Redd for å ringe

[Fruktvand]

Sliter litt med det samme. Verst er de offentlige etatene der du må vente 20 min med ventemusikk før noen tar telefonen, og det skjer så pluttslig at jeg ofte glemmer ut hva det var jeg hadde tenkt å si. Men det går jo alltid greit.. er jo ikke farlig. Bare ubehagelig. Klarer alltid å stotre frem noen ord etter flere forsøk på å forklare hva det faktisk var jeg skulle.

Jeg møter også opp personlig hvis jeg skal bestille time hos optiker o.l eller sender mail. Mye enklere.

Går helt fint å snakke med kjente osv.. men kan jeg sende en sms gjør jeg heller det. Blir også litt satt ut og høy puls hvis noen ber meg ta telefonen deres fordi de ikke har tid eller kjører bil o.l. Har ofte fått rare blikk av veninner når jeg ikke vil ta telefonen deres. De kan jo bare ringe dem opp igjen når de har tid!? På jobb har jeg ikke dette problemet i det hele tatt, der kan jeg ringe kunder, etater osv uten for høy puls. Men kan jeg sende mail gjør jeg heller det. He he godt jeg ikke er alene om å være redd telefonen.

[Gjest Gjest]

Jeg ante ikke at dette var så utbredt!

Jeg hadde det på samme måte for etpar år tilbake. Jeg sleit skikkelig med å ringe til folk jeg ikke var helt trygg på, og hvis noen "utrygge" ringte til meg ble jeg rett og slett redd. Iblant kunne jeg presse meg til å ta den da.

Så kjøpte jeg ny mobil, og byttet abn. samtidig. Så hadde teleoperatøren rotet litt, og det endte med at alle innkommende anrop ble vist som "ukjent nr". Ikke fikk jeg gjort noe med det heller, for jeg var redd for å ringe til teleselskapet..

Jeg bodde alene, og familie og kjæreste og andre "trygge" ringte meg jo regelmessig. Jeg ante ikke om det var en av de, en telefonselger eller en offentlig etat som ringte, så jeg måtte jo bare ta den.

Uansett hvem det var, så var det jo null problem! Det ble lettere og lettere. Nå ringer jeg hvemsomhelst uten å nykke, og om et ukjent nr. dukker opp så må jeg ihvertfall svare, for da blir jeg så nyskjerrig. (Ja, jeg ringte til slutt teleselskapet og fikk ordnet med nummervisningen)

[superior]

Gammel tråd, I know, men dette er faktisk det største problemet mitt. Hater å ringe folk når det ikke er snakk om i jobbsammenheng..

[Gjest Gjest_Alvina_*]

Gammel tråd, I know, men dette er faktisk det største problemet mitt. Hater å ringe folk når det ikke er snakk om i jobbsammenheng..

Jeg klarer å ringe offtentlig, men å småprate når jeg ikke selv velger å ringe har jeg vanskeligheter med. Jeg har fått over ti beskjeder om dødsfall gjennom telefonen, så jeg avskyr telefon som pesten etter det. En gang fra politiet, en onkel av meg som var blitt påkjørt og som ikke fikk tak i andre pårørende.

Jeg får regelrett angst. Og hvis noen har sagt at de skal ringe og jeg har sagt ok og venter en telefon på ettermiddagen, får jeg angstanfall og hater mobilen og at andre kan nå frem til meg. Jeg tror det at vi er så mobile og tilgjengelige har mye med det å gjøre.

Jeg klarer å prate, men jeg liker best å se mimikken til de jeg prater med, bortsett fra par venninner som jeg har et eget "språk" med.

Men jeg klarer ikke få deres problemer i livet heller alltid. De vet det, så da er det trygt. Det samme vet de om meg.

[Alvina]

Gammel tråd, I know, men dette er faktisk det største problemet mitt. Hater å ringe folk når det ikke er snakk om i jobbsammenheng..

Profesjonelt og på jobb går alt bra. For meg også, men ikke helt privat.En venninne av meg brøler i telefonen hvis noen vekker henne på natta, og sier hva i f... vil du midt på natta. Så legger hun på.

Hun har telefon angst som er verre enn min, hvis det går det da.

Endret 8. februar 2010 av Alvina

[Chiyo]

Så jeg er ikke alene om det.

Liker ikke å ringe til folk jeg kjenner... Før så gjorde mamman min det, men nå er jo jeg voksen og det er ganske teit om mamma ringer for meg visst jeg skal til legen for eksempel hehe.

[kriztine]

Jeg skjønner det ikke, hvorfor i alle dager er jeg redd for å ringe. Det er kunn de aller nærmeste jeg ringer til uten at pulsen er skyhøy.

Å ringe offentlig kontorer o.l er ett mareritt. Jeg møter mye heller opp personlig, men det er ikke alltid det går.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor. Jeg hater at det skal være sånn. Jeg vil ikke at det skal være sånn.

Jeg er vel normalt sjenert, kan fint snakke med folk uten problemer, men er ikke den mest sosiale.

Flere som har det sånn?

Du er nok ikke alene med dette næi. Kjenner meg igjen i noe av det du skriver her. ganske rart egentli..det å ikke tørre å ringe sin egen venninne f.eks...for hva er man egentlig redd for? =P Jeg aner ikke.. det er bare litt ubehagelig.

[Gjest Gjest]

Jeg har også litt telefonskrekk. Det som hjalp meg var at kjæresten min TVANG meg til å ringe rundt til leiligheter vi likte. Han nekta. Jeg ville jo flytte, så hadde jo ikke noe valg

[krem]

Jeg har også telefonskrekk. Trodde jeg var ganske alene, men har var det jo ganske mange. Jeg haaater å ringe offentlige etater og slike ting, å møte opp er nesten uaktuelt, så mail er for meg en fantastisk løsning. Vet at det ikke er en lur løsning, fordi jeg bare unngår problemet...

Har heldigvis en kjæreste som presser meg til å ringe på feks leiligheter vi har lyst til å se, til legen (det går faktisk bra nå. Det hjelper å vite hva man skal si og å ha avtaleboken sin foran seg slik at man er forberedt på når det passer å få time). Hadde en jobb for noen år siden der jeg ringte en hel del, og det gikk kjempegreit for da var jeg i jobb-modus, nå finner jeg ikke jobb-modusen og får det ikke til lenger...

[Momseguri]

Er det ikke bare jeg som er sånn Utsetter ofte å ringe i flere dager, tvinger kjæresten min til å gjøre det eller sender sms og tar aldri telefonen viss det er ett nummer jeg ikke vet hvem er

Endret 10. februar 2010 av Momseguri

[Gjest Gjest]

Jeg HATER å snakke i tlf med folk jeg ikke kjenner. Hater å ringe kontorer og bestille timer og slik. Grusomt. Gjør det bare når jeg MÅ. Pleier å skrive en liste over hva jeg skal si så jeg ikke begynner å stamme og ikke vet hva jeg skal si i det hele tatt. Flaut.

Ringer det et nr som jeg ikke vet hvem er eller skult nr så tar jeg ikke tlf. Tar bare hvis det er venner eller familie

[Rotehøna_21]

Syns det er fryktelig ekkelt. Hater det... Veit ikke hvorfor, og da jeg prater med noen klarer jeg ikke å si det jeg vil si. Blir bare rot, og da jeg har lagt på så har jeg ikke fått svaret på det jeg vil. Hjelper litt med en lapp, men får ikke alltid til det da heller. :klø: Men godt å se jeg ikk er aleine.

[Gjest Camilla]

Det er så godt å vite at jeg ikke er den eneste med dette problemet. Jeg har alltid vært sånn, helt siden jeg var liten. Jeg husker storebroren min ertet meg hver gang telefonen ringte, og sa at det var "styggmannen" som ringte. (Vet ikke hvem styggmannen var, men det var vel bare for å skremme meg.) Det gjorde meg livredd for å ta telefonen, og når venner var på besøk og telefonen ringte lat jeg som om jeg var for lat til å gå å ta telefonen, og fikk noen andre til å gjøre det istedet.

Jeg har alltid vært veldig sjenert, og det har etter hvert utviklet seg til sosial angst. Jeg har fått mamma til å bestille timer og sånt for meg tidligere, men det var før jeg fylte 18. Nå er jeg 18 og det blir så dumt å få mamma til å gjøre det... Men jeg må både til tannlege og fastlegen min ganske så snart, så da må jeg nok få mamma til å bestille time til meg. Med mindre jeg kan bestille time på nett eller SMS, noe jeg håper går ann.

Jeg har aldri klart å ringe noen før, uansett hvor mye jeg har måttet. Jeg tar ALDRI skjult nummer eller nummer jeg ikke vet hvem er, og tar bare en skjelden gang telefoner fra bekjente og slekninger. De eneste jeg lett kan svare i telefonen på er hvis mamma eller broren min ringer. That's it.

Bare tanken på at jeg må snakke i telefonen med fremmede får meg nesten til å gråte. Og tanken på at jeg må tvinges til å ringe gjør det bare enda verre. Jeg vet at jeg føler meg latterlig stolt og glad når samtalen er ferdig, men det er like forferdelig før samtalen hver gang.

Tror den sosiale angsten min, det at det var "en skummel mann" som ringte når jeg var liten, og at jeg ikke kan se personen har mye med det å gjøre. Jeg foretrekker å snakke med mennesker ansikt til ansikt, så jeg kan se hvordan de reagerer. Synes det er så vanskelig å dømme om personen er irritert, stresset, høflig eller i godt humør på telefon, og det gjør det også vanskelig.

Det som er så dumt med dette er at hvis jeg skal prøve å skaffe meg hjelp til dette, må jeg kontakte legen nettopp gjennom telefonen. (Med mindre jeg får ordnet med det på nett eller SMS.) Jeg foretrekker å skrive fremfor å snakke, også i det virkelige liv. Jeg er ikke en av de som snakker mye i det hele tatt, men når jeg begynner å skrive da klarer jeg nesten ikke å stoppe.

[Gjest pernille]

Jeg vet akkurat hvodan dere har det, og jeg kan gi et tips som fungerte som bare rakkern for meg: Skaff deg tlf.selger jobb!! Jeg har hatt fullstendig tlf skrekk i hele mitt liv, og virkelig slitt med alt som dete beskriver over. jeg ville heller brenne i helvete enn å jobbe med tlf salg, jeg kunne ikke tenke meg noe værre, helt til jeg sto i en så stor økonomisk krise at jeg var helt nødt til å ta jobben.

Jeg gruet meg skikkelig til jobb hver eneste dag, og satt å tok mellom 10 og 15 samtaler hver dag. Men litt etter litt, men ørsmå steg så merket jeg at det ikke var så ille likevel. jeg opplevde jo at uansett hva som skjedde, så var det jo ikke annet å gjøre enn å si unnskyld og starte på nytt. jeg kunne jo umulig gjøre noe galt på tlf som jeg ikke kunne gjøre ansikt til ansikt. jeg kan ikke si at jeg noen gang trivdes med jobben,og jeg holdt ut bare 2 mnd, men nå er alle mine tlf problemer over, noe jeg virkelig aldri hadde trodd skulle skje. hvis det har gått lenge siden sist jeg ringte noe kontor, så synes jeg det hjelper å bruke handsfree, kanskje fordi det var slik jeg ble vendt med det fra jobben.. Nå sier jeg jo ikke at alle med tlf skrekk bør si opp jobben sin og bli tlf selgere, men det finnes utrolig mange firma som søker folk som vil jobbe i helgene og noen timer på kvelden, så du kan jo søke, og velge å se på det som terapi som du faktisk også får veldig god lønn for. Lykke til, vi ringes!

[Aubree]

Jeg skjønner det ikke, hvorfor i alle dager er jeg redd for å ringe. Det er kunn de aller nærmeste jeg ringer til uten at pulsen er skyhøy.

Å ringe offentlig kontorer o.l er ett mareritt. Jeg møter mye heller opp personlig, men det er ikke alltid det går.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor. Jeg hater at det skal være sånn. Jeg vil ikke at det skal være sånn.

Jeg er vel normalt sjenert, kan fint snakke med folk uten problemer, men er ikke den mest sosiale.

Flere som har det sånn?

Hehe ja Jeg kan utsette og utsette og utsette å ringe. Værste jeg veeet.. Moren min er ganske oppgitt over meg, og bruker å spørre "hva er det værste som kan skje? personen i andre enden kommer da ikke å slår deg i hue med telefonrøret" hihi jo det tror jeg nesten ;p

[Gjest AnonymBruker]

Jeg hater også å ringe og å snakke i telefon. Men jeg tror grunnen til det er at jeg har en tendens til å stamme når jeg snakker i telefon. Nå har jeg denne talefeilen ellers også (ikke utpreget, men nok til at det kan irritere meg og gjøre meg flau), men den blir ofte forsterket i telefon... Unngår telefonsamtaler så ofte jeg kan...

[Anglofil]

Jeg hater også å ringe og snakke i telefonen, dette til tross for at jeg jobber i kundeservice og snakker med kunder på jobben hver eneste dag. Forskjellen er at de ringer til meg, og da er jeg i en profesjonell setting, hvor jeg har fått god opplæring og vet som oftest hva jeg skal svar.

Mvh Yvonne

[Hapzen]

Så deilig at jeg ikke er den eneste. Jeg sliter skikkelig med telefonskrekken, den går litt i daler egentlig.

Jeg kan også som de fleste andre skille mellom jobb og privat, så er jeg på jobb er det ikke noe problem.

Privat så tar jeg ikke telefonen når det er et ukjent nr, sitter ofte på dataen og "gulesider-det" med en gang slik at jeg rekker å se hvem det er FØR jeg svarer, men av og til så får jeg sånn "Nå bare tar jeg den!"-kick, om jeg handler i det sekundet så går det bra. Har måttet vært utrolig flink til det nå i jobbsøkefasen siden arbeidsgiverne ringer deg for å avtale intervju.

Ellers så har jeg samme problemet som mange andre når jeg skal ringe offentlige steder og sånn som bank, lege o.l. Det som hjelper meg er hvis jeg er VELDIG engasjert. F.eks. når jeg fikk regning på 8500,- i posten pga identitetstyveri så forsvant skrekken. Jeg brukte 4 timer den dagen på å ringe rundt og beskytte meg for mer bråk og ordne opp i det som allerede var skjedd.

Det jeg merker at hjelper er bare å presse seg selv, sørge for at man ringer mye rundt når man klarer det og holder det med like. Med en gang jeg har hatt noen mnd der jeg ikke har trengt å ringe noen så er det tilbake til scratch. Brukte 6 mnd på å ringe legen for en P-pille resept en gang, det er gale....

Ellers så opplevde jeg av min x at han syntes jeg var patetisk som ikke kunne ringe banken f.eks. Han hadde null forståelse for skrekken min og dette irriterte meg noe sykt. Min nåværende kjæreste er inneforstått med situasjonen og er sinnsykt forståelsesfull. Han er en sånn person som ringer uten å tenke seg om en gang, og han hjelper meg om jeg trenger det. Fint å ha en mann som stiller opp

[Gjest strykebrett]

Til dere som sliter sånn med telefonskrekk så mye at det hindrer dere i hverdagen deres vil jeg råde dere til å oppsøke psykolog for å få bukt med problemet. Fobier er ofte ganske enkle og hanskes med. Jeg hadde selv en fobi som gikk utover dagliglivet mitt. Jeg var tre ganger til psykologen, og etter det har jeg greid meg kjempebra.

Det å kunne leve livet uhindret av irrasjonell frykt er mer enn verdt de i underkant 2000 kronene jeg betalte til psykologen til sammen. Vil anbefale alle og gi det et forsøk

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har også telefonskrekk. Har alltid hatt det. Verst er det å ringe til lege for å få svar på prøver etc., synes jeg. For i tilegg til telefonskrekken, kommer angsten for hva legen kan komme til å si om min helsetilstand. :gjeiper: Men det er vanskelig å ringe for timebestilling også, for hvor ofte treffer man på en hyggelig og blid person i den andre enden, egentlig? De damene som sitter der i skranken og tar i mot samtaler, kan være noen skikkelige rivjern! De er ofte både sure og irritable, har jeg lagt merke til. Slike mennesker gjør ikke akkurat situasjonen enkel for oss med telefonskrekk.

Det å ringe til fremmede privatpersoner, f.eks for å svare på en annonse el.l. er også noe jeg virkelig kvier meg for. Men uansett hvem jeg skal ringe, føler jeg angst og ubehag både før og under samtalen. Og fordi jeg blir nervøs, blir det ofte mye kremting og rot, noe som igjen øker telefonskrekken.

Men noe som er alfa og omega, er å forberede seg. Ofte er det åpningsreplikken som er vanskelig. Jeg pleier å øve på nettopp det, før jeg ringer. Pluss at jeg noterer noen stikkord. Selv om det ikke tar bort nervøsiteten, kan man i allefall unngå den store katastrofefølelsen.