Jeg hater barn...

[Gjest heidrun]

Fytti, så mye usympatisk her!

Skal jeg begynne å tenke hver gang jeg er på lekeplasser, o.l. at de fleste foreldrene som er der ikke fordrar barnet mitt, kun liker sitt eget? Han er for liten til å være en "frekk, liten drittunge", men er aktiv og kan være ganske så høylytt.

Kjenner at jeg blir stresset...

Jeg er ikke overstadig interessert i andre barn jeg heller (slik jeg heller ikke er i andre, voksne mennesker), men jeg misliker de da ikke automatisk?!? Dersom barn gråter på tog, fly, buss o.l, tenker jeg bare at det er deilig at det ikke er mitt barn denne gangen, og sender medfølende tanker til foreldrene.

Det er ikke usympatisk, det er evolusjon og det er sannheten. Vi er jo programmert til å få vårt eget avkom fram i verden, ikke andres.

Derfor er det heller ingen grunn til å få panikk for TS. Du har bare ikke møtt din egen unge ennå. Hvorfor skal man glede seg til å treffe noen du ennå ikke har møtt? Spesielt når man hører om hvor slitsomt det er å føde, den tøffe barseltida, og kun hører hylende unger på bussen.

Jeg er selv gravid og kjenner meg veldig godt igjen i TS sine tanker. Har overhode ikke tenkt å adoptere bort min lille spire. Bare det å foreslå noe slikt! Hvis jeg er komplett udugelig til å ta vare på et lite barn, vil jeg jo ikke ha peilig på det per i dag!

Så, kjære TS. Du er ikke alene. Ikke la deg psyke ut av disse som strikker posevis av babyklær i uke 20. Det finnes mange typer foreldre, inkludert oss som er pessimister før det motsatter er bevist. Husk at alle føler seg som amatører til en viss grad før de har prøvd.

[Gjest heidrun]

Om hun mener det som står i første innlegg mener jeg at hun faktisk burde gi fra seg hovedomsorgen for barnet, som jeg skrev i mitt innlegg. "Meget gode muligheter" når hun sier hun hater barn synes jeg er vel optimistisk. Joda, det kan sikkert gå bra om hun jobber for det, men om hun egentlig ikke er interessert i å få barn tror jeg kanskje at barnet har det bedre hos noen som ikke hater det.

Ville du ha foreslått å adoptere bort barnet hvis ikke far ville ta ansvaret for barnet og mor var kjempeglad for å få det?

Denne barnefaren er jo GLAD for å bli pappa. Betyr det ingenting??

[Gjest heidrun]

Åssen kan du si at "resten en bare dritt"!?

Ja, det er mange bortskjemte unger osv, men hvem har gjort de sånn?? Jeg skylder mye på foreldre. Liker heller ikke unger som er uhøflige og bortskjemte, men da går jeg vekk.

Til TS. Er som mange skriver, selv om ikke en liker andre unger så vil du fort oppdage at morsfølelsen kommer snikende, tror jeg. Hvis ikke, syns jeg du burde snakke med jordmor om det.

Hvilken betydning har det at "resten bare er dritt", så lenge vedkommede synes sine egne barn er helt topp?

[Gjest Gjest]

Ville du ha foreslått å adoptere bort barnet hvis ikke far ville ta ansvaret for barnet og mor var kjempeglad for å få det?

Denne barnefaren er jo GLAD for å bli pappa. Betyr det ingenting??

Som jeg har skrevet i alle innleggene mine: gi hovedomsorgen til faren eller adopsjon. Jeg antar at man ikke får adoptere bort dersom den ene av foreldrene vil ha hovedomsorgen, så det alternativet vil kun være aktuelt om faren ikke vil vedkjenne seg dette.

[Gjest heidrun]

Vanskelig å vite hvem du er når du bare kaller deg gjest, gjest

[Gjest Gjest_Tonje_*]

Jeg synes du framstår som uansvarlig og muligens ganske så ung. Det er nesten så jeg lurer på om hele denne tråden bare er laget for å provosere.

Hvis du "hater" barn som du sier, så ville du ikke hatt noen problemer med å ta abort før det var for sent.

[Gjest heidrun]

Jeg synes du framstår som uansvarlig og muligens ganske så ung. Det er nesten så jeg lurer på om hele denne tråden bare er laget for å provosere.

Hvis du "hater" barn som du sier, så ville du ikke hatt noen problemer med å ta abort før det var for sent.

Man trenger da ikke være uansvarlig for å oppleve prevensjonssvikt, og å ikke oppdage graviditeten før det er for sent? Er det uansvarlig å ikke ville ta abort?

Om tråden er laget for å provosere er det sikkert bare bra, så lenge det er flere (deriblant meg selv) som opplever noen av de samme tankene. Dette er tydeligvis et tabu.

[Gjest nobilian]

Jeg synes du framstår som uansvarlig og muligens ganske så ung. Det er nesten så jeg lurer på om hele denne tråden bare er laget for å provosere.

Hvis du "hater" barn som du sier, så ville du ikke hatt noen problemer med å ta abort før det var for sent.

***

Det er fullt lovlig å være ung sist jeg sjekket.

Ansvar er noe som kommer med erfaring og utfordring, de fleste av oss har vært uansvarlige, og for mange har overgangen kommet nettopp i forbindelse med det første barnet.

TS har beskrevet hva hun mener med at hun hater barn, og derfra til abort er det lang vei, det ene har ingenting med det andre å gjøre. (Det burde være unødvendig å forklare.)

Om innlegget er skrevet for å provosere, har det tydeligvis likevel livets rett når man ser på reaksjonene som kommer.

Det er ingen automatikk i at man blir et oppkomme av morskjærlighet straks man blir gravid, det er mange som sliter med tvil rundt egne evner som forelder både før og etter fødsel, ikke alle opplever det å få barn som den største lykke. Det er synd at det er slik, fordi alle burde få lov å kjenne på den lykkefølelsen, men det er akurat like normalt og greit å IKKE bli overveldet av kjærlighet til barnet.

Det er tilfellet for mange at de ikke greier å glede seg, at de ikke bobler over i lykkerus, og det er utvilsomt en av de vanskeligste situasjoner en forelder kan komme i - man SKAL jo være så lykkelig.

Jeg synes TS virker som hun vil bli en god mor bare gjennom at hun i det hele tatt greier å reflektere så åpent over sitt eget "problem".

Talløse andre, derimot, som aldri var i tvil om hvorvidt de skulle bære fram, burde kanskje aldri ha gjort det.

[Gjest Gjest]

Dette er jeg uenig i.

Det er meget gode muligheter for deg og dine barn. Dere finner bare praktiske løsninger som passer din personlighet! Vi er alle forskjellige og du behøver ikke å la deg presse inn i et fastlagt mønster bare fordi "alle andre" gjør det.

Faren kan ha hovedomrsorgen: det jo flott! Så kan barnet/barna være hos deg etter avtale. Det kan fungere riktig så fint!

Bare tull at du må snakke med jordmødre og adoptere bort.

Enig

[Gjest mortil2]

Det er kjempefint for deg, men du bygger dessverre opp forventningen om at man skal verdens lykkeligste når man får barn. Dette gjør at veldig mange føler seg mislykkede som foreldre. Når den nevnte undersøkelsen sier at folk uten barn er mer lykkelige enn de som har barn, må man ta problemet seriøst.

Om man hater barn... og ikke vil ha det... er det vel kanskje ekstra viktig med prevensjon??!

[Gjest ieh]

Hvilken betydning har det at "resten bare er dritt", så lenge vedkommede synes sine egne barn er helt topp?

Yepp. Og det topper seg når slekta samler seg ved høytider med masse unger rundtom. Jeg er nok den verste onkelen i slekta men jeg holder da kjeft og lider meg gjennom det... Jæv** bortskjemte drittunger tenker jeg da med tilsvarende tanker om foreldrene som virkelig sliter da. Jeg fatter egentlig ikke at så mange orker å produsere unger når det kun er mora som står for oppdragelsen med en fraværende far som behandler ungene som ei bortskjemt bikkje. Det er nødt til å ende med tragedie,men men. Ungene blir nå som regel mer fornuftige med alderen da hvis de ikke har ADHD da.

[Gjest heidrun]

Om man hater barn... og ikke vil ha det... er det vel kanskje ekstra viktig med prevensjon??!

Det er det. Og det hadde TS gjort.

[Gjest ts]

***

Synes du har skrevet et godt innlegg om et vanskelig tema.

Tror ikke problemet er så uvanlig som mange later til å tro.

Jeg er riktignok mann, men jeg hatet også barn før jeg fikk mine egne. Jeg kunne fint se for meg å kaste hylende barn ut flyvinduet, jeg ønsket meg egne butikker for barnefamilier og jeg var en sånn ungene ikke tok kontakt med fordi de merket min motvilje mot dem.

I det private, altså, jobben som lærer var noe annet.

Jeg har nå to unger selv, og hater ikke lenger andres barn. Jeg reagerer like mye på skriking på busser og fly, men nå er det foreldrene til ungene jeg heller vil kaste ut.

Tror det "såkalte morsinstinktet" vil gjøre det meste av jobben med å forberede deg for morsrollen - det er derfor det er der. For meg og sambo var vendepunktene mange, f.eks første ultralyd, første hjertelyd, og selvsagt fødselen, hver av disse påtvang oss et nytt perspektiv vi rett og seltt ikke hadde vært i stand til å ta innover oss tidligere. Jeg påstår selvsagt ikke at du garantert vil bli klar for å bli mor, men det er sannsynlig at du vil oppleve gradvis tilknytning til ungen som er underveis.

Om du blir en god mor er heller ikke avhengig av om du føler den enorme babylykken, selv om det er det omverdenen gjerne signaliserer. Det viktige er å se og dekke barnets behov - noe du fint kan greie uten noe altoverskyggende morsinstinkt. Hvis du nå likevel skulle finne ut at du ikke takler å være mor, må du nesten like forbannet stå løpet ut det første året - barnets første leveår er uhyre viktig for dets videre liv, spesielt i forhold til dette med tillit/evne til tilknytning.

Til deg som mente at 95% av barn er dritt, husk at for hver drittunge finnes det normalt sett to drittforeldre..

Takk så mye for et av få reflekterte svar her inne. Da er det kanskje håp for meg likevel. Jeg begynner jo å bli tilknyttet til det som vokser inne i magen min, og jeg vil jo at barnet bare skal få det beste. Spørsmålet var vel egentlig om det var mulig å bli en god mor uten å like barn, og takket være ditt svar og de få andre her inne som er noenlunde ok og reflekterte fikk jeg i alle fall håp om at det er mulig.

Til dere andre:

Jeg vet ikke helt om hating blir helt det riktige ordet på mitt forhold til barn, men de er i samme kategori som ekstrem tåfis, gammel urin og andre ekle lukter: Man holder ut en stund, og man holder ut om man må, men i lengen vil man helst bare slippe unna. Jeg har aldri vært en av de jentene som synes babyer er morsomme eller søte, og kommer nok aldri til å bli det.

Og nei, det å ikke ville ta abort selv om man hater barn er ikke en selvmotsigelse. Det blir jo tross alt voksne av dem til slutt, og jeg kan ikke drepe en potensiell fremtidig voksen. Det er jo bare slemt, og et solid brudd på kardemommeloven som jeg lever etter til vanlig.

Har vært sammen med kjæresten i to år. Tror nok han tar det ganske rart hvis jeg plutselig skulle sagt "ja, nå flytter jeg ut slik at du kan bli alenefar, men vi er fortsatt kjærester altså". Sorry, virkeligheten funker ikke slik at det er mulig. Det å ha begrenset svangerskapspermisjon kunne kanskje vært et alternativ. Jeg tror jeg klarer å holde ut om jeg kommer meg ut litt i blant også.

Men...kommer griningen til å gå meg like mye på nervene som det gjør nå på t-bane også videre? Jeg har vurdert å gå med konstant ørepropper. Da kan man i det minste klare å få det ned på et komfortabelt nivå.

[Gjest ts]

Du er sikker på at du ikke bare er livredd og vettskremt ?

Hvis du ikke klarer å ta abort, så tror jeg ikke noe på at du hater barn.

Jeg tror det vil forandre seg når tiden går, du blir mer vant til situasjonen og barnet kommer til verden:)

Mulig du har rett faktisk. Jeg er jo livredd. Jeg vil jo bli en god mor, jeg er redd for å føde, for å ødelegge musklene nedentil etterpå, for å ikke strekke til, for at barnet ikke skal få en sikker tilknytning....og til og med for å kunne skade ungen når den griner, fordi lyden går meg på nervene, selv om jeg vet jeg aldri ville gjort det. Og ikke minst for de fremtidige lekekameratene til ungen da. Mer grining og støy. Grøss.

[LilleBille]

Mulig du har rett faktisk. Jeg er jo livredd. Jeg vil jo bli en god mor, jeg er redd for å føde, for å ødelegge musklene nedentil etterpå, for å ikke strekke til, for at barnet ikke skal få en sikker tilknytning....og til og med for å kunne skade ungen når den griner, fordi lyden går meg på nervene, selv om jeg vet jeg aldri ville gjort det. Og ikke minst for de fremtidige lekekameratene til ungen da. Mer grining og støy. Grøss.

Du høres ut som rimelig mange andre nygravide - hvor ting kjennes voldsomt ut. Det aller meste går seg til underveis - og det er utrolig hva vi venner oss til både av grining og lukter (jeg klarte feks. ikke å skifte bleier på barn uten å kaste opp - men med mine egne var det aldri noe problem)

[Gjest heidrun]

Men...kommer griningen til å gå meg like mye på nervene som det gjør nå på t-bane også videre? Jeg har vurdert å gå med konstant ørepropper. Da kan man i det minste klare å få det ned på et komfortabelt nivå.

Jeg har iallefall tenkt å kjøpe hørselsvern med radio

Dersom det blir masse bæring og hyling skal jeg i det minste ha kvalitetslyd på øret. Og så kan samboeren låne det når han skal sove på natta.

Ellers godt å høre at du er ved godt mot!

Jeg begynner å nærme meg termin nå, og begynner å bli mentalt forberedt på å fa barn (så mye som det går an for en som ikke aner hva som venter). Mine våpen for barsel- og småbarnstida er:

1. Et sterkt ønske om å gi barnet best mulig oppvekstvilkår.

2. Sunn fornuft og evnen til å sette meg inn i nye saker.

Hvis morsinstinktet kicker inn ser jeg på det som en stor bonus, men uansett skal jeg klare å ta meg av barnet til det er så stort at jeg synes at det er interessant (i tilfelle jeg ikke synes at babyen er interessant (har tatt høyde for alle eventualiteter ))

[Xtra_lilje]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver; ts.Selv om jeg ikke vil gå så langt og si at jeg hater barn, så er barn noe jeg helst vil unngå, og har aldri vært en av dem som faller i staver over søte babybilder.. vis meg et bilde av en kattunge derimot! Det "verste" synes jeg, er foreldres forventninger til at alle synes det er toppen av lykke å få en snørrete, møkkete, makkete unge plassert på fanget som stikker sine seige, klissete fingre opp i nesen og ørene mine, og så smiler foreldrene stolte over sitt avkom mens de venter på at jeg skal falle i staver og bedyre for en skjønn unge de har.

[sistesjanse68]

Jeg kan garantere deg at du ikke kommer til å hate ditt/dine egne barn.

Jeg har det litt på samme måte som deg. Kan ikke utså unger som skriker.

men jeg elsker mine barn ubetinget (har 3 stk i tenårene)

Når de var små aksepterte jeg ikke sutring og skriking som var ubegrunnet.

Når et barn gråter for at det er lei seg eller har slått seg vil du automatisk trøste det. Mine barn var kjempesnille. Lagde aldri bråk på T bane butikker osv.

Venter nr 4 nå og gleder meg vilt.

[Gjest heidrun]

Jeg kan garantere deg at du ikke kommer til å hate ditt/dine egne barn.

Jeg har det litt på samme måte som deg. Kan ikke utså unger som skriker.

men jeg elsker mine barn ubetinget (har 3 stk i tenårene)

Når de var små aksepterte jeg ikke sutring og skriking som var ubegrunnet.

Når et barn gråter for at det er lei seg eller har slått seg vil du automatisk trøste det. Mine barn var kjempesnille. Lagde aldri bråk på T bane butikker osv.

Venter nr 4 nå og gleder meg vilt.

Hvordan klarte du det?

[sistesjanse68]

Hvordan klarte du det?

Ikke spesielt vanskelig det. Man er veldig konsekvent når man har lav terskel for sutring.

Feks: Ikke respondere postivt på sutring; Når barn spør om ting på sutremåten eller bare skriker i vilden sky så har jeg spurt 10 ganger "fortell på en ordentlig måte hva du vil ha hjelp til". Dersom de ikke har gjort det etter feks 3 eller 10 ganger (avhenger selvsagt av barnets dagsform) Har jeg fortsatt mine egne gjøremål og ignorert skriking fullstendig frem til de kommer av seg selv og spørr på en skikkelig måte.

Når de var mindre sa jeg rett å slett "neeei)" på en streng måte hvis de begynte å sutre. (frem til ca 1 år)

Så har de aldri fått godteri i butikken, utenom lørdager. Eller at vi har avtalt det på forhånd.

Dette fungerer også på mine nieser og nevøer. Er veldig greie når jeg passer de. (men jeg går for å være den "strenge tanten")

Ellers er å si at jo greier barna er mhp skrik og gråt jo lettere er det å ta de med på hyggelige ting. Så barna mine og jeg har vært masse på besøk og i badeland og parker ferier forøvrig. Helt uproblematisk!!

Også er det veldig hyggelig å få kommentarer som "du verden så veloppdragne og høflige barn":-)