Min Graviditetsdagbok

[Gjest ~Milla~]

Så koselig lesing :rødme:

Jeg gleder meg til å bli mamma

[Rosa76]

Takk jenter

Det er kanskje sant at man gjerne får høre om alle skrekk historier om fødsler. Men merkelig nok så grudde jeg meg ikke til fødselen i det hele tatt, var fast bestemt på å ta det som det kom og stole på at kroppen gjorde jobben sin. Og heldigvis så gikk det også utrolig fint

Vel, kvelden før fødselen var som alle andre kvelder, formen min var kjempe fin og ingenting som tydet på at fødsel skulle skje med det første. Tenkte ikke tanken på fødsel engang når jeg la meg. I to tiden våknet jeg av at jeg måtte på do så tuslet ut av sengen og til badet. Rekker akkurat komme inn på badet da det sier "splæsj" og vannet fosset ut. Var helt i ørska så trudde nesten ikke på det som skjedde. Går opp til mannen min og forteller han at vannet har gått. Han lyser opp og lurer på hva han kan gjøre for meg. Ber han legge seg å sove for dette kan fort ta sin tid sier jeg, er tross alt første gangs fødene. Ringer sykehuset umiddelbart etterpå for å fortelle at vannet har gått. Har ingen rier enda så sykehuset ber meg komme inn på sjekk neste dag ved lunsjtider. Helt greit for meg, og jeg går å legger meg i sengen igjen i håp om å sove litt. Merker da at det begynner å skje noe, får smerter som ligner sterke mens smerter. Så finner ut at jeg går til stua istedet for å slappe av der og ber nok en gang mannen om å sove, noe han ikke var så ivrig på da han var veldig spent og gjerne ville være der med meg :rødme:

Tar ikke lang tid før jeg har ordentlige rier, var ikke i tvil for å si det slik. Ikke veldig smertefulle, men ubehagelig så konsentrerte meg veldig om å puste meg gjennom de. Jeg tok tiden på riene, men ble fullstendig forrvirret for de kom jo så tett?? Og etter hvert ga jeg opp for jeg fikk nok med pustingen. Mannen begynnte å mase om at vi burde dra til sykehuset, mens jeg sa at det var ingen grunn til å stresse for det kom til å ta tid og ble nesten litt irritert på han. Men heldigvis så klarte han overtale meg og jeg ringte sykehuset for å si at vi kom. Under to timer etter vannet gikk var vi på sykehuset, bor heldigvis ikke så langt unna. På føden var det skikkelig travelt når vi kom så måtte vente litt før vi kom inn på fødestue. De så raskt at jeg ikke trente inn på observasjon først. Slet med å komme meg opp i fødesengen for hadde jo nesten rier uten stopp. Jeg pustet meg så godt jeg kunne gjennom riene med lukkende øyne. Jordmoren tar så å sjekker åpning og hører hun sier at jøss her er det 9 cm åpning!!! Ba om lystgass og det fikk jeg. Syntes det var litt ekkelt med engang, men etterhvert fant jeg god hjelp i den. Fin å puste og hyle litt i Tok ikke lang tid før jeg fikk pressetrang, men brukte litt tid på selve utpressingen. Vondt var det (skulle bare mangle), hadde jo ingen bedøvelse under den fasen, men jordmor var flink med å bruke varm klut nedentil og det hjalp veldig synes jeg. Og etter noen runder med intensiv pressing så kom gutten min endelig ut under fem timer siden vannet gikk, og gråten hans var den beste lyden jeg noen gang har hørt :rødme: Fikk han rett på brystet mitt og jeg følte umiddelbart kjærlighet for den lille rosa klumpen

Noe av det første jeg sier til mannen er at dette var jo ikke ille i det hele tatt Da lo mannen godt av meg. Han var kjempe fin støtte under fødselen, med mange oppmuntrende ord

Måtte sy noen pyntesting etterpå, men det også gikk helt greit.

Jeg har vært heldig og vært kjempe sprek under graviditeten (foruten kvalmen i starten men det ble fort glemt). Så ukene før fødselen gikk jeg mange turer i skogen ved der jeg bor og jeg har litt tru på at det også var med på å gjøre fødselen litt lettere.

Jeg er kjempe lykkelig over at fødselen gikk så fint, ja faktisk så var det en utrolig flott opplevelse jeg ikke ville vært foruten!

[Pupsilure]

For en fantastisk fødsel! Sitter her med tårer i øynene jeg! :rødme: Tusen takk for at du deler med oss

Jeg gruer meg heller ikke, og stoler på at kroppen min vet hva den skal gjøre

[Rosa76]

For en fantastisk fødsel! Sitter her med tårer i øynene jeg! :rødme: Tusen takk for at du deler med oss

Jeg gruer meg heller ikke, og stoler på at kroppen min vet hva den skal gjøre

Så bra du ikke gruer deg, det går nok kjempe fint skal du se Uansett så er det meste glemt når man får det lille nurket på brystet :rødme:

[Gjest ~Milla~]

Jeg får gåsehud av fødslshistorien din Rosa :rødme:

Er spent på min egen fødsel når den tid kommer. Vet at samboern vil være en god støtte så der er jeg også veldig heldig

Håper du nyter dagene med nurket

[Devilina]

For en fin fødselshistorie

[Gjest ~Milla~]

Hvordan er det med den lille familien?