Hva snakker man ikke om?

[Gjest Gjest]

Jeg deler ikke av mitt privatliv. Er en skuespiller- men en snill en.

Misliker at andre vet for mye om meg eller snakker om meg til andre, de har ingenting med meg og mitt liv å gjøre i det hele tatt. Det er for mye sladder i dette lille landet her.

Jeg prater ikke om andre og har stor respekt for mennesker.

Kan fortelle om meg selv og mitt, men på mine premisser til mennesker som fortjener tillit.

[*Numi*]

Hmm.. Med mine venner er det helt naturlig å dele slike "private" ting. Etablerte venner spør ofte om jeg og samboer ikke skal få noen små snart, og da svarer jeg bare som sant er at det nok ikke blir noe tema før om noen år.

Hadde jeg og samboeren sliti med å få barn, ja, da hadde jeg sikkert nevnt det også, om det var ok for samboeren min.

Men selvfølgelig, jeg hadde ikke fortalt det til gud og hvermann, men ville vel ikke følt meg såret av folks genuine interesse heller. Det er stor forskjell på nære venner og sladrekjerringer som bare spør for å ha noe å sladre om.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Syns det bare blir tåpelig at det skal være et tabu emne..

Hvis noen, noen gang kommer til å reagere negativt på at jeg spør om noe så simpelt som det, så kommer jeg bare til å himle med øya til dem.

Det er mange som opplever masse traumatisk og vondt, men de takler at folk intetanende spør om det.

Hvis noen, noen gang kommer til å reagere negativt på at jeg spør om noe så simpelt som det, så kommer jeg bare til å himle med øya til dem.

Nå skriver du jo selv da, at det er simpelt å spørre om dette, og det har du rett i. Problemet er vel bare at du bruker ordet simpelt ikke i den norske betydning, men som noe kvasiengelsk og at du mener enkelt. Fortsett å himle med øya du.

[Gjest Gjest]

Det må da være lov å spørre om sånne uskyldige ting. Akkurat som det er lov å si at man ikke ønsker å snakke om sånt.

Jeg synes vi nærmer oss et avstandssamfunn der man må følge kunstige normer og regler for oppførsel. Det er så mye som bli uhøflig og tankeløst i manges øyne. Man kan ikke gå på besøk uten å ha avtalt det først. Man bør ikke ringe under middagen (hvem aner når den er??), og man bør ikke ringe når barna har lagt seg. Man bør ikke spørre om hva folk tjener eller hva de betalte for huset/bilen. Man må - Gud forby! - ikke finne på å spørre om et par har tenkt å få barn sammen.

Hva med å bare være ærlig om hva man ikke liker å snakke om, så slipper man å være redd for alle mulige slags samtaleemner?

[canya]

Nå skriver du jo selv da, at det er simpelt å spørre om dette, og det har du rett i. Problemet er vel bare at du bruker ordet simpelt ikke i den norske betydning, men som noe kvasiengelsk og at du mener enkelt. Fortsett å himle med øya du.

Jeg himler alltid med øya til folk som tar seg SÅ høytidelig og tror at folk rundt skal gå på tåhev rundt dem for at de kanskje blir støtt eller såra av noe.. Graviditet er en helt normal og vanlig ting å snakke om. Folk er da ikke lagd av sand heller, de tåler da såpass.

[Gjest Gjest]

Jeg himler alltid med øya til folk som tar seg SÅ høytidelig og tror at folk rundt skal gå på tåhev rundt dem for at de kanskje blir støtt eller såra av noe.. Graviditet er en helt normal og vanlig ting å snakke om. Folk er da ikke lagd av sand heller, de tåler da såpass.

Er du seriøs?

Nå er det jo flere i tråden som har svart deg at nettopp dette med barn kan være et svært sårbart tema som man oppfatter som veldig privat og ikke noe man ønsker å dele med andre. Hvorfor synes du at din mening er mer verdt enn deres? Og i tillegg så mye mer verdt at det er ok å latterliggjøre de som har en annen mening enn deg?

[canya]

Om man skal gå den veien, så kan jeg jo spørre hvorfor deres mening skal bety mer en min da.. Man får mene det man selv mener, men man kan ikke bestemme hva andre burdte snakke om eller gjøre bare fordi de selv mener at det er et tabu-tema. Selvom de kanskje har opplevd dette selv og føler mer på det emne, så kan jeg ikke skjønne hvorfor de mener at alle andre burdte holde kjeft om det og ikke snakke om eller spørre om det.

Sensur pga. følsomt tema for noen, det går jeg ikke med på. Døden er en del av livet, vi rammes alle av den i større eller mindre grad mens vi lever selv, noen mister barn, fostre, og andre mister mor, far, søsken. Det er ikke til å unngå.

Ja, mulig et spm rundt noe man selv sliter med, stikker ekstra inn i hjertet, men det kan ethvert tilfeldig spm gjøre. Vi har alle treffpunkt, særlig om man har opplevd noe traumatisk eller vondt.

Alle har egne problemer å tenke på, blir slitsomt om man skal gå rundt å tenke på evt. problemer andre måtte ha om diverse temaer.

Blir man lei seg av et tema, så javel. Da ble man lei seg da gitt! Man kommer seg..

[Anaconda]

Meg: Jente, 25 år, høgskoleutdannet (sosialfag)

er fra midten av landet cirka

Penger har jeg ikke inntrykk av at så mange snakker så høyt om. Jeg har i alle fall ikke fått det spørsmålet mange ganger. Jeg synes det er helt ok. Folk får sjekke skattelisten hvis det er viktig for dem.

Angående det å spørre om familieforøkelse er dette ganske vanlig rundt omkring, tror jeg. Vi er en venninnegjeng på 10stk (25 år +/-) som har sluttet å spørre om slik, nettopp fordi at

a) kanskje en av oss plutselig er gravid og ikke vil si det på daværende tidspunkt, men avslører seg selv da hun blir spurt

b) kanskje er det enkelte som ikke har kjæreste en gang og som føles presset fra omgivelsene nok fra før bare i forhold til dèt

c) (er sannsynligvis det jeg synes er verst)at vedkommende som blir spurt har prøvd å bli gravid lenge uten å lykkes. Jeg kan bare tenke meg hvor sårende det må være at andre i tillegg skal gå å mase om det.

Endret 1. oktober 2009 av annipanni

[Anaconda]

Herregud, er folk laget av porselen her eller?

Om forskjellige folk spør om dette, så er jo ikke det deres feil at andre har spurt også slik at dere opplever å få spm flere ganger!?

Synes det hele blir tullete egentlig.. Ja, det er sikkert sårt tema, men hallo.. må da tåle å få spm fra tid til annen om det uten å føle seg som et offer av den grunn..

Og jeg vil absolutt ikke si at jeg har noen mindre sosiale antenner av den grunn. Småprat er småprat og det skal da fader meg være lov å høre med andre hva slags fremtidsplaner de har uten å bli sett på som store stygge ulven.

Joda, ingen kan bestemme hva du skal spørre om, men det virker som om det er mange som mener at dette er uhøflig, så du kan jo tenke litt over det om ikke annet .... :)Kanskje du endrer syn på det den gangen du seriøst tenker å få baby

(for alt jeg vet kan jo dette være nå, men det virker for å være helt ærlig ikke sånn...)

[canya]

Men det er ikke snakk om at folk maser bevisst. Det blir noe annet.

Selvom personen kanskje opplever det som mas pga. flere intetanende spør, så kan ikke de personene klandres av den grunn. Bare tilfeldig.

Det samme gjelder spm om jobb for en arbeidsledig trygda person. Det å spørre om hva man jobber med er ganske vanlig, men den arb.ledige kan oppleve det som mas når mange forskjellige spør om det. Men allikevel kan ikke de folka klandres for å være masete.

Endret 1. oktober 2009 av canya

[Anaconda]

Det må da være lov å spørre om sånne uskyldige ting. Akkurat som det er lov å si at man ikke ønsker å snakke om sånt.

Jeg synes vi nærmer oss et avstandssamfunn der man må følge kunstige normer og regler for oppførsel. Det er så mye som bli uhøflig og tankeløst i manges øyne. Man kan ikke gå på besøk uten å ha avtalt det først. Man bør ikke ringe under middagen (hvem aner når den er??), og man bør ikke ringe når barna har lagt seg. Man bør ikke spørre om hva folk tjener eller hva de betalte for huset/bilen. Man må - Gud forby! - ikke finne på å spørre om et par har tenkt å få barn sammen.

Hva med å bare være ærlig om hva man ikke liker å snakke om, så slipper man å være redd for alle mulige slags samtaleemner?

Jeg kan til en viss grad være enig i det du nevner innledningsvis. Jeg synes også det går an, dersom man har en relasjon til noen, å ymte frem om evt planer om barn etc...noen spør eller hinter hver gang man møtes. Kan ikke dem det gjelder få fortelle det selv?

Endret 1. oktober 2009 av annipanni

[Gjest frisk]

For meg kommer det an på hvem jeg snakker med.

Er det venner kan jeg snakke om det aller meste.

Er det bekjente vil jeg holde de mest personlige tingene for meg selv.

Er det noen jeg nettopp har møtt vil jeg nok begrense temaene enda litt mer. I slike tilfeller ville det vært rart for meg å bli spurt om hva jeg tener, men ok å bli spurt hva jeg jobber med/studerer/gjør om dagenfi.

[kaprifolen]

Kvinne

23 år

Bosatt i en "rik", mellomstor by på Østlandet, har tidligere bodd både øst og vest, småby og bygd.

Ingen høyere utdannelse

Jobber som lokal leder i en stor kjede

Venner snakker jeg med alt om. Mine kollegaer er også venner av meg, og utgjør faktisk brorparten av nettverket mitt her i byen.

Vi snakker om alt fra god/dårlig økonomi, graviditeter, god/dårlig sex, angst, lykke, familieforhold, tabber og suksesser, fysisk og psykisk fremgang, og til tider også veldig åpent om sykdom.

Til tider blir det litt fnising av det, siden vi i en periode var 5 av 5 ansatte på jobben som led av forskjellige typer matintoleranse, leddsykdom, hjertefeil med tilhørende utfordringer i alt fra trapper til sex, for å nevne noe. Spesielt deling av erfaringer rundt matintoleranse kan bli vel åpent for sarte sjeler, kanskje?

Men uansett; jeg føler det er denne åpenheten som gjør at man er så gode venner, jeg?

Med bekjente (treningskamerater etc) varierer det litt hvor åpen jeg er. Men stort sett har jeg ingen hemmeligheter, selv om det ikke er alt man snakker (uoppfordret?) om til enhver til.

I storfamilien min er jeg mer begrenset, siden det er så mange forskjellige typer der, og jeg ikke føler meg komfortabel med å dele med alle disse. Også er det noe i at jeg er ikke typen til å diskutere ekteskapelige uoverenskommelser o.l med den "voksne" delen av familien.

[Gjest imli]

Alle har såre punkter, men de såre punktene er jo ikke like hos alle, så man kan jo ikke ta slike hensyn. Da er det jo ingenting igjen å prate om. Dette betyr jo ikke at man ikke har sosiale antenner. Har man litt antenner, merker man derimot om det virker som om den man prater med blir ukomfortabel av samtaleemnet, og da kan man heller avslutte det temaet og ikke ta det opp mer. Er jo ikke verre enn det. Jeg spør mine venner om både hva de tjener og om de har lyst på barn. Men jeg driver jo ikke og spør om det samme om og om igjen da

Det eneste spørsmålet jeg vel aldri spør noen om, er hva de veier, det føler jeg er kjempetabu, til tross for at jeg ikke har noe i mot å bli stilt det spørsmålet selv.

Man må nesten vurdere hva man kan snakke sammen om, etter anledning, tid og sted, samt selvfølgelig hvor godt man kjenner hverandre! "Hvor mye tjener du?" er kanskje ikke det første spørsmålet man stiller et nytt bekjentskap

Jeg er for øvrig 23 år og bor i en liten by i sør-Norge.

[Gjest Gjest]

Alle har såre punkter, men de såre punktene er jo ikke like hos alle, så man kan jo ikke ta slike hensyn. Da er det jo ingenting igjen å prate om. Dette betyr jo ikke at man ikke har sosiale antenner. Har man litt antenner, merker man derimot om det virker som om den man prater med blir ukomfortabel av samtaleemnet, og da kan man heller avslutte det temaet og ikke ta det opp mer. Er jo ikke verre enn det. Jeg spør mine venner om både hva de tjener og om de har lyst på barn. Men jeg driver jo ikke og spør om det samme om og om igjen da

Det eneste spørsmålet jeg vel aldri spør noen om, er hva de veier, det føler jeg er kjempetabu, til tross for at jeg ikke har noe i mot å bli stilt det spørsmålet selv.

Man må nesten vurdere hva man kan snakke sammen om, etter anledning, tid og sted, samt selvfølgelig hvor godt man kjenner hverandre! "Hvor mye tjener du?" er kanskje ikke det første spørsmålet man stiller et nytt bekjentskap

Jeg er for øvrig 23 år og bor i en liten by i sør-Norge.

Enig med Imli her.

Jeg synes det blir for snevert å si at det er uhøflig/frekt/korttenkt å spørre folk om ting som lønn og babyplaner. Vi har jo alle våre ting vi sliter med, og til slutt kan vi ikke prate om noe. Hvis jeg vil snakke om interiør så kan det være sårt for den som er så blakk at en pakke servietter fra Nille er noe hun kun unner seg til jul. Hvis jeg vil snakke om hår kan det være sårt for henne som strever med å skjule at hun har fått grått og tynt hår i en alder av 25. Hvis jeg vil snakke om mat er det kanskje sårt for henne som ikke har fortalt at hun har anoreksi/bulimi eller er overspiser. Osv. Kunne fortsatt i evigheter.

Jeg tenker heller sånn at det er få temaer som er tabu. Og så får vi heller være flinkere til å si at "sorry, det der har jeg ikke lyst å prate om, det er for privat" eller lignende. Man kan ikke gå rundt og forvente at alle skal trå varsomt rundt akkurat sitt såre punkt. Hvordan skal man kunne vite sånt?

Enkelte her i tråden bør nok tenke litt over hvordan de slenger rundt seg bastante påstander om at folk mangler sosiale antenner osv bare fordi de ikke har samme oppfatning om hva som er gangbare samtaleemner.

[Gjest salma]

Jeg synes det blir for snevert å si at det er uhøflig/frekt/korttenkt å spørre folk om ting som lønn og babyplaner. Vi har jo alle våre ting vi sliter med, og til slutt kan vi ikke prate om noe. Hvis jeg vil snakke om interiør så kan det være sårt for den som er så blakk at en pakke servietter fra Nille er noe hun kun unner seg til jul. Hvis jeg vil snakke om hår kan det være sårt for henne som strever med å skjule at hun har fått grått og tynt hår i en alder av 25. Hvis jeg vil snakke om mat er det kanskje sårt for henne som ikke har fortalt at hun har anoreksi/bulimi eller er overspiser. Osv. Kunne fortsatt i evigheter.

Du kan vel snakke om graviditet og barn uten å spørre direkte om de har tenkt å få barn snart? Eller om mat uten å spørre direkte om de har spiseforstyrrelser? Man kan snakke om døden uten å spørre om de nettopp har mistet noen. Jeg skjønner ikke hvorfor du mener at det å ikke stille direkte spørsmål er det samme som at man må unngå tema.

Jeg tenker heller sånn at det er få temaer som er tabu. Og så får vi heller være flinkere til å si at "sorry, det der har jeg ikke lyst å prate om, det er for privat" eller lignende. Man kan ikke gå rundt og forvente at alle skal trå varsomt rundt akkurat sitt såre punkt. Hvordan skal man kunne vite sånt?

Du kan ikke vite det - derfor kan du prate så mye du vil om hvilke tema du vil - uten å spørre og grave for mye, så slipper du pinlige episoder.

Folk spør jo om de utroligste ting også. Jeg har opplevd psykiske problemer, selvmord og alvorlig rusmisbruk, alt i nærmeste familie. Jeg har ingen problemer med å diskutere noen av temaene jeg, men JA, jeg har STORE problemer med at hvem som helst skal spørre og grave om MINE opplevelser om temaene.

Dersom man diskuterer på generelt nivå så kan alle få bidra med det de selv ønsker av personlige opplysnigner. Jeg diskuterer ofte både rusmisbruk, selvmord og psykiske problemer jeg, selv om jeg sjelden forteller om mine private opplevelser. Det å være hensynsfull nok til å la være å spørre og grave, er ikke det samme som at alt er tabu.

[Hedda-78]

Det er jo forskjell på hva jeg vil dele med nære venner, og hva jeg vil dele med kollegaer eller bekjente.

Jeg synes ikke det er greit at bekjente spør om vi har tenkt å få barn snart osv. Har fått spørsmålet noen ganger, og det føles som om de like gjerne kunne ha spurt "puler dere regelmessig?" (og strengt tatt er det vel akkurat det de spør om også...). Litt for privat, synes jeg. Men jeg sier aldri hva jeg synes om spørsmålet, jeg bare svarer ett eller annet svada. Litt frekt å spør om, men egenlig mest taktløst og tankeløst.

Men min nærmeste veninne vet alt; hun visste at jeg skulle slutte på p-pillen, min sykluslengde, når jeg skulle teste og naturligvis resultatet av testen. Hun fikk vite om graviditeten under en time etter testen...

Henne kan jeg også diskutere lønn med, men ellers er absolutt ikke lønn noe man diskuterer. Jeg hadde blitt rimelig satt ut dersom en bekjent skulle småprate og slengte ut et spørsmål om hva jeg tjener! Det er ikke et "småpratemne" synes jeg. Selv ikke foreldrene mine vet nøyaktig hva jeg tjener, og jeg vet ikke hva de tjener heller.

[Tante]

Jeg synes ikke det skal være forbudt å spørre om planer for barn. Joda, noen har problemer med det. Noen har problemer med mat, penger, klær, vekt, trening, helse, familie, TV, religion, politikk, skole, jobb, sosialliv, ja i det hele tatt....betyr det at vi bare skal slutte å snakke sammen da? Fordi det er mulighet for at vi en eller annen gang skal spørre en person om noe som de har problemer med? Triste holdninger her, spør du meg!

Jeg synes det er helt naturlig å snakke med venninnene mine om deres fremtidsutsikter, både når det gjelder jobb, barn, bosted o.l. Noen vil ha barn, andre ikke, andre igjen kan ikke få, men ønsker seg. Vi snakker om det, respekterer hverandres holdninger og ingen av oss mener at dette er noe man ikke har lov til å spørre hverandre om.