Flukten fra det to-hodete monsteret

[bel]

Hallo! Er på jobb jeg..

Går forsåvidt greit! Litt krevende å jobbe med mennesker når man er psyk selv. Hehe..

Men overlever.

[Gjest Blondie65]

Veldig godt at du er på jobb.

Tror det er en veldig god ide å snakke med noen om bivirkningene, hva som er hva, og når du kan forvente bedring fra bivirkningene.

Så skal du jo ikke se bort fra at angst for det "ukjente" spilte deg et puss: du visste du skulle på jobb og engstet deg for det. Er det egentlig så veldig rart siden vi snakker om det andre hodet på det tohodede monsteret?

Men du kom deg dit - og det er helt rett det er en viktig milepæl.

[bel]

Jeg tror sobrilen er mer i stand til å fremkalle angst enn lykkepillene.

Jeg tok ikke angstmedisin, for når du gjør det så ligger den bare der, istedet for å få det ut. Angsten din kan bli verre med sobril..

Jeg får det ut.. På en måte, men blir bare gående å surre i mitt eget hode. Har desverre ikke en psykiater tilgjengelig 24/7

Jeg prøvde pusteøvelser i dag før jeg ringte foreldrene mine.

Jeg har jo angst for å ta medisiner i det hele tatt, så det er ikke direkte morro å drive å putte innpå alt dette, så tar en halv Sobril om dagen. Det er alt.

Jeg MÅ gå på jobb...og jeg MÅ ta meg av barna mine. Det kommer i første rekke, så får min angst komme i annen.

Kjedelig dette.. Akkurat nå skulle jeg ønske jeg var på en øde øy, bare med meg selv.

Føler at jeg slåss mot vindmøller.

Jaja.. da var pausen min over, back to work!

[bel]

Veldig godt at du er på jobb.

Tror det er en veldig god ide å snakke med noen om bivirkningene, hva som er hva, og når du kan forvente bedring fra bivirkningene.

Så skal du jo ikke se bort fra at angst for det "ukjente" spilte deg et puss: du visste du skulle på jobb og engstet deg for det. Er det egentlig så veldig rart siden vi snakker om det andre hodet på det tohodede monsteret?

Men du kom deg dit - og det er helt rett det er en viktig milepæl.

Ja, jeg gjorde jo det ikke sant!

Et hinder borte.. Det var å gå på jobb.

Helgen er grei nok, dagvakt i morgen og kveldsvakt på søndag.

Mandag møter jeg en ny frykt, da er det andre hodet på monsteret tilbake fra ferie.

Jeg har sendt inn en klage på henne, men den ligger forløpig hos forbundet. Skal videre i systemet etterhvert.

Blir tøft å kjempe to kriger på en gang.

Egentlig har jeg bare lyst til å stikke hodet i sanden. Hehe!

Men som du sa, de er noe med det å stå opp for seg selv...

[Lissi]

Hallo! Er på jobb jeg..

Går forsåvidt greit! Litt krevende å jobbe med mennesker når man er psyk selv. Hehe..

Men overlever.

Jeg er stolt av deg!! Flink du var!

[bel]

Jeg er stolt av deg!! Flink du var!

Takk!

Og nå skal jeg snart på jobb igjen!

Gruer ikke så veldig, det største hinderet var i går. Ikke stikke hodet i sanden og gjemme seg! Hehe..

Skal fortelle litt om sjefen min senere, men jeg føler at jeg jobber for Valla. Hun er helt konkret ute etter å ta meg for noe.. Hva som helst! Jeg har tatt det personlig opp med henne, og hun sier vi bare ikke har kjemi.. Dvs hun liker meg ikke.

Det er slitsomt å jobbe, når du vet at en liten feil, får store konsekvenser. Hun har vært sånn mot andre også, men de har sluttet.

Jeg har udelt gode referanser fra mine tidligere sjefer, de stiller også opp hvis det skulle være nødvendig i saken min. Jeg har lang fartstid i yrket mitt, og har hatt samme arbeidsplass i 15 år. (Med noen opphold-på andre arbeidsplasser)

Desverre kom hun og eksmannen min inn i livet mitt omtrent på samme tid.

Det har vært noen slitsomme år.. Føler jeg har trådd på påler både hjemme og på jobb.

Jeg har ofte tenkt at det må være meg det er noe galt med, som får folk til å oppføre seg sånn mot meg.

Ellers har jeg ikke hørt noe fra eksmannen, godt og rart på samme tid.

Godt fordi da får jeg konsentrert meg om det som er viktig akkurat nå. Jobb.

Og rart fordi jeg er så vant til bråk nesten hver eneste dag. Det er unvant å ikke måtte takle han. Merkelig nok...

Fant ut hvor han bodde, og som jeg trodde, han leid seg leilighet rett ved "narko" vennen sin. Kort vei til forsyninger..hehe!

Rart at jeg ikke fant ut av hans misbruk tidligere. Men han har drev et platestudio på en annen kant av landet. Han har pendlet, så jeg har ikke hatt noe oversikt heller. Jeg har stusset på han da han har kommet hjem, men har jeg spurt har det blitt et sant helvete, hvor han kjørte det rett tilbake til meg og sa jeg var kontrollerende og mistenksom. Det ville jeg jo ikke være, så det endte med at jeg sluttet å spørre.. I ettertid viste det seg jo at jeg hadde rett.

Jaja.. han om det. Hans liv, hans valg.

Nei, nå må jeg komme meg på jobb!

Ha en fin dag!

[bel]

Rolig på jobb i dag: Og jeg har sittet å lest litt om psykopater..

Jeg har hele tiden tenkt at han nok ikke er psykopat/sosiopat, tenkt at det var adhd (unnskyldningen for alt)

Jeg fikk helt frysninger på ryggen..

Tok testen på han, og i mine øyne (kke objektiv) scoret han ekstremt høyt, 36 poeng av 40.

Fant også dette:

Dette kan være redningen

Her er 12 livsviktige råd til deg som er utsatt for vold i familien:

1) Gi slipp på håpet om forandring: Du kan aldri redde psykopaten fra seg selv.

Dette gikk først opp for meg for ett par mnd siden, var terapeuten min som sa det til meg. Dette er vanskelig å godta, men jeg vet det innerst inne, og det går merog mer opp for meg.

2) Bruk din kraft og styrke til egen fordel: Selv om det strider mot alle dine idealer, vær egoistisk. Her må jeg unngå "synes synd på fellen, han skal ikke få en dritt mere av meg. Jeg har sagt jeg trenger tid, og den tiden skal jeg ha, uansett hva han truer med.

3) Erkjenn sorgen og ambivalensen: Erkjenn at du vil miste noe som du også vil savne hos personen. Deretter kan du gi slipp. Her er problemet mitt, savnet sorgen, skyldfølelsen over å føle savn til en person som har gjort meg vondt. Vanskelig å gi slipp.

4) Bryt mønstre: Du kan ikke gjerde inn og få slutt på overgriperens ondskap. Men du kan gjerde inn deg selv, for å kunne leve i godhet og kjærlighet til deg selv. Dette er mitt liv og jeg vil ha det godt

5) Er du kristen, legg Gud til side en stund: Det er ganske vanlig i religiøse miljøer at overgriperen opptrer i Guds navn. Ikke kristen, Han mener at han har en makt som får mennesker ,som gjør han vondt, til å lide. Her referer han til sort magi osv. Humbug.

6) Tro på ditt menneskeverd: Du har ingen plikt til å underkaste deg et annet menneskes regler og dom Jeg er minst like mye verdt som han, for min samvittighet er ren. Jeg har aldri gjort han noe.

7) Styrk deg fysisk og psykisk: Konsentrer deg om de sidene av deg som lider minst – og styrk dem. Jeg har evnen til å tenke positivt, jeg er flink til å se framover

8) Tenk deg ut av grepet: Har du ennå ikke mulighet til å fjerne deg fysisk, visualiser deg ut av grepet.Jeg er heldig for han har flyttet.

9) Bryt den jevnlige kontakten: Gjør det om nødvendig skrittvis Jeg har bedt han gi meg tid.. På den måten bygger jeg opp meg selv, kjøper tid til å bli sterkere

10) Vær forberedt på krig: Overgriperen vil ikke risikere å miste både næringskilde og container på en og samme gang. Kontaker advokat, som kan ta krigen for meg.

11) Velg riktig tidspunkt: Ikke forhast deg. For å gå inn i en krig for å komme ut av maktgrepet skal du være godt rustet. Her kjøper jeg også tid ved å bygge opp meg selv, skal lese en bok om styrke

12) Velg dine allierte: Og velg dem med omhu. Husk at overgripers strategi er splitt-og-herskForrige gang satte han alle opp mot meg, denne gangen har jeg vært lur fortalt fastlegen min hele veien. Hans familie kommer jeg ikke til å se igjen så de bryr meg ikke, min familie støtter meg.

Det gav meg svar på mye, og mye jeg kan jobbe mot.

Går så bra på jobb.. Stille og rolig lørdag formiddag!

Endret 8. august 2009 av bel

[bel]

Det har vært en så fin dag i dag.

Først en kjempefin dag på jobb..

Veldig glad jeg overvant frykten for å gå på jobb, nå gruer jeg meg ikke til mandag i det hele tatt.

Da jeg kom hjem fikk jeg besøk av en venninne med sønn.

Jeg sendte avgårde eldstemann på svømmeleir, deretter dro vi på lekeplassen med sønnen til venninnen min og yngste min.

Så dro vi hjem til de, spiste og koste oss. Deilig!

Har blitt forskjøvet til dagen på jobb i morgen og det er greit, siden jeg er et utpreget a-menneske.

Har bare hatt en utrolig fin dag..

Pratet til og med hun som har garderobeskapet ved siden av meg på jobben. Vi har vel hatt skap ved siden av hverandre i hvertfall 2 år. Aldri sagt et pip, annet en hei og hadet.. Hehe! I dag ble vi faktisk stående å prate.. Føler at jeg alltid har vært så stressa før.

Har jeg vært noen minutter forsinket fra jobb, har jeg fått huden full av kjeft.

Har ikke hatt angst idag, tok en sobril kl 05 i dag tidlig, og jeg tviler på at den virker nå. Jeg er helt angstfri, tvert i mot. Føler meg faktisk litt tøffere enn før..

Kom til å tenke på at alle eiendeler skal deles. Mannen kjøpte ny bil mens vi har vært gift. Jeg har omtrent ikke fått lov til å røre den. Den har vært HANS! Vi hadde gjeld på den til å begynne med, da vil det si at gjelden også var min..Siden vi var gift. Vi betalte den ned ganske kjapt. Så da må jo egentlig den være våres? Ikke bare hans? Ergo den må deles?? Selv om han har betalt mest?

Skal sjekke med advokaten.

Akkurat nå er jeg ganske klar for krigen han fører mot meg. Jeg spurte om vi ikke bare skulle dele oss i mellom, uten advokat. Han ville til advokat. jeg sa han kunne ta det han ville ta, at det var greit for meg.. Han ville vi skulle dele på papiret. Så da får vi vel gjøre det da.. Tror ikke han tenker på ALLE eiendelene.

Hva var det han hadde når han møtte meg? Et plateselskap som ikke gikk rundt, og ræva full av gjeld.

Han levde på meg de 2 første årene, jeg fødde 4 stk med min lønn.. Helt til han klarte få seg jobb.

Nå skal jeg hoppe til køys..

Fikk boken i posten i dag, og jeg gleder meg til å begynne lese den!

[Gjest Blondie65]

Hei!

Så flott at det går bra.

Angående bilen: Den er felleseie så den skal deles. Den eneste måten den kunne blitt hans på var at han tok med seg gjelden for den ut av forholdet også. Han kan gjerne få bilen, men han må da kjøpe deg ut.

Jeg likte veldig godt å lese punktene om psykopaten og dine kommentarer til dem. Hjelpe meg for et mareritt - også det at du fikk huden full om du ikke var presis hjem.

Når det gjelder den makten han trodde han hadde fått fra ukjent kilde så er det utrolig - komisk egentlig hadde det ikke vært for at det var så alvorlig - at enkelte mennesker kan få seg til tro at de eier slike "superkrefter" og at det gir dem rett til å herse med andre. Det er selvsagt ingen nyhet eller overraskelse at enkelte er sånn. Men det er facinerende likevel.

[bel]

Hei Blondie

Takk, det går virkelig bedre..

Hadde aldri trodd det for ca en uke siden.

For under en uke siden hadde jeg så mye angst at jeg ikke turte gå på butikken eller ut av døra, i dag har jeg vært på kino uten problemer.

Jeg synes ikke synd på han lenger, jeg kjenner mest sinne og avsmak. Sinne for at jeg ikke har gjenomskuet han før, og sinne for at jeg har har vært så dum å godtatt. Med sinne kommer også en slags lettelse over å være kvitt han. Jeg tenker også positivt om fremtiden.. Så mye rikere livet mitt kommer til å bli.

Slippe å slave for han og holde han i hånden.

Som i går når jeg var på besøk, jeg tenkte at dette har jeg sjeldent kunne gjøre, fordi han har aldri villet være med. Jeg har måttet være hjemme sammen med han, for han har jo ikke hatt så mange venner stakkar. (han har klart å bli uvenner med de fleste.)

Jeg har tenkt at uten han mangler livet innhold, men det er jo omvendt, uten han så får livet innhold.

Sorgen jeg følte, tror jeg kan begynne så smått å gi slipp.

Angående bilen: Den er felleseie så den skal deles. Den eneste måten den kunne blitt hans på var at han tok med seg gjelden for den ut av forholdet også. Han kan gjerne få bilen, men han må da kjøpe deg ut.

Godt å vite. '

Jeg kommer nok til å trå han kraftig på føttene, men det er kanskje på tide. Dette er det han vil, knuse meg i retten. (Som en amerikansk såpe.)

Jeg likte veldig godt å lese punktene om psykopaten og dine kommentarer til dem. Hjelpe meg for et mareritt - også det at du fikk huden full om du ikke var presis hjem.

Ja, det har hjulpet at jeg har fått lest masse om psykopater, og brikkene faller på plass..

Å lese om sosiopater, er som å lese om han. Jeg har aldri før klart å forstå meg helt på han. Handlingene, væremåten, tenkingen.. Han har til og med sagt at jeg må bare glemme å prøve forstå meg på han, for det vil jeg aldri klare. Nå forstår jeg det. Vi (normale) mennesker kan aldri sette oss inn i deres liv, vi kan lese om det og forstå på den måten, men vi kan ikke sette oss inn i hvordan hjernen deres fungerer.

Terapeuten min har aldri sagt han er psykopat/sosiopat.. Hun er profesjonell og kan ikke sette en diagnose på et menneske hun aldri har møtt. Indirekte har hun fortalt meg det, ved å fortelle at han ALDRI kommer til å forandre seg. At jeg skal være glad for at det er han som er gått. At jeg skal overlate hele saken til advokat, og bryte all kontakt.

Hun har visst det lenge.

Leste også om ofrene til psykopaten, og det er også som å lese om meg selv.

Slike personer ofte beskrevet som tolerante, oppofrende, og som I stand til å ofte hjelpe andre på bekostning av seg selv. De beskrives ofte som fulle av liv og energi. Jeg tror ikke disse personene er godtroende, men de tror godt om andre mennesker. Dette alene er ikke noe spesifikt tegn på ofre. De fleste mennesker vil helst tro godt om sine medmennesker. Det er faktisk en av grunnene til at ofre ikke blir trodd når de forteller sine historier. Folk flest evner faktisk ikke å tro så ille om en person når noen beskriver dem som psykopater eller narsissister. men slike mennesker I kombinasjon med et psykopatisk individ, er en kombinasjon som er farlig for offeret. psykopaten holder på til han/hun har funnet en slik personlighet. deretter settes alt inn på å manipulere vedkommende. Og manipulasjonen skjer ofte I en form som offeret finner å måtte tre til støttende ovenfor. Med offerets naturlige anlegg og evner for å "hjelpe", blir dette en " ensidig symbiose" som offeret tror det får noe igjen for ved den misforståtte gode følelsen av å hjelpe noen, mens psykopaten får et offer å "dumpe" alle sine problemer på. Denne misforståtte symbiosen pågår helt til offeret blir klar over hva det utsettes for. Mer påOfre for psykopater

Når det gjelder den makten han trodde han hadde fått fra ukjent kilde så er det utrolig - komisk egentlig hadde det ikke vært for at det var så alvorlig - at enkelte mennesker kan få seg til tro at de eier slike "superkrefter" og at det gir dem rett til å herse med andre. Det er selvsagt ingen nyhet eller overraskelse at enkelte er sånn. Men det er facinerende likevel.

Ja, det kunne være sånn ting jeg ble litt flau over. Hehe.. Nesten litt psykotisk, men han trodde helt bestemt på det selv. Jeg har ikke erfart at de han har blitt uvenner med har fått det spesielt vanskelig i livet. Snarere tvert i mot vil jeg tro at de har fått det mye bedre, som slipper han i livet sitt. Ekstremt dominerende både i jobb og vennskap.

Har hatt en fin dag i dag også, vært på kino med yngste datter. Har endel dårlig samvittighet for henne for at jeg lot hun bli glad i han og knyttet til han.. Kanskje min største feil noen gang i livet, men jeg prøver heller å fokusere på at det er godt at det har gått som det har gått, og at å vokse opp med han hadde vært værre!

Jeg jobber hardt med meg selv om dagen, jeg vet jeg er sterk og blir stekere for hver dag som går. Jeg tror det var lurt av meg å styrke meg litt kjemisk med lykkepillen, så jeg slapp den laaaange perioden som alt er svart. Han har ødelagt nok for meg allerede. Jeg er superførnøyd med at jeg gikk på jobb og fikk annet å fokusere på, og nå tror jeg 100% sikkert på at jeg klarer komme igjennom dette relativt raskt. .

Nå skal jeg legge meg å lese i boken min.. Fikk bare lest innledningen i går, da øynene gikk i kryss før jeg sloknet.

Natta!

[Gjest Blondie65]

Når det gjelder den dårlige samvittigheten: Husk at vi alle sammen gjør tabber fra tid til annen. Noen ganger får de store konsekvenser. Men vi kan ikke leve om igjen og gjøre dem ugjort. Det eneste vi kan er å snu livet vårt i en annen retning og gå i motsatt retning av tabben. Dårlig samvittighet kan ikke hjelpe oss, med mindre vi bruker den til å forbedre oss, be om unnskyldning hvis det går an og gå videre i livet. Hvis vi lar den dårlige samvittigheten gnage oss kan den i seg selv dra oss lenger inn i stillstand i livet og psykiske problemer. Derfor vil jeg oppfordre deg sterkt til å tenke over hva du skal med dårlig samvittighet.

Ja det var dumt å gå inn i det forholdet. Men nå er det over. Ingen dårlig samvittighet kan gjøre om på det. Du har kommet deg bort, gled deg over det istedet.

Du ble manipulert av en som gjorde akkurat det med viten og vilje. Man kan godt si at du over tid ble lurt. Det er over. Det skjer ikke igjen.

Lykke til på jobb i dag!

[bel]

Hei Blondie!

Ja, det er sant som du sier, den dårlige samvittigheten er bare ødleggende for meg selv.

Og ikke får jeg ting ugjort heller.

Det er kun framtiden jeg kan gjøre noe med.

I går ringte Falkum meg, en erfaren psykiater. Han sa det var helt normalt med angsten og muskelspasmene..og at dette ville begynne gi seg nå.

Var rimelig anspent på jobb i går, vet ikke om det var fordi jeg gruet til å møte sjefen. Var ganske åpen med de jeg jobbet sammen med ang. hva jeg sliter med.

Vet ikke hvor lurt det er, jobber i et typisk kvinneyrke, og fem fjær kan fort bli til fem høns. Uansett føler jeg at jeg ikke har noe å tape på det. har ihvertfall ikke tjent noe på å holde ting skjult tidligere..

I går hadde jeg også en liten deppeperiode etter jobb, hvor jeg følte meg lite verdt som menneske, og at eksmannen ikke engang ville ha meg.. Var helt på gråten. Følte meg totalt mislykket.

Dro en tur til søsteren min, hun fortalte om en gammel nabo av oss som har fått dødsdommen av legene. Hun er like gammel som meg, og fikk vite at hun hadde kreft i livmor for ett år siden. De fant det ut ved utredning for ufrillig barnløshet. Etter velykket operasjon, viser det seg nå at det er spredning til lever og lunger, en sjelden type kreft som hittils ikke lar seg behandle.

Det fikk satt ting i et litt annet perspektiv.

Her sitter jeg å griner over en som har gjort meg vondt, og ikke langt unna sitter en jente på samme alder som har fått diagnosen uhelbredelig kreft. Det var en oppvåkning.

Hva er det jeg sitter å sutrer over? Jeg er frisk og har to flotte barn!

En annen ting jeg tenker på. Hva hvis det hadde skjedd meg noe alvorlig, feks kreft. Hvordan hadde eksmann reagert? Mest sannsynlig hadde jeg måttet støtte han, og så hadde han dumpet meg etterpå.

Nå som konflikten på jobben toppet seg skikkelig 2 uker før ferien, har det vært synd på han fordi jeg har vært så stresset. I 2 uker har jeg vært stresset. Jeg har forsøkt å ordne opp i ting. Han sa rett ut at han følte seg underprioritert. Kvelden han sa han ville skilles, sa han rett ut at de to siste ukene før ferien hadde jeg latt han gå for lut og kaldt vann. Da jeg svarte at det var viktig å få løsnet den floken på jobben, svarte han at da hadde jeg prioritert feil. I 2 uker måtte jeg konsentrere meg om noe annet enn han og prøve slukke en brann. Ikke plaget jeg han med det heller, for hvis jeg nevnte noe om konflikten, ble han sur eller agressiv. Jeg forsto ikke helt...

Sånn har det vært hele veien. Har jeg hatt problemer har han hatt større problemer. Har jeg vært syk, har han vært sykere..

Så hva hvis det hadde skjedd meg noe virkelig alvorlig? Hadde han vært der for meg da? Nei!

Jeg skal virkelig være glad jeg er kvitt han.

I går sovnet jeg tidlig, leste for minstemann på senga og sovnet. Våknet nå med alle klær på for over 2 timer siden.. Hehe!

Litt tidlig å stå opp, men jeg nyter morgentimene i dag.

Har fri og skal rydde og vaske hjemme. Se om jeg får lagt noen planer for hvordan jeg skal pusse opp resten av huset.

Advokaten ringte meg ikke i går, jeg ringte å purret på henne, men sekretæren fortalte at hun ikke hadde fått tid i dag pga første dag etter ferien. Hun skulle ringe meg i dag.

En annen ting søsteren min fortalte, var at etter mannen og jeg hadde vært på hytta i fjor, hadde hun funnet en liten plastboks med piller i.. Forskjellige typer piller. Hun hadde ikke peiling på hva slags piller det var, og hun hadde kastet hele boksen langt inn i skogen.

Hun forklarte meg hvordan de så ut, og for meg høres de helt ukjent ut. Det var ihvertfall ikke ritalin, som han bruker fast. Disse var blå og grønne.

Jeg har ikke lyst til å kalle eksmannen for eksmannen lenger. Han har jo aldri vært noen mann. Han har heller vært en parasitt..

Parasitten? Redd det høres litt bittert ut, men jeg synes absolutt ikke han tilhører kategorien mann.

Tror heller jeg vil kalle han "M" feks.

Etterhvert håper jeg at jeg kan slippe omtale han i det hele tatt.

Jeg tenkte en periode at jeg er maks uheldig, først konflikten på jobben, så dette. Snur jeg det rundt, så kan jeg takke konflikten på jobben for at dette har skjedd. At det er en mening med det. Hadde jeg ikke hatt konflikten på jobben, hadde jeg heller ikke vært koblet opp mot bedriftshelsetjenesten og Gestaltterapeuten.. Hadde jeg ikke gått i timer hos terapeuten, hadde jeg kanskje ikke innsett at dette ikke er min feil, men kanskje fortsatt gått i de tanker om at dette kommer til å bli bedre.

Bruddet hadde nok kommet uansett, det kom bare litt før forventet. Jeg hadde sikkert gått å ventet på å fått time hos en psykolog, eller betalt tusenvis av kroner til det private.

Så egentlig er det flaks at konflikten på jobben kom. For selv om jeg planla å forlate han, så er det ikke sikkert jeg hadde klart det. Nå gjorde han det for meg og jeg får hjelpen jeg trenger.

Så det er absolutt bra!

I dag skal jeg ikke ta Sobril, akkurat nå føler jeg at jeg ikke trenger det heller. Jeg tror det skal gå bra..

[Gjest Blondie65]

Hei på deg igjen!

Jeg tror ikke på sånt "det var nok en mening med det" - altså at ting er styrt av en skjebne. Men selvsagt ser jeg at enkelte ting som i utgangspunktet er uheldig kan gi heldige resultater i neste ledd.

I mitt liv har det vist seg at selv om man går gjennom store problemer og må ha hjelp for å komme gjennom dem så kommer man styrket fra det. Det er jo et ordtak som sier at det som ikke dreper en styrker en og det er noe i det.

Det sier ganske mye om hvor selvsentrert din eks har vært når han begynner å oppføre seg som en bortskjemt to åring når du trenger fokus på andre ting enn han.

Og din verdi som menneske? Kjære deg - den blir aldri målt i om din eks vil ha deg eller ikke. Du har EGENVERDI som ikke har noe med om Hansen eller Olsen liker deg. Denne egenverdien er det du selv som må finne, det er den som gir deg selvtillit.

Denne egenverdien har din eks aldri sett for han var kun opptatt av seg selv og sine behov - og en motpart han kunne utspille offerrollen og maktrollen på.

Det kan være lurt å forberede seg på at han garantert kommer til å spasere rett inn i et nytt forhold veldig raskt for det er jo vanskelig å herse med noen når det ikke er noen å herse med.

[bel]

Hei blondie

Takk for at du tar deg tid til meg!

Jeg tror ikke på sånt "det var nok en mening med det" - altså at ting er styrt av en skjebne. Men selvsagt ser jeg at enkelte ting som i utgangspunktet er uheldig kan gi heldige resultater i neste ledd.

Nei, det tror igrunn ikke jeg heller. Det jeg tenkte var at det var flaks i uflaks. Hadde ikke det på jobben skjedd, så hadde jeg kanskje slitt med å gå ut av forholdet. For jeg var på vei.."trur eg". Jeg trengte bare tid. Så skjedde det bare Bang! Hehe.. Det var kanskje det beste. Og jeg har folk til å støtte meg. Så alt i alt håper jeg på å få snudd dette til en heldig hendelse. For meg og for barna.

Og forhåpentligvis får jeg snudd den konflikten på jobben til noe positivt også.

Og din verdi som menneske? Kjære deg - den blir aldri målt i om din eks vil ha deg eller ikke. Du har EGENVERDI som ikke har noe med om Hansen eller Olsen liker deg. Denne egenverdien er det du selv som må finne, det er den som gir deg selvtillit.

Her ligger kanskje min største utfordring. Hva er det som gjør at jeg har så lav selvfølelse at jeg lar andre behandle meg som dritt? Hvis jeg har vært glad og/eller selvsikker har han alltid trykket meg ned. Tror det har fått han til å føle seg usikker. da har jeg alltid synes synd på han og jekket meg ned.. Jeg er nok veldig konfliktsky.

Det kan være lurt å forberede seg på at han garantert kommer til å spasere rett inn i et nytt forhold veldig raskt for det er jo vanskelig å herse med noen når det ikke er noen å herse med.

Ganske sikker på at han allerede er i ett nytt forhold, på den mnd vi hadde brudd i fjor, hadde han allerede funnet seg en ny. Han er ikke typen til å være alene, han har aldri vært alene.

Han er kjekk og har sjarm, så han har heller ikke problemer med å finne seg ny dame.

Tenk! I vår tenkte jeg at det enkleste for meg hadde vært om han fant seg en annen dame.. Hehe.. Så jeg har nok vært rimelig lei av hersingen hans. Det som er godt å vite er at han kommer ikke til å være anderledes med henne. Får bare håpe hun gjennomskuer han raskere enn jeg gjorde..

har pratet med advokaten, hun jeg ville ha. Hun hadde ikke tid før den 24, men det er greit, da kan jeg bygge meg opp mer.

Har en ganske bra plan for hvordan jeg vil at delingen skal se ut i hodet.

Det vi har fått fra min familie tar jeg og det vi har fått fra hans familie tar han. Er omtrent likt.

Tv og vaskemaskin har vi delt. Sofaen er to 3-setere, da tar vi en 3-seter hver. Da er det bare 2 gressklippere, støvsuger og en skjenk igjen. Skjenken har jeg kjøpt, så den tar jeg. Støvsuger og gressklippere har han kjøpt, så det tar han. Resten av møblene er mine fra tidligere.

Jeg pusser opp huset, betaler hans del av lånet som husleie. Strøm og bredbånd betaler jeg. Han må dele forsikringer og kommunale avgifter.

Dessuten må han være med å betale min restskatt, siden vi er felles lignet. Bilen er jeg usikker på om jeg får noe del i, fordi han brukte forskudd på arv til å betale den ut.

Det må jeg ta opp med henne.

Glad jeg har en dame som advokat, har på følelsen av at de kan være skarpere enn menn i mange sammenhenger (uten å generalisere)

Endret 11. august 2009 av bel

[Gjest Blondie65]

Jeg vet om dyktige advokater av begge kjønn. Det er nok ikke kjønnsbestemt det.

Hvordan har selvbildet ditt blitt så lavt? Ja si det.

Jeg grublet fælt over det da jeg ble skilt selv. For mitt vedkommende har det nok med en barndom som beskjedent barn å gjøre. Jeg måtte virkelig arbeide meg ut av det. Jeg måtte lære meg til å tro at når folk inviterte meg eller ønsket å være med meg var det ikke fordi de ønsket å være høflige og inkluderende men fordi de likte meg. Altså meg ... som person.

Jeg ble mobbet som barn og var nok utsatt for en del "ja ja vi får vel være med henne da" holdninger som nok gjorde at egenverdien ble ødelagt.

Når min eks også de siste årene av vårt forhold bygget opp under dette negative selvbildet så ble det fullstendig ødelagt det lille som var. Jeg var redd for å være alene, redd for å bryte ut av et dårlig forhold, redd for å aldri få venner igjen.

Da jeg ble skilt var det første som skjedde at venner og bekjente som jeg ikke trodde brydde seg om meg virkelig brydde seg. Det var han som var problemet, i det øyeblikket han var borte ville de bli kjent med og dra meg med slik at jeg ikke skulle være ensom. Det var ganske overveldende til å begynne med for "monsteret inni meg" sa "hah vi får jo se hvor lenge det varer". Men det monsteret er blitt veldig stille de senere år.

Det hender fremdeles at jeg overveldes av disse tankene men det går som regel an å snakke meg selv ut av dem og overvinne det snevet jeg har av sosial angst. Den Anthony Robbins boken jeg anbefalte hjalp meg veldig med dette.

Siden jeg ikke har barn var jeg så redd for å være alene at jeg engasjerte meg veldig i en forening og dermed fikk jeg også noe å henge fingrene i samt et sosialt liv der. Det har også gjort veldig mye med selvtilliten.

Og så har jeg lært meg å lytte til komplimenter - det er utrolig hvor mange man får hvis man bare lærer seg å høre etter. Jeg prøver å være flink å gi dem også - siden jeg setter sånn pris på dem selv.

Så selvbilde og selvtillit er noe man må bygge selv. Jeg hadde noen grusomt fortvilte øyeblikk der jeg stilte meg opp foran speilet på badet og kjeftet på meg selv mens jeg strigråt. Det hjalp - det var en person som gråt i speilet og en annen litt streng "terapeut" som snakket. Utrolig effektivt.

Jeg satte også opp lister med positive ting ved meg selv. En svært nyttig øvelse. Jeg satte også opp punkter jeg måtte forbedre og det har jeg også gjennomført. Alt dette har vært deler i "byggeprosjektet" som begynte i begynnelsen av dette årtusenet. Når jeg nå ser tilbake - både på bilder og på hvem jeg var som person så kjenner jeg ikke igjen personen i det hele tatt. Så det går an.

[bel]

Ble nesten litt trist av å lese, men også litt godt! For da vet jeg at det går an..og egentlig er det en solskinnshistorie!

Synes du virker som et ekstremt reflektert og intelligent menneske. Du gir meg ekstremt mye her inne, og det hadde du jo ikke trengt. Du har mye godhet og varme.

Jeg setter utrolig pris på svarene dine!

Kjenner meg godt igjen som det beskjedne barnet.

Jeg var alltid stille som barn, moren min har sagt at hun nesten ikke trengte ta seg av meg i det hele tatt, for jeg satt alltid å lekte for meg selv. Jeg hadde aldri behov for å leke med noen. Jeg tror jeg hadde normalt med venner, men foretrakk kanskje de som var litt outsidere/rare? Kanskje fordi jeg følte meg trygg på de?

Fram til jeg var 7 år husker jeg ingenting. Da skilte moren min seg fra min biologiske far som var alkoholiker og voldelig. Hun har fortalt meg at hun skjermet meg og søsteren min fra volden, men jeg vet ikke. Hun har fortalt at vi bodde en periode på krisesenteret og en annen periode hos en tante av henne. Dette husker jeg heller ikke. Eneste jeg husker var at moren min kom en kveld til meg og fortalte at hun og faren min skulle skilles. Det føltes som verdenen min ble revet i to. Kanskje derfor jeg er så var for barna oppe i det hele?

Det jeg husker fra besøk hos faren min var at han alltid var så sint. Han prøvde nok så godt som mulig å ta vare på oss, kjøpte ting til oss osv, men jeg var alltid redd. Jeg måtte alltid passe på så søsteren min ikke gjorde noe som kunne få han sint. Hun er 3 år yngre enn meg, og derfor tror jeg ikke hun opplevde det som jeg gjorde. Hun husker ikke noe særlig fra besøkene der, annet enn at vi fikk masse godteri. Da vi ble større ble det sjeldnere og sjeldnere besøk.

Han drakk seg ihjel da jeg var 23, og det begynner bli endel år siden.

Jeg har vel alltid vært sammen med de guttene som har villet ha meg, og ikke omvendt. Så jeg har sjeldent vært forelsket. Og så har de ofte hatt et problem, alkohol, rus, biapolar, adhd.. Og jeg tror (dumme meg) at jeg kan trå hjelpende til, men det har jo ikke gått..

Moren min giftet seg på nytt med han jeg kaller for pappa, og han er verdens skjønneste , herligste, snilleste, klokeste, tålmodigste, støttende.. osv

Har sett han sint 2 ganger i mitt liv.

Han har stilt opp for meg uansett hva jeg har gjort...

Jeg har tenkt mye på om jeg har fortrengt tiden fram til jeg var 7 år? Kanskje selvfølelsen min ble skadet da?

Jeg holder på å lese boken jeg har bare kommet til andre kapittel. Jeg er flink til å programere meg omvendt. Jeg er utrolig selvkritisk, og har en sterk tendens til å rakke ned på meg selv.

Så jeg gleder meg til å lese om hvordan det fungerer.

Jeg har faktisk lest om NLP i forbindelse med adhd, det hadde dokumentert like god effekt som ritalin. Jeg fant en som holdt på med det til eksmannen, men han hadde ikke tro på det selv så han gadd ikke..

Gleder meg til jeg kommer lengre i boken.

[Gjest Blondie65]

NLP virker. Ingen tvil.

Og man blir etterhvert vant til å tenke "NLP isk". Når man er oppe i en forskrekkelig situasjon kan ofte ting ikke bli verre, men nesten alle situasjoner kan snus til noe positivt - om så litt lett hysterisk galgenhumoristisk. Det er veldig vanskelig å fortsette å være deprimert hvis man ler. Litt banalt, men helt sant.

Den viktigste lærdommen jeg har av NLP er at det er JEG som er herre over mitt liv. Det kan skje mye rart rundt meg som jeg ikke kan styre over - men jeg kan alltid styre min reaksjon og min rolle i det og ikke minst om jeg skal fortsette å være i den situasjonen. Dette har hjulpet meg til å skifte jobb og til å kutte ut personer fra mitt liv som ikke ville meg godt. Snill - ja. Men så snill at man blir utnyttet - niks. Det var før det ...

[bel]

NLP virker. Ingen tvil.

Og man blir etterhvert vant til å tenke "NLP isk". Når man er oppe i en forskrekkelig situasjon kan ofte ting ikke bli verre, men nesten alle situasjoner kan snus til noe positivt - om så litt lett hysterisk galgenhumoristisk. Det er veldig vanskelig å fortsette å være deprimert hvis man ler. Litt banalt, men helt sant.

Den viktigste lærdommen jeg har av NLP er at det er JEG som er herre over mitt liv. Det kan skje mye rart rundt meg som jeg ikke kan styre over - men jeg kan alltid styre min reaksjon og min rolle i det og ikke minst om jeg skal fortsette å være i den situasjonen. Dette har hjulpet meg til å skifte jobb og til å kutte ut personer fra mitt liv som ikke ville meg godt. Snill - ja. Men så snill at man blir utnyttet - niks. Det var før det ...

Humor er viktig! Det er det som jeg tror har gjort at jeg har overlevd så lenge.. Og alltid klart å holde en positiv livsholdning.

Alt negativt jeg har opplevd, har jeg klart å le av etter en stund.

Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å le av denne situasjonen også senere i livet.

Jeg har opplevd værre ting enn dette. Det er derfor jeg ikke helt forstår hvorfor jeg har blitt psykisk syk disse to gangene som han har gått fra meg.

Jeg har gått til kamp om foreldreretten til barna mine, en kamp som varte i 2 år. Far meldte meg til barnevernet og drev hatkampanje mot meg. Vi måtte gå til psykiater som fastslo at dette var hevnaksjon fra far. Retten fastsloat jeg var best skikkelt til å ha foreldreretten. Vi er venner nå, alt er tilgitt. Det var en påkjenning, men jeg taklet det på egenhånd.

Faren til barna forsøkte ta livet sitt mange ganger under forholdet, han gikk inn i depresjoner, biapolar-lidelse. To ganger mens jeg var gravid med hun yngste, og en gang rett etter jeg hadde født. han klarte det nesten alle gangene, så det var ikke bare et skrik om hjelp. Jeg klarte være sterk da også. Han går på medisiner nå, og er så godt som frisk.

Han støtter meg faktisk mye nå som jeg er i denne situasjonen.

Derfor skjønner jeg ikke at jeg ikke klarer være sterk disse to siste gangene? Eller jeg klarer det jo, men ikke helt på egenhånd.

Legen min sier jeg er sterkere enn i fjor. I fjor var jeg sikker på at jeg var schizofren..hehe! Jeg kjørte meg selv så hardt psykisk, at jeg trodde tankene mine var stemmer og alt følte surrealistisk, så jeg ble satt på medisin for schizofrene. Da jeg nektet ta medisinene som jeg følte lobotomerte meg, var jeg plutselig en vanskelig pasient. Jeg sov ikke bare vandret rundt. Hele psykiatrien skremte vannet av meg. Hadde jeg en god dag, var jeg euforisk, jeg er jo naturlig glad.. hehe! Jeg jobber selv innenfor helsevesenet, og hele rollen var byttet om, jeg følte meg forsvarsløs. Jeg lærte sinnsykt mye av det, så nå synes jeg det er greit å ha opplevd det. En erfaring jeg drar videre med meg, til der jeg jobber.

Derfor begynte jeg på lykkepillen denne gangen, bedre føre var enn etter snar.

Så nå skal jeg få jobbet med meg selv...

Det er viktig å sitte i kontrollen for sitt eget liv!

Endret 11. august 2009 av bel

[Gjest Blondie65]

Det er umulig å si på forhånd om et menneske om de skal klare en livskrise eller ikke. Ut fra at det har gått bra før har man heller ingen garantier for at det går bra denne gangen.

Når et glass er fullt skal det bare den ene dråpen til før det renner over. Selv om man burde skjønt at det bare er en dråpe som behøves så ser man det ikke før det er for seint.

Det virker som du - på tross av vanskelighetene og skepsis til hvor ille det har vært før det ble brudd - har lært av tidligere og ikke vil gå i samme fellen igjen - derav medisin. Jeg tror det sammen med terapi er en meget god løsning.

[bel]

Det er umulig å si på forhånd om et menneske om de skal klare en livskrise eller ikke. Ut fra at det har gått bra før har man heller ingen garantier for at det går bra denne gangen.

Når et glass er fullt skal det bare den ene dråpen til før det renner over. Selv om man burde skjønt at det bare er en dråpe som behøves så ser man det ikke før det er for seint.

Det virker som du - på tross av vanskelighetene og skepsis til hvor ille det har vært før det ble brudd - har lært av tidligere og ikke vil gå i samme fellen igjen - derav medisin. Jeg tror det sammen med terapi er en meget god løsning.

Ja, det er sant det..

Når jeg tenker tilbake så har jeg taklet brudd veldig dårlig alltid, selv om det har vært det jeg ønsket. Så jeg har vel programert meg selv til å takle brudd dårlig. Uansett. Til og meg når jeg har gått ut av forhold, har jeg opplevd en stor sorg over å miste noen. Dette kan sikkert ha en sammenheng mellom bruddet til foreldrene mine da jeg var liten. Den samme følelsen.

"M" har truet meg med skilsmisse hver eneste gang jeg har vært uenig med han. Han har truet meg med skilsmisse etter hver gang han har slått, fordi han har ikke likt meg som får han til å slå!?!

Jeg har faktisk foretrukket den fysiske volden framfor den psykiske. Den fysiske volden har jeg skjønt at det er han som gjør noe galt, men den psykiske har jeg ikke skjønt...og trodd at det var jeg som var den som gjorde noe galt.

Skal til terapeuten i dag.

Pga erfaringen jeg har fra psykiatrien og historer jeg har hørt, så er jeg også programert til å ha mistro/ambivalens til psykiatrien og medisinering. Derfor er det ytterst viktig for meg å ha en terapeut jeg stoler på. Jeg stoler 100% på min terapeut denne gang. jeg har også stor tillit til fastlegen min og at han vil meg godt.

Derfor håper jeg at jeg får snudd alt dette til noe positivt, slik at jeg kan snu tankemønsteret mitt og bygge opp selvtilliten. Når jeg leser hva du har opplevd Blondie, så skjønner jeg at det er mulig!

I går hadde datteren min besøk av kusinen sin. Det var koselig, det tar også litt mas vekk fra mine skuldre. Vi omtrent ikke kunnet ha besøk med "M" boende hos oss pga at han alltid har vært så sliten..

jeg og søsteren min pratet om det i går. At vi nesten mistet kontakten pga han, at han ikke likte de og at de ikke likte han.

Faren min sa i går at han var så glad for at dette forholdet endelig var over. Han sa at for han så har dette forholdet holdt på å slite han i filler innvendig. At han ikke ville si noe, fordi han mente jeg var ansvarlig for mine egne valg, og at han måtte respektere mine valg.

I dag tenkte jeg at vi skulle ta en tur på en bondegård i nærheten. Titte på dyrene, og gjøre noe som han aldri ville være med på, fordi det var kjedelig og han var sliten..og ikke har jeg kunnet dra heller for da kjedet han seg. Hehe!

Det er helt sykt hva jeg har funnet meg i.

Så må jeg fortsette planleggingen av bursdagen til yngsteberta. Heldigvis skal jeg få hjelp av faren hennes som skal være sammen med meg på dagen hennes.

Lurer på en ting, Nå får dere høre hvor dårlig jeg er økonomisk.. hehe!

Nettgiro? Avtalegiro? Avtalegiro blir trukket fast hver mnd?

Hva med Nettgiro? Må man fysisk legge den inn? Får man den i posten? Eller er det noe som ligger inne på nettet? Hmmm.