Flukten fra det to-hodete monsteret

[Lissi]

Smerten over å la ham bli ER faktisk større enn smerten ved å la ham gå...

Utrolig bra sagt av Stjernekyss her!! Så sant såå sant!

[bel]

...............

Endret 16. september 2010 av bel

[Lissi]

Du vet jo at jeg har tenkt alle de samme tankene? At jeg likevel har møtt "interessante" menn etter det ble slutt! At troen fortsatt er der? At jeg skal gå i bikini en uke sammen med en fyr! Min selvtillit suger også, men jeg nekter å la han ødelegge mer av livet mitt enn han allerede har gjort!

Ta livet ditt tilbake!

Selvfølgelig vil du elske noen andre! Kanskje ikke i morgen eller neste måned, men det vil skje! Tenk hvor god den følelsen vil være når en mann ser deg, hører deg, vil ha deg, og elsker deg!! For alt du er! Vil ikke det bli fint å oppleve istedet for å leve med en som er slem mot deg?

Du skal bare la være å ha kontakt med han!!! Det er beste og eneste måten å få kontroll på ditt eget liv!! Jeg lover!

Ikke mist motet! Du skal gjennom dette, og du klarer det! Jeg sa fra dag en på Ahus, at om 3 mnd, da har jeg det bra! Da sitter jeg på terassen og koser meg med et glass rødvin og er glad for at jeg er singel Sånn ble det!!

[Gjest Blondie65]

En advokat er en god ide! Finn en som er god på samlivsbrudd.

Ha ha. Knuse deg i retten! For hva da? Jeg har hørt den før. Vanligvis er sånne som skryter fælt av hvordan de skal knuse deg innmari feige når det kommer til stykket. De har det i kjeften - over for deg som de tror de har makt over - og blir helt puslete når retten forteller dem hvordan man skal oppføre seg.

En advokat kan bli en god støttespiller når det gjelder både rådgivning og det å holde seg på rett side av loven. Du har rettigheter men også plikter og disse vet en god advokat om.

Jeg har nå vært skilt i snart 8 år. Klart jeg gjerne skulle hatt en mann ved min side - men ikke en hvilken som helst - men en going som får frem det beste i meg og jeg i han. Jeg har tid til å vente til han dukker opp.

De snart 8 årene har jeg brukt til å komme psyksik og fysisk og økonomisk på fote. I dag vet jeg at jeg ikke finner meg i hva som helst lenger.

Det at jeg ikke har funnet meg noen skyldes kanskje at jeg er kresen, men det skyldes vel så mye at jeg har det fint med meg selv og har et godt liv. Det har tatt noen år å komme til dette stadiget. Bruk den tiden dere også.

Og ja Lissi er inne på noe viktig: sette seg mål - se fremover - da og da skal jeg sånn og sånn. Det går an, målet blir liggende i bakhodet og du oppnår det.

Klart du er verdt å elske. Det er ikke deg det er noe galt med. Du har blitt utnyttet av en ukjærlig person. Det at han tar lett på det og fikser og ordner og er "ferdig med deg" i løpet av en uke viser egentlig hvor lite han bryr seg om andre enn seg selv. Du er da langt mer verdt enn det!

Stor klem (og så håper jeg de sinnsyke bivirkningene etterhvert forsvinner).

[bel]

Takk for kloke ord Blondie!

Du har så mye klokt å komme med.. Var det en tøff skillsmisse du hadde?

Dere andre, stjernekyss og lissi, så mange kloke ord som varmer i hjertet..

Nå har jeg sett meg rundt på sukker.no, har liksom ikke helt oversikten da, men det fikk ihvrtfall tiden til å gå..

Plutselig ringte eksmannen, og jeg skvatt skikkelig. Jeg satt jo der midt i sjekkehimmelen, som jeg sa til Lissi, føler jeg nesten at jeg gjør noe galt, er utro..

Han var forsinket med flyttingen..

-Spiller ingen rolle svarte jeg, skikkelig relaxed.

Han skal ikke få gleden av å se meg ute av kontroll igjen.

-Bare ta den tiden du trenger du, sa jeg.

Og så la vi på.. Jeg verken gråt eller var sinna. Jeg ble så stolt at jeg måtte ringe en venninne å fortelle det!

[Gjest Blondie65]

Du har så mye klokt å komme med.. Var det en tøff skillsmisse du hadde?

Ikke så tøff som din, og min eks er ikke i nærheten av samme kaliber som din. Men han gjorde og sa en del ting over tid som ødela selvtilliten min og den måtte bygges opp igjen. Men jeg var ferdig med kjærlighetssorgen da vi ble skilt da forholdet var helt dødt. Sånn sett var det en "lett" skilsmisse.

Plutselig ringte eksmannen, og jeg skvatt skikkelig. Jeg satt jo der midt i sjekkehimmelen, som jeg sa til Lissi, føler jeg nesten at jeg gjør noe galt, er utro..

Han var forsinket med flyttingen..

-Spiller ingen rolle svarte jeg, skikkelig relaxed.

Han skal ikke få gleden av å se meg ute av kontroll igjen.

-Bare ta den tiden du trenger du, sa jeg.

Her går det fremover og det er veldig godt å høre. All grunn til å være stolt - håper at du husker dette når det butter i mot!

Stor klem.

[bel]

Ikke så tøff som din, og min eks er ikke i nærheten av samme kaliber som din. Men han gjorde og sa en del ting over tid som ødela selvtilliten min og den måtte bygges opp igjen. Men jeg var ferdig med kjærlighetssorgen da vi ble skilt da forholdet var helt dødt. Sånn sett var det en "lett" skilsmisse.

Her går det fremover og det er veldig godt å høre. All grunn til å være stolt - håper at du husker dette når det butter i mot!

Stor klem.

Huff, så mange dumme menn det finnes..

Begynner nesten å lure på om det går an at to mennesker lever sammen resten av livet.

Det er så rart, for egentlig trodde jeg at jeg kom til å takle skilsmissen bra, jeg var på en måte på vei ut. Jeg ønsket ikke å ha det sånn.

Og jeg vet innerst inne at det aldri ville fungert..

Men jeg klarer liksom ikke se det lenger, for nå husker jeg bare det gode, og spinner meg inn i savn og sorg. Skikkelig teit! Jeg vil egentlig bare huske det negative, om jeg kunne få velge..

Jeg tror kanskje at jeg takler det dårlig for han har psyket meg ut i alle år.. Så jeg tilslutt har følt at den eneste mannen som vil ha meg er han tapern der.

Han har brukt mot meg, hele det siste året, at ved det forrige bruddet vårt var jeg jo så sprøyte gal at jeg måtte legges inn.

At jeg burde blitt innelåst der for alltid..

Hver eneste gang vi har vært uenige, så har han slengt det..

Men...denne gangen takler jeg det som en kvinne!

I hans øyne.. (Han vet jo ikke at jeg sitter her å griner og knasker lykkepiller)

Endret 1. august 2009 av bel

[Gjest Blondie65]

Jeg trodde den gangen jeg ble skilt at jeg aldri kom til å bli lykkelig igjen. Jeg trodde at jeg kom til å være ensom. Jeg trodde jeg kom til å slite økonomisk. Jeg trodde ingen likte meg ...

... og sånn kunne jeg i grunnen bare fortsatt. Ingenting stemte. Det var bare det negative selvbildet som snakket.

Jeg var også redd for at jeg skulle ta han tilbake hvis han ba om det og for å forsikre meg selv om at det ikke skulle skje skrev jeg ned 5 kriterier som måtte være oppfylt. Dermed hadde jeg et anker å forholde meg til dersom spørsmålet skulle komme. Det kom aldri, men det var trygt å vite om at jeg hadde visse krav.

[bel]

Den med 5 kriterier var bra! Da setter man liksom seg selv i kontrollen..

De var rett og slett ikke bra nok for oss! De fulgte ikke de minimum 5 kriteriene en mann bør ha!

Man må jo være litt kresen..

Endret 1. august 2009 av bel

[Gjest Blondie65]

Den med 5 kriterier var bra! Da setter man liksom seg selv i kontrollen..

De var rett og slett ikke bra nok for oss! De fulgte ikke de minimum 5 kriteriene en mann bør ha!

Man må jo være litt kresen..

For meg handlet det mer om: jeg tar han tilbake hvis:

1) ... er endret

osv ...

Altså ting HAN måtte endre i sin holdning til meg, oss, vårt forhold, sin oppførsel - etc.

Han har ikke endret på noe av det, og det ble uaktuelt etter kort tid når jeg fant ut at jeg hadde det bedre uten han. Men vi var gift lenge, jeg måtte vende meg til tanken på å være alene, og det var det jeg var mest redd for. De 5 kriteriene ble en slags krykke for meg for å hjelpe meg til å gå videre med livet.

[bel]

Ja, jeg skjønner..

Hos meg kan den det aldri bli oss.. Uansett!

Han kommer aldri til å endre på noen av kriteriene jeg har uansett. Mennesker kan sjelden forandre seg. Da må de ha dyp selvinnsikt, og jobbe hardt med seg selv, de må være intelligente og oppegående og ikke minst ville det. Noe min eksmann ikke er/vil.

Egentlig litt godt å tenke på.

Han passer ikke meg..

Egentlig bør jeg takke gudene for at jeg ble kvitt han så lett.

Da er vi tilbake i den tankegangen terapeuten min sa jeg skulle jobbe med. "Jeg skal være glad det var han som gikk, sånne mennesker er ikke alltid de enkleste å bli kvitt, hvis de ikke vil det selv."

Egentlig skulle jeg hjem i går etter at han var reist. Men jeg sovnet lenge før det. Fikk en melding om at alt hadde skjært seg for han, og at han var forsinket, drit sliten osv.

Deretter fikk jeg bare en kort melding, som jeg leste i dag tidlig, at han var reist. Og at jeg skulle ha det godt..og klem.

Jeg kommer ikke til å svare. Han er ute av mitt liv for en liten stund.

Jeg skal bruke den stunden til å bygge opp meg selv, finne tilbake til den rasjonelle Bel.

Det blir rart også, å ikke måtte gå på ta hev i sitt eget hjem, for at han ikke skulle skulle bli sint. Jeg er så vant til å lese og føye meg etter han, at jeg nesten ikke vet noe annet.

Jeg har lest han, kjeftet på ungene, slik at han ikke skal bli sint, fordi han er skremmende som sint.

Nå kan jeg og ungene få et hjem. Ikke et sted der han dominerer og vi må bare føye oss. Akkurat nå føler jeg meg glad for at det gikk som det gikk. Kunne denne følelsen bare bli konstant, ikke svinge slik..

Kom til å tenke på en episode, som er en typisk episode hjemme hos oss

Det var lørdagskveld, hele familien skulle kose seg med god mat. Hun minste gjorde så hun eldste mistet gaffelen sin på gulvet. Jeg ba rolig hun eldste gå å hente seg en ny. Hun ville ikke , mente at hun yngste skulle gjøre det, siden det var hennes feil. Eksmannen ble rasende, mente at hun eldste skulle lyde sin mor osv. Han sto opp å hylte. Hun eldste ble enda mere vrang og løp inn på rommet sitt (Hun er i en opposisjonsalder-noe som er normalt for den alderen) Det klikket totalt for han.

Jeg ba han sette seg seg ned, så skulle jeg ordne det. Da mente han at jeg gikk i mot han. Det endte med at hun yngste gikk å hentet en gaffel. Eksmannen ble rasende på oss alle, og tok med seg tallerken sin og satte seg på soverommet, og nektet komme ut før ungene hadde lagt seg.

Jeg hadde bare lyst til å gråte, men jeg måtte ta meg sammen for ungenes skyld..

Hjertet mitt var i halsen. Som det har vært så ofte i løpe av tiden sammen med han.

Jeg har vært på vakt i mange år nå. Prøvd å redde kriser, prøvd å slukke branner før de har oppstått. Se for meg hele situasjonen, alt som kan gå galt, så ikke eksmannen skal bli sint. Og hvis jeg ikke har klart det, så har jeg følt at det er jeg som ikke er bra/flink nok.

Han har alltid klart å overføre skylden for sine handlinger over på meg eller ungene.

Bruker mye av tiden i hodet mitt til samtalen jeg skal ha med ungene. De vet jo ikke at han har reist. Jeg er redd de vil føle skyld. Tror jeg skal ta det opp med terapeuten min, hvordan jeg skal løse det på best mulig måte for de.

Uff, jeg håper de ikke er "merket" for resten av livet.

Det er også en grunn til at det er bra at det gikk som det gikk, tror et livslangt ekteskap med han kunne skadet de helt.

Vi må se på det her som noe positivt for oss.

Oj, dette ble et langt innlegg.

Tenkte jeg snart skulle reise hjem. gruer meg litt. Vet ikke hva som møter meg...i form av følelser. Skal være så glad da alt dette er over.

Så skal jeg selvsagt slette nummeret hans fra telefonen min. DONE!

Føler at bivirkningene fra medisinen er litt svakere i dag.

Liker ikke helt at humøret svinger så mye. Fra å føle alt svart til å nesten være "høy".

Vet ikke om det er meg selv eller medisinene som gjør at humøret svinger.

...Men føler meg ganske rolig nå, litt mere indre ro. Litt "zapping" i hodet bare, og følelsen av å gå på en båt..hehe!

Off.. Jeg får vel begynne pakke sammen, og ta ferden hjem...

Endret 2. august 2009 av bel

[bel]

Den indre roen gav seg fort!

Når jeg kom hjem fikk jeg en skikkelig uvirkelighetsfølelse, som om han var hjemme.

Det luktet han i hele huset. Han har en litt søtlig kroppslukt.

Det som irriterer meg er at han har latt masse stå igjen. Alt dette har bare skjedd i hyrten og styrten.

Han har en stor koffert full av verdifulle frimerker, som står igjen. Noen klær. Møkkete selvsagt. Det er sikkert meningen at jeg skal vaske de og brette de pent sammen og levere de til han!

Alt verktøyet hans.. Jeg trenger ikke det, jeg kan låne stefaren min sitt (pappa).

Off.. Hvorfor sitter jeg alltid igjen med den følelsen av at jeg må rydde opp etter hans feil.

Alle brev/kort jeg har skrevet til han ligger igjen, bilder av oss..

Hvordan i helvete skal jeg få han ut av livet mitt...??

Gråter ikke, men har en slags panikkfølelse/ uvirkelighetsfølelse..alt føles surrealistisk.

[stjernekyss]

Hehe, eksmannen min hentet tingene sine først nå for noen uker siden. Kan tro jeg har vært begeistret for det.

Uansett. Pakk tingene hans ned i søppelsekker, skittent som rent. Send ham en melding hvor du skriver at tingene hans står utenfor, og at hans selv står ansvarlig for hva nå enn som måtte bli borte innen han rekker å hente det selv. Eneste måten å bli kvitt det på.

Og for all del. Ikke vask tingene hans.

Den indre roen kommer og går, vær takknemlig for den når den er der, og vit at den kommer tilbake igjen. Etterhvert mer og mer

[Gjest Blondie65]

Jeg ville også pakket tingene i søppelsekker og satt en tidsfrist for når de måtte hentes. Etter denne dato blir de plassert utenfor/i skjulet/boden for transport til gjenvinningsstasjonen.

Når det gjelder den indre roen og at det svinger slik: se på tråden du har her, bare for noen dager siden var du sikker på at du skulle ta han tilbake, du var så glad i han, etc. Men det er lite av det nå. Tvertimot er du blitt mer praktisk orientert samt at du ser tydelig hvor skadelig forholdet var. Jeg håper det kan være en trøst at selv om du føler at det svinger som en huske i orkan så svinger det i allefall mindre og mindre over på "ta-han-tilbake" siden og mer og mer over på den siden som gjelder fremtiden. Det er et godt tegn for det betyr at det går fremover. Om det er medisin eller deg - det er vel en kombinasjon.

Ut fra det du fortalte om hans oppførsel og hvordan du måtte liste deg rundt så er det jo ikke det minste rart at du bryter sammen. Du gjennomgår nå det samme som de som har vært utsatt for en stor katastrofe der de er redd for å dø og så overlever de. Post traumatisk stressyndrom. Men i motsetning til noen minutter eller timer i panikken som for de i en stor katastrofe har du levd i år i krisetilstand. Det er ikke rart at det blir for mye?

Og når det gjelder barn. De har en utrolig tilpasningsevne. De er også ute av situasjonen nå og kommer til å klare seg godt. Det kan være lurt å snakke mye med dem om det som har hendt etterhvert og kanskje du skal høre med terapeuten din hva slags hjelp som finnes for dem - bedre føre var osv.

Det viktigste er imidlertid at de er ute av situasjonen og at de har dere foreldre inntakt som kan ta seg av dem.

Og hva du skal si til dem? Eksmann ville ikke være sammen med mamma mer så nå er det bare oss og pappa. Så veldig mye mer trenger du vel ikke si. Men du kan jo si til dem at hvis de lurer på noe eller har mange spørsmål eller meninger så er det lov å både spørre og si disse. Jeg tror det er veldig unødvendig å gi noen grunn for at han gikk - men hvis de er glad i han også og savner han så er det å si at kjærligheten mellom mamma og eksmann tok slutt og derfor ble det slik.

[bel]

Hehe, eksmannen min hentet tingene sine først nå for noen uker siden. Kan tro jeg har vært begeistret for det.

Uansett. Pakk tingene hans ned i søppelsekker, skittent som rent. Send ham en melding hvor du skriver at tingene hans står utenfor, og at hans selv står ansvarlig for hva nå enn som måtte bli borte innen han rekker å hente det selv. Eneste måten å bli kvitt det på.

Og for all del. Ikke vask tingene hans.

Den indre roen kommer og går, vær takknemlig for den når den er der, og vit at den kommer tilbake igjen. Etterhvert mer og mer

Jøss, for noen uker siden? Hvorfor ikke før?

Jeg er redd for at hvis jeg pakker tingen hans i søppelsekker, blir han offeret.. Da får han en bekreftelse på at alt er min skyld, for jeg er så fæl/ ustabil/ såret osv

Jeg vil ikke at han skal sitte igjen med den "gode" følelsen.

Jeg vil ikke vise sinne eller noen følelser ovenfor han mer.. Han bruker de bare mot meg.

[Gjest Blondie65]

Jøss, for noen uker siden? Hvorfor ikke før?

Jeg er redd for at hvis jeg pakker tingen hans i søppelsekker, blir han offeret.. Da får han en bekreftelse på at alt er min skyld, for jeg er så fæl/ ustabil/ såret osv

Jeg vil ikke at han skal sitte igjen med den "gode" følelsen.

Jeg vil ikke vise sinne eller noen følelser ovenfor han mer.. Han bruker de bare mot meg.

Først gir du han en frist uten at det er pakket til å hente det.

Hvis han ikke innfrir så pakker du det ned og plasserer det ute av syne for deg selv med en ny tidsfrist.

Hvis det ikke er hentet innen denne fristen har han mistet eiendomsretten over tingene og da går det i søppelet eller evt. ting av verdi kan selges.

Det kan være lurt at hans familie også vet om disse fristene.

Han kan sikkert gjøre seg til offer til han blir grønn i trynet. Og det må han vel gjerne få lov til? Du derimot er sjefen her og har gitt han rimelige frister til å hente tingene sine. At han tror at han fortsatt kan kontrollere og bestemme over deg er hans problem og velger han å ta offerrollen så får han også leve med den. Men du har ikke gjort han til offer, det har han selv.

Jeg har erfaring med dette fra en helt annen side av livet - en forbindelse jeg var nødt til å forholde meg til nektet å innfri helt rimelige frister. Vedkommende fikk beskjed om at det etter fristens utløp ville bli tatt affære for vedkommendes regning noe vi endte med å gjøre. Selvsagt nektet "stakkaren" å betale fordi han stakkar var blitt "pålagt" å gjøre ting han ikke var enig i. Det gikk helt til retten, og vi fikk pengene for det.

Er han et offer fordi det blir stilt helt rimelige krav? Kanskje i egne øyne. Men hvem bryr seg ...?

[bel]

Når det gjelder den indre roen og at det svinger slik: se på tråden du har her, bare for noen dager siden var du sikker på at du skulle ta han tilbake, du var så glad i han, etc. Men det er lite av det nå. Tvertimot er du blitt mer praktisk orientert samt at du ser tydelig hvor skadelig forholdet var. Jeg håper det kan være en trøst at selv om du føler at det svinger som en huske i orkan så svinger det i allefall mindre og mindre over på "ta-han-tilbake" siden og mer og mer over på den siden som gjelder fremtiden. Det er et godt tegn for det betyr at det går fremover. Om det er medisin eller deg - det er vel en kombinasjon.

Ut fra det du fortalte om hans oppførsel og hvordan du måtte liste deg rundt så er det jo ikke det minste rart at du bryter sammen. Du gjennomgår nå det samme som de som har vært utsatt for en stor katastrofe der de er redd for å dø og så overlever de. Post traumatisk stressyndrom. Men i motsetning til noen minutter eller timer i panikken som for de i en stor katastrofe har du levd i år i krisetilstand. Det er ikke rart at det blir for mye?

Jøss, så kunnskapsrik du er!

Det var den diagnosen jeg fikk i fjor da jeg var innlagt. Jeg fikk det liksom ikke helt til å stemme, fordi jeg forbinder det med mennesker som har vært i krig.

..Men på en annen side så har jeg jo vært i krig i mange år nå.

Fikk meg til å tenke positivt igjen.. At nå..snart..er den over, jeg skal få puste igjen, leve igjen.

Herregud så klok du er Blondie!

Og når det gjelder barn. De har en utrolig tilpasningsevne. De er også ute av situasjonen nå og kommer til å klare seg godt. Det kan være lurt å snakke mye med dem om det som har hendt etterhvert og kanskje du skal høre med terapeuten din hva slags hjelp som finnes for dem - bedre føre var osv.

Det viktigste er imidlertid at de er ute av situasjonen og at de har dere foreldre inntakt som kan ta seg av dem.

Og hva du skal si til dem? Eksmann ville ikke være sammen med mamma mer så nå er det bare oss og pappa. Så veldig mye mer trenger du vel ikke si. Men du kan jo si til dem at hvis de lurer på noe eller har mange spørsmål eller meninger så er det lov å både spørre og si disse. Jeg tror det er veldig unødvendig å gi noen grunn for at han gikk - men hvis de er glad i han også og savner han så er det å si at kjærligheten mellom mamma og eksmann tok slutt og derfor ble det slik.

Det med barna er det vanskeligste nå, jeg tror jeg må takle det på forskjellige måter til de. De har jo sikkert sett litt også. Men jeg tror hun yngste kommer til å ta det tyngst. Han drev hele tiden å sa at de var bestevenner, og han klarte fint å være på hennes nivå. Og han behandlet de veldig forskjellig. Tror kanskje det har noe med at hun eldste er mer sårbar, så der hadde han allerede makten. Han kjeftet og smelte, kommanderte og kritiserte.

Hun yngste er sta og egen, og skikkelig pappadalt, så der fikk han en utfordring.. Tror aldri han kjeftet på henne noe særlig, for hun har så sjarm. Hun surret han litt rundt lillefingeren.

Det var også en av de tingene som fikk meg til å tenke på brudd.. Jeg tenkte på hvordan det kom til å gå i ungdomsalderen deres, når man er i oppsisjon til alt og alle, kanskje han kom til å bli fysisk. Han tåler jo ikke å bli motsagt. Da kommer knyttneven eller truslene.

Han lovte de alltid gull og grønne skoger, men de fikk bare brutte løfter..alltid! Men du vet..barn er naive..sånn som mor..og tror ting kommer til å skje/ordne seg.

Jeg tror jeg er litt naiv i min tankegang jeg, jeg tror alltid alle mennesker er greie innerst inne.. Og så blir jeg sjokket når jeg finner ut at de ikke er.

Akkurat som jeg ikke klarer helt å tro på det.

Sånn som sjefen min, jeg vet ikke hvor mange smeller jeg har gått på med henne, fordi jeg har vist tillit, så har hun brukt det i mot meg. (men det er et helt annet kapitel..) hehe!

Endret 2. august 2009 av bel

[stjernekyss]

Jøss, for noen uker siden? Hvorfor ikke før?

Fordi han var en dust

Er han et offer fordi det blir stilt helt rimelige krav? Kanskje i egne øyne. Men hvem bryr seg ...?

Nemlig!

[bel]

Ny dag... Nye muligheter!

Dagen i går var litt varierende.

Fikk et kjempeangstanfall etter at jeg kom hjem.. Jeg var sint, lei meg, frustert. Mest av alt sint! Følte meg hånet, siden han hadde latt så mye stå igjen.

Hadde lyst til å sende hatmeldinger, kaste ut tingene hans eller bare kjøre det på dynga.

Heldigvis ringte jeg min kjære stefar i stedet. Han ba meg for min egen del, ikke gjøre noe som ville slå tilbake på meg.

Her kommer vi tilbake til hvorfor jeg ikke kan gjøre han til offeret. Og hvorfor jeg ikke kan vise han følelsene mine, hvordan han har psyket meg i flere år.. Alt har vært min skyld i hans øyne. At han har slått, at han har stukket, at han ikke er lykkelig osv. Tilslutt så trodde jeg det selv. Når jeg ble lagt inn i fjor, var jeg helt overbevist om at det var jeg som var gal, og at alt var min skyld. Jeg brukte all terapitid, til å forbedre meg selv. Det var det vanskligste. Derfor kan jeg ikke gå i den fella denne gangen..

Satt å pratet med Lissi på Msn i går.. Det var koselig. Vi hadde endel felles! Hun er en tøff jente, som har kommet seg opp og fram..

Ellers så kom hun eldste hjem i går, jeg gruet meg skikkelig.. Pga. angsten og for å fortelle hun det. Hun tok det overraskende bra. Jeg var ganske ærlig.. På en måte virker det som hun forstår. Hun nevnte flere episoder som hun hadde stusset på. Hun sa at hun savnet han litt.. Så hadde hun en venninne som sov over.

Vi har nesten ikke kunnet ha det overnattingsgjester, fordi eksmannen har tatt så stor plass, vært så varierende i humøret.

Han har kjeftet foran venninner osv, så jeg føler at det er derfor hun ikke har hatt med seg venninner hjem.. Det første hun spurte om i går var om en venninne kunne sove over.

Jeg synes det er så rart at jeg nesten ikke husker noen av de leie episodene. Jeg har verdens beste venninne som ringer mange ganger om dagen og minner meg på hvordan forholdet har vært, hva han har gjort meg.. Hun har tatt bilder av meg med blåmerker, hun er den eneste som vet alt.

Hun har vært en enorm støtte i disse dagene, selv om hun egentlig har nok selv.

Selv så husker jeg bare de gode minnene, smilet hans osv. Det kommer vel etter hvert....?

Foreldrene mine var innom i går.. Fikk en god klem! De fortalte at de var ekstremt lettet over at dette forholdet var over. De fortalte at de ikke har likt han i det hele tatt, at de har sett sider av han som har vært skremmende. De har sett fortvilelsen min i øynene mine.. Og de har vært redde for meg.

Fikk sms fra eksmannen om noen regninger som forfalt i morgen. I samråd med Lissi, ventet jeg 3 timer med å svare.. Hehe!

Jeg overførte pengene, så nå er jeg blakk! Har kredittkort, men har ikke lyst til å bruke det før det er ytterst nødvendig.

Jeg har skikkelig dårlig økonomisk sans.. Så et av målene mine må vel være å sette meg inn i økonomi.

Har gitt hele lønna mi til han hver mnd, bortsett fra matpenger.

Enda så har han påstått under krangler at han betaler alle regninger her i huset. Matpengene har jeg måttet bruke til bensin også. Jeg har vært skrapet inn til beinet..har ikke hatt ett øre å bruke på meg selv.

Uff, jeg har godtatt så mye.. Skjønner ikke hvorfor? At jeg kan være så dum!

Jeg føler at jeg i et ledd for å gjøre han fornøyd, så har jeg skadet meg selv, gitt fra meg all selvrespekt.

Jaja.. Det var nok depping fra meg.

I dag skal jeg rydde rommet til hun yngste, lage en to-do liste på alt som skal fikses her, sjekke på finn.no om noen har en billig do og servant, slik at "lille doen" blir ferdig.

Jeg skal hente hun yngste på sfo, gruer meg.

Føler meg på en måte handlingslammet, går bare hvileløst rundt.

Jeg har ting å gjøre, så jeg MÅ bare gjennomføre dem, har ikke tid til å stoppe opp livet mitt nå.

Nå kastet jeg alle kortene jeg har skrevet til han.. Hadde egentlig tenkt til å pakke de sammen med alle tingene hans, men jeg gidder ikke. Ikke noe mere drama, for det er det han ønsker.

Bildene sender jeg i retur, jeg har de på dataen, og det var han som absolutt ville fremkalle de.

Herregud, for en taper han er.. Han har aldri klart å gjennomføre noen ting i hele sitt liv, jeg har unnskyldt det for å være adhd, men det er jo ikke det. Det er bare sånn han er. Tar overhodet ikke noe ansvar. Han trenger jo ikke det, for han har jo adhd.

Tipper foreldrene hans må være stolte. Vet at moren hans har mye skyldfølelse for at han har adhd, og hun unnskylder sønnen sin alt pga det.

Som søsteren hans sa: " Du har mor rundt lillefingeren, hvis du sier hopp, så hopper mor. Hvis du har det vondt, blir mor syk."

Jeg lurer litt på hva han sier til de. Det er ihvertfall ikke sannheten.

Who cares? Egentlig...

Føler nesten jeg er litt bitter, og det vil jeg ikke være.. Vil bare bli fri fra alt tankekjør, fra han. Se framover.

Har gått ned 4 kg på en uke, og jeg er tynn fra før. Spiser egentlig godt. Nøtter og sjokolade i tilegg til litt mat. Ser helt utmagret ut i trynet!

EDIT: Må legge til at i går satt jeg og skrev på sukker.no, leste dagboken til lissi, skrev med lissi på msn samtidig. Ikke rart det gikk litt rundt for meg haha..

Skrev litt med en lærer. Fortalte situasjonen, at jeg ikke var klar for noe forhold. At jeg bare tittet litt rundt. Han forsto, men ville gjerne møte meg fordet.

Jeg begynner å tenke at han er desperat. Men han virket veldig trivelig. Vil ikke møte noen enda..

Men det hjelper litt på selvtilliten å være der inne. Får masse positive tilbakemeldinger. Som: Den mest sexy dama på sukker, WoW, Jeg ville gjort alt for å møte deg osv.

Føler at jeg trenger bekreftelsene, etter å fått høre stygge ord om meg i flere år.

Så ingenting er aldri så gæli, at det ikke er godt for noe

Endret 3. august 2009 av bel

[bel]

Notes to my self:

Mantra:

"Jeg har gjort det riktige, ved å skåne meg selv og mine barn fra vold og mistrivsel."

Selv om ikke jeg direkte gikk, så har jeg indirekte påvirket til bruddet, ved å ikke la meg tråkke på lenger.