Delt samvær

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Har snakket med en fra familievernkontoret og har sendt henvendelse til Advokathjelpen. Skal også snakke med en barnepsykolog.

Takk for råd ang. mekling. Har ikke sett på det slik, og du har selvsagt rett i det. Min mann vet hva han vil, og en tendens til at jeg til tider føyer meg for lett hvis jeg føler meg presset, eller er usikker. Det jeg ønsker er at vi kan dele ukene når han er hjemme, men det er en dårlig løsning for barnet, vil jeg selvfølgelig revurdere. Har alltid syntes litt synd på barn som må "leve i en koffert", men når jeg sitter i situasjonen selv er det vanskelig å ikke tenke litt på egne følelser og behov.

Husk - barnet ditt er 3 år. 1 uke er veeeeeeldig lenge for en 3-åring. Samværsløsningen vil sikkert etterhvert også være under utvikling i tråd med barnets alder.

Man må ikke tenke uker - man kan tenke dager.

Det dere skal passe på og som jeg slet med for mine barn;

din mann har fri når han er hjemme og har ikke behov for rutiner; legge seg tidlig, stå opp tidlig, barnehage osv. Du har sikkert en jobb og må ha en strukturert hverdag.

Her er det viktig at du får din mann til å spille på lag med deg.........slik at barnet har en lik hverdag hos begge. Ellers vil barnet ditt falle utenom i barnehagen, slite med døgnrytmen, slite med forflytninger osv.

Tenk litt smart - spill på lag - tenk barnets dag.

Det ble ihvertfall en problemstilling hos oss. Min mann hadde jo fri og ville gjøre som han ville med barn når han hadde fri.......men det gjør noe med disse barna og ikke tilhøre noe, ikke ha en jevn døgnrytme osv. Tenk barn!!!

[Gjest Gjest_hei_*]

Husk - barnet ditt er 3 år. 1 uke er veeeeeeldig lenge for en 3-åring. Samværsløsningen vil sikkert etterhvert også være under utvikling i tråd med barnets alder.

Man må ikke tenke uker - man kan tenke dager.

Det dere skal passe på og som jeg slet med for mine barn;

din mann har fri når han er hjemme og har ikke behov for rutiner; legge seg tidlig, stå opp tidlig, barnehage osv. Du har sikkert en jobb og må ha en strukturert hverdag.

Her er det viktig at du får din mann til å spille på lag med deg.........slik at barnet har en lik hverdag hos begge. Ellers vil barnet ditt falle utenom i barnehagen, slite med døgnrytmen, slite med forflytninger osv.

Tenk litt smart - spill på lag - tenk barnets dag.

Det ble ihvertfall en problemstilling hos oss. Min mann hadde jo fri og ville gjøre som han ville med barn når han hadde fri.......men det gjør noe med disse barna og ikke tilhøre noe, ikke ha en jevn døgnrytme osv. Tenk barn!!!

Hei og takk for svar! Det med rutiner blir heldigvis ikke noe problem. Når far er hjemme går barnet i barnehagen hver dag, men blir levert senere og hentet tidligere. Men har mye av de samme rutinene. Og det tror jeg kommer til å fortsette selv om han blir alene med ansvaret for en periode. Han er en helt super far, det skal han ha.

[Emilolo]

Husk at en skillsmisse innebærer for barna at den vil miste tid med foreldrene. For å skåne barnet mest på det planet bør man dele på den tiden man hadde sammen med barnet begge to.

Men igjen så ender det ut i (min erfaring) barn liker EN base - det fungerer best og ha ett hjem og forholde seg til.

Unnskyld meg. Jeg blir fryktelig provosert av den tankegangen der. Det viktigste for et barn, særlig i treårsalderen, er foreldrene. Begge foreldrene. Barnet taper samvær uansett (fy fy kvinner, som stort sett løser opp famillier ), men det er veldig stor forskjell på 50% og 20%. Med base hos en og besøk hos den andre er å til grader å ta fra barnet den ene foreldren. Nei, barn takler helt fint å bo to steder. Dersom foreldrene legger til rette for det. Det er fordel at at man bor i nærhet; midre stress med reising, kan gå i samme barnehage, samme lekeplasser, kan se til begge foreldrene, o.l. At barnet har to soverom, og forskjellige sett med leker hos hver av foreldrene betyr lite. Det er kontakten, tilknytningen, til begge foreldrene som er viktig.

Må legge til at jeg har erfaring med begge deler. Min familie splittet opp når barnet var nesten to år. Vi la til rette for at ungen kunne bo hos begge med gangavstand i mellom oss. Halvparten hos hver. Ungen trivdes veldig godt, blid og fornøyd. Og savn-følelse ble nok redusert når ungen av erfaring vet at snart er det tid for den andre foreldren. Å bo i nærhet gir også mulighet for å finne på noe sammen med begge foreldrene, som barnet setter stor pris på. Dette funket glimrende et års tid. Både jeg og moren er enige om det. Noe helt annet er det blitt etter at moren tok med seg barnet til en annen by og samværet mellom barn og far er på et minimum. Jeg har inntrykk av at barnet er mer lei seg, og savner åpenbart pappan sin. Jeg savner også barnet mitt så jeg nesten blir syk. Jeg føler meg som annenrangs foreldre, og til tider veldig oppgitt. Konfliktnivået mellom oss foreldre har også økt mye etter denne omleggingen.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Unnskyld meg. Jeg blir fryktelig provosert av den tankegangen der. Det viktigste for et barn, særlig i treårsalderen, er foreldrene. Begge foreldrene. Barnet taper samvær uansett (fy fy kvinner, som stort sett løser opp famillier ), men det er veldig stor forskjell på 50% og 20%. Med base hos en og besøk hos den andre er å til grader å ta fra barnet den ene foreldren. Nei, barn takler helt fint å bo to steder. Dersom foreldrene legger til rette for det. Det er fordel at at man bor i nærhet; midre stress med reising, kan gå i samme barnehage, samme lekeplasser, kan se til begge foreldrene, o.l. At barnet har to soverom, og forskjellige sett med leker hos hver av foreldrene betyr lite. Det er kontakten, tilknytningen, til begge foreldrene som er viktig.

Må legge til at jeg har erfaring med begge deler. Min familie splittet opp når barnet var nesten to år. Vi la til rette for at ungen kunne bo hos begge med gangavstand i mellom oss. Halvparten hos hver. Ungen trivdes veldig godt, blid og fornøyd. Og savn-følelse ble nok redusert når ungen av erfaring vet at snart er det tid for den andre foreldren. Å bo i nærhet gir også mulighet for å finne på noe sammen med begge foreldrene, som barnet setter stor pris på. Dette funket glimrende et års tid. Både jeg og moren er enige om det. Noe helt annet er det blitt etter at moren tok med seg barnet til en annen by og samværet mellom barn og far er på et minimum. Jeg har inntrykk av at barnet er mer lei seg, og savner åpenbart pappan sin. Jeg savner også barnet mitt så jeg nesten blir syk. Jeg føler meg som annenrangs foreldre, og til tider veldig oppgitt. Konfliktnivået mellom oss foreldre har også økt mye etter denne omleggingen.

Provosert av min erfaring??

Hva kan en si til det da. Vi har vært der og gått veien for å legge til rette/til det beste for barna. Du må da forstå at i slike settinger så er det individer som må ihensyntas - ikke den politiske riktige retning. Som jeg skrev; min erfaring. At du har andre erfaringer betyr ikke at din versjon er mer riktig og at den vil fungere like bra for andre.

[Emilolo]

Provosert av min erfaring??

Hva kan en si til det da. Vi har vært der og gått veien for å legge til rette/til det beste for barna. Du må da forstå at i slike settinger så er det individer som må ihensyntas - ikke den politiske riktige retning. Som jeg skrev; min erfaring. At du har andre erfaringer betyr ikke at din versjon er mer riktig og at den vil fungere like bra for andre.

Vel. Du hevder at "en base" er viktigere enn "god likeverdig tilknytning til begge foreldrene". Det er politisk syn jeg er sterkt uenig i. Ja et syn jeg blir provosert av. Et syn som oppfordrer til å skvise ut den ene foreldren, og da som regel faren.

Så er det et annet spørsmål hva en klarer å få til og hva foreldrene egentlig vil. Det vil selvsagt variere.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Vel. Du hevder at "en base" er viktigere enn "god likeverdig tilknytning til begge foreldrene". Det er politisk syn jeg er sterkt uenig i. Ja et syn jeg blir provosert av. Et syn som oppfordrer til å skvise ut den ene foreldren, og da som regel faren.

Så er det et annet spørsmål hva en klarer å få til og hva foreldrene egentlig vil. Det vil selvsagt variere.

Scroll opp og se; Min erfaring, stod det.

Vi måtte gå fra 60/40 deling til annenhver helg fordi barna taklet ikke 60/40.

Du er mer opptatt av å forsvare dine såre følelser - du må se barna. Poenget er at barna skal trives - så får vi foreldre slikke våre sår og tenke at barna har det bedre. Men igjen - det er ingen gitt løsning at 50/50 er det riktig i alle situasjoner - vi prøvde - det fungerte ikke for barna.

Så ta til deg det at det er forskjellige løsninger/individer som fungerer forskjellig.

[Cuckold]

Scroll opp og se; Min erfaring, stod det.

Vi måtte gå fra 60/40 deling til annenhver helg fordi barna taklet ikke 60/40.

Du er mer opptatt av å forsvare dine såre følelser - du må se barna. Poenget er at barna skal trives - så får vi foreldre slikke våre sår og tenke at barna har det bedre.

Av en eller annen grunn ville jeg trodd mer på jomfruas objektivitiet og på at barnas interesser som var det eneste som betød noe i hennes tilfelle om hun var den som måtte slikke sine sår fordi barna ønsket en veldig skjev omsorgsfordeling og bare kunne trives ved å se sin mor en gang annenhver helg.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Av en eller annen grunn ville jeg trodd mer på jomfruas objektivitiet og på at barnas interesser som var det eneste som betød noe i hennes tilfelle om hun var den som måtte slikke sine sår fordi barna ønsket en veldig skjev omsorgsfordeling og bare kunne trives ved å se sin mor en gang annenhver helg.

Tåpelig innlegg - hva vil du oppnå......konkurranse om hvilke kjønn som lider mest i en skillsmisse?

Godt utgangspunkt og ha det utgangspunktet når en skal legge til rette for barna!!!

Hva vet du om hvilke ofre andre gjør og hvorfor i all verden skal det være ett argument for å ha ansvar for barns fostring??

Menn gjør seg selv så j.... ynkelig og stakkarslig noen ganger at jeg undres hvordan de takler og ta ansvar for seg selv og ikke andre skal ta ansvar for dem.

Heldigvis finnes det menn som står på egne ben og står støtt og ikke klandrer andre for at deres liv ikke ble helt slik de selv ville ha hatt det. Nei, reis deg opp og grip tak i livet ditt og gjør det beste ut av situasjonen for alle - for slike holdninger som dette er bare patetisk.

[Cuckold]

Tåpelig innlegg - hva vil du oppnå......konkurranse om hvilke kjønn som lider mest i en skillsmisse?

Godt utgangspunkt og ha det utgangspunktet når en skal legge til rette for barna!!!

Hva vet du om hvilke ofre andre gjør og hvorfor i all verden skal det være ett argument for å ha ansvar for barns fostring??

Menn gjør seg selv så j.... ynkelig og stakkarslig noen ganger at jeg undres hvordan de takler og ta ansvar for seg selv og ikke andre skal ta ansvar for dem.

Heldigvis finnes det menn som står på egne ben og står støtt og ikke klandrer andre for at deres liv ikke ble helt slik de selv ville ha hatt det. Nei, reis deg opp og grip tak i livet ditt og gjør det beste ut av situasjonen for alle - for slike holdninger som dette er bare patetisk.

Hvis du ikke ser hvor lite troverdighet du har til å snakke om "at vi må slikke våre sår" når du har fått trumfet gjennom at barna dine ikke har godt av to jevnbyrdige foreldre, sier det litt om hvilket modenhetsnivå du befinner deg på.

I et slikt tilfelle burde det av hensyn til barna vært vurdert om du overhodet er skikket til å ha omsorg for barn. Det er dessverre veldig lett å få barn, mye lettere enn å få lappen. Uskikkede mødre er minst like utbredt som dårlige sjåfører, og konsekvensene for tredjepart kan være minst like alvorlige. Og da tenker jeg på barna.

Endret 21. august 2009 av Cuckold

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Hvis du ikke ser hvor lite troverdighet du har til å snakke om "at vi må slikke våre sår" når du har fått trumfet gjennom at barna dine ikke har godt av to jevnbyrdige foreldre, sier det litt om hvilket modenhetsnivå du befinner deg på.

I et slikt tilfelle burde det av hensyn til barna vært vurdert om du overhodet er skikket til å ha omsorg for barn. Det er dessverre veldig lett å få barn, mye lettere enn å få lappen. Uskikkede mødre er minst like utbredt som dårlige sjåfører, og konsekvensene for tredjepart kan være minst like alvorlige. Og da tenker jeg på barna.

Du er låst i din egen offerrolle, vet du.

Hvor fikk du det fra at jeg har trumfet gjennom at barna skal være hos meg? Det er noe du bare anser som fakta uten å vite noe som helst.

Lykke til videre med bitterheten - den vil spise deg opp innvendig og den eneste som blir såret er deg - igjen og igjen.....så kan du fortsette og kalle deg ett offer. Lykke til.

[Emilolo]

Scroll opp og se; Min erfaring, stod det.

Vi måtte gå fra 60/40 deling til annenhver helg fordi barna taklet ikke 60/40.

Du er mer opptatt av å forsvare dine såre følelser - du må se barna. Poenget er at barna skal trives - så får vi foreldre slikke våre sår og tenke at barna har det bedre. Men igjen - det er ingen gitt løsning at 50/50 er det riktig i alle situasjoner - vi prøvde - det fungerte ikke for barna.

Så ta til deg det at det er forskjellige løsninger/individer som fungerer forskjellig.

Ja jeg har behov for å se mitt barn og mitt barn har behov for meg. Fleste barn trenger sin far. Kvinnen kan alltids skvise mannen fra sine barn og argumentere for at det er det rette. I ditt tilfelle "barnet trenger en base". Men kvinnen vil aldri si at bostedet kan være hos mannen. Da bunner det i bedrag/selvbedrag og egoisme. Ikke barnets beste. Jeg har hørt argumentet med "en base" av mange kvinner. Felles for de alle er at de har tatt barnet selv. På bekostning av barn og far. Jo fler ganger jeg hører "en base" som argument fra kvinner som har tatt barnet selv, jo mindre troverdig er det.

Du poengterer mine såre følelser. Selvfølgelig er jeg sår når jeg ikke har sett mitt barn på fire uker. Barnet blir snart tre og helst vil jeg følge det hver eneste dag. Ja det er sårt å bli skvist. Det er heller ikke bra for relasjonene mellom mor og far, eller barn og far. Barnet trenger gode relasjoner mellom begge foreldrene såvel som til begge foreldrene. Barnet skal ha det bra, men det er også poeng at foreldrene skal ha det bra. Jeg tipper at det ikke er heldig for barn om dets foreldre utvikler dype emosjonelle skader. Jeg jobber med å flytte etter mitt barn og opprette en 50/50 løsning igjen. Men begynner jo litt å lure på om jeg har noen betydning, og kanskje er like greit at jeg holder meg unna. Til barnets og morens beste.

[Gjest Gjest]

Dette er ikke noe problem. Du gir han deling av omsorgen, men sørger for å kreve at han skal ha barna i de ukene han er offshore, det er det eneste som funker for deg.

På den måten finner han ut at det er nok best å høre på deg. Og om han ikke gjør det så sørger du fortsatt for at det ikke passer når han har fri og holder han unna barna dine.

Som andre sier her, nå må du tenke på barnet og basen de skal bygge seg i livet. Du kan ikke ta utgangspunkt i farens egoisme hvor han mener seg å ha rett til å leve sitt liv og så kreve at alt skal legges opp etter det i motsetning til at det skullle blitt lagt opp til ditt liv.

Husk, dere er ikke lenger en familie, men enkeltindivier og du er viktigere for barna enn han er som alt har vært borte mye. Du vet hva som er best for barna, og du er best for barna.

Han har alt redusert seg selv til reserveforeldre med arbeidet sitt, og kan ikke ta på seg ansvar ellers pga arbeidet og vil ikke ha en sjangs i havet å bevise at han tar omsorgen av barnet på alvor når han har arbeidet i turnus på denne måten og ikke har sluttet for at det skal passe med delingen du foreslår. Han er dømt til å tape noe evnetuell sak med en slik bakgrunn, så bare stå på!

Husk at du gjør dette for barna!

[Gjest Harmonika]

Dette er ikke noe problem. Du gir han deling av omsorgen, men sørger for å kreve at han skal ha barna i de ukene han er offshore, det er det eneste som funker for deg.

På den måten finner han ut at det er nok best å høre på deg. Og om han ikke gjør det så sørger du fortsatt for at det ikke passer når han har fri og holder han unna barna dine.

Som andre sier her, nå må du tenke på barnet og basen de skal bygge seg i livet. Du kan ikke ta utgangspunkt i farens egoisme hvor han mener seg å ha rett til å leve sitt liv og så kreve at alt skal legges opp etter det i motsetning til at det skullle blitt lagt opp til ditt liv.

Husk, dere er ikke lenger en familie, men enkeltindivier og du er viktigere for barna enn han er som alt har vært borte mye. Du vet hva som er best for barna, og du er best for barna.

Han har alt redusert seg selv til reserveforeldre med arbeidet sitt, og kan ikke ta på seg ansvar ellers pga arbeidet og vil ikke ha en sjangs i havet å bevise at han tar omsorgen av barnet på alvor når han har arbeidet i turnus på denne måten og ikke har sluttet for at det skal passe med delingen du foreslår. Han er dømt til å tape noe evnetuell sak med en slik bakgrunn, så bare stå på!

Husk at du gjør dette for barna!

Gjennomført ondsinnet. Presse, lure, og tyne. La oss knuse far, for barnets skyld. Djevelsk

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Ja jeg har behov for å se mitt barn og mitt barn har behov for meg. Fleste barn trenger sin far. Kvinnen kan alltids skvise mannen fra sine barn og argumentere for at det er det rette. I ditt tilfelle "barnet trenger en base". Men kvinnen vil aldri si at bostedet kan være hos mannen. Da bunner det i bedrag/selvbedrag og egoisme. Ikke barnets beste. Jeg har hørt argumentet med "en base" av mange kvinner. Felles for de alle er at de har tatt barnet selv. På bekostning av barn og far. Jo fler ganger jeg hører "en base" som argument fra kvinner som har tatt barnet selv, jo mindre troverdig er det.

Du poengterer mine såre følelser. Selvfølgelig er jeg sår når jeg ikke har sett mitt barn på fire uker. Barnet blir snart tre og helst vil jeg følge det hver eneste dag. Ja det er sårt å bli skvist. Det er heller ikke bra for relasjonene mellom mor og far, eller barn og far. Barnet trenger gode relasjoner mellom begge foreldrene såvel som til begge foreldrene. Barnet skal ha det bra, men det er også poeng at foreldrene skal ha det bra. Jeg tipper at det ikke er heldig for barn om dets foreldre utvikler dype emosjonelle skader. Jeg jobber med å flytte etter mitt barn og opprette en 50/50 løsning igjen. Men begynner jo litt å lure på om jeg har noen betydning, og kanskje er like greit at jeg holder meg unna. Til barnets og morens beste.

Jeg er ikke på denne tråden for å diskutere dine behov.

Jeg tror ikke på slik "kvinner skviser far" offer roller. Jeg velger å se ting i større sammenheng. Ja, kanskje noen kvinner er j.... infame og kjører på - men en generalisering av den holdningen er bare brukt som argument av de menn som ikke fikser livet sitt.

Du er voksen - du er ansvarlig for ditt eget liv og hvor godt du har det. Kanskje har du feilet på veien - det har de fleste av oss. Men det handler om å gjøre det beste ut av det - holde hodet høyt og se positive ting. Ikke sitte slik som du gjør her - husk du er en voksen - du må ta vare på deg selv. Andre skal ikke ta vare på deg - ikke barnet ditt heller.

Jeg beklager - men jeg greier ikke ha sympati med mennesker som lager sin egen rolle, sitter der og luller seg inn at alt er bare andres feil.

Det finnes mange vinkler på saker og jeg garanter at den vinkelen her, slik som du lager den er ikke realistisk.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Dette er ikke noe problem. Du gir han deling av omsorgen, men sørger for å kreve at han skal ha barna i de ukene han er offshore, det er det eneste som funker for deg.

På den måten finner han ut at det er nok best å høre på deg. Og om han ikke gjør det så sørger du fortsatt for at det ikke passer når han har fri og holder han unna barna dine.

Som andre sier her, nå må du tenke på barnet og basen de skal bygge seg i livet. Du kan ikke ta utgangspunkt i farens egoisme hvor han mener seg å ha rett til å leve sitt liv og så kreve at alt skal legges opp etter det i motsetning til at det skullle blitt lagt opp til ditt liv.

Husk, dere er ikke lenger en familie, men enkeltindivier og du er viktigere for barna enn han er som alt har vært borte mye. Du vet hva som er best for barna, og du er best for barna.

Han har alt redusert seg selv til reserveforeldre med arbeidet sitt, og kan ikke ta på seg ansvar ellers pga arbeidet og vil ikke ha en sjangs i havet å bevise at han tar omsorgen av barnet på alvor når han har arbeidet i turnus på denne måten og ikke har sluttet for at det skal passe med delingen du foreslår. Han er dømt til å tape noe evnetuell sak med en slik bakgrunn, så bare stå på!

Husk at du gjør dette for barna!

Du har delvis rett. Jobbsituasjonen utelukker hovedansvar.

Men det er langt derfra til det du beskriver. I denne tråden er det folk som vil samarbeide og det ser ut til at samarbeidsklimaet er bra. Og da er det viktig og ikke kjøre slik frem - men beholde samarbeidskulturen.

I en kamp så har du gode poeng. Men en kan ikke i deres situasjon, hvor ting fungerer, tenke på at jeg innretter mitt liv etter hans jobb - da må en fokusere på det beste for barna og ikke hvem som gir mest.

Noen skriver :

Gjennomført ondsinnet. Presse, lure, og tyne. La oss knuse far, for barnets skyld. Djevelsk

Jeg ser at det kan sees slik. Men sannheten er at det er realistisk i forhold til de kriteriene som ligger til grunn her. Det er fakta at denne faren ikke er hovedforeldren så lenge han reiser så mye. Det er moren som er den stabile som alltid er tilstede. Noen foreldre velger denne varianten - og så er det slik da - så lenge jobbsituasjonen er som den er. Det er ikke snakk om å knuse far - det er snakk om å forholde seg til de fakta som er. Far er ikke mer offer enn han har valgt selv ved å velge den type jobb. Og det er ikke ett offer - det er ett realistisk valg far har gjort selv - det må man gå ut fra. Far en en voksen person som tar sine egne valg. Om far senere finner ut at dette valget var dumt - så er han ikke offer av den grunn.

[Sort Pastill]

Emilio: Har du selv opplevd å leve i to hjem, som et barn ved 50/50 deling gjør? Det kan være forferdelig slitsomt og utmattende, man bor alltid i en koffert, og får kronisk dårlig samvittighet. Det er ikke nødvendigvis sånn at det er EN opplagt sannhet i sånne spørsmål, det er veldig individuelt hvordan barn takler nomadetilværelsen.

[Emilolo]

Jeg er ikke på denne tråden for å diskutere dine behov.

Jeg tror ikke på slik "kvinner skviser far" offer roller. Jeg velger å se ting i større sammenheng. Ja, kanskje noen kvinner er j.... infame og kjører på - men en generalisering av den holdningen er bare brukt som argument av de menn som ikke fikser livet sitt.

Du er voksen - du er ansvarlig for ditt eget liv og hvor godt du har det. Kanskje har du feilet på veien - det har de fleste av oss. Men det handler om å gjøre det beste ut av det - holde hodet høyt og se positive ting. Ikke sitte slik som du gjør her - husk du er en voksen - du må ta vare på deg selv. Andre skal ikke ta vare på deg - ikke barnet ditt heller.

Jeg beklager - men jeg greier ikke ha sympati med mennesker som lager sin egen rolle, sitter der og luller seg inn at alt er bare andres feil.

Det finnes mange vinkler på saker og jeg garanter at den vinkelen her, slik som du lager den er ikke realistisk.

Jeg er vel ikke her for å snakke om mine behov heller. Men det er du som angriper mine følelser. Du fortsetter også å diskutere/trakkasere meg, mine følelser, og meg som offer. Dermed må jeg svare på det. Selv om ingen av oss vil det.

Jeg er fratatt ungen min, og er sånn sett et reellt offer. På samme måte som en som utsatt for vold eller sexuelle overgrep. Forstår en ikke dette har man dårlig anlegg for empati.

Barnet er også offer.

Det er i vårt land dessverre helt vanlig, normalt, at kvinner tar barnet fra mannen. Mødre i Norge 2009 skviser ut mannen og innbiller seg at det er til beste for barna. Det er grusomt!

[Gjest Gjest]

Jeg er fratatt ungen min,

Ungen er ikke eiendel, som noen kan ta! Om dere hadde hatt like mye tid, ville du dessuten uansett vært uten barnet halvparten av tiden. Er man skilt, må man i perioder være uten barnet.

Den ekstreme opptattheten enkelte har av at alt skal være likt, virker som å dreie seg mer om at den andre ikke skal ha mer enn en selv.

Endret 23. august 2009 av jolie

[Emilolo]

Emilio: Har du selv opplevd å leve i to hjem, som et barn ved 50/50 deling gjør? Det kan være forferdelig slitsomt og utmattende, man bor alltid i en koffert, og får kronisk dårlig samvittighet. Det er ikke nødvendigvis sånn at det er EN opplagt sannhet i sånne spørsmål, det er veldig individuelt hvordan barn takler nomadetilværelsen.

Det er ikke snakk om å bo i en koffert. Hvorfor dette urealistisk slagordet? Foreldrene må jo legge til rette da. Bo i nærhet er det viktigste. Så å spasere 10 minutter mellom mor og far hver uke kan ikke sammenlignes med å "bo i en koffert". Poenget er at barnet får to gode fullverdige hjem. Der barnet trives i begge. Og bor man i nærhet er det ikke stress med reise og barnet har samme miljø (barnehage, lekeplasser, venner ). Om foreldrene gjør dette så er ikke to hjem vanskelig for barn. Småbarn takler det meget godt. Det som er mer uheldig for småbarn er å miste personer en er sterkt tilknyttet til. Hvilket skjer når far nedprioriteres.

[Gjest Gjest_jomfrua_*]

Jeg er vel ikke her for å snakke om mine behov heller. Men det er du som angriper mine følelser. Du fortsetter også å diskutere/trakkasere meg, mine følelser, og meg som offer. Dermed må jeg svare på det. Selv om ingen av oss vil det.

Jeg er fratatt ungen min, og er sånn sett et reellt offer. På samme måte som en som utsatt for vold eller sexuelle overgrep. Forstår en ikke dette har man dårlig anlegg for empati.

Barnet er også offer.

Det er i vårt land dessverre helt vanlig, normalt, at kvinner tar barnet fra mannen. Mødre i Norge 2009 skviser ut mannen og innbiller seg at det er til beste for barna. Det er grusomt!

Gidder ikke argumentere.

Men tenk over:du graver din egen grav med denne holdningen. Du vil aldri nærme deg noen løsning i en fordelingssak med så liten vilje/evne til å se sak. Du slikker bare dine egne sår og synes synd på deg selv.