Plagsom nabojente

[Gjest Gjest]

Tror du misforstår det med at barnet får seg en smell. Med det, så mener jeg at om ikke foreldrene lærer barnet sosiale koder osv. osv. Slik at barnet forstår å te seg i sosiale situasjoner, så kan det komme til å bli mange vanskelig situasjoner, og det kan oppstå harde konfrontasjoner vedrørende barnets oppførsel (som kanskje da er voksen).

Altså skrives det som en bekymring for hvordan barnet vil klare seg videre i livet, om det ikke får hjelp og rettledning.

Hvis det var slik du tolket det, så ser jeg ingen sammenheng i det du skrev i og med at å bekymre seg for et barn, ikke vil si at man hever seg over det.

Vel, det er mange mennesker som ikke forstår sosiale koder i det hele tatt. Det kreves år med trening og tilrettelegging, likevel vil de slite med det livet ut. Jeg er førskolelærer og kartlegger sosiale ferdigheter, tro meg så er det mange på den alderen som ikke er der de skal være. Det har ingenting med at de ikke vil men at det trengs modning- ALT er ikke foreldrenes feil. Ut i fra det jeg leser mellom linjene til hi så forstår ikke dette barnet. En del av dem finner egne strategier for å hanskes det vanlige liv, alt er ikke bare det dere ser og hører- tenk på det.

[Gjest Gjest_maya_*]

Vel, det er mange mennesker som ikke forstår sosiale koder i det hele tatt. Det kreves år med trening og tilrettelegging, likevel vil de slite med det livet ut. Jeg er førskolelærer og kartlegger sosiale ferdigheter, tro meg så er det mange på den alderen som ikke er der de skal være. Det har ingenting med at de ikke vil men at det trengs modning- ALT er ikke foreldrenes feil. Ut i fra det jeg leser mellom linjene til hi så forstår ikke dette barnet. En del av dem finner egne strategier for å hanskes det vanlige liv, alt er ikke bare det dere ser og hører- tenk på det.

Neida men ut ifra ts innlegg så bryr ikke moren seg om at ts ikke vil ha besøk av barnet.

Hvis man har et barn som har litt vanskelig for å forstå sosiale regler er det viktig at man bruker litt ekstra tif på netopp de tingene. Å bruke naboen som ufrivillig barnevakt er ikke veien å gå..

[Gjest Gjest]

Neida men ut ifra ts innlegg så bryr ikke moren seg om at ts ikke vil ha besøk av barnet.

Hvis man har et barn som har litt vanskelig for å forstå sosiale regler er det viktig at man bruker litt ekstra tif på netopp de tingene. Å bruke naboen som ufrivillig barnevakt er ikke veien å gå..

Det er ikke sikkert at hun ser det på den måten! Mange som må ha direkte beskjeder for å forstå.

[Gjest Gjest]

Det er ikke sikkert at hun ser det på den måten! Mange som må ha direkte beskjeder for å forstå.

Selvfølgelig er det godt mulig at moren heller ikke er kjempeflink på det sosiale, og hvis du leser svarene ts har fått så er det mange som har rådet hun til å gi en helt klar og veldig direkte beskjed til foreldrene

[Minttu]

Det der er jo så frekt! Og moren virker jo helt teit som ikke reagerer. Jeg hadde ikke tillat slikt og jeg hadde ikke tillat slik oppførsel fra evt.mine barn!

Minner meg om igår, broren min er 10år og igår var det to jenter her som bor rett nedi veien. De kom i 10-11 tiden på dagen og dro ikke igjen før halv 10 på kvelden!

Vi har nettop fått oss kattunge og skjønner at det er gøy, men de dro katten ned i kjelleren og opp igjen og lekte med den hele tiden, de hørte ikke på oss i det hele tatt da vi sa de skulle la vær.

De fikk lov til å få et par brødskiver og et gladd sjokolademelk utpå kvelden, da de var ferdige med det listet de seg ut på kjøkkenet for å lage seg mer sjokomelk! Og det syns jeg er meget frekt, de spurte jo ikke. Så sa jeg ifra at de kunne gi seg og dra hjem, men neida. Mamma sa etterhvert at de kunne dra hjem og da presterte ene jenta og si at hun "hadde bare fått ett glass med sjokolademelk", hun hadde altså gått innpå kjøkkenet og forsynt seg flere ganger, jeg så det selv.

Jeg syns det er utrolig at moren dems ikke får dem til å komme hjem for å spise eller får dem til å komme hjem til en vettug tid. De hørte ikke på oss idag da vi sa de skulle hjem fordi broren min er syk og vi måtte nesten jage dem!

Man bør virkelig prate til slike unger og foreldrene.

[Gjest Gjest]

Men om jeg som mor hadde funnet jenta mi i hagen til naboen å sakt til henne at hun måtte komme hjem for å spise og hun da hadde svart meg

at hun har spist der hun var så hadde jeg regnet med at ikke naboen lar datteren min få spise hos henne om hun syntes at datteren min var plagsom.

Om hun ikke vil gå fra huset ditt så kan du uten å si noe til jenta hente moren å forklare at datteren nekter å forlate huset/hagen din og at dette skjer gjevnlig og at du nå har gjester på besøk og det ikke passer at datteren hennes er der.

[Gjest Gjest_gjesten_*]

Du kan jo snu på flisa totalt i en periode, og fôre ungen full på sjokkis, pottis og brus. Når barnets mor spør om hun har spist, så kan du peke på alle de tomme godteposene og muntert fortelle at barnet sikkert er stappmett. Ikke glem å tillegge at barnet gjerne må stikke innom for ny dose i morgen.

[Gjest *Mim*]

Dette høres ut som et barn som er sulteforet på oppmerksomhet. Jeg hadde helt klart satt grenser, og ikke gitt meg dersom hun nektet å gå. Barn må læres grenser, tror ikke vi skal være så redde for å være klare i talen.

Tror jeg hadde snakket med moren. Kanskje avtalt en tid hun kunne komme, og prøvd å ha det hyggelig med henne i en times tid.

[Gjest Gjest_mamma til 3_*]

Jeg er helt målløs på hvordan dere som skal være voksne mennesker omtaler ett barn på. Dere vet ingenting om dette barnet.

Det er ikke alle barn som forstår sosiale koder/ settinger eller ironi for den sags skyld...

Du som skriver at dette barnet vil få seg en smell før eller siden-- hvordan kan du si noe slikt? Hvor er hjertene deres, dere virker jo lite reflekterte der dere sitter og hever dere over ett lite barn.

Vel, det er mange mennesker som ikke forstår sosiale koder i det hele tatt. Det kreves år med trening og tilrettelegging, likevel vil de slite med det livet ut. Jeg er førskolelærer og kartlegger sosiale ferdigheter, tro meg så er det mange på den alderen som ikke er der de skal være. Det har ingenting med at de ikke vil men at det trengs modning- ALT er ikke foreldrenes feil. Ut i fra det jeg leser mellom linjene til hi så forstår ikke dette barnet. En del av dem finner egne strategier for å hanskes det vanlige liv, alt er ikke bare det dere ser og hører- tenk på det.

Så bra skrevet. Jeg ble nærmest på gråten av hvordan noen forholder seg til barn.

Har selv en jente på 6 som er veldig direkte og rett ut kan spørre om ting eller gjøre ting som ligger utenfor normen av sosiale koder. Opplever stadig at voksne folk svarer henne med syrlig kommentarer eller kjefting, mens det hun trenger er forklaring og klare beskjeder.

[Susan Sto Helit]

Jeg ville fått mannen til å sagt TYDELIG ifra til foreldrene til ungen om at dere følte dette var plagsomt.

Det høres ut som om dere har forsøkt forsiktig, og at dette ikke virket.

Hadde ting fortsatt uten at foreldrene grep inn, ville jeg startet med å gi jenta beskjed om at "nå må du gå, du får heller komme tilbake en annen gang når det passer for oss."

Og så hadde jeg fulgt ungen hjem.

Om barnet ikke ville bli med hjem, hadde jeg hentet moren og bedt henne hente barnet sitt. (Er bare å forklare at det ikke passer med barnebesøk nå, og barnet vil ikke gå frivillig.)

Forhåpentligvis blir moren flau og kommer og henter barnet.

Etter noen ganger med dette, så tar de nok hintet.

[Gjest Fugl Fønix]

Jeg har en sånn nabounge. Han er vel rundt på samme alder, og kom til tider rett inn for å spørre om snop og sånt som det. Vi er ganske strenge med det. Gir ham beskjed hver gang om at han ikke kan få det hos oss, og at han heller får spørre mammaen sin om han kan få. Det har fungert ganske godt her med klare beskjeder. Vi er ikke slemme med han, men vi er helt konsekvente på hva han får gjøre hos oss, og hva han ikke får gjøre. Han får komme her og leke i huskestativet f.eks, men han får ikke leke på verandaen (som har fullt innsyn inn).

[Gjest Gjest_Mamma til 3_*]

Jeg ville fått mannen til å sagt TYDELIG ifra til foreldrene til ungen om at dere følte dette var plagsomt.

Det høres ut som om dere har forsøkt forsiktig, og at dette ikke virket.

Hadde ting fortsatt uten at foreldrene grep inn, ville jeg startet med å gi jenta beskjed om at "nå må du gå, du får heller komme tilbake en annen gang når det passer for oss."

Og så hadde jeg fulgt ungen hjem.

Om barnet ikke ville bli med hjem, hadde jeg hentet moren og bedt henne hente barnet sitt. (Er bare å forklare at det ikke passer med barnebesøk nå, og barnet vil ikke gå frivillig.)

Forhåpentligvis blir moren flau og kommer og henter barnet.

Etter noen ganger med dette, så tar de nok hintet.

Syns det hørtes ut som en grei framgangsmåte.

[Susan Sto Helit]

Jeg har en sånn nabounge. Han er vel rundt på samme alder, og kom til tider rett inn for å spørre om snop og sånt som det. Vi er ganske strenge med det. Gir ham beskjed hver gang om at han ikke kan få det hos oss, og at han heller får spørre mammaen sin om han kan få. Det har fungert ganske godt her med klare beskjeder. Vi er ikke slemme med han, men vi er helt konsekvente på hva han får gjøre hos oss, og hva han ikke får gjøre. Han får komme her og leke i huskestativet f.eks, men han får ikke leke på verandaen (som har fullt innsyn inn).

Når det nevnes, så har jeg alltid brukt den praksisen på andres unger.

De må spørre foreldrene sine først, før de får noe å spise eller drikke hjemme hos oss. (Eller utenfor hos oss...)

Det er så dumt hvis foreldrene ikke vil at barnet skal få en ting, eller hvis barnet bare har kommet og snakket med oss litt mens foreldrene lager middag, og så gir vi barnet noe alikevel.

Enten går vi sammen hjem til barnet og spør, eller så går barnet hjem og spør om lov. (Mange foreldre velger da å gi barnet mat selv, siden de ikke liker at ungen tigger mat borte.)

[Teriyaki]

Vel, det er mange mennesker som ikke forstår sosiale koder i det hele tatt. Det kreves år med trening og tilrettelegging, likevel vil de slite med det livet ut. Jeg er førskolelærer og kartlegger sosiale ferdigheter, tro meg så er det mange på den alderen som ikke er der de skal være. Det har ingenting med at de ikke vil men at det trengs modning- ALT er ikke foreldrenes feil. Ut i fra det jeg leser mellom linjene til hi så forstår ikke dette barnet. En del av dem finner egne strategier for å hanskes det vanlige liv, alt er ikke bare det dere ser og hører- tenk på det.

Hva er det du vil fram til med dette da? Har ikke sagt noe om at det barnet er sta og ikke villig til å ta korreksjoner, jeg har kun sagt at om ikke barnet lærer seg disse sosiale kodene, så kan det oppstå mange kjipe situasjoner, og misforståelser. At alt ikke bare er det man ser og hører er jeg fullt klar over. Og uansett om barnet bare ikke forstår, eller om det er et trassig og vanskelig barn, så trenger det rettledning fra foreldrene. Sånn er det bare. Men utifra det ts skriver, så tolker jeg det også sånn at moren til dette barnet ikke ser ut til å forstå det selv, engang. Så da kan man vel anta at barnet har arvet noe dårlige antenner fra moren, og at hun ikke har gjort så stor innsats i å prøve å lære barnet litt om hvordan man skal te seg i sosiale situasjoner.

Barn tar ofte etter foreldre når det gjelder hvordan de oppfører seg. Det er tross alt en del av sosialiseringsprosessen. Den primære sosialiseringen skjer i hjemmet, og den er faktisk ganske viktig for at et barn skal være klar til å mestre sosiale situasjoner som skolen, jobb, venner osv. Som er den sekundære sosialiseringen. så jo, foreldrene har et stort ansvar, faktisk hovedansvaret for å få dette barnet på rett spor igjen. Hvis ts hadde beskrevet foreldre som virkelig gjorde en innsats for å lære barnet, så hadde det vært noe annet.

Dessuten så er det vel ingen som har sagt at man skal kjefte, og være slem mot barnet? Men at man skal være bestemt og konsekvent mot et barn som trenger retningslinjer, det er jo en selvfølge.

Endret 14. august 2009 av Teriyaki

[Lemming]

Jeg hadde tatt ungen under armen og levert henne på trappen til foreldrene og sagt at her er ungen, vennligst behold den.

Hahaha!

Jeg ville nok fortalt ungen at det ikke passer nå, og at vi heller får avtale en annen gang.

Det er noen jenter i barnehagen til ungen min som er litt eldre enn han, og de vil så gjerne på besøk. Noen av disse jentene og da spesielt én oppfatter jeg som ganske slitsom, og mangler sosiale antenner totalt.

-Hva skal dere gjøre nå?

-Vi skal handle. Så skal vi hjem

-Hva skal dere gjøre da?

-Da skal vi lage middag

Hva skal dere etter middag? Kan jeg komme på besøk? hvorfor ikke? Hvorfor passer det ikke? Hva skal dere gjøre?

hvorforhvorfor hva når hva hva hva hvorfor`?

Blir småtussete!

Hadde vært greit om de faktisk var lekekamerater av min unge, men det er de ikke. De leker aldri sammen, og har ingen glede eller nytte av å samles på ettermiddagen. Så da gidder jeg ikke.

[Gjest Grafica]

Jeg hadde tatt ungen under armen og levert henne på trappen til foreldrene og sagt at her er ungen, vennligst behold den.

Jepp, jeg og...

Har opplevd noe lignende en gang og det er virkelig ikke noe man skal finne seg i!

[Gjest Gjest_Martine_*]

Takk for så mange gode svar!

Jeg skjønner at jeg må ta litt hardere tak i det her. Som sagt er jeg ikke vant til unger, så aner ikke hvordan jeg skal snakke til dem. Har vel vært litt redd for å snakke for hardt til henne.

Det som har vært problemet er at samboeren min har vært litt for snill mot henne. Han sier aldri nei til henne. Det har hendt at jeg har vært borte en hel dag, og kommer hjem og hun er der. Da sier han at hun har vært dere hele dagen. Tror kanskje at han er flinkere til å overse enn det jeg er. Det er først når jeg kommer hjem og viser hva jeg føler om det her at han snakker til moren, og da er det vel kanskje for sent. Da har hun jo vært hos oss i flere timer allerede.

Men jeg skal snakke med ham, og vi får bli enige om å være strengere mot henne. Om det ikke hjelper får vi snakke med moren. Samboeren min har bodd der lenger enn meg, og kjenner henne bedre. Føler at det er lettere hvis han tar det. Eller om det bare er fordi jeg er pysete

Liker veldig godt ideen med å leie henne over til moren, og si til moren at det passer veldig dårlig med besøk nå. Da må hun jo skjønne det til slutt.

Det hadde hvertfall vært fryktelig deilig å kunne sitte ute uten at ungen kom løpende over.

Jeg prøvde å sitte på baksiden her, da solen fremdeles var fremme i sommer. Skulle slappe av å lese en bok, da jeg var helt alene. Da kom hun løpende med ei venninne og sa at de skulle leke med hunden. Da måtte hun faktisk gå inn på tomten og rundt huset. Jeg sa at det ikke var så lurt, men hun fortsatte og skravle og løpe etter hunden. Jeg måtte til slutt slippe hunden inn, og forklare at hunden ikke vil leke. Vi har en ganske gammel hund, og vet ikke hvor tålmodig den er med små barn hengende oppå seg i tide og utide. Selv om den aldri har visst aggresjon mot barn. Vi har gjerdet inn tomten for at hunden skal få gå løs når vi er ute. Men hun gikk ikke hjem av den grunn. Plutselig hadde jeg to unger å se etter. Jeg gikk bare inn til slutt. Orket rett og slett ikke være ute, og ante ikke hvordan jeg skulle håndtere saken.

Men nå skal jeg ta meg i det, og være mer streng. Det er en grunn til at jeg ikke har barn selv. Har ikke noe i mot barn av venner som blir med foreldrene sine. De skal jo være der, men barn jeg egentlig ikke trenger å forholde meg til...sorry meg...blir jeg litt sprø av. Når de blir så masete selvfølgelig.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Takk for så mange gode svar!

Jeg skjønner at jeg må ta litt hardere tak i det her. Som sagt er jeg ikke vant til unger, så aner ikke hvordan jeg skal snakke til dem. Har vel vært litt redd for å snakke for hardt til henne.

Det som har vært problemet er at samboeren min har vært litt for snill mot henne. Han sier aldri nei til henne. Det har hendt at jeg har vært borte en hel dag, og kommer hjem og hun er der. Da sier han at hun har vært dere hele dagen. Tror kanskje at han er flinkere til å overse enn det jeg er. Det er først når jeg kommer hjem og viser hva jeg føler om det her at han snakker til moren, og da er det vel kanskje for sent. Da har hun jo vært hos oss i flere timer allerede.

Men jeg skal snakke med ham, og vi får bli enige om å være strengere mot henne. Om det ikke hjelper får vi snakke med moren. Samboeren min har bodd der lenger enn meg, og kjenner henne bedre. Føler at det er lettere hvis han tar det. Eller om det bare er fordi jeg er pysete

Liker veldig godt ideen med å leie henne over til moren, og si til moren at det passer veldig dårlig med besøk nå. Da må hun jo skjønne det til slutt.

Det hadde hvertfall vært fryktelig deilig å kunne sitte ute uten at ungen kom løpende over.

Jeg prøvde å sitte på baksiden her, da solen fremdeles var fremme i sommer. Skulle slappe av å lese en bok, da jeg var helt alene. Da kom hun løpende med ei venninne og sa at de skulle leke med hunden. Da måtte hun faktisk gå inn på tomten og rundt huset. Jeg sa at det ikke var så lurt, men hun fortsatte og skravle og løpe etter hunden. Jeg måtte til slutt slippe hunden inn, og forklare at hunden ikke vil leke. Vi har en ganske gammel hund, og vet ikke hvor tålmodig den er med små barn hengende oppå seg i tide og utide. Selv om den aldri har visst aggresjon mot barn. Vi har gjerdet inn tomten for at hunden skal få gå løs når vi er ute. Men hun gikk ikke hjem av den grunn. Plutselig hadde jeg to unger å se etter. Jeg gikk bare inn til slutt. Orket rett og slett ikke være ute, og ante ikke hvordan jeg skulle håndtere saken.

Men nå skal jeg ta meg i det, og være mer streng. Det er en grunn til at jeg ikke har barn selv. Har ikke noe i mot barn av venner som blir med foreldrene sine. De skal jo være der, men barn jeg egentlig ikke trenger å forholde meg til...sorry meg...blir jeg litt sprø av. Når de blir så masete selvfølgelig.

Dette høres veldig normalt ut.

Jenta har vel tydelig hatt frie tøyler med din sambo. 5 år gamle barn skjønner ikke "usynlige" grenser ved at nå vil alt være annerledes. Det er voksentenkning.

Det som er fint med barn er at de tenker ikke som voksne - de lærer og bli voksne. Så når du mener at du vil sitte i fred hos deg selv - så må du si det til henne og forklare at da må hun gå hjem.

At du flyttet hunden inn og forklarte at hunden orker ikke det - det er helt greit det. Jeg garanterer deg at barnet ikke blir sur på deg for det - det er en naturlig forklaring og du fjerner situasjonen.

Du kunne også godt ha sagt at nå vil jeg sitte her i fred med min bok og da må du gå hjem. Barn blir ikke fornærmet og såre - de lærer. Og vi skylder dem å være så direkte. Det er ikke noe uvennlig i det - men forklarende og læring. Hvis hun ikke hører på deg så må du bare gjenta - uten å være sint - men forklar at nå vil du være i fred og at hun/de kan heller komme en annen gang. Men ikke nå.

[Gjest Gjest_mamma til 3_*]

Det som har vært problemet er at samboeren min har vært litt for snill mot henne. Han sier aldri nei til henne. Det har hendt at jeg har vært borte en hel dag, og kommer hjem og hun er der. Da sier han at hun har vært dere hele dagen. Tror kanskje at han er flinkere til å overse enn det jeg er. Det er først når jeg kommer hjem og viser hva jeg føler om det her at han snakker til moren, og da er det vel kanskje for sent. Da har hun jo vært hos oss i flere timer allerede.

Jeg reagerer på det du sier at din samboer ofte har hatt besøk av barnet hele dagen.

Hva slags foreldre lar en 5 åring være lenge borte fra hjemmet uten å ha avtalt noe med en annen voksen? Lurer ikke foreldrene hennes på hvor hun er og om noen ser etter henne? :klø:

[Gjest Gjest]

Jeg reagerer på det du sier at din samboer ofte har hatt besøk av barnet hele dagen.

Hva slags foreldre lar en 5 åring være lenge borte fra hjemmet uten å ha avtalt noe med en annen voksen? Lurer ikke foreldrene hennes på hvor hun er og om noen ser etter henne? :klø:

Men hvis samboeren har latt hun komme å gå som hun vil i flere år (?) uten å si noe så tror vel foreldrene at det er greit da.

Bare gi helt direkte beskjeder til jenten du "Jeg vil ikke ha besøk nå" osv, det er den beste måten å snakke med barn på