Forlovede tenåringer

[Gjest NiChia]

Jeg er 19 år og forlovet. Vi forlovet oss i mars 07, da hadde vi vært sammen ett år) og flyttet ikke sammen før august 08. Men vi lovet hverandre evig troskap, og har ingen store planer om bryllup enda. Det kommer, men ikke enda. Vi ser ikke på det å love gud og hvermann at vi skal være sammen for alltid som noe stort, det er større at vi lover hverandre det.

Vi vet vi kommer til å være sammen for alltid, og har visst det stort sett siden dag 1.

[Gjest imli]

Hvordan "vet" man at man vil være sammen for evig og alltid da? Det er det faktisk ingen som kan vite, uansett om man er femten eller femti. Så å bruke det som argument, synes jeg blir litt feil. Uforutsette ting kan dukke opp, selv etter mange år. Synes det blir i overkant naivt å påstå at man "vet" fra dag én at "han er den rette" og at man vil være sammen for alltid.

Når det er sagt, så tror jeg mye annet enn alder spiller inn her, og ikke minst hva som er formålet med forlovelsen. Er det å faktisk gifte seg en dag, og planlegge bryllup, eller er det bare å "leke voksen"? Og så tror jeg det er ganske stor forskjell på å forlove seg som 15-åring og som 18-åring. Når man er 18, er man fakisk juridisk sett voksen, så ingen foreldre kan nekte en noe som helst da. Man kan selvfølgelig være skeptisk, og komme med kritiske spørsmål, men å skulle ha "rett til" å si "hva sa jeg" etterpå synes jeg blir i overkant slemt. De unge må jo få lov til å prøve og feile.

Jeg synes i alle fall det er greit å være myndig før man tar en slik avgjørelse, slik at man faktisk kan planlegge bryllup, noe som er formålet med en forlovelse. Men sikker på at det vil vare, det er ingen.

[Pingting]

Jeg er 19 år og forlovet. Vi forlovet oss i mars 07, da hadde vi vært sammen ett år) og flyttet ikke sammen før august 08. Men vi lovet hverandre evig troskap, og har ingen store planer om bryllup enda. Det kommer, men ikke enda. Vi ser ikke på det å love gud og hvermann at vi skal være sammen for alltid som noe stort, det er større at vi lover hverandre det.

Vi vet vi kommer til å være sammen for alltid, og har visst det stort sett siden dag 1.

Jeg visste også at han jeg var sammen med da jeg var 19 var den rette. Det ble slutt for litt over et år siden, etter at vi hadde vært sammen i 5 år. Det er mange, mange andre par som har slått opp og som "visste" at du skulle være sammen for alltid. Hva får deg til å tro at dere er annerledes? Hvordan kan du vite at både du og han vil være samme person med samme prioriteringer og preferanser om 5 år eller at dere utvikler dere i samme retning?

Jeg spør ikke for å være slem, men jeg er enig med imli i at det virker litt naivt å "vite". Streng tatt "vet" dere ikke emr enn at dere passer kjempebra sammen nå og vil jobbe for å fortsette å gjøre det i fremtiden også?

Endret 25. mai 2009 av Pingting

[Phaedra]

[...]

Vi vet vi kommer til å være sammen for alltid, og har visst det stort sett siden dag 1.

Det som skjer jo eldre man blir er at man innser at man ikke vet noe som helst med 100% sikkerhet

Det er sant som mange her sier: at dere begge kommer til å forandre dere veldig de neste 5-6 årene. Men det er noe alle må finne ut av på egenhånd når de har kommet dit.

Jeg har selv vært sammen med min bedre halvdel siden jeg var 17, og jeg har store planer å være sammen med ham resten av livet, men jeg er en helt annen person nå enn jeg var da vi ble sammen, og jeg regner med at jeg fortsatt har mange erfaringer foran meg som kommer til å få meg til å endre syn på en del ting.

Sånn rent bortsett fra det så ser jeg ingen grunn til at dere ikke skal forlove dere og gifte dere, selv om jeg er litt konservativ og mener at når man forlover seg så skal man gifte seg innen rimelig tid (1-2 år) eller så er den symbolske meningen med forlovelse borte for meg.

edit: endret ordlyd i første setning

Endret 25. mai 2009 av Phaedra

[Jade]

Jo. Man kan "vite", men ikke vite.

Når man har funnet den rette, så er det like varig om man forlover seg dagen etter man har blitt sammen, eller 10 år etterpå. Men hvordan vet man om han er den rette? Det vet man aldri. Men jeg tror man "vet" det bedre etter 2 år enn etter 2 måneder. Klart det kan bli slutt etter 20 år. Den sjansen får man bare ta. Man lever bare en gang. Men det er lov å bruke fornuften litt, ihvertfall, så man slipper å skille seg hver gang typen slår opp.

[ninuska_]

Uansett hvor godt forholdet er i dag, i dette øyeblikket - mye kan forandre seg til i morgen. Jeg syns man må være realistisk i et forhold - det kan gå galt, uansett hvor mye man elsker hverandre.

Som Jade sa; Man kan "vite", men ikke vite.

Endret 14. mars 2018 av ninuska_

[:-) anna]

Jeg tror faktisk at om datteren min som ikke var 18 engang hadde sagt til meg at hun ville forlove seg med kjæresten sin så hadde jeg tatt en lang prat med henne om at det å forlove seg er en handling man ikke skal ta lett på. Det er faktisk et løfte. Og at det vil være dumt om hun gjør det også blir det slutt om et halvt år, for når hun treffer det mennesket hun vil være sammen med bestandig så vil hun at den forlovelsen skal bety noe da, og det er ikke noe som beholder styrken og betydningen om du gjør det to - tre eller fire ganger

Om det er slik at man ønsker at forholdet man har skal anerkjennes, og bli sett på som ekte og varig så kan det gjøres på andre måter. Men det tar tid. Og femtenåringer flest synes jo at et halvt år er eviglenge. men kjærlighet er ikke bare der og da. Det handler ikke bare om at man elsker hverandre ekstremt mye akkurat nå. det handler om at man elsker hverandre i måneder og år. At man elsker hverdager med hverandre og at man ikke kan tenke seg et liv uten de andre. Og at den følelsen vedvarer over tid. Ekte kjærlighet tåler tid. men da må man ta seg tid til å finne ut det. Og for sin egen del kan det være lurt å gjøre før man forlover seg. Ikke det, jeg skjønner sjarmen i å forlove seg i forelskelsesrus. Det er jo sikkert superromantisk det. Men detblir jo ikke mindre romantisk om man venter.

Jeg kjenner par som har forlova seg tidlig av mange forskjellige grunner. Noen har gjort det for å bevise for seg selv eller andre at de var klare for voksenlivet. Noen har gjort det for å bevise for den de var sammen med at det ikke var noen grunn til å være sjalu. ("Det er deg jeg elsker altså") Noen har gjort det fordi de ville ha noe å hevde seg med i venneflokken.

Hadde min sekstenåring (f.eks) kommet med forlovelsesring hadde jeg nok bekymra meg for at det skulle handle om det. At folk over 18 forlover seg får være deres sak, men personlig så synes jeg det er unødvendig tidlig å forlove seg før man er fylt tjue. Av alle de jeg gikk på videregående sammen med vet jeg om maks ti stykker som er sammen med den de var sammen med da. For de ti er det jo åpenbart det riktige, men så vidt jeg husker var det ingen av de som forlova seg før de var ferdige på videregående.

Som mor hadde jeg nesten uansett alder på dattera mi, blitt litt småbekymra om hun forlova seg med noen hun ikke hadde vært sammen med i et år eller to, og var i et etablert forhold med.

[Vera Vinge]

Jeg synes man skal tenke tilbake på hvordan det var å være tenåring med alle intense følelser det medfører. Jeg har aldri vært så altoppslukende forelsket som den sommeren jeg var 13, og alle de voksne som hele tiden måtte påpeke at de ikke trodde det kom til å vare, såret veldig. At de hadde rett er revnende likegyldig - alle mennesker har rett til å få sine følelser tatt alvorlig, uavhengig av alder.

Hvordan "vet" man at man vil være sammen for evig og alltid da? Det er det faktisk ingen som kan vite, uansett om man er femten eller femti. Så å bruke det som argument, synes jeg blir litt feil. Uforutsette ting kan dukke opp, selv etter mange år. Synes det blir i overkant naivt å påstå at man "vet" fra dag én at "han er den rette" og at man vil være sammen for alltid.

Når det er sagt, så tror jeg mye annet enn alder spiller inn her, og ikke minst hva som er formålet med forlovelsen. Er det å faktisk gifte seg en dag, og planlegge bryllup, eller er det bare å "leke voksen"? Og så tror jeg det er ganske stor forskjell på å forlove seg som 15-åring og som 18-åring. Når man er 18, er man fakisk juridisk sett voksen, så ingen foreldre kan nekte en noe som helst da. Man kan selvfølgelig være skeptisk, og komme med kritiske spørsmål, men å skulle ha "rett til" å si "hva sa jeg" etterpå synes jeg blir i overkant slemt. De unge må jo få lov til å prøve og feile.

Jeg synes i alle fall det er greit å være myndig før man tar en slik avgjørelse, slik at man faktisk kan planlegge bryllup, noe som er formålet med en forlovelse. Men sikker på at det vil vare, det er ingen.

Jeg skulle skrive et innlegg, men jeg nøyer meg med å sitere dere. Jeg ville vært skeptisk til unge tenåringer som forlover seg, men jeg tror samtidig det er lite man kan gjøre. Og jeg er generelt skeptisk til å sette meg til doms over tenåringers følelsesliv, selv om jeg kan tenke at jeg "vet bedre". En forlovelse er i det minste blant de mindre skadelige fristelsene ungdommer kan bli utsatt for.

[Gjest Miley]

Nei, ikke her heller. Jeg blir i stedet bare mer overbevist om at det er riktig, og innstilt på å gjennomføre det. Men ja jeg innrømmer det, blir litt oppgitt over hvor mye folk skal mene om mangt. Ikke at det forandrer min mening, men man blir lei.

Mvh Yvonne

Hvordan kan andres sleivete kommentarer få deg til å bli mer overbevist om at det er riktig? For meg høres det ut som trass.

[Livinita]

Jeg forlovet meg en måned før jeg fyllte 18. Vi gifter oss 27 juni i år:)

Har aldri angret ett sekund. Har vært sammen i to og et halvt år snart, og jeg kan ikke vente med å bli hans for alltid!

Mamma og de ble glade for oss:)

[ninuska_]

Ekte kjærlighet tåler tid.

Den likte jeg. :rødme:

[Noli]

Hvordan kan andres sleivete kommentarer få deg til å bli mer overbevist om at det er riktig? For meg høres det ut som trass.

Helt enig.

Det merkeligste for meg er at det later til at mange tror de er så voksne når de er forlovet, mens i mine øyne er forlovelse etter to mndr ikke noe annet enn et tegn på at man er særdeles umoden. Samme når man sier man VET man skal være sammen resten av livet.

Én ting er når man snakker om seg selv, det kan jo godt være man er av den typen som blir i et ulykkelig ekteskap resten av livet, men partneren har man ingen kontroll over. Jeg vet at jeg skal bruke livet på å jobbe for forholdet vårt, men jeg har ingen garanti for at mannen min vil gjøre det samme. Og den ene kan ikke fikse forholdet alene. Selvsagt har jeg sjanset på at mannen min vil gjøre det samme, men jeg kan ikke tvinge ham. Derfor vet jeg ikke at vi kommer til å være sammen resten av livet.

Når man kan innrømme at man ikke har noen garantier, og si at man håper og tror, da er man moden. Før det synes jeg bare synd på dere.

[ninuska_]

Når man kan innrømme at man ikke har noen garantier, og si at man håper og tror, da er man moden. Før det synes jeg bare synd på dere.

Jeg er enig, men kanskje ikke med at jeg syns synd på dem - de har det jo fint - men jeg syns de burde revurdere synet sitt litt.. selv om man er forelsket og alt er supert.

[Pingting]

Én ting er når man snakker om seg selv, det kan jo godt være man er av den typen som blir i et ulykkelig ekteskap resten av livet, men partneren har man ingen kontroll over. Jeg vet at jeg skal bruke livet på å jobbe for forholdet vårt, men jeg har ingen garanti for at mannen min vil gjøre det samme. Og den ene kan ikke fikse forholdet alene. Selvsagt har jeg sjanset på at mannen min vil gjøre det samme, men jeg kan ikke tvinge ham. Derfor vet jeg ikke at vi kommer til å være sammen resten av livet.

Når man kan innrømme at man ikke har noen garantier, og si at man håper og tror, da er man moden. Før det synes jeg bare synd på dere.

Kjempegodt sagt!

[Gjest najki]

Veldig interessant tema dette!

Jeg ble sammen med samboeren min da jeg var 17, og vi har snart vært sammen i 4 år- en "evighet" fra den gang jeg var 17... Jeg har ikke en eneste gang "visst" at vi skulle være sammen for alltid. For meg går det mer på at vi er perfekte NÅ, og jeg håper vi begge bevarer den følelsen og unngår å vokse fra hverandre på noen måte.

Min samboer sier at han ønsker ikke å få barn eller å gifte seg før han vet vi kommer til å være sammen for alltid. Uansett hva man måtte mene, i et forhold er det to parter. Jeg kan ønske én ting, mens min partner en annen. Hans følelser kan jeg ikke styre, og han kan ikke styre mine, samme hvor mye vi tidvis skulle ønske det.

Dette er imidlertid litt utenfor topic...

Jeg har det samme konservative synspunktet på forlovelsen som flere her. Jeg mener at skal man gå til det skrittet så er det med giftemål innen rimelig framtid i tankene.

[Nelliie]

...den setningen var ikke logisk i det hele tatt, synes jeg. Hva har mål med personlig utvikling å gjøre? Og hvorfor betyr det at man ikke vil gli fra hverandre? Selv om man gjennomgår akkurat det samme og tilegner samme erfaringer og kunnskap er ikke det an garanti for at folk utvikler seg i samme retning?

Folk forandrer seg og er forskjellige, sånn er det bare. De fleste endrer seg mye mellom 16 og 24. Og er ikke et av poengene med ekteskap at man har funnet ut at dette er en person man vil leve med til tross for ulikhetene? Og at man har tatt det ansvaret det er å vurdere denne risikoen med tanke på fremtiden?

Tja, er jo tydeligvis mange meninger om det her. Det jeg prøvde å få frem er at ting er ikke automatisk dømt til å feile selv om ektefellene er unge. Det er fult mulig og vokse i lag og man er ikke nødvendigvis nødt til å skli i fra hverandre Mål har vel med personlig utvikling å gjøre i og med at ekteskapet i seg selv er et mål. Det er noe man må jobbe med fra begge sider. Å selvfølgelig, man kan ikke vite med sikkerhet, men man kan stole på at den andre parten jobber like mye for ekteskapet som du selv gjør

[Anglofil]

Hvordan kan andres sleivete kommentarer få deg til å bli mer overbevist om at det er riktig? For meg høres det ut som trass.

Jeg føler bare enda mer sterkere for det, om det går an. Trass? Nei, for all del, jeg er overbevist fra før, men det går en liten djevel gjennom meg som vil vise de som absolutt er så skeptiske. Betyr derimot ikke at jeg gjør det på trass.

Mvh Yvonne

[Gjest NiChia]

Selvfølgelig veit vi jo ikke hundre prosent sikkert. Men hvem gjør? Om man har vært gift i 30 år så kan noe skje som gjør at man går fra hverandre.

Men om det skulle være tilfelle at vi går fra hverandre må det noe skikkelig drastisk til. Jeg kan ikke se hva det er som skulle få oss til å gå fra hverandre. Da blir jeg i tilfelle skikkelig overrasket.

[Phaedra]

Selvfølgelig veit vi jo ikke hundre prosent sikkert. Men hvem gjør? Om man har vært gift i 30 år så kan noe skje som gjør at man går fra hverandre.

Men om det skulle være tilfelle at vi går fra hverandre må det noe skikkelig drastisk til. Jeg kan ikke se hva det er som skulle få oss til å gå fra hverandre. Da blir jeg i tilfelle skikkelig overrasket.

Endringene i personlighetene deres, interessene deres, ambisjonene deres og framtidsplanene deres, fram til dere er rundt 25 kan komme til å være drastisk. Hos veldig mange så er den det og det er først når man ser tilbake på de årene at man innser hvor mye man har forandret seg. Det er det vi "gamle" prøver å påpeke. Det kan hende dere klarer dette fint og vokser sammen - og det kan hende dere vokser fra hverandre. Ingen vet, som du sier. Men forvent deg mange overraskelser i de kommende årene! Da blir det kanskje lettere å takle dem

Og du, jeg ville heller ikke lagt mye vekt på advarslene jeg og de andre her kommer med, da jeg var 19.

(Og jeg skal gifte meg med han jeg fant den gangen...)

edit: omskrev igjen

Endret 26. mai 2009 av Phaedra

[Thomas Andrè]

Her finner man bloggen til ei jente som er femten år og "forlovet"

Innlegget er endret iht KGs regler.

Furstina, mod

Hun kan ikke engang reise på klassetur fordi hun ikke orker å være borte fra kjæresten i ti dager. Vitner det om ekte kjærlighet, eller en ekstrem avhengighet som fyren mest sannsynlig kommer til å få totalt dilla av etter en periode?

Her står det for eksempel:

Hva slags tips har dere for at jeg ikke skal gråte av lengsel etter det vakre smilet hans og hans nærhet?

Jeg føler meg så trygg hos ham.

Her tenker jeg at jenta lider av totalt mangel på oppmerksomhet hjemmefra. Hva er det med denne vanvittige trangen til å leke voksen?

Endret 26. mai 2009 av Furstina