Delt samvær

[Emilolo]

Ungen er ikke eiendel, som noen kan ta! Om dere hadde hatt like mye tid, ville du dessuten uansett vært uten barnet halvparten av tiden. Er man skilt, må man i perioder være uten barnet.

Den ekstreme opptattheten enkelte har av at alt skal være likt, virker som å dreie seg mer om at den andre ikke skal ha mer enn en selv.

Jeg har mistet ungen min halvt og jeg har mistet ungen min helt. Jeg vet utmerket hva dette innebærer og forskjellene. Takk.

Poenget med likt er at det er så mye som mulig uten at det går ut over den andre foreldre. Samtidig gir det barnet mulighet til å knytte seg like mye til begge foreldre. Er det et vanskelig prinsipp? Motsatt virker det greit for kvinner å kreve så mye som mulig, uten å ta hensyn til "likt", eller ta hensyn til far eller barn. Ja det har med likeverdige foreldre å gjøre. Hva synes egentlig kvinner om likestilling?

Endret 23. august 2009 av jolie

[Emilolo]

Gidder ikke argumentere.

Men tenk over:du graver din egen grav med denne holdningen. Du vil aldri nærme deg noen løsning i en fordelingssak med så liten vilje/evne til å se sak. Du slikker bare dine egne sår og synes synd på deg selv.

Er det alt du har å komme med: "du synes bare synd på deg selv". Latterlig lavmålt karikering. Si det samme til et voldtektsoffer.

For meg er det løsning, ikke vær redd. Det innebærer at jeg forlater jobb og alle venner, selger mitt hjem. Så flytter jeg til byen som ungen min bor i.

Men altså. Det her handler ikke om bare meg, men trender i samfunnet. Kvinner løser opp familiene, kvinner krever hovedomsorg, kvinner flytter og tar barnet med seg. Er noen her uenig i dette?

Jeg forundres over hvor lett det er forkvinner å skvise mannen. Etter postene på dette forumet å dømme finner jeg at kvinner er enda mer djevelsk fiendtlige enn jeg trodde.

[Punky Brewster]

Emilio: Har du selv opplevd å leve i to hjem, som et barn ved 50/50 deling gjør? Det kan være forferdelig slitsomt og utmattende, man bor alltid i en koffert, og får kronisk dårlig samvittighet. Det er ikke nødvendigvis sånn at det er EN opplagt sannhet i sånne spørsmål, det er veldig individuelt hvordan barn takler nomadetilværelsen.

Jeg har vært et sånt barn som du her omtaler og for meg var det svært lite slitsomt og utmattende. Foreldrene mine skilte seg da jeg var to år og de delte helt 50/50. Mandag og tirsdag hos mor, onsdag og torsdag hos far, og så annenhver helg. Dette høres sikkert fryktelig stressende ut, men de fleste uker var jeg altså enten hos far fra onsdag etter barnehage/skole til mandagsmorgen, eller hos mor fra fredag etter barnehage/skole til onsdagsmorgen. Et resultat av dette var at jeg vokste opp med to foreldre, og ikke en forelder og en helgepappa; både mor og far ordnet opp med fritidsaktiviteter, lekselesing, oppdragelse osv. Hele oppveksten min bodde de ca. fem minutters gange fra hverandre så dette gjorde ting en del enklere også. Da jeg begynte på ungdomsskolen valgte jeg å bo fast hos mor fordi det ble litt vel mye styr med skolebøker og slikt, men var ofte hos far når jeg hadde lyst til det, i tillegg den obligatoriske annenhver helg.

Når man har valgt å få barn med noen så er man knyttet til den personen man får barn med resten av livet. Det er åpenbart mange som skulle ønske de slapp det etter et brudd, men sånn fungerer det ganske enkelt ikke. Et barn trenger begge foreldrene sine (så sant det ikke er helt ekstraordinære omstendigheter) og da er det foreldrene sitt ansvar å være voksne nok til å ordne det. Jeg sier ikke at det er enkelt, og ulike familier og barn krever ulike løsninger, men målet må være at barna opplever å ha to ordentlige foreldre som er glad i dem og stiller opp for dem og setter barna først.

[Emilolo]

Du har delvis rett. Jobbsituasjonen utelukker hovedansvar.

Men det er langt derfra til det du beskriver. I denne tråden er det folk som vil samarbeide og det ser ut til at samarbeidsklimaet er bra. Og da er det viktig og ikke kjøre slik frem - men beholde samarbeidskulturen.

I en kamp så har du gode poeng. Men en kan ikke i deres situasjon, hvor ting fungerer, tenke på at jeg innretter mitt liv etter hans jobb - da må en fokusere på det beste for barna og ikke hvem som gir mest.

Noen skriver :

Gjennomført ondsinnet. Presse, lure, og tyne. La oss knuse far, for barnets skyld. Djevelsk

Jeg ser at det kan sees slik. Men sannheten er at det er realistisk i forhold til de kriteriene som ligger til grunn her. Det er fakta at denne faren ikke er hovedforeldren så lenge han reiser så mye. Det er moren som er den stabile som alltid er tilstede. Noen foreldre velger denne varianten - og så er det slik da - så lenge jobbsituasjonen er som den er. Det er ikke snakk om å knuse far - det er snakk om å forholde seg til de fakta som er. Far er ikke mer offer enn han har valgt selv ved å velge den type jobb. Og det er ikke ett offer - det er ett realistisk valg far har gjort selv - det må man gå ut fra. Far en en voksen person som tar sine egne valg. Om far senere finner ut at dette valget var dumt - så er han ikke offer av den grunn.

Du har noen gode poenger innledningsvis. Det er ikke en situasjon preget av kamp, da er det best å satse på godt samarbeid. Samarbeidskulturen. Vi er enige om noe...

Så er du som vanlig interessert i å nedprioritere far. Og du støtter mildt opp om det djevelske innlegget du svarte på.

Far har i dette tilfellet anledning till å være rikelig med barnet. Som jeg forstår det har far helt fri to tredeler av tiden, hele dagen. Bruk mulighetene dette gir til noe positivt. Ikke forkuser på mulighetene til mor til å få mest mulig samvær, og skvise ut far.

[Emilolo]

Jeg har vært et sånt barn som du her omtaler og for meg var det svært lite slitsomt og utmattende. Foreldrene mine skilte seg da jeg var to år og de delte helt 50/50. Mandag og tirsdag hos mor, onsdag og torsdag hos far, og så annenhver helg. Dette høres sikkert fryktelig stressende ut, men de fleste uker var jeg altså enten hos far fra onsdag etter barnehage/skole til mandagsmorgen, eller hos mor fra fredag etter barnehage/skole til onsdagsmorgen. Et resultat av dette var at jeg vokste opp med to foreldre, og ikke en forelder og en helgepappa; både mor og far ordnet opp med fritidsaktiviteter, lekselesing, oppdragelse osv. Hele oppveksten min bodde de ca. fem minutters gange fra hverandre så dette gjorde ting en del enklere også. Da jeg begynte på ungdomsskolen valgte jeg å bo fast hos mor fordi det ble litt vel mye styr med skolebøker og slikt, men var ofte hos far når jeg hadde lyst til det, i tillegg den obligatoriske annenhver helg.

Når man har valgt å få barn med noen så er man knyttet til den personen man får barn med resten av livet. Det er åpenbart mange som skulle ønske de slapp det etter et brudd, men sånn fungerer det ganske enkelt ikke. Et barn trenger begge foreldrene sine (så sant det ikke er helt ekstraordinære omstendigheter) og da er det foreldrene sitt ansvar å være voksne nok til å ordne det. Jeg sier ikke at det er enkelt, og ulike familier og barn krever ulike løsninger, men målet må være at barna opplever å ha to ordentlige foreldre som er glad i dem og stiller opp for dem og setter barna først.

Godt å høre at 50/50 funket bra for deg, og at du setter stor pris på god kontakt med både mor og far.

Har lyst til å gi deg en stor klem.

[Cuckold]

Dette er ikke noe problem. Du gir han deling av omsorgen, men sørger for å kreve at han skal ha barna i de ukene han er offshore, det er det eneste som funker for deg.

På den måten finner han ut at det er nok best å høre på deg. Og om han ikke gjør det så sørger du fortsatt for at det ikke passer når han har fri og holder han unna barna dine.

Som andre sier her, nå må du tenke på barnet og basen de skal bygge seg i livet. Du kan ikke ta utgangspunkt i farens egoisme hvor han mener seg å ha rett til å leve sitt liv og så kreve at alt skal legges opp etter det i motsetning til at det skullle blitt lagt opp til ditt liv.

Husk, dere er ikke lenger en familie, men enkeltindivier og du er viktigere for barna enn han er som alt har vært borte mye. Du vet hva som er best for barna, og du er best for barna.

Han har alt redusert seg selv til reserveforeldre med arbeidet sitt, og kan ikke ta på seg ansvar ellers pga arbeidet og vil ikke ha en sjangs i havet å bevise at han tar omsorgen av barnet på alvor når han har arbeidet i turnus på denne måten og ikke har sluttet for at det skal passe med delingen du foreslår. Han er dømt til å tape noe evnetuell sak med en slik bakgrunn, så bare stå på!

Husk at du gjør dette for barna!

Hehe, flott innlegg. :gjeiper: Og når du skriver så bra er det merkelig at folk bommer og ikke skjønner at dette er ironi, en harselas over holdningene Jomfrua forfekter.

[Far til 2]

...

...

Menn gjør seg selv så j.... ynkelig og stakkarslig noen ganger at jeg undres hvordan de takler og ta ansvar for seg selv og ikke andre skal ta ansvar for dem.

Heldigvis finnes det menn som står på egne ben og står støtt og ikke klandrer andre for at deres liv ikke ble helt slik de selv ville ha hatt det. Nei, reis deg opp og grip tak i livet ditt og gjør det beste ut av situasjonen for alle - for slike holdninger som dette er bare patetisk.

Hadde en mann skrevet noe tilsvarende om en kvinne inne på KG hadde han nesten blitt kastet ut av forumet.

I ditt innlegg går du rett i strupen på motdebatanten og kritiserer han med noe som ikke kan sees på som annet enn et personlig angrep, UTEN RELASJON TIL SAKEN.

Å beskrive en person som "j....ynkelig", "stakkarslig" og "patetisk" er personangrep som går langt ut over den informasjonen du sitter inne med. Det er greit nok at du kan bli sint, men det er liten tvil om at han traff deg på et sårt punkt. Sansynligvis burde du svart på en annen måte om du vil møte forståelse for dine meninger, for ditt innlegg har ingenting med sak å gjør. Kun person.

[Far til 2]

Jeg er ikke på denne tråden for å diskutere dine behov.

Jeg tror ikke på slik "kvinner skviser far" offer roller. Jeg velger å se ting i større sammenheng. Ja, kanskje noen kvinner er j.... infame og kjører på - men en generalisering av den holdningen er bare brukt som argument av de menn som ikke fikser livet sitt.

Du er voksen - du er ansvarlig for ditt eget liv og hvor godt du har det. Kanskje har du feilet på veien - det har de fleste av oss. Men det handler om å gjøre det beste ut av det - holde hodet høyt og se positive ting. Ikke sitte slik som du gjør her - husk du er en voksen - du må ta vare på deg selv. Andre skal ikke ta vare på deg - ikke barnet ditt heller.

Jeg beklager - men jeg greier ikke ha sympati med mennesker som lager sin egen rolle, sitter der og luller seg inn at alt er bare andres feil.

Det finnes mange vinkler på saker og jeg garanter at den vinkelen her, slik som du lager den er ikke realistisk.

Har du fulgt med i en del av trådene det siste jomfrua ??? I andre tråder fremkommer det stadig vekk at mor "ikke kan slippe barnet av synet" eller "la det være hos far i flere dager" FORDI HUN ER MOR. Jeg så ikke at du beskrev de innleggene på samme måte. Men når far kommer med meninger der han mener at det er lite med "annenhver helg" eller hva du måtte mene, - ja da er det ut med alle klørne.

Kan du ikke i det minste være konsekvent mht å behandle alle likt i saker som dette ?

[Far til 2]

...

...

Gjennomført ondsinnet. Presse, lure, og tyne. La oss knuse far, for barnets skyld. Djevelsk

Jeg ser at det kan sees slik. Men sannheten er at det er realistisk i forhold til de kriteriene som ligger til grunn her. Det er fakta at denne faren ikke er hovedforeldren så lenge han reiser så mye. Det er moren som er den stabile som alltid er tilstede. Noen foreldre velger denne varianten - og så er det slik da - så lenge jobbsituasjonen er som den er. Det er ikke snakk om å knuse far - det er snakk om å forholde seg til de fakta som er. Far er ikke mer offer enn han har valgt selv ved å velge den type jobb. Og det er ikke ett offer - det er ett realistisk valg far har gjort selv - det må man gå ut fra. Far en en voksen person som tar sine egne valg. Om far senere finner ut at dette valget var dumt - så er han ikke offer av den grunn.

Den som er offeret er naturligvios barnet som skal nektes å treffe sin far så ofte som det kansje ønsker. Jeg velger å si det slik fordi de fleste barn er like glad i begge foreldrene, uavhengig av jobbsituasjon og hvem som er har vært hjemme den første tidfen med barnet.

Å nekte barnet felles omsorg basert på det du sier mener jeg er å frata barnet en rett det i utgangspunktet burde ha. INGENTING av informasjon tilsier at far ike er MINST like god omsorgsforelder som mor. KANSJE HAN ER BEDRE, men som vi vet tar ikke lovverk, meklere, psykologer, eller andre hensyn til barnet i saker som dette. Blandt annet har vi sett hvordan enkelte ytterligående psykologer argumenteter med "HISTORIE" når de sier at mor bør ha omsorgen. Tradisjon er altså viktigere enn personlige egenskaper.

Og for å ta litt erfaring også:

Da jeg fikk være hjemme mine obligatoriske uker valgte BARNA meg som den personen de ønsket samvær med, som skulle mate dem, legge dem, trøste dem, etc, selv om de har tilbragt mange månder med mor de første måndene. Dette tar jeg som et tegn på at barn kan binde seg like mye ELLER MER til en far selv om han den første tiden ikke har tilbragt like mye tid med barnet som mor har gjort.

Det jeg forsøker å si er det er INGENTING ved den informasjonen som tilsier at ikke far er like god eller bedre som omsorgsperson enn det mor er. Hvorfor i all verden skal da far nektes en slik rolle ?

At kjønn skal telle mer enn foreldrenes omsorgsegenskaper mener jeg er feil. Vi kan ikke fortsette med dagens løsning som forfordeler omsorgen utifra kjønn og ikke egenskaper. Like lite kan vi fortsette å overkjøre barns behov for samvær og omsorg med "den andre forelderen".

Som du vet måtte våre barn kjempe en lang kamp for å få meg som omsorgsforelder. Ingen av de fagfolkene jeg snakket med valgte å i det hele tatt vurdere meg som omsorgsforelder, TILTROSS FOR AT BARNA HADDE OPPLEVD MYE SOM TILSA AT DERES ØNSKER BURDE BLI IVARETATT.

Synes du vikelig vi skal fortsette med en så barnefiendtlig løsning ???

[Far til 2]

Emilio: Har du selv opplevd å leve i to hjem, som et barn ved 50/50 deling gjør? Det kan være forferdelig slitsomt og utmattende, man bor alltid i en koffert, og får kronisk dårlig samvittighet. Det er ikke nødvendigvis sånn at det er EN opplagt sannhet i sånne spørsmål, det er veldig individuelt hvordan barn takler nomadetilværelsen.

Da har vi tydligvis forskjellig erfaring.

Min søster og jeg opplevde felles omsorg. Vi hadde det kjempefint og min søster har av denne grunn valgt å tilby barna det samme, og barna har nå praktisert dette i flere år med stor suksess.

Jeg har også tilbudt barna det samme og de går inn i en slik løsning om kort tid.

Venner av oss fra den gang vi var barn har idag valgt å praktisere felles omsorg fordi de selv savnet sin samværsforelder og misunte min søster og meg som hadde det så greit mht samvær/omsorg.

Dette betyr ikke at felles omsorg passer alle (ref ditt tilfelle). Men vi kan ikke av den grunn nekte alle barn en slik mulighet. ALT må prøves for å gjøre tilværelsen best mulig for barna. Spesielt i den vanskelige tiden rett etter bruddet da det ikke forsår situasjonen, men bare forstår at den ene foreldren blir mer eller mindre borte. Små barn har ikke godt av å være for lenge borte fra den ene forelderen uten å kunne bygge relasjon på nytt. Derfor er det veldig viktig med relasjonsbygging til begge foreldrene i den første tiden etter et samlivsbrudd. Hvis ikke kan barnet bli enda mer usikker på den andre forelderen.

Hvis barnet viser glede og harmoni over å være sammen med begge foreldrene forstår jeg ikke hvorfor vi skal fortsette å nekte barna dette.

[Far til 2]

Jeg har vært et sånt barn som du her omtaler og for meg var det svært lite slitsomt og utmattende. Foreldrene mine skilte seg da jeg var to år og de delte helt 50/50. Mandag og tirsdag hos mor, onsdag og torsdag hos far, og så annenhver helg. Dette høres sikkert fryktelig stressende ut, men de fleste uker var jeg altså enten hos far fra onsdag etter barnehage/skole til mandagsmorgen, eller hos mor fra fredag etter barnehage/skole til onsdagsmorgen. Et resultat av dette var at jeg vokste opp med to foreldre, og ikke en forelder og en helgepappa; både mor og far ordnet opp med fritidsaktiviteter, lekselesing, oppdragelse osv. Hele oppveksten min bodde de ca. fem minutters gange fra hverandre så dette gjorde ting en del enklere også. Da jeg begynte på ungdomsskolen valgte jeg å bo fast hos mor fordi det ble litt vel mye styr med skolebøker og slikt, men var ofte hos far når jeg hadde lyst til det, i tillegg den obligatoriske annenhver helg.

Når man har valgt å få barn med noen så er man knyttet til den personen man får barn med resten av livet. Det er åpenbart mange som skulle ønske de slapp det etter et brudd, men sånn fungerer det ganske enkelt ikke. Et barn trenger begge foreldrene sine (så sant det ikke er helt ekstraordinære omstendigheter) og da er det foreldrene sitt ansvar å være voksne nok til å ordne det. Jeg sier ikke at det er enkelt, og ulike familier og barn krever ulike løsninger, men målet må være at barna opplever å ha to ordentlige foreldre som er glad i dem og stiller opp for dem og setter barna først.

Godt å se at det er flere enn meg og min søster som har samme possitive erfaring.

Jeg tror faktisk at de fleste av oss som har opplevd dette har positiv erfaring selv om det finnes situasjoner der det ikke fungerer også. Men vi må slutte å frata barn en slik mulighet bare fordi en av foreldrene ønsker omsorgen alene.

[jolie]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

-jolie, mod

[Gjest Gjest_Trist_*]

Ser det er utvekslet tildels sterke meninger. Og det finnes vel like mange meninger om dette som mennesker som har opplevd slike situasjoner. Ikke greit når selv de lærde strides.

Har plukket opp en del erfaringer fra innleggene deres, som jeg skal ta med meg i prosessen.

Vi har ikke mulighet til å gi barnet en fast base pga fars offshore-rotasjon, og i tillegg han har to barn på et annet sted i landet som han også besøker. Dvs at han aldri vil kunne være tilstede mere en 50 % av livet til barnet.

Han har nå foreslått 3 uker hos hver. Noe som slettes ikke anbefales av barnepsykologer og andre. Jeg vil foreslå en en deling som ikke trenger å være 50/50, men at det blir kortere perioder hos hver. Feks 60/40 med mest tid hos far.

Håper også at jeg finner et sted å bo i nærheten, slik at nærområdet til det samme.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Ser det er utvekslet tildels sterke meninger. Og det finnes vel like mange meninger om dette som mennesker som har opplevd slike situasjoner. Ikke greit når selv de lærde strides.

Har plukket opp en del erfaringer fra innleggene deres, som jeg skal ta med meg i prosessen.

Vi har ikke mulighet til å gi barnet en fast base pga fars offshore-rotasjon, og i tillegg han har to barn på et annet sted i landet som han også besøker. Dvs at han aldri vil kunne være tilstede mere en 50 % av livet til barnet.

Han har nå foreslått 3 uker hos hver. Noe som slettes ikke anbefales av barnepsykologer og andre. Jeg vil foreslå en en deling som ikke trenger å være 50/50, men at det blir kortere perioder hos hver. Feks 60/40 med mest tid hos far.

Håper også at jeg finner et sted å bo i nærheten, slik at nærområdet til det samme.

Nå skjønte jeg ikke helt - kommer du til å gi far som jobber i Nordsjøen hovedomsorgen?

En deling ved 3 uker på hvert sted - det tror jeg ikke er en god løsning for barna. Det er viktig å bruke fantasien og ikke være låst i de "normer" som en hører om. Jeg tror yppigere bytter vil være mest hensiktmessig for barna.

Min erfaring var at etter en stund med 60/40 med en nordsjøarbeider. Det går bra en stund. Men så kommer behovet for nordsjøarbeideren til å ha egentid. Min x hadde en frihelg i hans friperiode. Det vil si: han hadde 1 frihelg til sosial omgang pr 2. måned. Da har du ikke mange venner etterhvert - vennskap er ihvertfall vanskelig å opprettholde. Og når du skriver at din nordsjøarbeider også har flere barn han reiser til. Og i tillegg kommer kurs/møter som går i friperioden. Been there - done that.

Jeg tror du vil erfare at etter en stund så kommer andre behov inn.

Du er den som alltid er tilgjengelig - så derav vil du bli en naturlig kontaktperson i forbindelse med hverdager.

Tenk rasjonellt på hvordan det virkelig vil bli - jenk til og vær samarbeidsvillig - men se også hvem du er i dette og du har også krav på en stabilitet/forutsigbarhet.

Vær også obs på at barna utvikler seg, din x får ett nytt liv, du får ett nytt liv og det er mange kriterier som sier at samværsavtalen du lager nå bør du fremtiden litt i hodet.

[Gjest Gjest_Trist_*]

Nå skjønte jeg ikke helt - kommer du til å gi far som jobber i Nordsjøen hovedomsorgen?

En deling ved 3 uker på hvert sted - det tror jeg ikke er en god løsning for barna. Det er viktig å bruke fantasien og ikke være låst i de "normer" som en hører om. Jeg tror yppigere bytter vil være mest hensiktmessig for barna.

Min erfaring var at etter en stund med 60/40 med en nordsjøarbeider. Det går bra en stund. Men så kommer behovet for nordsjøarbeideren til å ha egentid. Min x hadde en frihelg i hans friperiode. Det vil si: han hadde 1 frihelg til sosial omgang pr 2. måned. Da har du ikke mange venner etterhvert - vennskap er ihvertfall vanskelig å opprettholde. Og når du skriver at din nordsjøarbeider også har flere barn han reiser til. Og i tillegg kommer kurs/møter som går i friperioden. Been there - done that.

Jeg tror du vil erfare at etter en stund så kommer andre behov inn.

Du er den som alltid er tilgjengelig - så derav vil du bli en naturlig kontaktperson i forbindelse med hverdager.

Tenk rasjonellt på hvordan det virkelig vil bli - jenk til og vær samarbeidsvillig - men se også hvem du er i dette og du har også krav på en stabilitet/forutsigbarhet.

Vær også obs på at barna utvikler seg, din x får ett nytt liv, du får ett nytt liv og det er mange kriterier som sier at samværsavtalen du lager nå bør du fremtiden litt i hodet.

Ja du har rett i at det vil bli en del utfordringer i forbindelse med kurs/møter/andre barn. Noe som gjør det vanskelig å sette fast fordeling. Og at han er avhengig av meg når han må reise bort , og det medfører som du sier mindre stabilitet/forutsigbarhet for meg.

Hvordan løste dere saken etter at dere forsøkte 60/40 fordeling?

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Etter å ha vært gjennom 60/40 - som fungerte dårlig for barna. De taklet ikke to typer hverdager og det var skolen som sa helt klart fra om dette.

Da gikk vi inn på annenhver helg - men fra torsdag (etter lekser) til mandag (skole levering). Pluss at han har mulighet til å gjøre ting med barna i hverdagen - det styrer han og barn.

Poenget var å ha faste rutiner i forbindelse med skole/lekselesing.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Vi hadde også en gang avtale at han skulle ha første helgen han kom hjem. Det var ikke bra. Så kom tåka, så kom overtid osv - og vips så stod jeg der med 2 barn som skulle vært hos pappa og jeg hadde planlagt tur. Etter en stund ville han bort fra dette - fordi han selv følte seg så sliten når han kom hjem. Så den helgen byttet vi bort.

[Gjest Gjest_Trist_*]

Etter å ha vært gjennom 60/40 - som fungerte dårlig for barna. De taklet ikke to typer hverdager og det var skolen som sa helt klart fra om dette.

Da gikk vi inn på annenhver helg - men fra torsdag (etter lekser) til mandag (skole levering). Pluss at han har mulighet til å gjøre ting med barna i hverdagen - det styrer han og barn.

Poenget var å ha faste rutiner i forbindelse med skole/lekselesing.

Hverdagen tror jeg ikke blir så veldig mye forandret da. Barnet er vant til å tilbringe mye tid med far når han er hjemme, pga litt senere levering og hentet litt tidligere i barnehagen. Han er pappa 110%, for å ta igjen tapt tid når han er ute.

Og det har blitt slik at far koser med barnet, mens mor jobber ute og mor steller hjemme. Resultat = sliten mor

[Far til 2]

Ser det er utvekslet tildels sterke meninger. Og det finnes vel like mange meninger om dette som mennesker som har opplevd slike situasjoner. Ikke greit når selv de lærde strides.

Har plukket opp en del erfaringer fra innleggene deres, som jeg skal ta med meg i prosessen.

Vi har ikke mulighet til å gi barnet en fast base pga fars offshore-rotasjon, og i tillegg han har to barn på et annet sted i landet som han også besøker. Dvs at han aldri vil kunne være tilstede mere en 50 % av livet til barnet.

Han har nå foreslått 3 uker hos hver. Noe som slettes ikke anbefales av barnepsykologer og andre. Jeg vil foreslå en en deling som ikke trenger å være 50/50, men at det blir kortere perioder hos hver. Feks 60/40 med mest tid hos far.

Håper også at jeg finner et sted å bo i nærheten, slik at nærområdet til det samme.

Jeg mener problemet ikke er hvem barnet bor hos, men at barnet får mest mulig samvær med dere begge. Og som du sier så er 3 uker borte lang tid for et barn på 3 år.

Fars fravær på 2 uker er det lite å gjøre noe med. Alternativet er at han skifter jobb. På den andre siden forstår jeg ikke hvorfor barnet kun skal ha far som omsorgsperson. Barnet trenger også deg, og jeg synes dere bør gå for felles omsorg. 2 uker hos deg og resten foredeler dere etter beste evne og på en sånn måte at barnet ikke får for lange avbrekk mht samvær med dere begge (f.eks. 4/1 den tiden far er hjemme).

hvorfor er en sånn løsning umulig ?

[Gjest Gjest_Trist_*]

Jeg mener problemet ikke er hvem barnet bor hos, men at barnet får mest mulig samvær med dere begge. Og som du sier så er 3 uker borte lang tid for et barn på 3 år.

Fars fravær på 2 uker er det lite å gjøre noe med. Alternativet er at han skifter jobb. På den andre siden forstår jeg ikke hvorfor barnet kun skal ha far som omsorgsperson. Barnet trenger også deg, og jeg synes dere bør gå for felles omsorg. 2 uker hos deg og resten foredeler dere etter beste evne og på en sånn måte at barnet ikke får for lange avbrekk mht samvær med dere begge (f.eks. 4/1 den tiden far er hjemme).

hvorfor er en sånn løsning umulig ?

Det er den løsningen jeg foreslo til å begynne med for far. Men han er ganske bitter, og ser bare at jeg da kommer til å ha barnet mer enn han. Men jeg kan ikke gjøre noe med hans jobb, og han må forholde seg til at han kommer til å se barnet mindre pga jobben. Jeg har tenkt en del og vil gå for det jeg foreslo i første omgang. Delt samvær. Vi skal til mekling, og da vil jeg legge frem det forslaget. Barnepsykologen jeg snakket med i går sa at mekleren ikke kommer til å "godta" en 3 ukers avtale når barnet er så liten. Håper far ser dette tilslutt.