Roxannys prøvedagbok...

[Roxanny]

Straks i gang igjen..

Den siste uken har jeg fordypet meg i hvordan man lettets mulig skal bli gravid, noe som rent biologisk skulle vært den enkleste sak på jord, men som nå fremtreder mer som ett nøye planlagt vitenskapelig eksperiment enn en kjapp runde under dyna.

Min mann håper på sønn, rettere sagt han skal ha sønn og sønnen skal være en fremdragende sportsutøver helst fra det øyeblikket han stikker nesen ut for første gang,..

For å få en sønn har jeg notert meg følgende.

Dietten må bestå av fet mat, helst potetgull og rødt kjøtt.

Samleiet skal skje dypest mulig og aller helst under eggløsningen, kvinnen skal ha orgasme (ohh yee)

Man skal være stresset under prøveperioden, Og samleie skal skje på natten.

Så da var oppskriften klar, en usunn livsstil med fett og stress , men med ett lite lysglimt av orgasme midt på nattten - så skal dette være i boks, vel enten det ellers så stiger vekten og blodtrykket minst like fort som desperasjonen,

Når jeg var yngre var tanken på å få en jente uutholdelig, hvem ville ha ett tenåringsmonster i huset 13 år etter en smertefull fødsel, mulig skremt av egne tanker og handlinger i den fryktede alder, men skuddreddheten går for over og i dag vil jeg ha en liten datter minst like mye som en sønn.

Ser på min mann som sitter å ser på tv, han merker ikke at jeg ser på han, han ler og ser raskt på meg for å se om jeg også gjør det, jeg smiler og tar hånden hans, hvilken betydning har vel kjønn, så lenge barnet har spor etter oss begge så blir det perfekt…uimotståelig perfekt,i alle fall i mammas øyne.

[Roxanny]

Velkommen til KG med ny dagbok

Synd det ikke gikk i PP1, men krysser vi fingrene for at det klaffer for deg i PP2 Det er veldig spennende med denne prøvingen ja og mye følelser ute å går på både godt og vondt... Jeg er nå i PP2, akkurat hatt EL så nå blir det spennende de neste fjorten dagene! I PP1 så var jeg akkurat som deg og kjente masse etter symptomer, men det var nok bare EL og PMS jeg kjente ja Før har jeg jo ikke kjent så mye etter, ting har liksom bare gått sin gang så jeg trenger nok litt tid å bli kjent med kroppen min.

Du har en herlig måte å beskrive ting på, en liten forfatter i deg eller?

Hei Rosa og takk for at du deg tid til å lese boken min og takk for fine ord, er langt fra noen forfatter, men hyggelig at noen liker det jeg skriver:)

Ja det er vel det at man tidligere ikke har tatt seg tid til å kjenne, plutselig blir nærmest hypokonder og hver lille luftboble i magen ett symtom

Krsser fingerene for at dere har lyktes nå i pp2, blir gøy å holde ett øye med deg i de kommende ukene

[Roxanny]

Vin…

Siden tanten var på besøk denne helgen ble det vin, deilig mildt avkjølt Shiraz, med en lang avrundet ettersmak og friske tanine, min helt egen flaske vin, for dele det kom ikke på tale, denne flasken var min, hvem vet - foråpentligvis er dette siste flasken jeg får på over 9 månder, med amming blir det fort 14 månder eller mer, nei egoistisk var det ikke.

I det siste har disse tankene stadig dukket opp, det er som leken man lekte hver nyttårsaften som barn, ”dette er siste middagen jeg spiser i år, siste sjokolade jeg spiser, siste gang jeg ser tv etc etc” , alt er plutselig ”kanskje siste gang”, var siste gang jeg var på byen, min siste gang som ”full uansvarlig jente ”blir neste gang på byen ”full men med dårlig samvittighet for nurket som har barnevakt for første gang dame”

Har vår siste spontante ferietur på manga mange år vært, er dette siste sommeren jeg kan spasere ned gaten i alt for høye hæler og kort skjørt uten å tenke på at det sitter en i vognen som stadig kaster ting som mamma må bøy seg etter.

Blir hverdagen fra nå fullt av stress, følelse av utilstrekkelighet, mangel på kunnskap å frihet?

Jeg skal innrømme at livet vårt i dag er ett lett liv, ingen store bekymringer,spontanitet, kun oss selv å bry oss om, vel ikke noe jeg kan klage på, så hvorfor få ett barn oppi dette , hvorfor snu alt på hodet.

Jeg tar en slurk av vinen, kjenner den bitre smaken som flyter ned halsen og fyller kroppen med ro og varme, vinens ettersmaker forsvinner sakte, men den forsvinner…ett enklt liv er som vinen, godt til å bgynne med, men mister sin styrke og særegenehet, ett liv med barn derimot, alt annet enn enkelt, men verdt det? Ja uten tvil.

Flaken er tom og kvelden tipper mot dag, snart er det tid for vår neste pp.

Endret 30. august 2009 av Roxanny

[Roxanny]

EL september

Jeg føler meg fin, vakker, tiltrekkende, kroppen min er varm og huden glødende, klærne passer plutselig bedre, fargene er sterkere, har ekstrem make-over besøkt Roxanny?

nei er nok bare den herlige men desverre forbigående effekten av eggløsning

Denne måneden har jeg bestemt meg at jeg ikke skal ha noen symptomer, det kan stikke så mye det vil å kvalmen kan skylle over meg, men symptomer er det ikke, bare uvell mage

Føler trangen etter å begynne å kjenne på kroppen allerede nå, rett etter EL, men må motstå det, kan ikke gå å kjenne på alt i 2 uker, men kjenner jeg meg selv rett blir dette en kamp jeg er dømt til å tape.

Når jeg kom hjem fra jobb i går og møtte min mann konstanterte han at jeg var gravid, han kunne kjenne det på leppene mine når vi kysset, så heldig jeg er, hva skal man vel med clear blue når man er så heldig å ha en mann med kysse sensor

Frasen "du er gravid du" har kommet flere ganger de siste dagene, det er søtt og urealistisk på en og samme gang , det er så godt å høre han si det , da vet jeg at prøvingen ikke bare herjer rundt i mitt hode, men også litt i hans.

Vil ikke la prøvingen ta over livet mitt, vil være meg selv til den dagen jeg blir gravid å blir kommende mor, vil ikke la noe som kan ta måneder styre hver dag og uke, men allikevel er det umulig å ikke ha det i bakhodet, for hvem vet, kanskje det allerede er i gang.

2 uker til TR, 2 lange lange uker...

[Redbird]

Du skriver så fint du Roxanny.

Burde gi denne dagboka ut som bok tilslutt! Veldig flink til å formulere deg.

Man trenger liksom ikke å kommentere det du skriver, for du skriver så flott, så sitter bare her og smiler og kjenner meg igjen og ser fram til neste innlegg!

[Roxanny]

Du skriver så fint du Roxanny.

Burde gi denne dagboka ut som bok tilslutt! Veldig flink til å formulere deg.

Man trenger liksom ikke å kommentere det du skriver, for du skriver så flott, så sitter bare her og smiler og kjenner meg igjen og ser fram til neste innlegg!

Tusen takk Redbird, det var ett utrolig koselig innlegg, setter stor pris på at du liker det jeg skriver

Håper prøvingen ikke blir så lang at det blir bok av det, men det er godt å få ut noen tanker i denne tiden mens man venter og venter:)

[Roxanny]

Tid…

Sitter på jobb, ute regner det, det er stille, ikke en person å se, ser ned på arkene som ligger spredt foran meg, skal jobbe, skal bare slappe av litt først.

Trekker pusten dypt og ser ut vinduet, skulle ønske jeg var hjemme nå, skulle ønske dagen i dag var dagen i morgen, skulle ønske uken tok slutt, skulle ønske det var oktober, skulle ønske….

Tiden går alt for sakte, tidligere føltes det som om det var kun en uke eller to mellom tanten kom på besøk, ikke brydde jeg meg om å telle ned til hun kom, ikke brydde jeg meg om hvor mange dager hun var her eller hvordan hun oppførte seg, det eneste som betydde noe var spørsmålet om hun klarte å unngå å komme på helgebesøk.

Nå føles ukene evige, bare tirsdag i dag, fortsatt nesten 2 uker igjen

Det føles som om jeg svever i en tom tilværelse, fanget i en mellom tilstand, ikke er jeg bare meg selv lengre og ikke er jeg gravid, jeg er i mellom og blir dratt mot begge sider, en dra kamp som er mer vanskelig enn god.

Jeg har hatt en kort tid som prøver, men den føles allikevel lang, som om tiden som ledet til dette punktet nå er glemt, nå er dette det eneste som betyr noe, vel ikke det eneste, men det som står meg nærmest,

”Prøver” - ordet glipper ut mellom leppene mine og bryter stillheten i rommet, ordet gir meg frysninger, det er som om det gjør narr av meg, gir meg inntrykk av at dette ikke noe jeg egentlig kan, men bare noe jeg prøver på, ett forsøk som jeg er like dømt til å mislykkes som til å lykkes med.

Jeg er ikke ”prøver”, jeg er ”på vei”, på vei til å bli gravid, på vei til en ny del av mitt liv, en ny del av vårt liv..når vi kommer frem, det vil tiden vise...

[Redbird]

*stum* Kan bare si; alt det du skrev der....er SÅ sant...

[Happy Feet]

Jeg må slenge med på og si som Redbird. Jeg er så imponert over det du skriver og kjenner meg så godt igjen. Du setter så fint ord på de følelsene jeg har, men som jeg ikke selv klarer å sette ord på. Det er en fryd å komme inn hit og finne et nytt innlegg fra deg.

Vi er nok ganske likt i syklusen, tror kanskje jeg er noen få dager foran deg. Skulle ønske jeg kunne spole tiden fram mot IKM og bare fått et svar. Er så slitsomt å leve i ingenmanns land og tiden går så sakte.

[honning]

Hei Roxanny!

Her inne har jeg ikke vært før. Velkommen som prøver og med dagbok! Jeg må si meg enig med de andre her om at du skriver og beskriver veldig fint tankene dine. Er godt å ha et sted å notere ned sine tanker, og å lese om andre i samme situasjon.

Håper prøvetiden din blir kort

[Redbird]

*abstinenser* Skrive meeeer!

[Roxanny]

Dagen før IKM…

Jeg fryser, får ikke varmen i meg, det er høst kaldt og rått.

Har holdt med borte fra prøvedagboken lenge nå, har prøvd å ikke fokusere på det å være prøver, har prøvd å leve ett liv uavhengig av det, har jeg lyktes? Nei absolutt ikke.

Det virker som om alle kvinner i både i nærmiljøet og i media plutselig har blitt super fertile, unger skytes ut både nær og fjern…. Konstante små påminnelser på håpet om at vår er på vei.

Klarte ikke å holde meg lengre å utførte en test på lørdag, på ettermiddagen og med billig test – beste grunnlaget for en test var det vel ikke, men må man så må man.

Kontroll streken kom raskt og sterkt, men test streken – ingenting- nei vent en liten strek i bakgrunnen, holder den opp mot lyset . jo det ER en strek en svak svak rosa strek.

Stirrer inn i mine egne øyne i speilet, ser etter svar, ser etter følelser

Kan dette stemme, setter meg ned på badegulvet med testen i hånden – den er svak, veldig svak.

Kjenner hjerte mitt dunke mot brystkassen, er redd for å la håpet bli for sterkt, er redd for å ta feil. Jeg tørr ikke tro.

Mandag morgen, i halv søvne, klokken har så vidt rundet 05.30, gulvet er kaldt og jeg må på do, så veldig veldig på do.

Alle som har prøvd det, vet at mandag +stor trang for do samt mangel på briller/linser ikke er noe godt utgangspunkt for å plassere en liten test med en enda mindre oppsugingsdel under ett området man ikke ser og forvente at man skal klare å sikte inn på den lille oppsugingsdelen og KUN den lille oppsugingsdelen – optimismen lenge leve, og det gikk bra tross alt.

Legger testen tilbake i pakken, tar den ut igjen, legger den tilbake, stirrer i speilet, tar testen ut, skimter en rosa linje, legger den tilbake og nekter meg selv å se før det har gått 4 minutter.

Irriterer meg i mellomtiden over hvor rød nesen min ser ut, tar ut testen, klokken har så vidt rundet 4-5minutter- ser en strek, sterkere enn den på lørdag, men fortsatt svak, men sterkere.

Får lyst til å danse rundt på badet, men tvilen lenker bena mine til det varme flisgulvet.

Hva om jeg så på testen for seint?

Hva om dette er kun en skyggestrek?

Jeg tror ikke på testen, tror ikke på at det faktisk er en mulighet for at vi har lyktes.

Pms smertene river i kroppen, det føles som om 2 sterke hender kliper rundt hoftene mine, samtidlig som noen stikker meg i magen, føler for å sjekke om mensen har kommet hele tiden, kan kjenne at den kommer.

Er sikker på at testen er feil, den er ikke sterk nok, jeg er ikke gravid…eller er jeg det, tvilens grep er sterkt…

Endret 21. september 2009 av Roxanny

[Roxanny]

Tusen takk til dere som har tatt dere tid til å legge inn noen ord siden sist jeg var her inne:) det var en kjempe koselig overraskelse:)

Masse til dere

[Redbird]

:pls:

En strek er en strekerenstrekerenstrekerenstrek!! :dåne:

Håper du er graviiiiid!

[Roxanny]

IKM…

Jeg er i sjokk, verden går forbi meg, er i min egen verden, ser ingen - hører ingen, i dette øyeblikk er det ingen som betyr noe, dette er mitt øyeblikk, min dag, vår start..

Gårsdagen gikk med til å løpe inn og ut på badet å sjekke mine 2 nesten positive tester, syntes strekene ble svakere for hver gang jeg tittet, leste på KG om alle som hadde fått skyggestrek, falsk positiv etc etc, håpet var lavt

Jeg vet ikke hvorfor, men har alltid båret på en følelse av at jeg ikke kan bli gravid, at det er noe galt, tror den stammer fra når jeg var barn og tenkte på graviditet som det verste i verden og noe jeg absolutt ikke ville pines igjennom, kanskje de små barnetankene satte spor langt inne i meg, spor av tvil på graviditet.. hvem vet..

Har drillet min mann i spørsmålet ”hva om vi ikke kan bli gravide” vil han fortsatt elske meg, vil vi klare kampen prøverør er, vil vi adoptere eller leve ett liv uten barn,

Det er merkelig hvordan frykten for ikke å få noe man aldri har hatt og aldri vært i nærheten av å ha, kan være så stor, jeg vet ikke hvordan det vil være å være en mor, men tanken på å aldri bli det er allikevel er vond vond tanke..

Smiler for meg selv, ironisk at disse tankene skal fylle mitt hodet nå, i dag er ikke dagen for dette, i dag skal ingen bekymringer eller negative tanker få grobunn, hvorfor ikke?

Fordi i dag lyste ett lite ord mot meg fra en test - GRAVID, vi har klart det, spiren sitter og vårt barn er på vei

Får ikke til å føle noe mye enda, er i sjokk, det føles uvirkelig, i dag tidlig når jeg våknet var jeg bare meg – nå når jeg sitter her er jeg to, meg og mitt barn.

Løpte på soverommet til min mann med testen i hånden, røsket i han å hørte til slutt noen mumlende ord, plasserte testen i hånden hans å sa les! Det tok noen sekunder før han fattet hva han holdt og hva det sto, ett smil bredte seg i ansiktet hans, og han trakk meg ned i sengen, jeg gjemte ansiktet mitt i armene hans, hjerte slo hardt, tårene jeg ventet kom ikke, sjokket var for stort, dette var for stort og for uvirkelig, kjente kvalmen steg i kroppen, den velkjente følelsen fikk meg til å smile, selvfølgelig skal den dukke opp nå i det sekundet testen viser gravid- dette var den første syklusen jeg ikke har hatt kvalme på lenge og dette er syklusen vi har blitt gravid.

Har lyst til å løpe å kjøpe flere tester, klarer ikke å stole på 1 test, vel det var vel egentlig 3 tester, men vil ha en til, vil ha enda ett lite tegn fra babyn min på at han eller hun er der, ett lite tegn på at vi 2 er 1.

Vi har blitt gravide, prøvetiden er over, nå begynner ventetiden…noe sier meg at den blir minst like lang ïŠ

Endret 22. september 2009 av Roxanny

[Redbird]

Åååååå Roxanny!! :rødme:

[Roxanny]

Ett lys er slukket….

Jeg er tom, tømt for følelser, tømt for håp og med drømmer som har forlatt mine hender som små sandkorn i vinden.

De sier at alt skjer for en mening, ingenting er tilfeldig og skjebnen styrer… vet ikke om jeg vil tro de, vil ikke tro at dette var ment at skulle skje, vil tro at det var en vond tilfeldighet, ett lynnedslag på en lyseblå himmel, men hvem vet kanskje det er skjebnen, hvem har sagt at en skjebne ikke er vond..

LilleMy, du var alltid LilleMy i mitt hode, ingen grunn, du bare var.

Jeg har aldri vært så lykkelig og skremt som når jeg oppdaget du var på vei, men på samme tid har aldri følt at livet var så riktig før.

For første gang var jeg fornøyd med meg selv, med min kropp, mitt liv og fremtid, du var brikken som fikk alt til å falle på plass LilleMy.

Hver uke leste jeg om hva som skjedde med deg, hvordan du dag for dag ble mer og mer ett lite menneske, jeg fulgte med på alle forum og leste om alt som foregikk rundt deg og andre spirer på samme alder.

Vi undersøkte barnevogner, planla hva vi skulle gjøre det første året, drømte om hvordan du kom til å se ut, hva du kom til å like og fastslo at du var det beste som noen gang kunne skje oss, vi var nå en familie, du, jeg og din pappa.

For hvert lille stikk, hvert lille symptom, hver eneste dag, følte jeg at vi kom nærmere hverandre, jeg hadde aldri trodd det var mulig å bli så glad i ett ufødt barn så fort, men jeg elsket deg fra det øyeblikket jeg viste du eksisterte, en kjærlighet som vokste seg sterkere og sterkere, nå fylles denne kjærligheten av ett savn, jeg savner deg LilleMy, mamma savner deg.

Du ble bare 12 uker gammel, i realiteten stoppet din utvikling noen uker før, men du ble hos oss i 12 uker, uken da alt skulle bli så mye sikrere, uken hvor vi kunne rope ut at du var på vei, var uken ditt liv kom til en slutt.

Hva jeg følte? ingen ord kan uttrykke det, sorg, redsel, tapt håp, tro og glede, som om de siste månedene kun har vært en drøm, en uvirkelighet, tapt ble det som ga mening.

Jeg tar meg fortsatt i å legge hånden på magen min, føler sinne når jeg ser gravide, ikke sinnet fordi de er gravide, men sinne fordi jeg mistet deg.

Alt føles håpløst, alle sier det er bra jeg er så ung, vi har mange sjanser, det skjedde for en årsak.

Disse frasene gir meg ingenting, hvem vet hvor mange sjanser vi får, hvem vet hva årsaken virkelig var, hvem vet om det ikke skjer igjen.

Det eneste jeg vet LilleMy, var at du forandret meg og din pappa, du viste oss hva som virkelig betyr noe, selv om drømmen om familie alltid har vært viktig i vårt liv er jeg og din pappa nå nærmere hverandre enn noen gang før, vi er heldige som har hverandre, og forhåpentligvis vil ett nytt lys snart bli tent, men vit en ting LilleMY, du vil aldri bli glemt.

Ett lys er slukket, men håpet skal ikke få dø.

[Roxanny]

1 PP etter ting gikk galt.

Det heter man skal kaste seg opp på hesten med engang etter man faller av, man skal falle noen ganger for å lære å gå, gå før man løper.

Å komme seg opp på en hest etter ett fall kan føles uoverkommelig, man vet man kan bli kastet av hesten, man vet det gjør vondt og den lille hesten føles plutselig så høy som ett fjell.

Men forhåpentligvis når man sitter på hestens stolte rygg, føler man seg trygg, om enn ikke med dens første skritt.

Når jeg fikk høre at den lille ikke levde var det som ett hardt slag i magen som tok all pusten fra meg, ikke tale om jeg skulle gjøre dette igjen, ikke tale om at jeg skulle sette ett nytt liv i gang for så å risikere at det sluknet igjen.

Men nå, nå vil jeg bli gravid igjen, selvsagt er jeg livredd for å miste, men hva hjelper det å gå og nære denne frykten?

Har lest og lest om hvor lenge man bør vente, noen sier at slimhinnene trenger å bygge seg opp igjen, at kroppen er i hormonell ubalansen. andre sier det er pga utregning av termin man må vente meningene er mange…

Det min lege sier er at kroppen ikke blir gravid igjen før den er klar, det kan ta uker, det kan ta måneder, det kan ta år… men det er ingenting som sier man ikke skal prøve, og det er ikke større risiko for å miste om man blir gravid raskt.

Jeg vil ikke vente, klarer ikke å se for meg ett liv som ”ikke gravid” nå, jeg ønsker meg en positiv test i julegave, kanskje ikke så realistisk, men det er lov å ønske i disse førjulstider 

Så da var vi i gang med 1 pp igjen….

[FrkHøne]

Du har en helt fantastisk måte å beskrive alt på

Ville bare si lykke til, det går helt sikkert bare bra denne gangen

[Roxanny]

Prøvere...

Vinterens første snøflak falt i dag, varsomt seilte de ned, uberørt av tid og sted fant de sin vei mot bakken, hvor deres ferd endte på varm asfalt, en fuktig flekk var eneste vitnet om at engang falt..

Vi er i gang med prøvingen igjen nå…. før graviditeten var prøvingen spennende og urealistisk, det gjorde ikke noe om det tok flere måneder får det ble ett resultat, vi var forberedt på at det kunne ta ett år, det hele var lett, en lek, men nå, nå er prøvingen ..ett press… ett press om at det må skje fort og det må gå bra, ett slitsomt press som tærer både psykisk og fysisk, næret av ett sterkt ønske om å få ett barn.

Vi har ikke kommet over tapet av den lille som ikke ble enda, kroppen tæres av ett sinne og ett savn etter fremtiden vi drømte om, kan vi glede oss over en ny graviditet, eller vil redselen kvele gleden?

Det er merkelig å føle hvordan verden går videre rundt oss, ingen som ikke visste om den lille kan se sårene, kan se tapet eller forstå hvor mye det endrer sjelen.

Kanskje vi skulle ventet, men jeg klarer ikke tanken på det, vil ikke vente og ende opp med at det skal gå ytterligere flere måneder før vi klarer det, i hver syklus er det kun 20-25% sjanse for at man skal bli gravid, og bare 50% av det igjen resulterer i positiv graviditets test, Oddsen er i mot oss..

Føler som om jeg svever i en tilstand hvor jeg ikke vet hvor jeg hører hjemme, er jeg den jeg var før jeg ble gravid, eller er jeg den kommende moren jeg var for ett par uker siden, er det hele bare satt på vent, eller er dette klare tegn på hvordan fremtiden vil bli.

Det at jeg ikke aner når syklusen min starter opp på nytt eller hvordan den vil være gjør det hele vanskeligere, ikke vet vi når vi bør prøve, ikke vet vi når vi kan teste,

I en normal syklus hadde dagen i dag vært eggløsning, så hvem vet kanskje den lille er på vei alleredeïŠ våknet jeg ikke med tett nese i dag, akkurat som sist… dette tyder på en ting: symptom jakten er offisiell åpen

Endret 28. november 2009 av Roxanny