig, for den gir meg mye på så mange plan.

Har ikke noe særlig sosialt liv, og har sjelden eller aldri avlastning, så da sier det seg selv at sofaen blir hyppig brukt.

Synes at husarbeid og rydding er fryktelig slitsomt, det blir rot og smuler på et øyeblikk. Men greit nok, sånn er det bare. Jeg er ikke flink på den fronten, det blir nedprioritert, drar heller på trening.

Er lite borte fra jobben av egne grunner, er helst hvis barna er syk eller skal til noe.

Heldigvis sover jeg godt om natta, ikke alle damer som gjør det har jeg skjønt.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Nettopp!

Interessant diskusjon. Jeg synes kvinnerollen er for tøff i perioder. Jeg er alenemor til 2, jobber 100%, trener 4-5 ganger i uka. Uten treninga hadde jeg nok vært dypt ulykkelig, for den gir meg mye på så mange plan.

Har ikke noe særlig sosialt liv, og har sjelden eller aldri avlastning, så da sier det seg selv at sofaen blir hyppig brukt.

Synes at husarbeid og rydding er fryktelig slitsomt, det blir rot og smuler på et øyeblikk. Men greit nok, sånn er det bare. Jeg er ikke flink på den fronten, det blir nedprioritert, drar heller på trening.

Er lite borte fra jobben av egne grunner, er helst hvis barna er syk eller skal til noe.

Heldigvis sover jeg godt om natta, ikke alle damer som gjør det har jeg skjønt.

Jeg tror treningen gjør at vi får god søvn og mer energi. Og så er det kjempe viktig som du skriver over her at en må bare innse at slik er det (rot). Man må være konsentrert om det vesentlige og ikke opphengt i det uvesentlige. Ta tak - ordne opp - og gå videre......... ikke "sægge rundt" og ikke ta ansvar.

Så stå på jenter - jeg er ihvertfall stolt over livet mitt som alenemor, full jobb, trening.......og det er godt men travelt. Det handler om koordinering og organisering. Se muligheter ikke begrensninger!!