Forlovede tenåringer

[Gjest Stjernedryss]

På den annen side er det svært få 19-åringer som har noe i et ekteskap å gjøre, uansett hvor lenge de har vært kjæreste med partneren sin. Rett og slett fordi man modner så voldsomt mentalt fra 20-25 år+.

Vel..nå er jo ikke det optimale å være singel som 25-30 åring for så å ty til kunstig befrukting som 35 åring, så det finnes nok ikke noe fasitsvar på når det er riktig å gifte seg.

[Noli]

Jeg synes man skal tenke tilbake på hvordan det var å være tenåring med alle intense følelser det medfører. Jeg har aldri vært så altoppslukende forelsket som den sommeren jeg var 13, og alle de voksne som hele tiden måtte påpeke at de ikke trodde det kom til å vare, såret veldig. At de hadde rett er revnende likegyldig - alle mennesker har rett til å få sine følelser tatt alvorlig, uavhengig av alder.

[Nigo-san]

Jeg håper inderlig at jeg aldri kommer i den situasjonen at jeg er tvunget til å si min mening om det...

For jeg er veldig, veldig skeptisk, for å si det mildt. Og jeg hadde ikke blitt lykkelig på en flekk om en av mine hadde forlovet seg før de var tørre bak øra og vel så det. Det er fullt mulig å være stabile, seriøse kjærester uten å skulle gifte seg før du har flyttet hjemmefra- og bare det at de synes at å gifte seg er kjempestas i seg selv får meg til å sette alle piggene ut.

TS peker på to litt forskjellige scenarier i åpningsinnlegget. Det ene der barnet blir forlovet etter tre uker omtrent, det andre der barnet har vært sammen med kjæresten en stund, nærmer seg gmyndighetsalder, og fremdeles tenker å gifte seg. Det første ville jeg nok bare fnist litt av. Til det andre ville jeg ha sagt som min far sa en gang i tiden, da min venninne fikk 100000 av sine foreldre til å feire et (altfor tidlig) bryllup: "Nigo, du kan få 100000 av meg any day. Du kan få 100000 til å reise jorda rundt, du kan få 100000 til en Stradivarius, du kan få 100000 til innskudd på leilighet, men du får faen ikke 100000 for å fjase rundt som en utkledd marshmellow og love ting du ikke kan holde." Godt sagt.

Syns ikke man skal gå ut å si at det er svært få 19 åringer som har noe i et ekteskap å gjøre. Enkelte er modne i den alderen, enkelte ikke.

Det har du helt rett i, men dette handler ikke så mye om modenhet som om erfaring. Du kan være supermoden og veslevoksen og alt mulig, men enkelte former for innsikt kan man ikke tenke seg til. Jeg er av den oppfatning av at nære forhold krever en del prøving og feiling, uansett hvor moden man måtte være. Og det er for alle parter greiest hvis feilingen foregår uten ekteskapspapirer

Jeg ville for all del støttet mine barn på et langvarig og seriøst forhold, men jeg kommer aldri til å synes at å gifte seg i veldig ung alder er noen god ide. Nettopp av denne ene grunnen: hvis det virkelig er ment å vare, så skader det da ikke å vente noen år til?

[CeeCee]

Jeg håper inderlig at jeg aldri kommer i den situasjonen at jeg er tvunget til å si min mening om det...

For jeg er veldig, veldig skeptisk, for å si det mildt. Og jeg hadde ikke blitt lykkelig på en flekk om en av mine hadde forlovet seg før de var tørre bak øra og vel så det. Det er fullt mulig å være stabile, seriøse kjærester uten å skulle gifte seg før du har flyttet hjemmefra- og bare det at de synes at å gifte seg er kjempestas i seg selv får meg til å sette alle piggene ut.

TS peker på to litt forskjellige scenarier i åpningsinnlegget. Det ene der barnet blir forlovet etter tre uker omtrent, det andre der barnet har vært sammen med kjæresten en stund, nærmer seg gmyndighetsalder, og fremdeles tenker å gifte seg. Det første ville jeg nok bare fnist litt av. Til det andre ville jeg ha sagt som min far sa en gang i tiden, da min venninne fikk 100000 av sine foreldre til å feire et (altfor tidlig) bryllup: "Nigo, du kan få 100000 av meg any day. Du kan få 100000 til å reise jorda rundt, du kan få 100000 til en Stradivarius, du kan få 100000 til innskudd på leilighet, men du får faen ikke 100000 for å fjase rundt som en utkledd marshmellow og love ting du ikke kan holde." Godt sagt.

Det har du helt rett i, men dette handler ikke så mye om modenhet som om erfaring. Du kan være supermoden og veslevoksen og alt mulig, men enkelte former for innsikt kan man ikke tenke seg til. Jeg er av den oppfatning av at nære forhold krever en del prøving og feiling, uansett hvor moden man måtte være. Og det er for alle parter greiest hvis feilingen foregår uten ekteskapspapirer

Jeg ville for all del støttet mine barn på et langvarig og seriøst forhold, men jeg kommer aldri til å synes at å gifte seg i veldig ung alder er noen god ide. Nettopp av denne ene grunnen: hvis det virkelig er ment å vare, så skader det da ikke å vente noen år til?

Klok mann, din far!

[Gjest LanaLane]

Om barnet mitt i tenåra(snakker 14-17 her) hadde blitt forlovet hadde jeg latt som jeg var kjempelykkelig og begynt å spørre om bryllupet, hvordan de skulle betale for det, om de var enige hvem som skulle komme etc.

Kjøpt inn blader, snakket økonomi og om de skulle finne seg leilighet snart, planer for fremtiden, hva den andre halvdelen mente om ditt og datt.

Hadde han/hun kunne svart meg voksent på alle de spørsmålene hadde jeg blitt oppriktig glad på deres vegne og tatt det seriøst, dersom ikke regner jeg med at han/hun skjønte at de hadde bitt over mer enn de kunne svelge.

Men dette er kun dersom forholdet hadde vart i noen måneder, om 17 åringen min hadde vært sammen med kjæresten sin siden de var 14 og sagt de var forlovet, hadde jeg støttet dem fullt ut.

Jeg tror ingen av de på min alder som ble forlovet da de var 15-17 er sammen nå lengre. Tror de syntes det var så kult å være i et seriøst forhold så tidlig, at de måtte forsikre alle sammen om at dette var "the real deal". Det var det jo ikke.

[Thomas Andrè]

Om min datter som nå er seksten hadde kommet og sagt hun hadde forlovet seg, ville jeg ikke gjort noe nummer ut av det i det hele tatt. Det plager da overhodet ikke meg om hun vil gå med ring på fingeren, det er da veldig mange andre ting jeg heller vil "sloss" om.

Men om hun kom som atten-nittenåring og sa at hun ville gifte seg på ramme alvor, da skulle nok vi foreldre satt oss ned og hatt en real alvorsprat sammen med de to. Forhåpentligvis sammen med kjærestens foreldre også.

Jeg ville nok ikke stukket kjepper i hjulene, for også mennesker i den alderen må få prøve og feile. Men jeg skulle forklart meg såpass at jeg utvilsomt ville hatt rett til å si "told you so" om de i etterkant beklaget seg over ting som dyre advokathonorarer i forbindelse med skilsmissen.

Selvsagt kunne det hende de ville holde sammen. Men hvis man virkelig elsker hverandre har man faktisk ikke vondt av å vente. Man får jo være sammen likevel, enten man er gift eller ikke. Og er kjærligheten sterk nok tåler den å vente til de er "ordentlig voksne" og har ting som jobb og bolig på plass først. Men det er jo ikke mitt liv.

[summerrain]

Jeg er 19 nå og syns det er ganske rart med venner som er gift. Selv ser jeg ikke poenget med å gifte seg så ung, elsker man hverandre så høyt kan man jo vente ett par år!

Jeg syns det er patetisk med folk som forlover seg når de er 15-16. Syns det er trist, fordi de gjør at folk ikke ser på forlovelse som noe seriøst i mange miljøer lengre. Det håper jeg virkelig ikke sprer seg. Når jeg forlover meg vil jeg at alle skal skjønne at det er seriøst og at folk skal se på det som at vi skal gifte oss innen ganske kort tid(1-2år), ikke som at vi er forlovet, men at det ikke er sikkert at vi skal gifte oss.. Om dere skjønner:P

Men er jo ikke så mye man kan gjøre når de har bestemt seg. Det hjelper ihvertfall ikke å si at du er imot det eller at de ikke er modne nok. For de er ikke modne nok, så de kommer ikke til å ta dette på en moden måte.

[missLynch]

*applaus til Nigo-San. Er så enig, så enig*

Husker godt de jentene som forlovet seg da vi gikk i 9. klasse. Den heldige utvalgte var som regel minst 5 år eldre, hadde råner-bil, caps og snusleppe, samt forkjærlighet for "smårips".

*grøss*

Jeg tror ikke de mente særlig mye med dette. Det ble iallefall ingenting av det.

De flyttet ut av bygda, tok utdannelse, og endte opp med å gifte seg med en helt annen type mann da tiden var inne for å stifte familie.

M.a.o: De ble voksne.

[Fortunatus]

Da jeg var tenåring og bestevenninna mi forlovet seg med en idiot etter at de hadde hatt et avstandsforhold i 2 måneder, så tok jeg det ikke særlig seriøst. Hun er litt kort, så sier fremdeles den dag i dag at hun har vært forlovet

Så jeg tar ikke folk i tenårene alvorlig når de sier de er forlovet. Pleier som regel å være de samme som skal bli vetrinærer/hjernekirurg/forskere, men som nå er 22 og jobber på Cubus og ikke har i nærheten av kravene til å komme inn på disse flotte studiene.

[ninuska_]

Hvorfor har man hastverk med det? Hvis man elsker hverandre såpass mye, så kan man vente? 

Endret 14. mars 2018 av ninuska_

[rabidus rabidus]

Hadde min datter (om jeg får en) kommet hjem som femten og vært forlovet, så hadde jeg nok sagt "så fint, kjære" og ikke gjort noe mer med det. Det er vanskelig å ta det seriøst. Jeg husker når jeg var 15, og alle jentene som var forlovet da. Schempeseriøst! Og for evig, ikke sant?

Hadde hun kommet med dyre bryllupsplaner og stjerner i øynene så hadde det nok blitt en alvorsprat, sånn for sikkerhetsskyld.

Nå skal jeg holde litt kjeft siden jeg giftet meg som 18åring, men jeg er sånn en frekk jævel at jeg anser meg selv mer som unntak enn som regel.

Ingen forlovelse, ingen ringer, ikke noe bryllup. Bare et kjapt beskøk til sorenskriveren, og et forsøk på å gjøre hverdagen vår litt enklere. Noe det gjorde.

Og siden det har gått ti år og vi ikke angrer på noen av valgene våre så tenker vi at de var riktige.

[Vanija]

Jeg er 19 nå. Har vært forlovet i et år, og gifter meg neste sommer. Da har vi vært sammen i 5 år, og samboere i 2.

Vi har opplevd å få mange ulike reaksjoner på vår forlovelse og planer om giftemål. Noen har vært oppriktig glad på våre veier, og har kommet med ulike forslag til gjennomføringen av selve dagen. Jeg blir glad når familie og venner tar oss på alvor, og ikke tror at vi gjør dette fordi jeg har lyst til å valse rundt som en barbie i prinsessekjole en dag. De skjønner at vi mener alvor med forlovelsen. Vi har også opplevd å få veldig negative respons når vi har fortalt at vi er forlovet. Husker spesiellt godt en dame som kritiserte oss personlig for dette valget, og som klarte å lire ut av seg mange usaklige og frekke kommentarer. Det hører med til historien at denne dama møtte oss for aller første gang.

For oss er dette det riktige steget for oss å ta. Vi er klar for et ekteskap. Flere rundt oss begynner å spørre om vi planlegger barn i nærmeste fremtid, noe vi begge er enige om at vi ikke gjør. Vi har mange ting vi skal oppleve sammen og hver for oss, før vi tar det store steget å får barn sammen. Alt til sin tid.

[Furstina]

Nigo-san

Jag hade nog inte tagit en förlofning så seriöst faktiskt. En förlovning mellan tonåringar ser jag dessvärre på som en lek att vara vuxen och större än man är.

Om de kommer med bryllupsplaner, lägenhetsplaner, husplaner, barnplaner eller är gravida... då är det en annan sak. Jag kan bidra med hjälp men inte med stora pengar, jag anser att de får bekosta sitt bröllop själva - oavsett ålder. Tycker de verkligen att det är viktigt att bli vigda behöver det inte kosta 100.000, inte ens 20.000. Det går att ha ett flott firande utan att spendera en massa pengar.

[Pingting]

Syns ikke man skal gå ut å si at det er svært få 19 åringer som har noe i et ekteskap å gjøre. Enkelte er modne i den alderen, enkelte ikke. Så klart, man kan forandre seg mye, men er man 19 og i et ekteskap med rette og realistiske ! mål, vil man i stede for å gli ifra hverandre, vokse i lag mentalt sett.

...den setningen var ikke logisk i det hele tatt, synes jeg. Hva har mål med personlig utvikling å gjøre? Og hvorfor betyr det at man ikke vil gli fra hverandre? Selv om man gjennomgår akkurat det samme og tilegner samme erfaringer og kunnskap er ikke det an garanti for at folk utvikler seg i samme retning?

Folk forandrer seg og er forskjellige, sånn er det bare. De fleste endrer seg mye mellom 16 og 24. Og er ikke et av poengene med ekteskap at man har funnet ut at dette er en person man vil leve med til tross for ulikhetene? Og at man har tatt det ansvaret det er å vurdere denne risikoen med tanke på fremtiden?

[Jade]

Jeg forlova meg som 19-åring og gifter meg som 19-åring. Er det liksom patetisk?

Nei. Ikke hvis du har vært sammen med han en god stund. Og "vet" at det er den rette.

[Gjest Poker face]

Jeg ville i utgangspunktet trodd at det gikk over. Kan ikke skjønne hvorfor enkelte har det så travelt. Man er tross alt en litt annen person når man er 25 enn når man er 15. Og man har lært endel mer om livet da.

må si meg enig

[Nuith]

Jeg møtte min første kjæreste da jeg var 14, og vi forlovet oss da jeg var 15. Barnslig, kanskje. Men vi planla seriøst å gifte oss, dengang. Vi flyttet sammen da jeg var 16. Bryllupsplanene ble etter hvert lagt på is fordi kjæresten min fant ut at han ikke var imot ekteskap generelt (noe som nok skyltes at foreldrene hans var skilt, og bare ble mer hatske mot hverandre for hvert år som gikk).

Joda, jeg innrømmer villig at jeg ikke er sammen med ham lenger.

Men, det forholdet varte i 9 år, hvorav 7 var som samboere. Det er atskillige mennesker som gifter seg i "voksen og ansvarlig" alder og som allikevel ikke klarer å få forholdet til å vare så lenge. Så at de som lo og sa det ikke kom til å vare nå sier "hva sa jeg?" synes jeg blir tåpelig.

Mine foreldre forlovet seg i samme alder. Giftet seg da de var hhv. 21 og 23. De har nettopp feiret sin 25. bryllupsdag og er fremdeles lykkelige sammen.

[Anglofil]

Nei. Ikke hvis du har vært sammen med han en god stund. Og "vet" at det er den rette.

Hvorfor må man på død og liv gjøre alt så til de grader slik alle andre gjør det? Jeg er 22 år, ble forlovet etter 2 mnd (ble forlovet som 21 åring), før vi faktisk ble samboere. Nå har vi vært sammen i over 9 mnd (snart 10), har endelig blitt samboere, skal gifte oss om 2 år, kjole er kjøpt, og ja, jeg vet han er den rette. Jeg mener ikke at fasiten er at man nødvendigvis må være sammen en god stund, men hvor seriøst man faktisk tar det. Vi har nok gjort ting i "feil" rekkefølge for mange, men om det er riktig for oss, hva så?

Det er veldig spennende det her egentlig, for når andre skal diskutere vår forlovelse (bare for å ta et eksempel), så opplevde spesielt jeg stor skepsis blant folk som ikke kjente oss (de himlet litt med øynene og lo). De som virkelig kjenner oss derimot, f. eks foreldre og familie, ble superglade (det var ikke vanskelig å skjønne at de faktisk ble oppriktig glade), og vi har ikke opplevd noe annet enn støtte. Dette er mye fordi vi begge er seriøse, voksne mennesker som faktisk har lagt konkrete planer sammen for livet. Mange spør seg: "hvorfor haste slik?". Vel, for meg ble spørsmålet: "hvorfor i all verden vente om dette er det riktige?".

Jeg tror det handler om å se an de unge, rett og slett. Jeg ville vært skeptisk, samtidig, kanskje det er den erfaringen akkurat de trenger for å faktisk bli mer voksne? Uansett, jeg tror det ikke er noen fasit. Jeg ville nok kanskje ikke blitt happy, men samtidig, jeg hadde fullt ut støttet det, fordi det er det jeg som mor gjør, jeg støter ikke barna mine fra meg av den grunn. Om man er seriøs der og da så blir jeg glad på deres vegne, så spiller det egentlig ingen trille hva jeg måtte mene, sånn strengt tatt.

Personlig har jo jeg selv møtt såpass mange fordommer selv, i forhold til min egen forlovelse, at jeg kanskje ser litt større på det. Jeg ville ikke rådet til forlovelse, men ja, jeg hadde gitt min støtte. Om det så går skeis, så får det være deres lærdom. Og nei, jeg tar ikke lett på en forlovelse, men tross alt, hvem er vel jeg til å bestemme slikt?

Mvh Yvonne

Endret 25. mai 2009 av Yvonne

[Vanija]

Det er veldig spennende det her egentlig, for når andre skal diskutere vår forlovelse (bare for å ta et eksempel), så opplevde spesielt jeg stor skepsis blant folk som ikke kjente oss (de himlet litt med øynene og lo). De som virkelig kjenner oss derimot, f. eks foreldre og familie, ble superglade (det var ikke vanskelig å skjønne at de faktisk ble oppriktig glade), og vi har ikke opplevd noe annet enn støtte. Dette er mye fordi vi begge er seriøse, voksne mennesker som faktisk har lagt konkrete planer sammen for livet. Mange spør seg: "hvorfor haste slik?". Vel, for meg ble spørsmålet: "hvorfor i all verden vente om dette er det riktige?".

Det skjedde, og skjer fortsatt når vi forteller andre at vi er forlovet. Det er virkelig mange som har mye de skulle sagt om forholdet mellom oss, til tross for at de ikke kjenner oss. For et par måneder siden satt jeg hos frisøren (som er en bekjent av meg som jeg har snakket med et par ganger tidligere) og hun begynte å le og spurte om jeg virkelig skulle gjøre noe så dumt. Selvsagt skal folk få mene det de vil om vårt valg, men en frisørs spydige kommentarer får ikke meg til å revurdere det planlagte giftemålet.

[Anglofil]

Det skjedde, og skjer fortsatt når vi forteller andre at vi er forlovet. Det er virkelig mange som har mye de skulle sagt om forholdet mellom oss, til tross for at de ikke kjenner oss. For et par måneder siden satt jeg hos frisøren (som er en bekjent av meg som jeg har snakket med et par ganger tidligere) og hun begynte å le og spurte om jeg virkelig skulle gjøre noe så dumt. Selvsagt skal folk få mene det de vil om vårt valg, men en frisørs spydige kommentarer får ikke meg til å revurdere det planlagte giftemålet.

Nei, ikke her heller. Jeg blir i stedet bare mer overbevist om at det er riktig, og innstilt på å gjennomføre det. Men ja jeg innrømmer det, blir litt oppgitt over hvor mye folk skal mene om mangt. Ikke at det forandrer min mening, men man blir lei.

Mvh Yvonne