samværsregler

[Far til 2]

Det jeg skrev var: Kanskje mor mener at barnet må bli trygg på situasjonen først? Det er ei stor omstilling for et lite barn.

Jeg skriver til TS fordi jeg er interessert i å høre hva TS selv mener. Dine meninger har jeg lest mange ganger tidligere.

Jeg forstår ikke helt hva du mener.

Dette har trådstarter sagt tidligere(teksten er uthevet av meg):

Barnet kjenner meg godt. Noe som er bekreftet av bla helsesøster ( dette har mor også blitt fortalt av nevnte person )

Trådstarter her .. Takk for alle råd og tips..

Må understreke at alt av meglinger ,fam,vern kontor osv er prøvd.... til ingen nytte. Far vil ha mer samvær enn det mor er villig til å gi...derfor ingen samværsavtale,,,,

For jeg som far kan da ikke skrive under på en avtale jeg er sterkt uenig i !!!

Jeg har alle forutsetninger til å ta meg av barnet, barnet er trygt på meg og dette er til og med dokumentert av fagpersoner. Når mor da setter seg på sin høye hest og hevder hun vet best er det ikke godt å gjøre mer. (mulighet for rettsak selvfølgelig)

...

Trådstarter igjen...

Jeg mener barnet har det bra hos mor , men likefullt bra hos meg. Derfor er det for meg uforståelig at mor ikke vil la barnet være mer sammen med faren sin.

Sitat mor : " jeg ser at barnet trenger deg og du er viktig for h*n. du har veldig mye å gi barnet. Du er mye tryggere enn meg i mange situasjoner og jeg ser denne tryggheten smitter over på barnet.. osv

...

...

ALT tyder mao på at barnet føler seg trygt hos faren. Til og med mor innser dette. Faren synes å ha stilt opp som en god far fra første dag men samværet blir etter bruddet trenert til "ingenting".

Jeg kan ikke se noe ved mors handlemåte som viser vilje til å ivareta barnets behov for samvær i en vanskelig tid. Selv små barn vil forstå at "noe er anderledes" etter et samlivsbrudd, og det er kansje viktigere enn noen gang at samværet opprettholdes i den vanskelige overgangsperioden.

NÅ er barnet trygg på fars omsorgsrolle. Hvor lenge vil det være situasjonen om barnet ikke får praktisert nødvendig samvær ?

Og skal mor lykkes med å gjøre barnet utrygt sammen med far ?

Endret 4. juli 2009 av Far til 2

[Far til 2]

Vi snakker ofte om hvordan vi skal ivareta barnas beste her inne. Dette gjelder klær, leggetider, mat, venner, barnevern, skole/barnehage, fritidsaktiviteter, sykdommer, etc, etc, etc. Og mange engasjerer seg heldigvis. Noen mødre har gitt klart uttrykk for at de er imot dagens mulighet for samværstrenering, - selv om de sitter som aleneforelder idag. Men hva med dere andre ? Hvilke råd har dere utenom å klappe mor på skulderen eller et klapps på lanken når det skjer samværstrenering? Finnes det forslag på hvordan dette kan løses ?

Det er sansynligvis 10.000 vis av barn som idag utsettes for samværstrenering på en eller annen måte, og jeg skulle gjerne sett at det er flere som reagerer mot myndighetenes aksept for slik trenering.

[boomerang]

Vi snakker ofte om hvordan vi skal ivareta barnas beste her inne. Dette gjelder klær, leggetider, mat, venner, barnevern, skole/barnehage, fritidsaktiviteter, sykdommer, etc, etc, etc. Og mange engasjerer seg heldigvis. Noen mødre har gitt klart uttrykk for at de er imot dagens mulighet for samværstrenering, - selv om de sitter som aleneforelder idag. Men hva med dere andre ? Hvilke råd har dere utenom å klappe mor på skulderen eller et klapps på lanken når det skjer samværstrenering? Finnes det forslag på hvordan dette kan løses ?

Det er sansynligvis 10.000 vis av barn som idag utsettes for samværstrenering på en eller annen måte, og jeg skulle gjerne sett at det er flere som reagerer mot myndighetenes aksept for slik trenering.

Det finnes vel neppe noen enkle løsninger på problemet noen sliter med ang samværstrenering- eller sabotering av samvær. Jeg vet ikke hva som gjør at enkelte tenker at dette er greit, eller ikke har skrupler i forhold til denslags oppførsel.

Det jeg tror, er at mange nok kunne hatt godt av et kurs hvor man blir minnet på at de er fortsatt foreldre sammen, selv om de ikke er glade i hvrandre - eller ikke liker hverandre mer.

Jeg tror også sanksjoner på et tidlig stadium kan være en løsning, dersom man bare lar den med hovedomsorgen holde på, så blir det iallfall ikke noe ordninge på tingene. Jo tidligere man løser opp i ting, jo bedre er det, fordi ungene da får et forhold til begge foreldrene.

[Gjest Gjest]

Vi snakker ofte om hvordan vi skal ivareta barnas beste her inne. Dette gjelder klær, leggetider, mat, venner, barnevern, skole/barnehage, fritidsaktiviteter, sykdommer, etc, etc, etc. Og mange engasjerer seg heldigvis. Noen mødre har gitt klart uttrykk for at de er imot dagens mulighet for samværstrenering, - selv om de sitter som aleneforelder idag. Men hva med dere andre ? Hvilke råd har dere utenom å klappe mor på skulderen eller et klapps på lanken når det skjer samværstrenering? Finnes det forslag på hvordan dette kan løses ?

Det er sansynligvis 10.000 vis av barn som idag utsettes for samværstrenering på en eller annen måte, og jeg skulle gjerne sett at det er flere som reagerer mot myndighetenes aksept for slik trenering.

Jeg mener man må finne ut om det er samværstrenering eller om årsaken er at barnet er redd for faren eller av andre grunner gruer seg til samvær, blir syk av samvær eller får dårligere livskvalitet ved å ha samvær som barnet selv ikke ønsker.

I tilfeller hvor barnet vil til faren men nektes av moren synes jeg det er riktig med bøter og evt overføre den daglige omsorgen til faren, hvis barnet ønsker det.

I tilfeller hvor barnet gruer seg til samvær, eller blir syk av samvær, bør det bestemmes at barnet skal slippe samvær inntil barnet er klar for det igjen.

Det trenger ikke bare være fysisk vold eller seksuelle overgrep som fritar barnet fra samvær. Barn kan også grue seg til å kjøre bil i 30 mil hver helg hvis barnet f.eks blir bilsyk. Eller det kan gå utover barnets sosiale liv å reise fra venner annenhver helg og en gang i uka. Barnet kan kanskje ikke være med på fritidsaktiviteter som krever at man deltar i helgene. I slike tilfeller bør det kunne kreves at samvær skjer på barnets premisser ved at samværsforelder oppsøker barnet istedet for at barnet må reise langt vekk for å besøke samværsforelderen.

[Far til 2]

Jeg mener man må finne ut om det er samværstrenering eller om årsaken er at barnet er redd for faren eller av andre grunner gruer seg til samvær, blir syk av samvær eller får dårligere livskvalitet ved å ha samvær som barnet selv ikke ønsker.

Nå må du gi deg. Alt tilsier at barnet er trygg på faren sin og trives i hans selskap i denne saken. Vi har også sett andre tråder her inne som omhandler det samme. At jeg ble bostedsforelder er også basert på en problematisk situasjon hos bostedsforelder med bl.a. samværstrenering.

Men leter du lenge nok kan du sikkert finne muligheter som gjør at du kan forsvare samværstrenering mllom barn og samværsforelder i enhver situasjon. Men da synes jeg du skal lete etter tilsvarende når det gjelder bostedsforelder også.

I tilfeller hvor barnet vil til faren men nektes av moren synes jeg det er riktig med bøter og evt overføre den daglige omsorgen til faren, hvis barnet ønsker det.

Javel. Men hvordan skal dette gjennomføres i praksis ? Må vi se etter lovendring ?

Og hva med barn som bare er 2 år slik som i dette tilfellet ? Skal vi vente til barnet blir så gammelt at det klart kan uttrykke sitt ønske om samvær ? I så tilfelle tror jeg mange barn i mellomntiden vil miste sine relasjoner til fedrene.

I tilfeller hvor barnet gruer seg til samvær, eller blir syk av samvær, bør det bestemmes at barnet skal slippe samvær inntil barnet er klar for det igjen.

Det er ingen som mener at barn skal ha samvær med uegnede samværsforeldre. For egen del vil jeg si at den situasjonen du beskriver bør gå begge veier, dvs at bostedsforelder ikke lenger er bostedsforelder, men jeg vet av erfaring at dette ikke er mulig å endre med dagens praksis.

Det trenger ikke bare være fysisk vold eller seksuelle overgrep som fritar barnet fra samvær. Barn kan også grue seg til å kjøre bil i 30 mil hver helg hvis barnet f.eks blir bilsyk. Eller det kan gå utover barnets sosiale liv å reise fra venner annenhver helg og en gang i uka. Barnet kan kanskje ikke være med på fritidsaktiviteter som krever at man deltar i helgene. I slike tilfeller bør det kunne kreves at samvær skjer på barnets premisser ved at samværsforelder oppsøker barnet istedet for at barnet må reise langt vekk for å besøke samværsforelderen.

Jeg er ikke helt uenig i dette, men det må gå begge veier. Dette tilsier at bostedsforeldre som velger å flytte langt bør i større grad enn idag miste omsorgen.

Desverre vet vi nå at myndighetene har gitt en frist på noen få uker mht slik flytting. Dermed vil det være veldig vanskelig å ivareta barnets ønsker med det nye lovverket. Foreldre kan med lovendringen likevel flytte langt av gårde før situasjonen kan bli prøvet for retten, etc.

[Far til 2]

...

Det jeg tror, er at mange nok kunne hatt godt av et kurs hvor man blir minnet på at de er fortsatt foreldre sammen, selv om de ikke er glade i hvrandre - eller ikke liker hverandre mer.

Jeg tror også sanksjoner på et tidlig stadium kan være en løsning, dersom man bare lar den med hovedomsorgen holde på, så blir det iallfall ikke noe ordninge på tingene. Jo tidligere man løser opp i ting, jo bedre er det, fordi ungene da får et forhold til begge foreldrene.

Dette tror jeg du har rett i.

Meklerene bør få en holdning som tilsier at foreldrene er likeverdige i utgangspunktet og at barna har like stor rett til samvær med samværsforelder som med bostedsforelder. Om myndighetene hadde innført felles omsorg som utgangspunkt ville meklerene måtte ta hensyn til både barnet/barna og den andre forelderen når de skal komme frem til en egnet løsning. Fortsatt ville barn og foreldrene kunne velge løsninger som passer best for dem (dvs en skjevdeling), men muligheten for at et mindretall av de egnede foreldrene skal kunne skape problemer for barnet vil bli mindre. Dessuten vil fedre som nå gir opp på forhånd innse at barnet vil få reelle muligheter til samvær. Det medfører at færre fedre trekker seg bort.

En slik løsning vil dessuten bli vurdert allerede før et samlivsbrudd, og dermed være en del av løsningen på et veldig tidlig tidspunkt slik du også antyder.

[Villa2000]

Morens behov og farens behov skal aldri være styrende for hvor mye samvær barnet skal ha. Slike foreldre ødelegger for de barna som av eget ønske, og av svært gode grunner, ikke ønsker så mye samvær.

Og du er helt på jordet med tanke på det som jeg skrev!

Endret 6. juli 2009 av Villa2000

[Gjest Gjest]

Og du er helt på jordet med tanke på det som jeg skrev!

Hvorfor?

Hehe....sær oppfatning

Jeg har i 12 år håpet på å få ha guttungen min i mer enn 2 uker i sommerferien uten å lykkes. Selv om han vil være hos meg en måned så er det ikke snakk om at vi skal få en eneste dag med i sammen enn de to ukene som er "avtalt". Årsaken for dette er ikke hva som er til barnets beste, men hva som var henne beste. Hun kunne nemlig ikke klare seg uten ham så lenge. Det er med andre ord henne behov som blir lagt til grunn og ikke vår sønn som gjerne vil ha halvparten hos hver.

Merkelig nok så blir dette akseptert hos de aller fleste når mor står i gråter og klager over at hun ikke får se "gullet" på to netter mens han er hos faren. At hun i neste omgang nekter ham å reise til meg på 4-6 uker er visstnok helt i orden.

Dette har ikke noe med omsorgsvikt å gjøre men med "good old fashion" maktmisbruk. Det finnes ikke noe bedre pressmiddel enn barn. Det er som skapt til å brukes mot hverandre og i veldig mange saker så er det faktisk slik det blir benyttet. Man finner neppe noe perfekt system for dette, men det er veldig mange åpenbare saker som burde kunne løses uten at man måte gå til sak.

Jeg skjønner TS sin vilje til å unngå rettsak for å forhindre en forverring i forholdet mellom seg og moren, jeg gjorde det som sagt selv i 12 år. Imidlertid så ser jeg nå at det ikke lenger er noe valg.