samværsregler

[Gjest Gjest]

Har du tenkt på at det kanskje ikke er egoisme og maktmisbruk som ligger bak? Men heller empati, omsorg og et oppriktig ønske om at barnet skal få et godt liv?

Glimrende innlegg.

Så her skal en mor nekte barnet å få treffe sin far med den "latterlige" begrunnelsen av at hun ønsker at barnet skal få et godt liv.

Ser vi bort fra en liten gruppe udugelige mødre og fedre, er resten av norske foreldre fullt i stand til å gi barna en god oppvekst.

Mulig du ikke er den skarpeste kniven i skuffa, men selv du ser vel galskapen i at mor skal diktere hva som er best for barnet(noe som betyr minst mulig samvær med far).

[Gjest Gjest]

Domstolene og loven bør i større grad fokusere på de barna som ikke bør ha samvær

Det er jeg enig i!

Veldig trist når barn gjennom barnefordelingssaker blir tvunget til å ha samvær med voldelige foreldre.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3126563.ece

http://www.nrk.no/nyheter/1.6655558

Barneombudet:

"Foreldres lovfestede rett til samvær fører i praksis til at barnet blir forpliktet til å være sammen med den av foreldrene han eller hun ikke bor fast hos. Dette er som regel uproblematisk, da samvær normalt oppfattes som et gode både for barnet og samværsforelderen.

I disse tilfellene skal det selvfølgelig oppmuntres til samvær, og det skal legges til rette for at samvær gjennomføres, selv om den av foreldrene med daglig omsorg gjerne kunne vært samværsordningen foruten.

Problemet oppstår i de tilfeller hvor foreldres ønske om og rett til samvær kommer på kollisjonskurs med barnets ønske og behov. Det vil særlig være aktuelt hvor barnet risikerer fysiske eller psykiske overgrep ved samvær, enten overgriper er far, mor eller andre nærstående. Det kan også være situasjoner hvor barnet åpenbart lider under samværet uten at årsaken er klar. (...)

Det er forståelig at foreldre er opptatt av sine rettigheter når det gjelder kontakt med barna sine og at samværsforeldre er redde for at beskyldninger om vold og overgrep kan misbrukes av den andre i vanskelige saker om samvær.

Ubegrunnede eller overdrevne beskyldninger mot en samværsforelder er veldig ødeleggende, ikke bare for den aktuelle forelderen, men også for barnet. Faren for at et barn kan være manipulert, kan imidlertid ikke være et argument mot å ta opp problemer knyttet til samvær. Det må heller i større grad legges til rette for å få klarlagt om barnet faktisk er manipulert eller ikke.

Barn har rett til en god og trygg oppvekst, og da må vi våge å beskytte barna. Slik dagens regelverk praktiseres, mener jeg samværsforeldrenes lovfestede rett til samvær står for sterkt, og at dette har medført at barns rett til beskyttelse og omsorg har måttet vike.

Det er derfor nødvendig å tydeliggjøre i lovverket at foreldres rett til samvær ikke skal gå på bekostning av barnas trygghet."

http://www.barneombudet.no/kommentar_/2005/samvar_und/

[Gjest Gjest]

Glimrende innlegg.

Så her skal en mor nekte barnet å få treffe sin far med den "latterlige" begrunnelsen av at hun ønsker at barnet skal få et godt liv.

Ser vi bort fra en liten gruppe udugelige mødre og fedre, er resten av norske foreldre fullt i stand til å gi barna en god oppvekst.

Mulig du ikke er den skarpeste kniven i skuffa, men selv du ser vel galskapen i at mor skal diktere hva som er best for barnet(noe som betyr minst mulig samvær med far).

Ja de fleste foreldre er heldigvis i stand til å gi barna en god oppvekst. Men hva med de som ikke er i stand til det? Skal barna tvinges til samvær hvis det ikke er bra for dem? Barn kan få alvorlige fysiske og psykiske sykdommer hvis de f.eks blir tvunget til å ha samvær med en voldelig far. I slike tilfeller vil jeg tro det er best for barnet å ha minst mulig samvær, evt. samvær med tilsyn.

http://www.nrk.no/nyheter/1.6657613

[Far til 2]

Men igjen klarer noen å flytte fokuset fra normalsituasjonen.

I denne tråden er det altså igjen et barn og en far som ikke får ha samvær fordi mor ikke vil. Dette synes å være snakk om en oppegående far som bare ønsker det beste for sitt barn og som er fullt ut i stand til å ivareta barnet.

Loven, politikerene og "fagfolkene" må før eller senere få opp øynene og lage et lovverk som ivaretar flertallet, og lage et unntak for de få tilfellene der det ikke er riktig med samvær. Idag er det et lovverk for mindretallet som også kan praktiseres på flertallet. I alle andre lover jeg kjenner til er flertallet blitt ivaretatt og det er laget unntak for mindretallet.

Det er riktig at politikerene referer til at barn har rett til samvær, men de samme politikerene har ikke løftet en finnger for å bedre situasjonen for de barna som utsettes samværstrenering sik som i tilfellet til trådstarter.

Spørsmålet i denne tråden er hva faren kan gjøre for å ivereta sitt barns rett til samvær. Finnes det noe annet alternativ enn rettsak så lenge loven åpner for samværstrenering av barn med fullt oppegående fedre (også fedre som ofte er mer oppegående enn mødrene).

Ifølge St.Meld. 29 2002-2003 kom det frem tall som tilsa at ca 71% av alle barn synes å ønske mer samvær med far. I NOU 2008:9 kommer det frem at 70% av alle fedre også ønsker mer samvær. Faren som er trådstarter i denne tråden er en av mange i flertallet barn og fedre som ønsker mer samvær. Likevel gjøres det lite eller ingenting for å bedre situasjonen. Eneste alternativ synes å være rettsak. Og når dette alternativet kommer opp synes det som om de fleste mødre her inne avviser dette. Hva skal da aksepteres av barn og fedre som utsettes for samværstrenering og hvordan skal det løses om det ikke skal ende med rettsak ?

I en eventuell rettsak ville mor muligens kunne tapt omsorgen fordi hun trenerer samværet. Men fordi barnet er forholdsvis lite er det mindre sansynlig at hun mister omsorgen.

Hva skal far gjøre for å ivareta barnets rett til samvær ???

Kansje spørsmålet er stilt i feil forum ??? Kansje det bare unntaksvis er mødre som prioriterer barnet fremfor egne rettigheter til omsorg og samværstid ???

Endret 28. juni 2009 av Far til 2

[Villa2000]

Ja de fleste foreldre er heldigvis i stand til å gi barna en god oppvekst. Men hva med de som ikke er i stand til det? Skal barna tvinges til samvær hvis det ikke er bra for dem? Barn kan få alvorlige fysiske og psykiske sykdommer hvis de f.eks blir tvunget til å ha samvær med en voldelig far. I slike tilfeller vil jeg tro det er best for barnet å ha minst mulig samvær, evt. samvær med tilsyn.

http://www.nrk.no/nyheter/1.6657613

Hva i alle dager er dette for et innlegg? Tror du virkelig at det finnes noen oppegående normale mennesker som synes at dette er rett? Selfølgelig så er det best for barnet å ha minst mulig samvær med en voldelig far, akkurat som det er best for barnet å ha minst mulig samvær med en voldelig mor.

Men hva er løsningen da? Skal alle fratas sine barn og så gjennomgå prøver for å bevise at dem er "normale"? Det er jo egentlig det du sier!? Eller kanskje du bare mente fedrene? Ettersom det finnes noen som er voldelige så er det kanskje best å stoppe alle fedre fra å se sine barn?

Er det ikke beste å lage regler ut fra at foreldre er normale oppegående personer som er glad i sine barn, og heller kontakte rettsvesenet dersom man mistenker at dette ikke stemmer.

Jeg har vært der TS er nå og det eneste som nytter er rettsvesenet. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor alle er så imot rettsvesenet? Hvorfor er det så farlig å blande norske lover inn i et forhold der man blir nektet noe man har krav på?

Dette er en oppegående far som ønsker og se sitt barn og etter det jeg skjønner så blir barnet nektet dette.

Man kan ha tusen meklinger, men det vil ikke hjelpe noe som helst hvis ikke begge partene er med på det. Moren (og forsåvidt faren) kan be mekler ryke og reise uten noen følger som helst. Skal man få gjennomslag for noe så må man gå til retten. Det er ikke farlig for noen som helst.

Den eneste negative følgen er at forholdet mellom mor og far kan bli mer anstrengt, men har man kommet så langt så vil jeg si at det er rimelig anstrengt allerede.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Trådstarter her .. Takk for alle råd og tips..

Må understreke at alt av meglinger ,fam,vern kontor osv er prøvd.... til ingen nytte. Far vil ha mer samvær enn det mor er villig til å gi...derfor ingen samværsavtale,,,,

For jeg som far kan da ikke skrive under på en avtale jeg er sterkt uenig i !!!

Jeg har alle forutsetninger til å ta meg av barnet, barnet er trygt på meg og dette er til og med dokumentert av fagpersoner. Når mor da setter seg på sin høye hest og hevder hun vet best er det ikke godt å gjøre mer. (mulighet for rettsak selvfølgelig)

med tanke på rettsak så føler jeg at konfliktnivået vil øke dramatisk, for selv om mor og far er uenig om samvær kan vi snakke sammen på en grei måte, Så for barnets beste....framover ( mor er på gli med mer samvær barn /far) så tror jeg det er viktig å kunne ha en saklig dialog med den andre forelderen.

[Gjest Gjest]

med tanke på rettsak så føler jeg at konfliktnivået vil øke dramatisk, for selv om mor og far er uenig om samvær kan vi snakke sammen på en grei måte, Så for barnets beste....framover ( mor er på gli med mer samvær barn /far) så tror jeg det er viktig å kunne ha en saklig dialog med den andre forelderen.

Jeg tror dette er den beste løsningen på sikt.

Når barna blir eldre forstår de hvem av foreldrene som var vanskelige og hvem som ønsket det beste for dem. Det er kanskje en trøst når alt virket håpløst?

[Far til 2]

Jeg tror dette er den beste løsningen på sikt.

Når barna blir eldre forstår de hvem av foreldrene som var vanskelige og hvem som ønsket det beste for dem. Det er kanskje en trøst når alt virket håpløst?

Jeg er også enig i at det er en fordel å slippe rettsak, men i en del tilfeller er det motparter som ikke viser noen som helst vilje til kompromiss for å ivareta barnets beste (for det er INGEN tvil om at det under normale omstendigheter er barnets beste å få så mye samvær som mulig). I slike tilfeller er det dessverre bare rettsak som kan benyttes.

En annen merkelig ting er at de såkalte fagfolkene ofte ser på den som velger rettsak som konfliktskapende, selv om det er bostedsforelder som ikke viser noen som helst vilje til å gi barnet det samværet det har rett til å få.

Med andre ord blir det den som ivaretar barnets rett til samvær som for ofte blir sett på som konfliktskaper. Denne holdningen må myndighetene endre så fort som mulig.

Barn som opplever en barndom uten samværsforelder ser som oftest hva som skjer. Det er jeg enig i. Men hjelper dette egentlig så veldig mye for barnet som i mange år savner en samværsforelder ?? Jeg har selv opplevd at barn gråter seg i søvn av mangel på kontakt med samværsforelder. Det kan være både bostedsforelder og samværsforelder som er skyld i dette. Men jeg kan ikke forstå at enkelte fagfolk ser det som barnets beste å savne sin samværsforelder så mye.

Jeg har også sett hvordan bostedsforelder har klart å manipulere barnet til å tro at samværsforelder ikke var glad i barnet og ikke var egnet til samvær. Dette barnet oppdaget ikke sannheten før det var voksent og det var vondt å oppdage sannheten. Ikke minst var det sikkert vondt å kutte all kontakt med tidligere bostedsforelder, men bitterheten var så sterk at hun var villig til å ta skrittet helt ut.

Heldigvis er det nå på veg en ny gruppe fagfolk som ser andre løsninger enn det de gamle har gjort. De nye fagfolkene tenker faktisk selv (ihvertfall en del av dem), isteden for å rått og brutalt adoptere de gamle holdningene mht fedres deltagelse som er basert på hva som var "riktig" for 50 år siden. Oftere og oftere medfører dette at samværsforelder overtar omsorgen pga bostedsforelders manglende vilje til å akseptere barnas rettigheter hvis saken ender i rettsalen.

Og jeg skylder ikke på mødre spesielt i saker som dette. Det er et problem at også menn med eneomsorg velger å nekte barnet samvær med mor. Derfor bør foreldrene så fort som mulig bli likeverdige i utgangspunktet, uten omtanke for kjønn eller funksjon. Det er foreldrene kansje allerede idag i teorien, men i praksis er det fortsatt V E L D I G langt å gå. Frem til det blir reell likeverd mellom foreldrene og barns rett til samvær/omsorg blir ivaretatt, er det titusenvis av barn som savner sin samværsforelder. Lite kan gjøres for de som har vokst opp med dette, men mye kan gjøres for å hindre at det skjer igjen.

[Gjest Marillia]

Trådstarter her .. Takk for alle råd og tips..

Må understreke at alt av meglinger ,fam,vern kontor osv er prøvd.... til ingen nytte. Far vil ha mer samvær enn det mor er villig til å gi...derfor ingen samværsavtale,,,,

For jeg som far kan da ikke skrive under på en avtale jeg er sterkt uenig i !!!

Jeg har alle forutsetninger til å ta meg av barnet, barnet er trygt på meg og dette er til og med dokumentert av fagpersoner. Når mor da setter seg på sin høye hest og hevder hun vet best er det ikke godt å gjøre mer. (mulighet for rettsak selvfølgelig)

med tanke på rettsak så føler jeg at konfliktnivået vil øke dramatisk, for selv om mor og far er uenig om samvær kan vi snakke sammen på en grei måte, Så for barnets beste....framover ( mor er på gli med mer samvær barn /far) så tror jeg det er viktig å kunne ha en saklig dialog med den andre forelderen.

Hvorfor vil ikke mor gi deg mer samvær? Hva har feks familievernkontoret anbefalt dere?

[Gjest Gjest]

Barn som opplever en barndom uten samværsforelder ser som oftest hva som skjer. Det er jeg enig i. Men hjelper dette egentlig så veldig mye for barnet som i mange år savner en samværsforelder ?? Jeg har selv opplevd at barn gråter seg i søvn av mangel på kontakt med samværsforelder. Det kan være både bostedsforelder og samværsforelder som er skyld i dette. Men jeg kan ikke forstå at enkelte fagfolk ser det som barnets beste å savne sin samværsforelder så mye.

Jeg har også sett hvordan bostedsforelder har klart å manipulere barnet til å tro at samværsforelder ikke var glad i barnet og ikke var egnet til samvær. Dette barnet oppdaget ikke sannheten før det var voksent og det var vondt å oppdage sannheten. Ikke minst var det sikkert vondt å kutte all kontakt med tidligere bostedsforelder, men bitterheten var så sterk at hun var villig til å ta skrittet helt ut.

Barn som blir presset til samvær som ikke er bra for dem vil også etterhvert forstå hva som skjedde. Det finnes faktisk også barn som gråter seg i søvn fordi de gruer seg til samværet.

Og det finnes barn som gang på gang tilgir en samværsforelder som behandler dem dårlig. Og først som voksen forstår hvor ille det var. Da sliter de kanskje med psykiske problemer som følge av samværet.

Husk at fagfolkene også møter mennesker med dårlige erfaringer fra samvær. Denne problemstillingen er kompleks. Og det er livsviktig at sakkyndige gjør en grundig jobb i samværssaker.

Her en en veiledning i saker hvor det er påstander om vold:

http://www.regjeringen.no/upload/BLD/Veile...and_om_vold.pdf

Det burde utarbeides tilsvarende veiledning i forhold til alle problemstillinger knyttet til samværstvister som må løses i retten. Og sakkyndige og dommere bør i større grad forholde seg til disse veiledningene. Det bør forøvrig kreves bedre kompetanse blant sakkyndige i slike saker. Noen er rett og slett udugelige og tar mer hensyn til en av foreldrene enn til barnet. Det kan gi alvorlige konsekvenser for barnet.

[Noli]

anskje mamma syns det er for lenge for ungen å skulle overnatte flere netter i strekk?

Kanskje pappa mener det er for lenge for barnet å overnatte hos mamma 6 dager i uken?

[Gjest Gjest]

Kanskje pappa mener det er for lenge for barnet å overnatte hos mamma 6 dager i uken?

Det er i så fall en ganske sær oppfatning, og kan ikke bety annet enn at han mener at hun er en uegnet mor.

Da må han gå for omsorgsovertagelse.

[Villa2000]

Det er i så fall en ganske sær oppfatning, og kan ikke bety annet enn at han mener at hun er en uegnet mor.

Da må han gå for omsorgsovertagelse.

Hehe....sær oppfatning

Jeg har i 12 år håpet på å få ha guttungen min i mer enn 2 uker i sommerferien uten å lykkes. Selv om han vil være hos meg en måned så er det ikke snakk om at vi skal få en eneste dag med i sammen enn de to ukene som er "avtalt". Årsaken for dette er ikke hva som er til barnets beste, men hva som var henne beste. Hun kunne nemlig ikke klare seg uten ham så lenge. Det er med andre ord henne behov som blir lagt til grunn og ikke vår sønn som gjerne vil ha halvparten hos hver.

Merkelig nok så blir dette akseptert hos de aller fleste når mor står i gråter og klager over at hun ikke får se "gullet" på to netter mens han er hos faren. At hun i neste omgang nekter ham å reise til meg på 4-6 uker er visstnok helt i orden.

Dette har ikke noe med omsorgsvikt å gjøre men med "good old fashion" maktmisbruk. Det finnes ikke noe bedre pressmiddel enn barn. Det er som skapt til å brukes mot hverandre og i veldig mange saker så er det faktisk slik det blir benyttet. Man finner neppe noe perfekt system for dette, men det er veldig mange åpenbare saker som burde kunne løses uten at man måte gå til sak.

Jeg skjønner TS sin vilje til å unngå rettsak for å forhindre en forverring i forholdet mellom seg og moren, jeg gjorde det som sagt selv i 12 år. Imidlertid så ser jeg nå at det ikke lenger er noe valg.

Endret 30. juni 2009 av Villa2000

[Gjest Gjest]

(for det er INGEN tvil om at det under normale omstendigheter er barnets beste å få så mye samvær som mulig).

Finnes det noe forskning som bekrefter dette?

Barn har jo aldri hatt så mye samvær som de har i dag. Svarene på hvordan de opplever det, og konsekvensene av å (ufrivillig?) pendle mellom to hjem, får vi kanskje ikke svar på før de er voksne?

[Gjest Gjest]

Jeg har i 12 år håpet på å få ha guttungen min i mer enn 2 uker i sommerferien uten å lykkes. Selv om han vil være hos meg en måned så er det ikke snakk om at vi skal få en eneste dag med i sammen enn de to ukene som er "avtalt". Årsaken for dette er ikke hva som er til barnets beste, men hva som var henne beste. Hun kunne nemlig ikke klare seg uten ham så lenge. Det er med andre ord henne behov som blir lagt til grunn og ikke vår sønn som gjerne vil ha halvparten hos hver.

Merkelig nok så blir dette akseptert hos de aller fleste når mor står i gråter og klager over at hun ikke får se "gullet" på to netter mens han er hos faren. At hun i neste omgang nekter ham å reise til meg på 4-6 uker er visstnok helt i orden.

Dette har ikke noe med omsorgsvikt å gjøre men med "good old fashion" maktmisbruk. Det finnes ikke noe bedre pressmiddel enn barn. Det er som skapt til å brukes mot hverandre og i veldig mange saker så er det faktisk slik det blir benyttet.

Morens behov og farens behov skal aldri være styrende for hvor mye samvær barnet skal ha. Slike foreldre ødelegger for de barna som av eget ønske, og av svært gode grunner, ikke ønsker så mye samvær.

[Far til 2]

Kanskje pappa mener det er for lenge for barnet å overnatte hos mamma 6 dager i uken?

I denne saken er det faktisk snakk om 13 dager mellom hver overnatting, altså vesentlig værre en det du beskriver.

Men ellers er jeg enig med deg i at også 6 dager er altfor sjeldent.

[Far til 2]

Finnes det noe forskning som bekrefter dette?

Barn har jo aldri hatt så mye samvær som de har i dag. Svarene på hvordan de opplever det, og konsekvensene av å (ufrivillig?) pendle mellom to hjem, får vi kanskje ikke svar på før de er voksne?

Mener du at det høres fornuftig ut å begrense samværet til 13 dager mellom hver overnatting ?

Riktignok har barnet og far fått tilbud av mor om 3-4 timer sammvær en gang i uken, men heller ikke det er imponerende.

Støtter du moren i den saken vi nå diskuterer ?

[Noli]

I denne saken er det faktisk snakk om 13 dager mellom hver overnatting, altså vesentlig værre en det du beskriver.

Men ellers er jeg enig med deg i at også 6 dager er altfor sjeldent.

Du, det jeg skrev var bare et sarkastisk tilsvar på det en eller annen annen skrev om at mamma synes det var for lenge for barnet å overnatte hos faren to netter på rad eller noe slikt. Enten misforsto du det helt, eller så misforsto jeg det du skrev.

Jeg kan godt forstå at det er vanskelig for foreldre å være vekke fra ungene sine dager i strekk, helt uten problemer. Men det jeg ikke kan forstå er hvordan en forelder ikke evner å skjønne at det er faktisk like ille for f.eks. far. Det er ikke verre for mor enn for far, så hvorfor mener man da det er greit at han skal lide mer enn nødvendig?

[Littlebird]

Trådstarter her .. Takk for alle råd og tips..

Må understreke at alt av meglinger ,fam,vern kontor osv er prøvd.... til ingen nytte. Far vil ha mer samvær enn det mor er villig til å gi...derfor ingen samværsavtale,,,,

For jeg som far kan da ikke skrive under på en avtale jeg er sterkt uenig i !!!

Jeg har alle forutsetninger til å ta meg av barnet, barnet er trygt på meg og dette er til og med dokumentert av fagpersoner. Når mor da setter seg på sin høye hest og hevder hun vet best er det ikke godt å gjøre mer. (mulighet for rettsak selvfølgelig)

med tanke på rettsak så føler jeg at konfliktnivået vil øke dramatisk, for selv om mor og far er uenig om samvær kan vi snakke sammen på en grei måte, Så for barnets beste....framover ( mor er på gli med mer samvær barn /far) så tror jeg det er viktig å kunne ha en saklig dialog med den andre forelderen.

Kjære TS, her er det mange folk med ulike meninger.

Det ser ut for meg som du er en reflektert og verdifull far for barnet, og at du har gått de veiene som du kan gå så langt for å få til en ok løsning. Jeg er enig med deg, skriv for all del ikke under på en avtale du ikke er enig i.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en flink advokat så raskt som mulig for å få på plass en avtale du også kan leve med. Jo lenger tid det går hvor du har mye mindre samvær enn mor, jo sterkere stiller mor i retten. Retten vektlegger nemlig tyngst den av foreldrene som kjenner barnet sitt best, som i de fleste tilfeller er mor. Altså kan trenering av samvær komme moren til fordel, selv om man skulle tro det var motsatt. Alvorlig trenering av samvær kan rent teoretisk medføre at moren kan miste omsorgsretten, men det skal svært mye til. I praksis er dette ikke vanlig, selv om du klarer å dokumentere dette.

Mange frykter å ta saker til retten, og det kan også være en tøff prosess, men samtidig kan dette også være en ryddig måte å få orden på avtalen. Advokatene kan komme frem til løsninger sammen, og det er også mulig å inngå forlik, det er ikke sikkert dere må ende opp med en rettslig dom. Men jeg tror at moren vil ta deg mer alvorlig når hun ser at du er villig til å gå så langt for å sikre deres felles barn tilstrekkelig samvær også med deg.

Jeg får vondt av alle dere som kjemper så hardt for å få lov til å ha barna deres hos dere og få bli kjent med dem på lik linje med mødre med omsorgsrett. Stå på, dette er viktig for barnet ditt, og for deg, dette handler ikke om hva mor mener er rett og best, men like mye om hva du mener er rett og best.

Lykke til!

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Kjære TS, her er det mange folk med ulike meninger.

Det ser ut for meg som du er en reflektert og verdifull far for barnet, og at du har gått de veiene som du kan gå så langt for å få til en ok løsning. Jeg er enig med deg, skriv for all del ikke under på en avtale du ikke er enig i.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en flink advokat så raskt som mulig for å få på plass en avtale du også kan leve med. Jo lenger tid det går hvor du har mye mindre samvær enn mor, jo sterkere stiller mor i retten. Retten vektlegger nemlig tyngst den av foreldrene som kjenner barnet sitt best, som i de fleste tilfeller er mor. Altså kan trenering av samvær komme moren til fordel, selv om man skulle tro det var motsatt. Alvorlig trenering av samvær kan rent teoretisk medføre at moren kan miste omsorgsretten, men det skal svært mye til. I praksis er dette ikke vanlig, selv om du klarer å dokumentere dette.

Mange frykter å ta saker til retten, og det kan også være en tøff prosess, men samtidig kan dette også være en ryddig måte å få orden på avtalen. Advokatene kan komme frem til løsninger sammen, og det er også mulig å inngå forlik, det er ikke sikkert dere må ende opp med en rettslig dom. Men jeg tror at moren vil ta deg mer alvorlig når hun ser at du er villig til å gå så langt for å sikre deres felles barn tilstrekkelig samvær også med deg.

Jeg får vondt av alle dere som kjemper så hardt for å få lov til å ha barna deres hos dere og få bli kjent med dem på lik linje med mødre med omsorgsrett. Stå på, dette er viktig for barnet ditt, og for deg, dette handler ikke om hva mor mener er rett og best, men like mye om hva du mener er rett og best.

Lykke til!

Trådstarter igjen...

Jeg mener barnet har det bra hos mor , men likefullt bra hos meg. Derfor er det for meg uforståelig at mor ikke vil la barnet være mer sammen med faren sin.

Sitat mor : " jeg ser at barnet trenger deg og du er viktig for h*n. du har veldig mye å gi barnet. Du er mye tryggere enn meg i mange situasjoner og jeg ser denne tryggheten smitter over på barnet.. osv

når mor klarer å formidle meg slike ting selv om vi ganske nylig er separert synes jeg det viser evne til å se barnets beste....

men spørsmålet blir da hvorfor så lite samvær far /barn ?

Og er dette bare "kvinnelist og manipulasjon" for å trenere og få far til å kanskje skrive under på en avtale fordi han ser lys i enden av tunnelen ?