Fedrekvoten blir 10 uker, yess

[Far til 2]

Selvfølgelig!! Helt enig med deg stjernedryss. Her har jeg gått gravid i 9 mnd. Og NEI, det er ikke bare solskinn sånn som mange beskriver det. Ikke for noe i verden hadde jeg villet delt 50/50 med mannen min, tiden etterpå skal jeg ha for å komme meg både fysisk og psykisk. Noe min mann, heldigvis er helt enig med meg i.. Det betyr ikke at han har noen mindre "rett" på ungen eller er noe mindre forelder av den grunn..

Så klart! Hvorfor skulle jeg tulle med sånt?

Vel -, om dere kan legge sammen 2 og 2 forstår dere vel også hvorfor den nye loven måtte komme.

En far har ikke noen som helst mulighet til å delta i den lille babyens første del av livet når mor har en sånn innstilling (såfremt det da ikke forbeholdes mer tid for barn og far).

Hurra for det nye lovverket !

[Gjest Gjest]

Vel -, om dere kan legge sammen 2 og 2 forstår dere vel også hvorfor den nye loven måtte komme.

En far har ikke noen som helst mulighet til å delta i den lille babyens første del av livet når mor har en sånn innstilling (såfremt det da ikke forbeholdes mer tid for barn og far).

Hurra for det nye lovverket !

Men det er ikke far's behov for deltagelse som skal dekkes, det er babyens behov for omsorg. Vanskelig å være uenig i at far skal delta, men at far skal ta over mye av mor's del er jo litt tullete. Far må kunne finne seg i å delta på visse premisser; det er mor som føder, det er mor som har maten, det er mor sine pupper som begynner å renne når babyen gråter, i mange tilfeller er det mor som våkner idet babyen våkner.... Man kan så enkelt si at mor kan jo bare pumpe og babyen få flaske, far kan komme med babyen så mor får ammet; det funker i teorien, men ikke alltid i praksis.

Summa summarum så mener jeg vel dette: at far kanskje ikke skal kunne forvente å delta på lik linje med mor akkurat dette aller første året. Har litt problemer med hvorfor fedre har sååå vanskelig med å skulle sidestille seg selv i denne situasjonen. Det er da vel ikke uten grunn at uttrykket heter "mor og barn"...? Far er viktig; ja for all del! Men kanskje viktigheten hans gjelder litt på andre plan akkurat når det kommer til babyenes første år...?

[Trampe]

Bra skrevet, siste gjest!

Jeg har en sønn på 15 mnd, og jeg ser at han og faren koser seg noe innmari sammen. De herjer og leker, de er ute og vasker bilen, og de er smått begynt å sparke fotball. Pappaen er engasjert og har det kjempegøy.

For et år siden var saken en helt annen. Da var guttungen en liten skrikende bylt som stort sett ville skiftes på eller ha pupp. Det var jeg som sto opp om natta, fordi det kun var puppen som funka. Skulle jeg da sparke en trøtt og sliten pappa ut av senga slik at han kunne stå og bysse i evigheter, når jeg like gjerne kunne bruke 20 minutter ved puppen selv i stillhet? Det er ikke bare å pumpe heller. Det tar innmari lang tid i forhold til å amme, og det er slettes ikke alle barn som vil ha flaske.

Det stemmer nok ikke i alle hjem, men her var det slik at babyen foretrakk meg i 80% av tilfellene de første 9 månedene. Han var veldig avhengig av puppen, og nektet å ta flaska. Jeg er sjeleglad for at ikke det er påtvunget 50% permisjon, for det hadde aldeles ikke vært en koselig opplevelse for pappaen her i huset. De ukene hadde bestått av flaskekamp med en illsint unge, fortvilelse og kjøring til min jobb slik at jeg kunne amme. Om far skal få flere permisjonsuker ut over de ti han har nå, må permisjonen forlenges, slik at det ikke går ut over ammetida...

Jeg forstår deg, Far til 2. Virkelig. Jeg synes heller ikke det er riktig å si at den ene foreldren har mer rett på barnet enn det andre. Et barn trenger begge foreldrene, og det er utrolig viktig at pappaen får være alene med babyen og ha ansvar på lik linje med mor. Men du kan da ikke nekte på at det første året er mange babyer mer avhengige av mor enn av far? Her i huset er vi likestilte nå, det er faktisk slik at far står opp om natta når det trengs. Ganske enkelt fordi far roer barnet mye bedre enn jeg gjør. Han bruker fem minutter, jeg bruker 45... De første ni månedene var jeg viktigst, men den tida går veldig veldig fort, og heldigvis jevner det seg kjapt ut etterpå.

Endret 23. juni 2009 av Trampe

[¤flicka¤]

Men det er ikke far's behov for deltagelse som skal dekkes, det er babyens behov for omsorg.

Enig - det er babyens behov for omsorg som er høyeste prioritet her. Det er ikke nødvendigvis sånn at det er mor som er best skikket til å gi denne, og det er også utrolig viktig at far får sjansen til å være omsorgsperson for sitt eget barn (og ikke bare en hjelper for mor). Her er det snakk om å gi 10 av 58 uker til far, ikke mesteparten eller en gang halvparten, men mindre enn 20%.

Det er veldig få som i det hele tatt nevner at dette er en fin sjanse for far og barn til å bli bedre kjent og skape en bedre balanse i forholdet mellom mor og far. Undersøkelser viser blant annet at fedre som har tilbrakt tid alene sammen med barnet mener det har ført til bedre kontakt mellom far og barn, er ikke dette en fordel? Andre undersøkelser viser at kvinner som lever i forhold med veldig kjønnsbestemt arbeidsdeling hadde alvorligere problemer i forholdet enn kvinner som lever i mer likestilte ekteskap.

Jeg blir litt overrasket over hvor unyansert denne diskusjonen er, og mest av alt virker det som mange mødre er mest ute etter å se problemene med denne ordningen heller enn å se fordelene med den.

[Lotus]

Jeg syns det er ille at damer som skriker om likestilling i alle andre tilfeller ikke vil likestilles når det kommer til familie og barn. Bestem dere, da!

Dersom vi vil at samfunnet skal endres må vi ønske alle positive forandringer velkommen, og at barn får større tilknytning til far kan da ikke være annet enn en positiv forandring? Utakknemlige er dere!

[Ambivalent]

Men det er ikke far's behov for deltagelse som skal dekkes, det er babyens behov for omsorg. Vanskelig å være uenig i at far skal delta, men at far skal ta over mye av mor's del er jo litt tullete. Far må kunne finne seg i å delta på visse premisser; det er mor som føder, det er mor som har maten, det er mor sine pupper som begynner å renne når babyen gråter, i mange tilfeller er det mor som våkner idet babyen våkner.... Man kan så enkelt si at mor kan jo bare pumpe og babyen få flaske, far kan komme med babyen så mor får ammet; det funker i teorien, men ikke alltid i praksis.

Summa summarum så mener jeg vel dette: at far kanskje ikke skal kunne forvente å delta på lik linje med mor akkurat dette aller første året. Har litt problemer med hvorfor fedre har sååå vanskelig med å skulle sidestille seg selv i denne situasjonen. Det er da vel ikke uten grunn at uttrykket heter "mor og barn"...? Far er viktig; ja for all del! Men kanskje viktigheten hans gjelder litt på andre plan akkurat når det kommer til babyenes første år...?

Jeg er enig med dette. Man kan ikke forvente likestilling når det gjelder små barn, da barnet er mye mer avhengig av mor de første månedene, iallefall rent fysisk. Hva far ønsker burde aldri gå på bekostning av hva som er best for barnet.

[Gjest Gjest]

Jeg syns det er ille at damer som skriker om likestilling i alle andre tilfeller ikke vil likestilles når det kommer til familie og barn. Bestem dere, da!

Dersom vi vil at samfunnet skal endres må vi ønske alle positive forandringer velkommen, og at barn får større tilknytning til far kan da ikke være annet enn en positiv forandring? Utakknemlige er dere!

I de aller fleste kvinne vs mann spm dreier det seg om ferdigheter der kvinner og menn i utgpkt stiller likt: jobber og utdannelse f.eks. Det er ikke riktig at en mann skal tjene x antall kr mer enn en kvinne dersom de stiller likt på kvalifikasjone. I tilfeller som dette vil man skrike om likestilling, ja.

Men så er det andre områder der man strengt tatt snakker mer om likeverd, likerespekt (er det et ord..?!); at kvinne og mann er like viktige, men kanskje på forkskjellige måter. Her kommer bl.a biologi inn iallefall mtp tema for denne tråden. Far har hverken pupper eller melkekjertler, morsmelk er viktig for små babyer og pumpe-flaske-systemet krever tilpasninger og rutiner som kanskje ikke ligger naturlig for små babyer og dermed blir stressende for dem.

Man kan aldri oppnå likestilling i den forstand at kvinner og menn kan gjøre absolutt alt likt...! Så lenge vi lever her som to forskjellige kjønn, så vil det være naturlige forskjeller.

Så ja! til positive forandringer, men man kan ikke gå utover biologi. Og i dette tilfelle synes jeg at å gi far ytterligere permisjon på toppen av mors (dvs forlenge den totale permisjonen) ville vært langt mer positivt for alle parter.

[Gjest imli]

Jeg synes heller ikke mor har mer rett til ungen - har begge foreldreansvar er det like mye begges barn. Men at far skal delta så innmari mye i starten er ofte langt enklere i teorien enn i praksis. Å pumpe seg er ganske slitsomt/vanskelig, og hva hvis ungen ikke tar flaske? Min gjorde ikke det før han var 9 mnd, og ja, vi prøvde virkelig. Ville min mann hatt halve permisjonen, skulle han gjerne fått det hvis det var praktisk mulig. I mange tilfeller er det sikkert det, men det var ikke det i vårt. Barnets beste må komme først. Skulle vi ha tvunget igjennom fast føde fra 4 mnd, når det er anbefalt fra 6 mnd, og latt ungen ligge og skrike etter mat og håpe han tok flaska bare han ble sulten nok?

[¤flicka¤]

Men at far skal delta så innmari mye i starten er ofte langt enklere i teorien enn i praksis.

Jeg mener også at amming er et godt argument for at permisjonen i mange tilfeller ikke nødvendigvis skal deles i to. Mange barn spiser kun morsmelk lenger enn det, og da er mor grei å ha i nærheten.

Det denne tråden egentlig handler om er at far har fått to av "mors" uker - dette er tydeligvis helt katastrofe for mange mødre. Resten av permisjonen har man faktisk fremdeles mulighet til å dele som man vil (altså at mor kan ta den delen som er til fri disposisjon, og det gjør hun som oftest). Det vil si at dersom man velger 58 uker med permisjon er barnet omtrent 11 måneder når far går ut i sine 10 uker med permisjon og de færreste barn fullammes på det tidspunktet.

Jeg ser ikke det helt store problemet med at far har fått to uker til som er forbeholdt seg, det finnes flere måter å løse "permisjonsfloken" på som er gode både for barnet og foreldrene hvis man bare er villig til å se muligheter og ikke problemer.

[Gjest imli]

Jeg har aldri skrevet at far får av "mors uker", eller påstått at unger fullammes til de er 11 mnd. Men fullamming til 6 mnd er faktisk anbefalt... Er ikke i mot 10 ukers pappaperm heller jeg, bare synes det skurrer litt at far har rett på 4 uker mer med barnet enn mor! Synes i så fall man burde fått 10 uker hver.

[Far til 2]

Men det er ikke far's behov for deltagelse som skal dekkes, det er babyens behov for omsorg.

Sier du at far ikke kan gi samme omsorg som mor de siste 10 ukene ?

Vanskelig å være uenig i at far skal delta, men at far skal ta over mye av mor's del er jo litt tullete.

Så du mener at det aldri har vært meningen at far skal delta i den fødelspermisjonen som har vært ettersom du mener at han tar over mye av mor's del ?.

Om flere mødre har samme innstilling er det kansje ikke rart fedre tidligere har deltatt i større grad enn det de har gjort.

Far må kunne finne seg i å delta på visse premisser; det er mor som føder, det er mor som har maten, det er mor sine pupper som begynner å renne når babyen gråter, i mange tilfeller er det mor som våkner idet babyen våkner.... Man kan så enkelt si at mor kan jo bare pumpe og babyen få flaske, far kan komme med babyen så mor får ammet; det funker i teorien, men ikke alltid i praksis.

Dette gir et bedre begrep mht det som sies Å VÆRE FAR PÅ MORS MÅTE.

Veldig få barn ammer så sent som det her er snakk om (for egen andel antar jeg under 10%). Det er ingenting som tilsier at det er skadelig for barn i denne alderen å bare amme 1-2 ganger/dag (morgen og kveld ?)

La far være FAR, men ikke frata han muligheten i å delta den første tiden selv om han er mann.

Summa summarum så mener jeg vel dette: at far kanskje ikke skal kunne forvente å delta på lik linje med mor akkurat dette aller første året. Har litt problemer med hvorfor fedre har sååå vanskelig med å skulle sidestille seg selv i denne situasjonen. Det er da vel ikke uten grunn at uttrykket heter "mor og barn"...? Far er viktig; ja for all del! Men kanskje viktigheten hans gjelder litt på andre plan akkurat når det kommer til babyenes første år...?

Jeg tror vi bare må innse at mange mødre mener at far er uviktig eller mangler den kompetansen og egenskapen mor har. Hva som er årsaken til dette ligger ikke i fars egenskaper, men i det mor TROR er fars egenskaper (eller egenskapen noen mødre har mht å oppgradere egen kompetanse/evne).

Ingen, heller ikke mødre, har noen medfødte egenskaper som tilsier at de er bedre egnet til å ivareta barn enn det fedre er. Men noen mødre tror det selv (eller ønsker å tro det slik at de kan få fødselspermisjonen alene).

Det er muligens ingen her inne som kjenner seg igjen, men der ute i den virkelige verden en det en STOR gruppe menn som daglig blir fortalt at de velger feil sko/støvler, for mye klær/for lite klær, lue/ikke lue, feil fargekombinasjoner på klærne, etc, etc. Dette blir de altså fortalt selv om 99% av mødrene ikke har noen erfaring som tilsier at de vet bedre enn mennene på dette området. På denne måten blir mange menn umyndiggjort mht egne barn.

[Far til 2]

Jeg har aldri skrevet at far får av "mors uker", eller påstått at unger fullammes til de er 11 mnd. Men fullamming til 6 mnd er faktisk anbefalt... Er ikke i mot 10 ukers pappaperm heller jeg, bare synes det skurrer litt at far har rett på 4 uker mer med barnet enn mor! Synes i så fall man burde fått 10 uker hver.

Det er snakk om å gi barn mulighet til å bli kjent med sine fedre når mor ikke aksepterer at far har fått 2 av ukene mor tidligere tok. Mor må altså frasi seg 2 av ukene slik ¤flicka¤ beskriver. I praksis vil dette si at mor får 46/36 og far får 10. Jeg ser faktisk ikke noe galt i dette.

Jeg tror ikke regjeringen har noen problemer med å forbeholde 10 uker til mor, men det synes helt unødvendig. Om du mener noe annet kan du sannsynligvis fortelle meg hvor mange prosent av mødrene som har under 10 ukes permisjon etter at barnet er født.

[Gjest regine ii]

Det flere har vondt for å forstå er det prinsipiellt merkelige at den forelder som ofrer minst ved å få et barn (far) skal ha øremerket mer tid hjemme med barnet enn den som ofrer mest, mor.

Selv om det er vanlig at mor tar en større del av permisjonen, så er det noe som skurrer når øremerkingen kun gjelder far, og en større og større del øremerkes han.

Dette har ingenting med hvor mye av permisjonen som skal forbeholdes den ene eller den andre, ei heller om den ene eller andre er bedre skikket. Men dersom likeverd er det viktigste, så burde også lengden på den påtvungne permisjonen vært den samme for begge foreldrene.

[Lotus]

Men at far får 10 uker permisjon betyr jo ikke at han skal ta ut mer permisjon enn mor! Det betyr bare at far må ta ut mer permisjon enn de fleste fedre i dag gjør. Og dette trenger han ikke gjøre før ved slutten av perioden, slik at det ikke skal hindre ammingen de første 6 månedene. Hva er det egentlig dere raser over?

[Far til 2]

Det flere har vondt for å forstå er det prinsipiellt merkelige at den forelder som ofrer minst ved å få et barn (far) skal ha øremerket mer tid hjemme med barnet enn den som ofrer mest, mor.

Selv om det er vanlig at mor tar en større del av permisjonen, så er det noe som skurrer når øremerkingen kun gjelder far, og en større og større del øremerkes han.

Dette har ingenting med hvor mye av permisjonen som skal forbeholdes den ene eller den andre, ei heller om den ene eller andre er bedre skikket. Men dersom likeverd er det viktigste, så burde også lengden på den påtvungne permisjonen vært den samme for begge foreldrene.

Det er ikke så veldig stor forskjell ettersom 3 uker før fødsel og 6 uker etter fødsel er forbeholdt mor (den tiden mor og barn trenger dette mest), mens 10 uker er forbeholdt barn og far. Det er derfor 1 ukes forskjell.

Noen vil sikkert si at mor og barn trenger mer tid, og det får de også ettersom mødrene i tiden fremover vil ta ut ytterligere 27/17 uker (noen mødre velger å dele noe av dette med far).

Er det virkelig så hardt å måtte gi fra seg disse 2 ukene til far når det beviselig er så få mødre som er villig til det ?

[Gjest Stjernedryss]

Det flere har vondt for å forstå er det prinsipiellt merkelige at den forelder som ofrer minst ved å få et barn (far) skal ha øremerket mer tid hjemme med barnet enn den som ofrer mest, mor.

Selv om det er vanlig at mor tar en større del av permisjonen, så er det noe som skurrer når øremerkingen kun gjelder far, og en større og større del øremerkes han.

Dette har ingenting med hvor mye av permisjonen som skal forbeholdes den ene eller den andre, ei heller om den ene eller andre er bedre skikket. Men dersom likeverd er det viktigste, så burde også lengden på den påtvungne permisjonen vært den samme for begge foreldrene.

Enig. Man kan vel ikke regne de siste tre ukene før fødsel som permisjon heller. Dette er jo ikke tid med barnet i den forstand.

Det som sjokkerer meg mest er fedre som gir svangerskapet og fødselsen null betydning.

[¤flicka¤]

Det som sjokkerer meg mest er fedre som gir svangerskapet og fødselsen null betydning.

Det hadde sjokkert meg også, men jeg har ennå ikke møtt noen som mener det.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det som framstår som mest merkeleg i denne diskusjonen for meg, er at så mange kvinner ser ut til å sjå på permisjonen som noko som er"deira". Om far får tidfesta rett til meir permisjon er det kvinnene som må "gi frå seg" noko av si tid. Ein har "ofra"seg gjennom svangerskap og fødsel, og då skal ein jammen meg ha betalt for det. For dei fleste er det å få barn eit gjennomtenkt val, og noko ein gjer fordi ein ynskjer det og fordi ein er så heldig at ein har moglegheit til det, heller enn eit offer. Ein veit at Noreg har ei av dei beste permisjonsordningane i verda i samband med svangerskap og fødsel. I mange land det elles er naturleg å samanlikne seg med er dei rettane norske foreldre har ein utopi. Skal regjeringa ha rett til å gå inn og styre korleis foreldrene fordeler permisjonen mellom seg? Sjølvsagt skal ho det, i og med at det er norske skattepengar - som regjering og storting no er sette til å forvalte - som vert brukte til å betale for ordninga. Om familien ikkje ynskjer å nytte seg av dette - med dei føringane som ligg i det - er det jo fritt fram for det. Eg synest vi norske kvinner skal slutte å syte, og heller vere glade for at likestillingssaka har kome så langt at vi har fedre til barna våre som faktisk kan tenkje seg å vere heime og knyte sterkare band med dei det første året. Ja til meir tid til far!

[Far til 2]

Det flere har vondt for å forstå er det prinsipiellt merkelige at den forelder som ofrer minst ved å få et barn (far) skal ha øremerket mer tid hjemme med barnet enn den som ofrer mest, mor.

Selv om det er vanlig at mor tar en større del av permisjonen, så er det noe som skurrer når øremerkingen kun gjelder far, og en større og større del øremerkes han.

Dette har ingenting med hvor mye av permisjonen som skal forbeholdes den ene eller den andre, ei heller om den ene eller andre er bedre skikket. Men dersom likeverd er det viktigste, så burde også lengden på den påtvungne permisjonen vært den samme for begge foreldrene.

Likeverd har aldri vært et mål for norske politikere når det gjelder barn og samvær.

Hadde det vært et ønske om likeverd hadde fedrene fått samme mulighet til foreldreansvar som mødrene.

Hadde likeverd vært et mål hadde ikke barn blitt fradømt retten til like mye samvær med fedrene etter et samlivsbrudd.

Hadde likeverd vært et mål hadde myndighetene lagt til rette for at papirer/dokumentasjon aksepterete fedre som aleneforeldre på samme måte som mødre er det.

Mødre har med andre ord MASSEVIS av fordeler for de som ønsker å benytte seg av det. Hva er da galt med at 10 uker forbeholdes pappa og at mamma kan ta de reserende 46/36 ukene ?

[Gjest imli]

Det flere har vondt for å forstå er det prinsipiellt merkelige at den forelder som ofrer minst ved å få et barn (far) skal ha øremerket mer tid hjemme med barnet enn den som ofrer mest, mor.

Selv om det er vanlig at mor tar en større del av permisjonen, så er det noe som skurrer når øremerkingen kun gjelder far, og en større og større del øremerkes han.

Dette har ingenting med hvor mye av permisjonen som skal forbeholdes den ene eller den andre, ei heller om den ene eller andre er bedre skikket. Men dersom likeverd er det viktigste, så burde også lengden på den påtvungne permisjonen vært den samme for begge foreldrene.

Er nettopp dette jeg prøver å få frem...

Helt enig med deg.