"Flytte sammen" med svigers

[Gjest TS]

Nå har vi snakket litt i kveld, og har avtalt å møte svigers i morgen, så får jeg også være der når det snakkes om fremtiden VÅR!

Samboer er fortvilet og synes han står i en ekkel situasjon, uansett hva han "velger" skuffer og sårer han noen. Men han sier også at han vil bo der med MEG. Jeg sier jeg bor der IKKE med hans foreldre.

Så får vi se i morgen hva som kommer utav samtalen.

[Gjest Illiya]

Jeg har ikke orket å lese gjennom alle innleggene med bare syt og klage over jenters svigerforeldre. Jeg blir oppgitt over en slik holdning.

Til dere jenter: Deres foreldre er mannens svigerforeldre. Er det aldri noen problemer forbundet med dette? Er egne foreldre "en hellig ku"?

Nå var det jenters svigerforeldre som var tema her da, og de fleste (inkl meg) har svart utfra det.

For meg hadde det vært minst like ille å bo nært mine egne foreldre. Det har noe med at uansett hvem sine foreldre en skal bo nært innpå, så blir det for tett. To generasjoner med "rett" til å bry seg og mene noe, det blir for mye.

Endret 17. september 2009 av Illiya

[Gjest Eurodice]

Nå var det jenters svigerforeldre som var tema her da, og de fleste (inkl meg) har svart utfra det.

For meg hadde det vært minst like ille å bo nært mine egne foreldre. Det har noe med at uansett hvem sine foreldre en skal bo nært innpå, så blir det for tett. To generasjoner med "rett" til å bry seg og mene noe, det blir for mye.

Jeg har skjønt dette, da, at det er snakk om mannens foreldre. Men noe jeg ikke forstår, er den gjennomgående negative tonen overfor disse, at de er en pest og en plage. Det er slett ikke alle foreldre/svigerforeldre som bryr seg med den unge familien. Tvertimot er mange, etter min erfaring, ekstremt forsiktige med hva de sier og gjør. Svigerdøtre spesielt har en tendens til å ha piggene ute og tolke det meste som innblanding.

Ellers har jeg skrevet i et annet innlegg at det nok er best for alle parter å bo et godt stykke unna hverandre. Hvis vi alle oppfører oss hensynsfullt og har normal folkeskikk, skulle det ikke bli så mange misforståelser, tror jeg.

[Gjest TS]

Nå har vi hatt den store samtalen. Samboer la frem mine argument som sine/våre, og svigers ble knust. De vil ikke flytte. Samboer sier når vi kommer hjem at han vil bo der, uansett. Han vet, uten at jeg trenger å si det flere ganger, at da betyr det slutten for oss. Han synes dette er et umenneskelig valg og er fortvilet.

Jeg har ikke sagt noe, men inni meg begynner jeg jo å vurdere muligheten for å bo der allikevel. Men det er jo snakk om mange år, og jeg vet jo ikke hvordan det vil gå, hvordan jeg vil føle om 5 år, eller 10 år.. Ser liksom ikke for meg livet uten han heller..

[Gjest Gjest_pasta_*]

Nå har vi hatt den store samtalen. Samboer la frem mine argument som sine/våre, og svigers ble knust. De vil ikke flytte. Samboer sier når vi kommer hjem at han vil bo der, uansett. Han vet, uten at jeg trenger å si det flere ganger, at da betyr det slutten for oss. Han synes dette er et umenneskelig valg og er fortvilet.

Jeg har ikke sagt noe, men inni meg begynner jeg jo å vurdere muligheten for å bo der allikevel. Men det er jo snakk om mange år, og jeg vet jo ikke hvordan det vil gå, hvordan jeg vil føle om 5 år, eller 10 år.. Ser liksom ikke for meg livet uten han heller..

Jeg har fulgt tråden, og føler med deg, absolutt!

Men, om du velger å flytte med likevel, har du jo på en måte vist ovenfor mannen din at du gjør som han vil, uansett,- litt dårlig formulert, men han lærer at han kan gjøre som han vil fordi du følger etter selv om du er aldri så mye uenig.

Hvordan knust og hvorfor? Altså hva var det svigers reagerte mest på? Hadde de ikke forståelse for deres synspunkter, i bunn og grunn er det jo for å unngå å få et dårlig forhold til dem at dere snakker om dette på forhånd/tar forholdsregler, ikke for å såre dem?

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er bra at dere har hatt den samtalen. Kanskje det setter igang nye ideer og gjør det mulig å se flere løsninger også, det trenger jo ikke være en endelig avgjørelse.

Jeg synes også det høres for tett ut å bo i samme hus som svigerforeldrene. Jeg kunne aldri bodd så nær mine egne foreldre, eller min nåværende svigermor, selv om jeg er glad i alle sammen... På den annen side har det jo vært, og er fortsatt til en viss grad, veldig vanlig at man bor på samme tun som den enes foreldre/besteforeldre om man overtar en går. Så jeg vil tro at noen faktisk har utviklet en kultur for å gjøre det "overlevbart". Uten så mye sammenlikning forøvrig, men vi leier hus på et gårdstun, og har _aldri_ hatt så godt forhold til huseier (som da bor i nabohuset) som her. Vedkommende er hensynsfull, direkte/lett å forholde seg til, aldri påtrengende og som en bonus både interessant og snill. H*n har livslang erfaring med å dele eiendommen med andre, enten det er familie, arbeidsfolk, forpaktere, leieboere - det kan jo ha bidratt til at det går så lett for oss? Så jeg ville ikke prinsipielt sagt at jeg aldri ville bodd så nær svigerforeldrene mine. Det er jo som andre har nevnt noen fordeler når man har barn, at ungene blir godt kjent med besteforeldrene og man har lett tilgang på barnevakt osv.

Da jeg var liten bodde vi faktisk også i samme hus som besteforeldrene mine på morssiden, og for oss barna har det utelukkende vært positivt. For foreldrene mine, særlig mamma, tror jeg imidlertid det har vært ulemper også, selv om besteforeldrene mine var hensynsfulle og snille. Det er noe med at man gjerne løsriver seg fra foreldrene hele livet - og når man enten aldri flytter hjemmefra eller bare bor borte en veldig kort periode, blir man kanskje hindret i den prosessen. Ikke at det nødvendigvis trenger bli et problem, men det KAN bli det.

Jeg skjønner jo også at svigerforeldrene dine ble lei seg, trådstarter, for "løsningen" deres er jo nesten å kaste dem ut fra deres eget hjem, selv om det sikkert ikke er sånn dere har tenkt det. Kanskje det går an å tenke annerledes? Hvis dere kan bo der noen år billig kan dere få spart opp en bra egenkapital dersom begge jobber fullt, og det trenger ikke nødvendigvis ta 10-15 år før dere får bygd dere hus selv. Men jeg ville nok insistert på at det var målet, å få et eget hus, samtidig går det an å gå bort fra det igjen dersom det faktisk fungerer å bo sammen med dem...

[Gjest Gjest]

Jepp. Som jeg sa; martyren... Når foreldrene ikke greier å la sønnen klippe navlestrengen og bruker følelsene hans for å få det slik DE SELV vil. Fremfor å la ham dyrke sin egen lykke og lage sin egen vei i livet. Da tror jeg at du er better off alone.

*Langer over en teskje* Helvetet er et stort sted... det er bare å begynne. *bretter opp ermene*

[Gjest fisk]

Takk for alle svar! Dere er så snille og grusome! Det er hardt å innse realitetene! Føler meg ukomfortabel når jeg kjenner at jeg må jenke meg på alle punkt. Jeg er liksom utenfor familien og må gjøre som de ønsker, eller gå! Å bygge hus senere er ikke aktuelt, slik som en av dere foreslår. Samboer vil bo på selve gården. Grunnen til at de ble knust (spes mor) var at de nok har sett for seg at sett for seg at de skulle bo der for alltid, at sønnen skulle ta over, men hadde nok ikke trodd at dette skulle være motstridende ønsker. De ser rett og slett ikke for seg å bo annet sted, enn på gården de har bygd opp.

Jeg skjønner følelsene og situasjonen til samboer og hans foreldre, men virker som ikke ikke skjønner min situasjon. Jeg mener det er viktig at alle må gi og ta, når det nå er blitt sånn. Men forslaget de skisserer gjør at jeg må gi og de tar. Det er viktig at gården blir i familien, det er viktig at de får bo der.. Jeg ønsket i utgangspunktet ikke å bo der, men har "gått med på det", vendt meg til tanken. Jeg ønsker ikke at de skal bo der samtidig som oss, så skal jeg plutselig gå med på det også!

[Gjest MooCow]

Men du aner jo ikke hvordan det ville gaatt uten aa ha proevd? Kanskje det ikke blir saa ille som du tror? Kanskje det gaar kjempefint? Vi mennesker har lett for aa forestille oss det verst tenkelige i saanne situasjoner, men ofte gaar det mye bedre enn forventet.

Skader det aa proeve i det minste?

[Gjest Gjest]

Men er det ingen mulighet for å bygge et ekstra hus på gården? Det er jo veldig vanlig med kårboliger o.l, og jeg vet om flere som bor sånn. Det blir fort for tett, ja, men det er både fordeler og ulemper som med alt annet. Jeg er enig med deg i at det høres ut til at det er du som må jenke deg i alt, og det høres ikke noe tilfredsstillende ut. Å komme til et hus hvor svigerforeldrene sikkert har endel meninger om evt oppussing, påbygging osv, og hvor sønnen også har sterke følelser - det er klart du blir skeptisk. Særlig hvis de virker rigide i hvordan det skal fortsette å være. En ting er jo også hva de har sett for seg hele tiden, en annen ting er om det faktisk er eneste gode løsning..? Hvis denne samtalen og tiden framover åpner for at de også begynner å tenke nytt og se andre muligheter ville jeg vært forholdsvis positiv. Men hvis de allerede nå er og blir fastlåst i at "sånn skal det være" - hvilke signaler gir det deg egentlig om dine påvirkningsmuligheter?

[Gjest Miam]

Skjønner veldig godt hva du mener TS. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet å flyttet inn med svigers, men det er mye pga en del forskjellige syn på ting og tang i livet. Sambo derimot har et veldig godt forhold til mine foreldre, men ja, tror ikke vi ville flyttet inn i samme huset til noen av dem. Men jeg har faktisk odel på en gård, som mannen din, og vil derfor flytte tilbake til hjemstedet mitt (som jo ikke er langt fra sambo sitt hjemsted heller) når tiden blir moden for det. Uansett, jeg kjenner flere som bor ganske tett med svigerforeldre. Min familie bor faktisk ganske tett hele gjengen, så hos oss har dette i grunn aldri vært noe problem, for de eldre vet at det er de unge som nå "tar over arven." Farmor bor for eksempel i etasjen under sin datter, noe som har gått strålende egentlig. Det kommer helt an på typen, både du som svigerdatter og hun som svigermor. Kanskje det går kjempebra! Men det er jo i grunn du som vet best hvordan deres forhold er Håper den samtalen satte i gang noen tankeprosesser, så dere finner utav dette sammen! Du må i allefall få mannen din til å forstå at du har betenkligheter ang dette, selv om du skjønner at han vil flytte hjem til gården som skal bli hans en dag

Lykke til!

[Gjest Illiya]

Han vil flytte inn i barndomshjemmet. Han føler det er hans plikt (det er gård, men han har sagt vi ikke kommer til å ha dyr, og det er ok).

Annet hus på samme sted; helt OK. Men det er ikke aktuelt.

Det blir SAMME hus. Ellers virker det som at jeg er ute. Syns det trist at "plikten og forventningene" er viktigere enn meg.

Nå har dere snakket sammen, og du må fire på alle punkt, samt at svigers er knust fordi DE må flytte. Jeg gjentar, hvorfor ikke kjøpe et hus et annet sted i bygda, og derfra drive gården?

Det blir jo et kompromiss. Så kan dere selge (og ha kapital begge to) når dere skal flytte inn på gården senere. Det går da an å prøve??

[Sunshine]

Det er mange mennesker som lever helt fint på den måten. Som sagt har familien min levd slik, og det har stort sett fungert veldig greit. Men dere bør inngå en avtale at så fort de blir pleietrengende skal de bort fra gården slik at dere ikke må passe på dem.

Edit: Og du kan spare opp egne penger og investere slik at du ikke står på bar bakke hvis dere skulle gå fra hverandre i fremtiden.

Endret 18. september 2009 av Sunshine

[Teriyaki]

Hvorfor ikke vente med å flytte dit til dem er såpass gamle at de ikke kan bo der lenger da?

[Gjest Chiffon]

Aldri i livet. Jeg er veldig glad i mine svigerforeldre, men å dele hus med dem er uaktuelt.

Og hadde mannen trasset seg til å få viljen sin på den måten samboeren din gjør hadde det vært god nok grunn til at bryllupet ble avlyst. Det er ikke bare han og foreldrene det handler om, men også deg.

Hva skal du gjøre neste gang dere blir uenige? Gi han viljen sin da og? Han vet jo at du ikke kommer til å stritte i mot likevel, det har du jo allerede bevist.

[annamaria8]

Jeg tror det er snakk om to ulike perspektiv her. Et moderne ett, som går ut på at man skal ha så mye albuerom som overhode mulig (individualisme), og et som gjerne hører bondestanden til, og som går ut på at du er en del av gården, og som har med røtter å gjøre.

Jeg er selv bondefødt, og nå gift med en, og deler ikke mange av dere andres negative holdning til det å bo tett inntil svigers. Prøv å forstå at det å eie en gård ikke er det samme som å eie et hus et sted, om jeg klarer å ordlegge meg rett. En slektsgård bringer tilhørighet, og drar en mot seg. Forloveden til TS virker å være odelshaver. Kanskje sitter han og kjenner på at han egentlig burde være på gården hvor han hører til, hvor slekta hans har holdt til osv.

Jeg synes ikke det virker som at TS må fire på alle punkter. Forloveden har jo gått med på å ikke drive. Forresten, hvorfor vil du ikke det, TS? Hvorfor bo på en gård og ikke drive den? (Kan være et argument for å slippe å bo der)

Det er vanskelig å finne sin plass på gården i starten. Det kommer sikkert an på hvor mye som er avklart med de andre beboerne på forhånd. Men det er mange fordeler også med å bo så nær. Du trenger ikke bli ensom, f.eks. Du kan gå på kaffebesøk og sitte og skravle. Du har entusiastiske barnepassere. Du har gratis avløsere. Du kan lære kjempemye om sylting og strikking (som i mitt tilfelle) .

[Gjest Gjest]

Men hvis de allerede nå er og blir fastlåst i at "sånn skal det være" - hvilke signaler gir det deg egentlig om dine påvirkningsmuligheter?

Enig i at det er skummelt når man blir fastlåst i en "sånn skal det være" holdning. Jeg har ikke de utfordringene som ts står ovenfor her, men jeg kjenner "sånn skal det være" holdningen igjen fra både mine egne foreldre og svigers. Når mine foreldre har denne hodningen biter ikke sunn fornuft eller noe på dem. De er så sneversynte at de ikke klarer å ta inn over seg at andre måter å gjøre ting på også kan være et alternativ. Det er nok en holdning som mange i 50-60-årsalderen har, men den er ikke noe bedre av den grunn. For min del så bærer jgeg over med mine foreldres "sånn skal det være"-holdninger fordi de bor 30 min kjøring unna og jeg ikke trenger forholde meg til den på daglig basis, men å bo i samme hus som dem hadde ikke gått.

Synes absolutt du og din mann bør kunne flytte til bygda i første omgang og så inn på gården senere. Synes ikke du skal måtte føyde deg på alle punkter som de andre sier her

[Gjest TS]

I tilfelle noen lurer..

Svigers har bestemt seg for at de flytter ikke ut nå, eller i nærmeste fremtid. Ergo må samboer ta et valg. Og han velger meg. Vi flytter sannsynligvis til gården når svigers ikke lenger kan bo der (pga helse, alderdom..)

Nå vil han ikke snakke mer om det, og jeg blir fortvilet over det også. Vil gjerne vite hva han føler. Regner med han synes det bittert, trist.. Er redd for at temaet vil dukke opp senere, mulig i krangler.. Han nevnte at han føler at jeg har vunnet, men jeg prøver å forklare at det er ikke noe mål for meg å IKKE bo der i det HELE TATT, og dermed ingen seier..

annamaria:

Ingen av oss er interessert i å drive gåreden, men samboer ønsker å bo i huset og på stedet han er vokst opp. Nysgjerrig på hva punkt du mener jeg evt ikke villet måtte fire på!?

[Gjest Illiya]

I tilfelle noen lurer..

Svigers har bestemt seg for at de flytter ikke ut nå, eller i nærmeste fremtid. Ergo må samboer ta et valg. Og han velger meg. Vi flytter sannsynligvis til gården når svigers ikke lenger kan bo der (pga helse, alderdom..)

Nå vil han ikke snakke mer om det, og jeg blir fortvilet over det også. Vil gjerne vite hva han føler. Regner med han synes det bittert, trist.. Er redd for at temaet vil dukke opp senere, mulig i krangler.. Han nevnte at han føler at jeg har vunnet, men jeg prøver å forklare at det er ikke noe mål for meg å IKKE bo der i det HELE TATT, og dermed ingen seier..

annamaria:

Ingen av oss er interessert i å drive gåreden, men samboer ønsker å bo i huset og på stedet han er vokst opp. Nysgjerrig på hva punkt du mener jeg evt ikke villet måtte fire på!?

Så fint at det ordnet seg på denne måten! Selv om samboeren din synes det er bittert og trist, vil han kanskje innse at de færreste i 2009 ville flyttet inn på gården med svigers, og at dere ihvertfall flyttet tilbake til hjembygda hans.

Sett utenfra tror jeg ikke det er dumt å gjøre det på denne måten. Å flytte inn til svigers med en gang dere kommer til bygda, betyr at de får en sterk innvirkning på dere som par fra starten. Nå når dere flytter til et annet hus, kan dere finne DERES identitet som par i bygda som er ny for deg uten to personer til som skal ha sitt å si på hva dere gjør og ikke i hverdagen.

Dere har altså, som jeg ser det, større muligheter til å lykkes!

Annamaria, bondestandens perspektiv er kraftig utdatert nå. Det var sterkt før i tiden, men det er ikke til å komme fra at vi er mer individualister nå. Og det er vel ikke noe galt i det, annet enn at man ikke uten videre innordner seg gamle systemer.

Du er bondefødt, det er ikke ts, og for henne ville det å flytte inn med svigers vært en langt større omveltning i livet enn det er for deg. Og når de likevel ikke har tenkt å drive gården, har det jo liten praktisk betydning hvor de bor.

[Gjest Gjest]

Hva med å la ham lese denne tråden, her har mange forskjellige mennesker gitt svært gode og reflekterte svar. Der begge parter har blitt sett. Da forstår han kanskje bedre at dette ikke handler om en konkurranse der du har "vunnet" over ham.

Glad for at dere har funnet en løsning som ikke innebærer skillsmisse i alle fall.

(Jeg får ta tilbake teskjeen min da..)