Hvordan merket du at fødselen startet?

[Gjest Gjest]

Og hvor lang tid gikk det fra du merket noe til du var helt sikker på at fødselen hadde begynt?

[Kylling]

Hos meg begynte det med at slimproppen gikk. Etter det hadde jeg uregelmessige rier hele dagen, med en pause på noen timer til det tok seg opp igjen på kvelden. På natta ble riene vondere og tettere, og neste formiddag var babyen ute.

[Gjest Gjest]

Vannet gikk, ikke noe å lure på. Til og med med den berømte kneppelyden. Det tok litt tid før riene begynte, men de kom etter hvert.

[Malama]

Merka det helt klart fordi jeg reiste meg for å gå på toalettet, og endte i knestående på gulvet med en rie. Var igrunnen ikke i tvil da nei... Et toalettbesøk (og et par rier) senere kom jeg oppigjen istua og informerte min mann om at babyen hadde absolutt tenkt seg ut ja (noe han egentlig ikke tvilte på, da ham hjalp meg opp fra gulvet etter første rie)

Jeg hadde smålurt litt grunnet kynnere litt tidligere på dagen, men slo det fra meg siden kynnerene forsvant, og kynnere som kom og gikk hadde jeg jo hatt i flere uker, så det la jeg ikke noe i. Så jeg ble egentlig overraska da den første rien kom (i den grad man klarer å bli overrakset over at fødselen setter i gang 5-6 dager over termin...)

[Gjest Gjest]

Hadde hatt såpass vondt et par netter at jeg ikke fikk sovet noe særlig. Likevel var det ikke så vondt og jeg klarte fint å fungere. Tenkte det var dette de kalte vonde kynnere. Likevel tok jeg en tlf til føden da jeg var ekstremt trøtt etter bare et par timers søvn og sambo "presset" meg til å ringe. Fikk komme på sjekk og fikk konstatert 5 cm åpning. Da skjønte jeg at ting var igang

[Prada]

Menssmerter som kom og gikk. Tok noen timer før jeg skjønte at de kom regelmessig og var rier.

Gikk 12 timer før jeg syntes det var vondt, og deretter 11 timer før han var ute.

[Gjest Gjest]

Vannet gikk mens jeg lå på sofaen! Og 3 timer senere var ungen ute

[NoAngel]

hihi min siste fødsel startet på en litt sær måte.

jeg hadde et bekkenbrudd, så var innlagt på sykehuset noen uker.. ( ramla i uke 34, så det knaset i bekkenet )

jeg var hjemme på perm fra fredag til mandag.

kjente at jeg ble forferdelig trøtt rundt 8 på kvelden og sovnet på sofaen. gikk opp i sengen og sov videre rundt 12.

i 3 tiden våkent jeg av at jeg hadde vondt. jeg hadde da drømt i lange tider at jeg hadde vondt i magen. men om jeg snudde meg fra den ene siden til den andre, gikk det over.

som mange av dere vet, så tar det litt tid å snu seg i uke 39. særlig med et bekkenbrudd i tillegg.

så innen jeg fikk snudd meg , så var rien over

da jeg våknet husket jeg alt dette, og skjønte ikke hvor jeg var eller hva som skjedde.

men riene kom regelmessig da jeg våknet. aner ikke hvor lenge jeg hadde holdt på :D

[skoeska]

Begynte med slimproppen som gikk i 2-tida på formiddagen. 12 timer senere, kl.2 på natta, begynte jeg å få litt mensensmerter/fløy på do hvert 10.minutt, trodde jeg måtte på do.

24 timer senere var gullgutten ute

[Arkana]

Vannet gikk plutselig en morgen en uke før termin, ingen tvil da.

[Gjest Flode]

Hvordan reagerte dere psykisk da når der forsto at det var i gang? Jeg er blant de som ikke gruer meg til fødselen, for det skal jeg alltids takle på et vis med hjelp fra samboer og jordmor (dette mener jeg nå hvertfall...), men jeg gruer meg til å få den "hva f... har jeg gjort" følelsen når vi kommer hjem fra sykehuset og det går opp for meg hva vi har begitt oss ut på og hvor fryktelig skummelt det er å skulle ha ansvaret for og oppdra et bitte lite mini menneske som skal vokse opp og bli et menneske man kan være stolt av... Så vekk fra digresjonen, og tilbake spørsmålet igjen... Hvordan reagerte dere? Redsel? Lettelse? Skrekk og gru? Panikk? Fullstendig ro og følelse av full kontroll?

[Mirabella83]

Jeg er blant de som ikke gruer meg til fødselen,

(...)

hvor fryktelig skummelt det er å skulle ha ansvaret for og oppdra et bitte lite mini menneske

signerer!

-og lurer sammen med deg: hva TENKER og føler man da, når man vet at fødselen er I GANG???

[Arkana]

Hvordan reagerte dere psykisk da når der forsto at det var i gang?

Jeg grudde meg heller ikke til fødselen, gledet meg faktisk, så jeg følte ingen panikk da den startet. Jeg var mest overrasket over at det startet av seg selv (selv om det var bare en uke igjen til termin), for jeg hadde time til igangsettelse dagen etter og hadde innfunnet meg med at det var sånn det skulle bli. Så stod jeg der da, med vannet rundt meg på gulvet og ingen rier, skikkelig antiklimaks, og mannen og jeg lo litt og kommenterte at på film og TV starter alle fødsler med vannavgang (det er faktisk ikke det vanligste i virkeligheten) og da må man må skynde seg til sykehuset straks for ungen er jo praktisk talt halvveis ute allerede. Jeg gikk forøvrig et helt døgn etter vannavgang uten rier, og så startet de morgenen etter, veldig sterke og nesten uten pause helt fra start, så ikke så mye tvil om hva det var.

Endret 26. juni 2009 av Arkana

[Malama]

Jeg er også av dem som gledet meg til føldselen egentlig, så når jeg merka at det var igang var jeg aller mest glad, og gledet meg til å få treffe babyen min. Litt spent på hvordan det ville bli, men ikke redd eller noe sånn.

Noe "Hva er det vi har gjort?"-følelse når vi kom hjem kan jeg heller ikke huske, men derimot nesten en "undring" når vi var på vei hjem... at ingen stoppet oss i døra, at de lot oss gå ut derfra med babyen, som om vi hadde noen rett til det...

[Amalie_85]

Jeg skjønte at fødsel var i gang da jeg ble sjekke på sykehuset og ho sa "her er det 4 cm åpning. Du skal legges inn". For jeg hadde jo ikke rier sånn som alle forteller om, jeg hadde bare vondt i magen, som hadde blitt enda vondere, så var redd for at noe var galt.

Følelsen jeg fikk når ho sa at jeg snart var klar til å føde var. "NEEEEEEI! Jeg har ikke fått rydda huset, og ikke gjort ting klart, vi må hjem først!"

Hadde jo bare hatt 3 dager permisjon men grua meg ikke til fødselen i det hele tatt. Grua meg litt når jeg kjente pressriene fordi jeg var så redd for at det skulle gjøre forferdelig vondt når jeg skulle ha han ut. Men det var ikke så ille likevel

[skoeska]

Jeg gruet meg heller ikke til fødselen. Jo nærmere jeg kom termin, jo mer gledet jeg meg.

Ble ikke slått av noen panikk-følelse da vi kom hjem, og var aldri redd for at vi ikke skulle klare å ha ansvar for babyen. Det hele føltes veldig naturlig.

Neste gang (hvis) jeg blir gravid, kommer jeg nok til å grue meg masse til fødselen, for for min del var det helt for j%¤&¤ vondt. Første gangen visste jeg jo ikke hva jeg gikk til, og det var umulig å forberede seg til en slik smerte.

Nå er det bare 4 mnd siden fødselen da, så det er jo mulig jeg "glemmer" litt underveis.. Men ja.. Er redd for å føde igjen, men gjør det allikevel med glede. Premien er jo bare genial

[Gjest imli]

Jeg gledet meg til fødslen

Var på kontroll dagen før, og da hadde jeg 1 cm åpning. Jordmoren fikk tøyd litt, og hele kvelden gikk jeg med "mensmurringer". Skjønte vel allerede da hvor det bar, for jeg var da 6 dager over termin. Om natta økte smertene i styrke, og på morgenen ble det rier. Kom på sykehuset kl 9 med 4 cm åpning, ungen ble født kl 15.

Da jeg skjønte at fødslen var i gang, ble jeg bare glad og spent. Var jo på overtid og var veldig utålmodig. Greide nesten ikke sove den natta, det var mer pga av jeg var spent/nervøs enn smertene Var ikke redd, det var en sånn "god" spenningsfølelse. "Endeligskjer det", liksom.

[Gjest imli]

Jeg er også av dem som gledet meg til føldselen egentlig, så når jeg merka at det var igang var jeg aller mest glad, og gledet meg til å få treffe babyen min. Litt spent på hvordan det ville bli, men ikke redd eller noe sånn.

Noe "Hva er det vi har gjort?"-følelse når vi kom hjem kan jeg heller ikke huske, men derimot nesten en "undring" når vi var på vei hjem... at ingen stoppet oss i døra, at de lot oss gå ut derfra med babyen, som om vi hadde noen rett til det...

Hehe, sånnfølte jeg det også

[Aftensol]

Ikke for å kuppe tråden, men jeg må nesten bare spørre: hvis jeg ikke har hatt noe særlig til kynnere før, men har hatt det så å si i et strekk de siste dagene, har det noe å si i forhold til at fødselen nærmer seg? At hun vil bli født før termin?

(må også nevne at det ikke er vonde kynnere, men magen er hard hele tiden.. I følge jordmor så var det kynnere, bare at jeg ikke kjente de noe særlig... )

[Gjest Gjest]

TS

Takk for mange svar

Jeg har hatt menslignende smerter et par dager nå, uregelmessige, innimellom litt sterke, men de fleste svakere enn vanlige menssmerter, lurer på om det egentlig kan være luftsmerter eller mageknip, men har lite appetitt/spiser lite så synes det er rart hvis det er luftsmerter.

Jeg har termin i disse dager, så går bare og venter, er bare så frustrert fordi jeg er usikker på om det har "begynt" eller om det bare er onde kynnere/luftsmerter jeg kjenner, jeg er nervøs og sliten og klarer ikke ordne noe særlig heller, rusler rundt i skyggen eller ligger og hviler, springer på do i ett sett, men det kommer lite, bruker bare hvite truser så jeg skal kjenne igjen slimproppen når den kommer....

Uff, dette er jammen en nervepirrende periode!

TS