samværsregler

[Gjest Gjest]

Trådstarter igjen...

Jeg mener barnet har det bra hos mor , men likefullt bra hos meg. Derfor er det for meg uforståelig at mor ikke vil la barnet være mer sammen med faren sin.

Sitat mor : " jeg ser at barnet trenger deg og du er viktig for h*n. du har veldig mye å gi barnet. Du er mye tryggere enn meg i mange situasjoner og jeg ser denne tryggheten smitter over på barnet.. osv

når mor klarer å formidle meg slike ting selv om vi ganske nylig er separert synes jeg det viser evne til å se barnets beste....

men spørsmålet blir da hvorfor så lite samvær far /barn ?

Og er dette bare "kvinnelist og manipulasjon" for å trenere og få far til å kanskje skrive under på en avtale fordi han ser lys i enden av tunnelen ?

Hva er argumentene hun bruker for å begrense overnattingssamvær da? Sover barnet dårligere hos deg? Blir barnet sliten etter overnattingssamvær? Er det i så fall en mulighet å ha flere kveldssamvær inntil barnet blir eldre? Og få det med i avtalen at dere forsøker en gradvis opptrapping?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Hva er argumentene hun bruker for å begrense overnattingssamvær da? Sover barnet dårligere hos deg? Blir barnet sliten etter overnattingssamvær? Er det i så fall en mulighet å ha flere kveldssamvær inntil barnet blir eldre? Og få det med i avtalen at dere forsøker en gradvis opptrapping?

Argumentet er at det skal gradvis trappes opp til 2 overnattinger annenhver helg fra august- barnet sover godt hos meg dvs ca 12 timer. tror ikke barnet er mer slitent etter en overnatting hos meg, men mor hevdet det etter sist overnatting hos far.

[Noli]

Alle mennesker har jo forskjellige dagsformer, og det kan godt være at barnet var mer slitent den dagen, eller det kan være at mor oppfattet henne som mer sliten. Det er egentlig irrelevant, for det er jo ingen grunn til å kutte ned på samværet.

[Gjest Gjest]

Argumentet er at det skal gradvis trappes opp til 2 overnattinger annenhver helg fra august- barnet sover godt hos meg dvs ca 12 timer. tror ikke barnet er mer slitent etter en overnatting hos meg, men mor hevdet det etter sist overnatting hos far.

Da har dere ihvertfall en opptrappingsplan. Det er jo ikke så lenge til august. Kanskje du kan foreslå at du og barnet treffes noen dager/kvelder i ferien? Og kanskje legger inn en ekstra overnatting?

[Gjest Gjest]

Og er dette bare "kvinnelist og manipulasjon" for å trenere og få far til å kanskje skrive under på en avtale fordi han ser lys i enden av tunnelen ?

Hvorfor skulle hun ha interesse av det?

Med en avtale kan hun ihvertfall ikke trenere det samværet som er avtalt. Uten avtale kan hun gjøre som hun vil.

Hvis hun innerst inne ønsker kontroll over barnet alene, er det ikke i hennes interesse å inngå noen avtale.

[Far til 2]

Hvorfor skulle hun ha interesse av det?

Fordi noen mødre ser på barnet som SITT barn.

At noen mødre gjør det er det ingen tvil om. Det er bare å se på en del av debattene, f.eks. i flere av debattene som omhandler fødselspermisjon.

Av samme årsak vil noen mødre ha barnet alene.

Med en avtale kan hun ihvertfall ikke trenere det samværet som er avtalt. Uten avtale kan hun gjøre som hun vil.

Joda. Samvær kan treneres i opptil 1 år, i ekstreme tilfeller enda lengre selv om det foreligger en avtale. Barn og samværsforeldre har nemlig ingen mulighet til å gjøre noe før en rettsak har fastsatt evt trenereing og det har fallt dom i saken.

Hvis hun innerst inne ønsker kontroll over barnet alene, er det ikke i hennes interesse å inngå noen avtale.

Joda. For ved å gi inntrykk av at hun er interesert i en samværsavtale (uten at hun i realiteten er det), kan hun klare å skyve en rettsak frem i tid. Når saken endelig kommer for retten kan hun si at barnet ikke kjenner far. I praksis kan hun fortsette å trenere samværet etter første rettsak. Det finnes faktisk domsavsigelser i Norge som tilsier at om mor har trenert samværet lenge nok så har barn og far blitt fradømt samværet fordi de ikke har bygget relasjoner.

Dette er realitetene ved dagens lovverk og hvis hvordan barns rett til samvær med far i praksis treneres.

[Gjest far36]

Godt poeng Far til 2.

Dessverre er lovverket slik at hvis en mor trenerer/ødelegger mulighetene for samvær mellom far og barn, vil en domstol ofte bruke det som et argument mot far.

Å dette er idealsammfunnet Norge i 2009......

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke disse påstandene om at så mange mødre gjerne vil trenere/ødelegge, jeg.

Tenk å ha noen å dele ansvaret for barna med! Tenk å ha fri annehver helg, og kanskje oftere også! Tenk å kunne jobbe overtid i ny og ne, og ha sjanse til å avansere i jobben.

Istedenfor er jeg mor 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 52 uker i året. Og misforstå meg ikke, jeg elsker barna mine og er lykkelig for å se dem vokse opp. Men du verden som jeg skulle ønsket at de hadde en fungerende far.

Hvorfor skulle jeg motarbeide det?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Samværsrett er BARNETS RETT til å være med far (og mor).

Så det moren til barnet ditt faktisk gjør her, er å nekte barnet deres samvær med deg, ikke omvendt.

Barns rettigheter bør ikke krenkes av voksnes behov og egoisme.

Lykke til, trådstarter. Jeg håper saken får et positivt utfall for deg og barnet ditt (og barnets mor).

[Littlebird]

Jeg skjønner ikke disse påstandene om at så mange mødre gjerne vil trenere/ødelegge, jeg.

Tenk å ha noen å dele ansvaret for barna med! Tenk å ha fri annehver helg, og kanskje oftere også! Tenk å kunne jobbe overtid i ny og ne, og ha sjanse til å avansere i jobben.

Istedenfor er jeg mor 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 52 uker i året. Og misforstå meg ikke, jeg elsker barna mine og er lykkelig for å se dem vokse opp. Men du verden som jeg skulle ønsket at de hadde en fungerende far.

Hvorfor skulle jeg motarbeide det?

Ja, det kan du godt si, men like fullt er det desverre nokså mange som opplever trenering og å ikke få se barna sine i samme grad som omsorgsforelder.

Min mann har et barn fra før, og hadde store problemer med å få til samvær til å begynne med. Nå har situasjonen etter 4 år gått seg rimelig greit til (har fortsatt MYE mindre samvær enn mor, men i det minste er situasjonen stabil, og samvær treneres ikke lenger.) Men vi ser jo tydelig nå at mor og hennes nye kjæreste koser seg når barnet har samvær hos oss, drar på turer, fester, bygger hus osv osv. Jeg tror en del på sikt opplever at det innimellom kan være deilig med en liten pause fra barna, selv om man elsker dem og helst skulle hatt dem hos seg hele tiden. Selv om vi også savner barnet når det ikke er hos oss ser vi jo at det innimellom er godt å få sove ut om morgenen for eksempel, selv om vi aller helst skulle hatt barnet hos osss hver dag.

Uansett, dette er jo hvordan vi voksne opplever samvær. Saken handler jo egentllig om barnets rett til å treffe pappaen sin like mye som mammaen sin, ikke hva som er komfortabelt eller ukomfortabelt for oss voksne.

[Gjest Gjest]

Det som er viktig er å skille mellom mødre som trenerer samvær av egoistiske årsaker og mødre som støtter et barn som selv ikke ønsker så mye samvær. Det er ikke alle barn som mener at mest mulig samvær er det beste for dem.

Det snakkes så varmt om barnets rett til samvær, men hva med barnets rett til å slippe samvær hvis barnet ikke vil?

[Far til 2]

Ja, det kan du godt si, men like fullt er det desverre nokså mange som opplever trenering og å ikke få se barna sine i samme grad som omsorgsforelder.

Min mann har et barn fra før, og hadde store problemer med å få til samvær til å begynne med. Nå har situasjonen etter 4 år gått seg rimelig greit til (har fortsatt MYE mindre samvær enn mor, men i det minste er situasjonen stabil, og samvær treneres ikke lenger.) Men vi ser jo tydelig nå at mor og hennes nye kjæreste koser seg når barnet har samvær hos oss, drar på turer, fester, bygger hus osv osv. Jeg tror en del på sikt opplever at det innimellom kan være deilig med en liten pause fra barna, selv om man elsker dem og helst skulle hatt dem hos seg hele tiden.

...

...

Saken handler jo egentllig om barnets rett til å treffe pappaen sin like mye som mammaen sin, ikke hva som er komfortabelt eller ukomfortabelt for oss voksne.

Som det ofte gjør debattene en vending til det mer generelle, men jeg er enig både med deg og med gjest som du svarer.

Før jeg ble omsorgsforelder hadde jeg en L-A-N-G kamp for å ivareta barnas ønske om samvær. Etterhvert endret barna holdning og det begynte å dreie seg om retten til å flytte til meg, - OG DENNE ENDRINGEN SKJEDDE FORDI BARNAS ØNSKE OM SAMVÆR IKKE BLE IVARETATT AV DAVÆRENDE BOSTEDSFORELDER.

Det var faktisk tider da jeg hadde lyst å gi opp. men alle de vanvittige løgnene som skulle forsvare samværstreneringen gjorde meg bare mer innstilt på at dette skulle vi vinne. Problemene toppet seg da mor stakk av med barna rett før julaften ett år jeg skulle ha dem. Dette ble imidlertid barnas "redning" mht å få økt samvær og etterhvert bytte av bostedsforelder. Men dette visste jeg naturligvis ikke da.

Idag har barna et mye mer avlappet forhold til dette med bostedsforelder og samværsforelder. Men det har skremt dem ganske mye. Bl.a. tør de ikke være med moren på lange ferieturer av reddsel for ikke å komme hjem igjen. I år blir faktisk første året de tar en så lang tur som de gjør.

Dette med barnas rett til samvær og omsorg er fortsatt det viktigste kriteriet for oss som foreldre. Men som dere antyder er det også mange fordeler for oss foreldre å praktisere mye samvær med den andre forelderen.

Bedre mulighet for karriere for bostedsforelder er det ene.

Bedre økonomi pga større mulighet til overtidsarbeid er et annet punkt.

Mer personlig fritid til venner, trening og en fest litt oftere er et tredje punkt.

Økt pensjon (for de som tenker så langt frem er også et punkt.

En mer utvilt bostedsforelder som kan sette av tid til barna er et viktig punkt for barna.

Mindre konflikt vil skape et mer harmonisk forhold og samarbeid mellom foreldrene.

Slik kan jeg fortsette å ramse opp fordeler for "bostedsforelder".

Men hva om bostedsforelder velger å IKKE ivareta barnets behov for samvær ?

Da blir det mer konflikt, dårligere økonomi, mindre fritid, mindre overskudd til barnet, osv, osv.

I tillegg vil altfor mange samværsforeldre gi opp. DE vil trekke seg tilbake og noen vil gi helt opp. Barn risikerer at samværsforelder velger å flytte langt av gårde for å slikke sine sår og unngå ytterligere konflikt. Dermed har bostedsforelder mindre avlastning og barnet får ikke det samværet det ønsker.

PÅ SIKT - ! vil dette medføre enda større konflikt. Bostedsforeldre vil kritisere samværsforeldre selv om årsaken som oftest er at bostedsforelder har spillt rollen til "seiersherren" på en måte som har jaget samværsforelder bort. Bostedsforelder er i slike tilfeller selv ansvarlig for både flytting, manglende avlastning, dårlig økonomi, mindre fritid OG BARNETS SAVN ETTER SIN ANDRE FORELDER.

Jeg tror derfor ikke at bostedsforeldre flest ser hva manglende samarbeidsvilje gjør mot barnet OG ! dem selv på sikt. Bostedsforeldre som nekter hyppig samvær VELGER SELV å slite seg ut og ha en evigvarende konflikt.

Men hvordan ville situasjonen vært om foreldrene hadde vært likeverdige i utgangspunktet ? Hva hadde skjedd om barn hadde hatt rett til like mye samvær med begge foreldrene ?

Idag er det noen fedre som selv velger å trekke seg bort på et tidlig tidspunkt. De har sett hvordan det gikk med venner, med naboen eller med andre familiemedlemmer eller kolleger. Disse mennene misforstår og tror de er uønsket i barnas liv. Og årsaken til dette er at politikere og "forståsegpåere" velger å gi signaler om dette ved å si at bare en forelder er egnet til omsorg om en av foreldrene ønsker en slik rolle alene.

Men dette er jo feil. De fleste samværsforeldre er IKKE uønsket i barnas liv. Ihvertfall ikke slik barna ser det.

Hvorfor velger da politikere og "forståsegpåere" å frata barn retten til en forelder på den måten de har gjort de siste 40 årene ? Siden 68'er generasjonen av mødrene stod på barikadene og ropte menn hjem for å ta del i hjemmearbeidet har menns rettigheter innenfor det samme bare blit dårligere og dårligere. Mennene har riktignok tatt mer ansvar hjemme, men deres rettigheter etter samlivsbrudd har bare blitt svakere og svakere. Hvis ikke myndighetene gjør noen drastiske endringer kan vi risikere organisasjoner som "Fathers 4 Justice" får fotfeste her i landet også. Men det blåser vel både politiker, "forståsegpåere" og mødre opp i så lenge retten til samværstrenering og forskjellsbehandling mht omsorgsrollen opprettholdes.

Det er jo bare barna og fedrene som blir skadelidende. Fedrene blir om 20-30 år for gamle til å kjempe. Resultatet er at vi da har lært våre gutter at fedre skal gi f... mht omsorgsrollen og jenter skal gi f... i barnas behov for samvær. I så tilfelle ser jeg BARE tapere i fremtiden.

[Far til 2]

Det som er viktig er å skille mellom mødre som trenerer samvær av egoistiske årsaker og mødre som støtter et barn som selv ikke ønsker så mye samvær. Det er ikke alle barn som mener at mest mulig samvær er det beste for dem.

Det snakkes så varmt om barnets rett til samvær, men hva med barnets rett til å slippe samvær hvis barnet ikke vil?

Vi kan ikke ha et lovverk som på GENERELL BASIS kan frata barn samvær. Å frata barn samvær bør være unntakene i omsorg/samværssaker. Ikke regelen, - slik det er nå. For fortsatt så er det faktisk bare unntaksvis at foreldre er uegnet til samvær/omsorg.

[Gjest Gjest - Delebarn]

Og jeg lurer på hvor mange av dere som selv har prøvd å være "kasteball" med to forskjellige steder som begge skal kalles hjem?

Jeg har gjort det (typiske avtalen om annenhver helg + en dag i uka), og det var ikke noe særlig å rope hurra for. Hadde jeg fått bestemme selv ville jeg helst hatt samværet med pappa på dagtid, og droppa den overnattinga midt i uka. Blir ikke mer glad i pappa av å sove i leiligheta hans Tiden vi hadde sammen på dagtid i helgene derimot var gull verdt.

Ingen av foreldrene mine så hvordan det var for meg, de trodde jo de gjorde det beste for alle og gjorde så godt de kunne.

I tillegg var jeg endel år eldre enn barnet til TS, jeg forsto veldig godt hvorfor vi sov ei natt her og ei natt der. Jeg burde vært bedre rustet til å takle det, men når onsdagen kom så kom også følelsen av rotløshet og koffertliv.

TS, er det mulig å få til mer samvær på dagtid? Mor sier at barnet er sliten etter overnatting hos deg, tenk om barnet faktisk er det?

[Far til 2]

Og jeg lurer på hvor mange av dere som selv har prøvd å være "kasteball" med to forskjellige steder som begge skal kalles hjem?

Jeg har gjort det (typiske avtalen om annenhver helg + en dag i uka), og det var ikke noe særlig å rope hurra for. Hadde jeg fått bestemme selv ville jeg helst hatt samværet med pappa på dagtid, og droppa den overnattinga midt i uka. Blir ikke mer glad i pappa av å sove i leiligheta hans Tiden vi hadde sammen på dagtid i helgene derimot var gull verdt.

Ingen av foreldrene mine så hvordan det var for meg, de trodde jo de gjorde det beste for alle og gjorde så godt de kunne.

...

Det er tydeligvis variasjoner mht hvilken erfaring en har med felles omsorg. Min søster og jeg praktiserte det da vi var små, og min søster gikk rett inn i samme ordning da hun opplevde samlivsbrudd. For meg og mine barn har det desverre vært en lang kamp. Idag praktiserer vi noe som langt på vei vil kunne beskrives som felles omsorg selv om ikke myndighetene er så glad for denne løsningen.

Vi hadde som barn også venner som opplevde samlivsbrudd mellom foreldrene. Da vi var små husker jeg de sa at min søster og jeg var heldig. Noen gråt til og med fordi de ønsket seg det samme. Idag praktiserer også disse felles omsorg, i hovedsak fordi de opplevde et savn etter samværsforelder og ikke vil utsette barna for det de selv opplevde. Men når det også gir fordeler for de voksne og barna trives med det har valget vært enkelt.

Det er likevel ingen som vil si at barn SKAL praktisere felles omsorg. Derimot er det snakk om at de barn som ønsker det skal få en slik mulighet. Idag forbyr loven felles omsorg selv om flertallet av de innvolverte (barn + 1 forelder) ønsker en slik løsning. Dette er IKKE å ivareta barnets beste, men isteden en løsning for å ivareta den av foreldrene som ønsker omsorgen alene.

...

I tillegg var jeg endel år eldre enn barnet til TS, jeg forsto veldig godt hvorfor vi sov ei natt her og ei natt der. Jeg burde vært bedre rustet til å takle det, men når onsdagen kom så kom også følelsen av rotløshet og koffertliv.

...

Om barn kunne få delta i valg av samvær-/omsorgsløsning ville vi opplevd langt flere fornøyde barn. Men løsningen må være åpen for endringer. Etterhvert som barna blir eldre vil venner/nærmiljø bety mer enn mye annet. Mange av disse kan etterhvert ønske seg fast bosted. Også min søster og jeg valgte fast bosted da vi kom litt opp i tenårene. Men vi fikk velge selv. Og vi valgte faktisk hver vår forelder selv om vi utvilsomt var like glad i begge. Valget ble mao gjort på bakgrunn av venneflokk, etc.

TS, er det mulig å få til mer samvær på dagtid? Mor sier at barnet er sliten etter overnatting hos deg, tenk om barnet faktisk er det?

Hvorfor skal barnet og TS begrense samværet til noen timer mer på dagtid ???

Barnet bør snarest mulig bli vant med å våkne opp hos far også. Å utsette dette til barnet blir 3-4¨år vil skape større usikkerhet hos barnet og utryggheten vil medføre at barnet ikke ønsker seg til far.

På sikt kan dette for enkelte medføre at far trekker seg bort pga manglende relasjoner. Om mødre i slike tilfeller begynner å klage på fedrenes "manglende interesse for barnet" så er dette noe mødrene i slike tilfeller har presset frem selv. Det vil skape ytterligere konflikter, mens det i realiteten er barnet det er synd på som pga dette aldri får bygget de viktige relasjonene til sine fedre fordi slike fedre blir sett på som "en onkel" som må besøkes av plikt.

Disse barna vil om de er gutter velge å "stikke av fra sitt ansvar" den dagen de selv blir fedre. Det er jo det de er opplært til av lovverk og praksis. Jenter vil trumfe gjennom eneomsorg og frata barnet en viktig omsorgsperson. Det er jo det systemet har lært dem.

Jeg er derfor enig med TS. Stå på og gi deg ikke. Barnet trenger deg allerede nå. Kansje MER nå enn senere ettersom den relasjonen du bygger for barnet nå vil være avgjørende for de relasjoner du og barnet vil få senere.

[Gjest Delebarn]

Hvorfor skal barnet og TS begrense samværet til noen timer mer på dagtid ???

Fordi mor sier at barnet virker sliten når det kommer hjem etter overnatting! Det er faktisk mor som ser dette best, fordi hun ser hvordan barnet er etter overnatting. Kan hende hun lyver, men det kan faktisk tenkes at hun ikke gjør det. Uansett så gir TS henne en mulighet til å møtes på halvveien.

Og hvem sier noe om begrensning?? Er det begrensning å være sammen på dagtid istedet for at barnet sover over? For hvem da?

Ja, det er forskjellige erfaringer med felles omsorg. Det kommer vel av at barn er forskjellige, og det som funker for noen funker ikke for andre.

Barnet bør snarest mulig bli vant med å våkne opp hos far også. Å utsette dette til barnet blir 3-4¨år vil skape større usikkerhet hos barnet og utryggheten vil medføre at barnet ikke ønsker seg til far.

Eller det får motsatt virkning.

Dessuten er det ikke bare å "bli vant med" å våkne hos far, det skal være noe som er positivt for alle. Barnet trenger ham ja, men ikke bare som sovestasjon! Barnet trenger pappaen sin som en trygg omsorgsgiver, en som er der for ham/henne, en som h*n kan krype opp i fanget til uten å ha noen grunn, og som "verdens sterkeste mann" som kan fikse alt mellom himmel og jord. Tilknytning har lite med hvor man våkner å gjøre, men hvor man føler seg trygg.

Det kan hende at barnet ikke er klar for overnatting, selv om all verdens teorier sier at det skal gå fint. Ikke gjør overnatting til en prinsippsak, selv om du har all verdens dårlige opplevelser med dine barns mor. Dette er ikke samme sak, selv om det kan ha enkelte likhetstrekk.

Disse barna vil om de er gutter velge å "stikke av fra sitt ansvar" den dagen de selv blir fedre. Det er jo det de er opplært til av lovverk og praksis. Jenter vil trumfe gjennom eneomsorg og frata barnet en viktig omsorgsperson. Det er jo det systemet har lært dem.

Eller omvendt. De har opplevd all dritten som forrige generasjon har påført dem, og vil for alt i verden ikke utsette sine barn for det.

Det må gå an å ta ansvar for egne handlinger, uansett om det er å stikke av eller sabotere samvær. Det er et valg man tar, og å skylde på systemet er utrolig feigt! (Og det du gjør når du sier sånne ting Ft2, er at du baner vei for de som måtte ønske å bruke det som unnskyldning. De som føler seg berettiget til å stikke av, for "det er jo bare sånn systemet er".)

[Far til 2]

Fordi mor sier at barnet virker sliten når det kommer hjem etter overnatting! Det er faktisk mor som ser dette best, fordi hun ser hvordan barnet er etter overnatting. Kan hende hun lyver, men det kan faktisk tenkes at hun ikke gjør det. Uansett så gir TS henne en mulighet til å møtes på halvveien.

Og hvem sier noe om begrensning?? Er det begrensning å være sammen på dagtid istedet for at barnet sover over? For hvem da?

Og hvis far sier noe annet; hva da ?

Det er ingen tvil om at mor og far kan ha forskjellig oppfatning av problemstillingene. Dette skjer også for de foreldre som bor sammen og det er ikke det samme som at noen lyver. Men i denne saken får ikke far mulighet til å gjøre seg opp en oppfatning fordi han bare har barnet på overnatting 1 (EN) natt iløpet av 2 uker. Kansje foreldrene kunne blitt enig om hva som er barnets beste hvis far fikk mulighet til å gjøre seg opp en mening. Det har han ikke idag.

Jeg kan ikke se at TS har mulighet til å møte mor på halvveien om han ikke også får samvær som gjør det mulig for han å gjøre seg opp en mening. Alt annet vil være å følge mors mening.

Det er klart det er en begrensning at barn ikke får overnatte hos begge foreldrene med jevne mellomrom. Det gir barnet en begrensning mht å føle seg trygg hos far når det våkner i senga. Det gir far en begrensning mht å gjøre seg opp en mening om barnet er sliten. Men om du mente at det ikke gir mor noen som helst begrensninger mht å ta avgjørelser uten omtanke for de andre, - så har du rett i det.

Ja, det er forskjellige erfaringer med felles omsorg. Det kommer vel av at barn er forskjellige, og det som funker for noen funker ikke for andre.

Eller det får motsatt virkning.

Dessuten er det ikke bare å "bli vant med" å våkne hos far, det skal være noe som er positivt for alle. Barnet trenger ham ja, men ikke bare som sovestasjon!

Mente du virkelig dette ?????????

Mente du at barnet benytter far som "sovestasjon" om det får lov til å overnatte mer enn 2 netter PR MND ???

I så tilfelle er det en annen foreldelder som benyttes i langt større grad som "sovestasjon".

Barnet trenger pappaen sin som en trygg omsorgsgiver, en som er der for ham/henne, en som h*n kan krype opp i fanget til uten å ha noen grunn, og som "verdens sterkeste mann" som kan fikse alt mellom himmel og jord. Tilknytning har lite med hvor man våkner å gjøre, men hvor man føler seg trygg.

Vi vet utifra undersøkelser at barn bør ha samvær med begge foreldrene ofte for å kunne føle seg trygg. Om det våkner på et villt fremmed sted vil det ikke føle seg trygt i samme grad som om det overnatter oftere. Derfor bør barnet overnatte MYE oftere enn 2 netter pr.mnd.

Et barn som tilbringer ca 4 timer hos far en gang i uka vil ikke føle seg trygg og krabbe opp i fanget hans. Han vil derimot bli sett på som en fremmed, en slags barnevakt, som barnet treffer en gang i blandt.

HVIS BARNET ER I BARNEHAGE TILBRINGER DET CA 20 GANGER MER TID I BARNEHAGEN ENN HOS PAPPAN.

Det kan hende at barnet ikke er klar for overnatting, selv om all verdens teorier sier at det skal gå fint. Ikke gjør overnatting til en prinsippsak, selv om du har all verdens dårlige opplevelser med dine barns mor. Dette er ikke samme sak, selv om det kan ha enkelte likhetstrekk.

Eller omvendt. De har opplevd all dritten som forrige generasjon har påført dem, og vil for alt i verden ikke utsette sine barn for det.

I denne saken synes det som om det er MOR som ikke er moden for å gi barnet mer tid med far. Det som er prinsipp i denne saken er ikke at mor og far skal ha like mye tid med barnet, men at barnet skal ha mulighet til like mye tid med foreldrene. Det får det ikke i dette tilfellet om mor skal bestemme alt alene.

Det må gå an å ta ansvar for egne handlinger, uansett om det er å stikke av eller sabotere samvær. Det er et valg man tar, og å skylde på systemet er utrolig feigt! (Og det du gjør når du sier sånne ting Ft2, er at du baner vei for de som måtte ønske å bruke det som unnskyldning. De som føler seg berettiget til å stikke av, for "det er jo bare sånn systemet er".)

Inne på KG er det ikke mange menn som ønsker å gi f... i sitt barn. Det er derfor liten sansynlighet at jeg påvirker noen på en negativ måte.

Derimot er jeg overbevist om at mødre som fratar sine barn viktig samvær under oppveksten påvirker barna på en negativ måte. Dette vil dagens barn føre videre til sine barn.

Noen av oss som er foreldre idag vil bli konstante barnevakter fordi våre døttre ikke har avlastning. Andre vil kansje aldri få se sine barnebarn fordi deres sønner trekker seg bort. Men jeg håper det blir færrest mulig av dagens foreldre som får en slik rolle eller evt utsettes for det å ikke treffe egne barnebarn. Det er opp til oss selv som dagens foreldregenerasjon å velge den løsningen som ivaretar barnet, oss som foreldre OG oss som besteforeldre. Gjør vi feil nå vil det følge oss resten av livet. Derfor er det viktig at vi ser hvordan våre holdninger påvirker våre barn (og vår egen situasjon) for all fremtid.

[Gjest Delebarn]

Det med sovestasjon tok du helt ut av sammenhengen i forhold til resten av det jeg skrev, så det gidder jeg ikke kommentere en gang.

Et barn som tilbringer ca 4 timer hos far en gang i uka vil ikke føle seg trygg og krabbe opp i fanget hans. Han vil derimot bli sett på som en fremmed, en slags barnevakt, som barnet treffer en gang i blandt.

HVIS BARNET ER I BARNEHAGE TILBRINGER DET CA 20 GANGER MER TID I BARNEHAGEN ENN HOS PAPPAN.

Og derfor spør jeg TS (ikke Ft2) om det er mulig å ha mer samvær på dagtid? Har han en jobb som gjør at han kan jobbe inn en dag og være sammen med barnet den dagen f. eks., i stedet for at barnet skal i barnehage?

Du (Ft2) kan ikke se at det er en mulighet for å møtes på halvveien, men det handler ikke om deg. Det handler om TS, hans barn og barnets mor. Hva med å gi henne også muligheten til å møtes på halvveien? Vil hun ikke det så blir saken en helt annen, men det går an å prøve før man ruster opp til krig. Går man inn i en konflikt med piggene ute så møter man nøyaktig det samme.

TS sier at han og mor kan snakke sammen på en grei måte, og det er jo et flott utgangspunkt! Han sier også at mor er på gli når det gjelder samvær, så at hun gjør dette bare for å være vanskelig tror jeg ikke noe på.

Vi vet veldig lite om situasjonen, og kan bare gi råd utifra det lille vi vet. TS skriver at han er nylig separert. Kanskje mor mener at barnet må bli trygg på situasjonen først? H*n er bare to år gammel, ikke glem det.

Du mener at far også må få gjøre seg opp en mening om hvorvidt barnet er sliten eller ikke, men du ser vel hvem det går ut over om det stemmer? Er det rett å behandle barn på den måten, bare for å få se det med egne øyne? Jeg er ikke uenig med deg, men noen ganger må man faktisk stole på at mor vil det beste for barnet. Dersom mor sier at hun tror barnet er allergisk mot melkeprodukter, gir du da ungen melkeprodukter bare for å se om det stemmer?

Jeg har ikke lyst til å krangle med deg, Far til 2. Det virker som om du har gjort deg opp en mening om at alle mødre bare vil gjøre det vanskelig for far, og med den holdninga er det dessverre akkurat det du kommer til å møte.

[Far til 2]

Det med sovestasjon tok du helt ut av sammenhengen i forhold til resten av det jeg skrev, så det gidder jeg ikke kommentere en gang.

Og derfor spør jeg TS (ikke Ft2) om det er mulig å ha mer samvær på dagtid? Har han en jobb som gjør at han kan jobbe inn en dag og være sammen med barnet den dagen f. eks., i stedet for at barnet skal i barnehage?

Du (Ft2) kan ikke se at det er en mulighet for å møtes på halvveien, men det handler ikke om deg. Det handler om TS, hans barn og barnets mor. Hva med å gi henne også muligheten til å møtes på halvveien? Vil hun ikke det så blir saken en helt annen, men det går an å prøve før man ruster opp til krig. Går man inn i en konflikt med piggene ute så møter man nøyaktig det samme.

TS sier at han og mor kan snakke sammen på en grei måte, og det er jo et flott utgangspunkt! Han sier også at mor er på gli når det gjelder samvær, så at hun gjør dette bare for å være vanskelig tror jeg ikke noe på.

Jeg oppfordrer på ingen måte til krig. Det er det mor som gjør om hun ikke lar barnet få ha mer samvær med faren sin.

Dessuten er det litt rart at ikke andre enn TS skal få si sin mening i et forum som dette. Selv om du adresserer et spørsmål til TS må du regne med at også andre sier hva de mener.

Jeg forstår ikke hvorfor TS skal inngå en spesialavtale hvor han enten må jobbe inn timer på kvelden for å ha samvær med barnet, eller at han må ta seg ubetalt fri for å være sammen med barnet på dagtid og jeg ser ikke at forslagene om å arbeide på kvelden eller å ta ubetalt fri er å møte mor på halvveien. Barnet kan helt fint overnatte mer enn 2 netter pr mnd. Jeg vil gå så langt som å si at barnet BØR overnatte mer enn det mot mener.

Vi vet veldig lite om situasjonen, og kan bare gi råd utifra det lille vi vet. TS skriver at han er nylig separert. Kanskje mor mener at barnet må bli trygg på situasjonen først? H*n er bare to år gammel, ikke glem det.

Hvilken situasjon skal mor bli trygg på ??? SIN nye situasjon ???

Eller er det slik at det er mor som skal bli tr4ygg på at barnaet har det bra hos far ??? Hvis det er det siste så mener du altså at det er MOR som skal bestemme barnets samvær utifgra hva hun mener.

Du mener at far også må få gjøre seg opp en mening om hvorvidt barnet er sliten eller ikke, men du ser vel hvem det går ut over om det stemmer? Er det rett å behandle barn på den måten, bare for å få se det med egne øyne? Jeg er ikke uenig med deg, men noen ganger må man faktisk stole på at mor vil det beste for barnet. Dersom mor sier at hun tror barnet er allergisk mot melkeprodukter, gir du da ungen melkeprodukter bare for å se om det stemmer?

Om mor har rett og barnet blir "sliten" kan jeg ikke se noen store problemer. Far vil oppdage dette etter noen få dager og barnet vil ikke ta skade av disse få dagene.

Men hvordan kan mor si at barnet blir sliten når det faktisk ikke får være mer hos far ??? De er nyseparert og mot synes å ha VELDIG tynt grunnlag for å mene det hun gjør ettersom barnet faktisk er hos mor hele tiden.

Jeg har ikke lyst til å krangle med deg, Far til 2. Det virker som om du har gjort deg opp en mening om at alle mødre bare vil gjøre det vanskelig for far, og med den holdninga er det dessverre akkurat det du kommer til å møte.

Jeg vil heller ikke krangle. Vi menn er som oftest langt mer konfliktsky enn kvinner. Og jeg mener ikke på noen måte at mødre bare gjør det vanskelig for fedre. I flere innlegg har jeg påpekt at maktmisbruk også skjer av fedre som har eneomsorg. Det er mao omsorgsrollen som skaper maktmisbruket. Ikke kjønnet. Derfor vil det heller ikke bli så mye bedre om ordningen ble at fedre normalt sett skulle hatt eneomsorg.

Men jeg er veldig opptatt av at barn skal ha MULIGHETEN til å få en trygg oppvekst hos begge foreldrene og skape sterke relasjoner uavhengig av kjønn. For å få til dette må det være lov å mene at barn bør ha en selvskreven rett til å bli kjent med begge foreldrene og bygge relasjoner slik at barnet selv kan bli hørt om det skulle velge å bo hos bare en og ha samvør med den andre.

Maktmisbruk som bl.a. skjer når det gjelder omsorg/samvær er slik jeg ser det hovedårsaken til mange konflikter. Da er det vår plikt som forelder å legge til rette for mindre konflikter og mer samvær/omsorg i de tilfellene der barnet ikke kan kreve en slik løsning.

[Gjest Delebarn]

Det jeg skrev var: Kanskje mor mener at barnet må bli trygg på situasjonen først? Det er ei stor omstilling for et lite barn.

Jeg skriver til TS fordi jeg er interessert i å høre hva TS selv mener. Dine meninger har jeg lest mange ganger tidligere.