Jeg hater barn...

[Gjest *Mim*]

Hvor gammel er du ?? Og har studier vist at kvinner som ikke har barn er lykkeligere??? Er det sant??

Ja.

Jeg synes det er bra at du er ærlig.

For min del var jeg ikke spesielt opptatt av barn før jeg fikk mine egne. Likte ikke andres noe særlig, men hate gjorde jeg ikke. Alt forandret seg likevel veldig da jeg fikk mitt eget barn. Hold mulighetene åpne for at det kan bli annerledes enn du tror! Jeg tror du undervurderer tilknytningen du får til ditt eget barn. Men er du sikker på dette, og virkelig avskyr barn, bør du kanskje vurdere adopsjon.

Lykke til!

[Pest]

Syns det blir litt merkelig å bruke ordet "hater" For meg er det en umulighet å hate noen jeg ikke har ett eller annet slags forhold til, som en hel gruppe med mennesker.

Jeg liker ikke barn, men har tre selv, og jeg elsker dem. Jeg liker forsåvidt de barna jeg kjenner (de fleste) men generellt så liker jeg ikke barn. De er bråkete, grinete, frekke osv.

Men det blir faktisk noe helt annet med ditt eget, tro det eller ei:)

Jeg synes det virker som om alt for mange har hengt seg opp i ordlyden.

Det var muligens et dumt ordvalg av TS, men om du ikke er overbegeistret for barn, synes de er travle, masete, gnålete og ikke kunne tenkt deg barn selv. Så lurer jeg på om det føles ganske sterkt når en sitter der og er gravid.

Så se bort fra begrepet "hat", TS er gravid og sitter der helt alene med mange negative følelser rundt det å få barn og hun tør ikke dele dem med barnefaren. KG må da kunne bidra med noe konstruktivt så mange kloke hoder som her er.

For min egen del, så var jeg livredd for å få barn. Jeg var ikke sikker på om jeg taklet utfordringen, alt offeret det krevde. Om jeg var tålmodig nok, snill nok, altoppofrende og i det hele tatt et bra nok menneske til å ta meg av noen som trenget meg. Jeg var virkelig lamslått.

Det har nok ført til at jeg virkelig jobber knallhardt for å gjøre alt riktig. Finne den rette balansen for å få veltilpasse barn og innimellom så opplever jeg at jeg får bekreftelsen jeg trenger. Barna mine er lykkelig og jeg er en god mor.

Kanskje det er de beste de som tør å tvile på seg selv, de som ikke trenger å bevise for omverden at de er best. De som tør å tenke tanken på at de kanskje ikke passer til dette. Kanskje all usikkerheten vil gjøre deg sterkere og bedre egnet. Kanskje du trenger å tenke godt over hva det innebærer å bli mor og kanskje det kan føre til at du tør å velge en annerledes løsning der far tar hovedansvaret?

Jeg vil anbefale deg å snakke med jordmoren din, for å forebygge fødselsdepresjoner og kanskje være ærlig med barnefaren. Men tenk godt gjennom hva og hvordan du vil fortelle at du egentlig ikke er veldig giret på å få barn. For viktigst av alt tror jeg det er at du ikke blir sittende alene med tankene og følelsene du har nå. For alle parter sin del.

(Og det er mange som ikke ønsker seg barn, noen av dem har fått barn og blitt superforeldre og noen lever lykkelig barnløse. Så du er lagt fra alene om tankene.)

[Gjest Gjest]

Om du virkelig mener det du har skrevet tror jeg det kanskje er lurest for deg å enten gi omsorgen til barnet til faren eller adoptere den bort. Et lite barn krever MYE tålmodighet og besinnelse, og om du fra før blir irritert bare fordi de er barn, vil det bli en kraftig prøvelse for deg. Spesielt om du ikke treffes av den store morskjærligheten ved første blikk...

[Gjest Gjest nå]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har aldri likt barn, men kom likevel til et punkt der jeg ønsket mitt eget. Så sant du ikke feiler noe alvorlig rent mentalt, så vil du bli glad i ditt eget barn.

Jeg elsker fortsatt kun mitt eget, og synes andres barn er mindre pene, bråkete og fulle av snørr.

Men jeg tror det kan være en god i de å snakke med noen om dette, feks jordmor eller lege. Så slipper du å stresse med disse tankene og få et bedre svangerskap. Lykke til:)!

[Gjest Gjest]

Om du virkelig mener det du har skrevet tror jeg det kanskje er lurest for deg å enten gi omsorgen til barnet til faren eller adoptere den bort. Et lite barn krever MYE tålmodighet og besinnelse, og om du fra før blir irritert bare fordi de er barn, vil det bli en kraftig prøvelse for deg. Spesielt om du ikke treffes av den store morskjærligheten ved første blikk...

Dette er jeg uenig i.

Det er meget gode muligheter for deg og dine barn. Dere finner bare praktiske løsninger som passer din personlighet! Vi er alle forskjellige og du behøver ikke å la deg presse inn i et fastlagt mønster bare fordi "alle andre" gjør det.

Faren kan ha hovedomrsorgen: det jo flott! Så kan barnet/barna være hos deg etter avtale. Det kan fungere riktig så fint!

Bare tull at du må snakke med jordmødre og adoptere bort.

[Guinevere]

Så du sitter med fasiten på hvordan alle skal føle deg, for det er helt umulig for noen å føle noe annet enn det du gjør? Du blir kvalm av de som mener det er sukkersøtt, men har ikke de lov til å mene det? Du forstår de som tenker som deg, og de er i dine øyner realistiske.

Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg elsket alle mine barn før de kom ut, men kjærligheten til dem ahr bare blitt sterkere og sterkere med årene. Jeg ville gjort alt for de da de var inne i magen min, og er det sukkersøtt i dine øyne så får det være det.

Til ts:

Jeg tror kanskje du kan forandre mening når du får barnet ditt på magen, men føler du fortsatt det samme når barnet har kommet bør du kanskje vurdere om du er riktig å ha i livet til barnet ditt. Barn merker fort om de ikke er ønsket, selv om du kanskje ønsker med hele deg at du skulle følt noe annet.

Det er kanskje en mulighet å adoptere bort barnet også, om både du og faren blir enige. Nå virker det jo slik at han gleder seg, og da er kanskje ikke det et alternativ. Uansett så ønsker jeg deg lykke til, og håper du får en kjærlighet til barnet ditt som bare en mor kan ha.

Skriver under på hvert ord. TS: Det du føler, det føler du, du er sikkert ikke den første. Det kan godt hende det forandrer seg, så ikke ta sorgene altfor mye på forskudd. Men, som Piper skriver, dersom det IKKE forandrer seg når barnet er født, så bør du nok ta saken opp til vurdering. Barn skal være ønsket og elsket. Jeg vil også ønske deg lykke til.

[Ritz]

Du er sikker på at du ikke bare er livredd og vettskremt ?

Hvis du ikke klarer å ta abort, så tror jeg ikke noe på at du hater barn.

Jeg tror det vil forandre seg når tiden går, du blir mer vant til situasjonen og barnet kommer til verden:)

[Gjest Gjest]

Hei. Når jeg ser på min datter og min sønn så minner de meg på at livet er verdt å leve. Jeg har aldri vært mere lykkelig enn da jeg fikk mine barn.

I tillegg viser jo studier at personer uten barn er lykkeligere.

[Gjest ieh]

Ingen fare. Jeg syns andres barn er ufyslige og har alltid synes det. Har selv 3barn og de er toppers men har ikke behov å omgås andres barn. Utrolig mange bråkete og bortskjemte barn i denne verden.. Jeg tror at jeg kan tåle å omgå kanskje 5% av andres unger da de er veloppdragne og høflige mens resten er bare dritt...

[Vodecka]

Ingen fare. Jeg syns andres barn er ufyslige og har alltid synes det. Har selv 3barn og de er toppers men har ikke behov å omgås andres barn. Utrolig mange bråkete og bortskjemte barn i denne verden.. Jeg tror at jeg kan tåle å omgå kanskje 5% av andres unger da de er veloppdragne og høflige mens resten er bare dritt...

Åssen kan du si at "resten en bare dritt"!?

Ja, det er mange bortskjemte unger osv, men hvem har gjort de sånn?? Jeg skylder mye på foreldre. Liker heller ikke unger som er uhøflige og bortskjemte, men da går jeg vekk.

Til TS. Er som mange skriver, selv om ikke en liker andre unger så vil du fort oppdage at morsfølelsen kommer snikende, tror jeg. Hvis ikke, syns jeg du burde snakke med jordmor om det.

[Ingwe]

Fytti, så mye usympatisk her!

Skal jeg begynne å tenke hver gang jeg er på lekeplasser, o.l. at de fleste foreldrene som er der ikke fordrar barnet mitt, kun liker sitt eget? Han er for liten til å være en "frekk, liten drittunge", men er aktiv og kan være ganske så høylytt.

Kjenner at jeg blir stresset...

Jeg er ikke overstadig interessert i andre barn jeg heller (slik jeg heller ikke er i andre, voksne mennesker), men jeg misliker de da ikke automatisk?!? Dersom barn gråter på tog, fly, buss o.l, tenker jeg bare at det er deilig at det ikke er mitt barn denne gangen, og sender medfølende tanker til foreldrene.

[Gjest MåneSkygge]

Fytti, så mye usympatisk her!

Skal jeg begynne å tenke hver gang jeg er på lekeplasser, o.l. at de fleste foreldrene som er der ikke fordrar barnet mitt, kun liker sitt eget? Han er for liten til å være en "frekk, liten drittunge", men er aktiv og kan være ganske så høylytt.

Kjenner at jeg blir stresset...

Jeg er ikke overstadig interessert i andre barn jeg heller (slik jeg heller ikke er i andre, voksne mennesker), men jeg misliker de da ikke automatisk?!? Dersom barn gråter på tog, fly, buss o.l, tenker jeg bare at det er deilig at det ikke er mitt barn denne gangen, og sender medfølende tanker til foreldrene.

Veldig enig i det du skriver.

[Gjest mortil2]

Det hun skriver er at hun hater barn, og med det mener hun VIRKELIG hate... det er jo et veldig sterkt ord å bruke om man ikke mener det... dette er tydeligvis noe hun har følt over lengere tid, ikke bare etter hun fant ut at hun var gravid.. om hun mener hate er en annen ting... man kan ikke gå ut i fra at hun mener noe annet enn det hun faktisk skriver..

Barn er små uskyldige mennesker, som ikke kan noe når det gjelder oppførsel eller hva man kan si og ikke... det er vårt ansvar som foreldre å lære de disse tingene, og jeg ser mange mødre både unge og godt voksne som "driter" i ungene sine når de er ute blandt mennesker.. sitter å snakker i mobil og bryr seg ingenting om hva sin egen unge gjør, ser på nyeste moten eller sitter på kafe med veninner og snakker om helgas fest... disse tingene er så klart normalt, MEN når man har med seg barnet sitt ut og foreldrene lar ungene sine gjøre akurat det de vil uten å bli snakket til, så klart de lærer seg til å bli "uoppdragne drittunger"... Jeg synes vel heller synn på de, at de har fått den oppdragelsen de har fått..

Det å bli forelder, krever MYE av seg selv, jeg var selv 19 når jeg fikk mitt første barn, og hadde så klart tvil til meg selv om dette var noe jeg ville klare, men jeg har aldri hatet barn..

Hvor lenge har du og barnefaren vært sammen?

Du burde absolutt være ærlig med han, kanskje han er den rette personen til å hjelpe deg gjennom disse følelsene dine.. kanskje en ide å snakke med jordmor, og at barnefar kanskje kan være med på en av timene hvis han ikke helt forstår hvorfor eller vet hva han skal gjøre...

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Dette er jeg uenig i.

Det er meget gode muligheter for deg og dine barn. Dere finner bare praktiske løsninger som passer din personlighet! Vi er alle forskjellige og du behøver ikke å la deg presse inn i et fastlagt mønster bare fordi "alle andre" gjør det.

Faren kan ha hovedomrsorgen: det jo flott! Så kan barnet/barna være hos deg etter avtale. Det kan fungere riktig så fint!

Bare tull at du må snakke med jordmødre og adoptere bort.

Om hun mener det som står i første innlegg mener jeg at hun faktisk burde gi fra seg hovedomsorgen for barnet, som jeg skrev i mitt innlegg. "Meget gode muligheter" når hun sier hun hater barn synes jeg er vel optimistisk. Joda, det kan sikkert gå bra om hun jobber for det, men om hun egentlig ikke er interessert i å få barn tror jeg kanskje at barnet har det bedre hos noen som ikke hater det.

[Gjest nobilian]

***

Synes du har skrevet et godt innlegg om et vanskelig tema.

Tror ikke problemet er så uvanlig som mange later til å tro.

Jeg er riktignok mann, men jeg hatet også barn før jeg fikk mine egne. Jeg kunne fint se for meg å kaste hylende barn ut flyvinduet, jeg ønsket meg egne butikker for barnefamilier og jeg var en sånn ungene ikke tok kontakt med fordi de merket min motvilje mot dem.

I det private, altså, jobben som lærer var noe annet.

Jeg har nå to unger selv, og hater ikke lenger andres barn. Jeg reagerer like mye på skriking på busser og fly, men nå er det foreldrene til ungene jeg heller vil kaste ut.

Tror det "såkalte morsinstinktet" vil gjøre det meste av jobben med å forberede deg for morsrollen - det er derfor det er der. For meg og sambo var vendepunktene mange, f.eks første ultralyd, første hjertelyd, og selvsagt fødselen, hver av disse påtvang oss et nytt perspektiv vi rett og seltt ikke hadde vært i stand til å ta innover oss tidligere. Jeg påstår selvsagt ikke at du garantert vil bli klar for å bli mor, men det er sannsynlig at du vil oppleve gradvis tilknytning til ungen som er underveis.

Om du blir en god mor er heller ikke avhengig av om du føler den enorme babylykken, selv om det er det omverdenen gjerne signaliserer. Det viktige er å se og dekke barnets behov - noe du fint kan greie uten noe altoverskyggende morsinstinkt. Hvis du nå likevel skulle finne ut at du ikke takler å være mor, må du nesten like forbannet stå løpet ut det første året - barnets første leveår er uhyre viktig for dets videre liv, spesielt i forhold til dette med tillit/evne til tilknytning.

Til deg som mente at 95% av barn er dritt, husk at for hver drittunge finnes det normalt sett to drittforeldre..

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg har et alvorlig problem, eller, en bekymring kan jeg kanskje si. Sannheten er den at jeg hater barn. Jeg kan ikke fordra dem, og når de gråter på buss og t-bane har jeg mest lyst å skyte meg selv, ungen eller begge to, selv om jeg såklart aldri ville gjort det. Og når jeg sier hate, så mener jeg HATE. Dette er veldig vondt for meg å innrømme, for jeg er kjent som kjempesnill ellers, og jeg vil virkelig bli en bra mor når den tid kommer. Et barn fortjener et godt hjem, og en god mor. Men, jeg vet ikke om jeg kan bli det!

Barn irriterer meg bare veldig, rett og slett, og jeg synes de er totalt uinteressante. Jeg har ingenting til overs for dem i det hele tatt, og når andre jenter snakker om babyene sine må jeg virkelig fake interesse for å ikke falle helt ut av samtalen. Jeg synes de støyer, snakker med skjærende stemme, er plagsomme og rett og slett forferdelig kjedelige. En gigantisk byrde. I tillegg viser jo studier at personer uten barn er lykkeligere. Og jeg vil jo ikke føle det slik! Jeg vil være en av de jentene som synes babyer er søtere enn hundehvalper, og som gleder seg til å bli mamma.

Nå som jeg i tillegg har klart å bli gravid etter prevensjonssvikt og abortgrensa er utgått (og abort hadde vært uaktuelt likevel, siden jeg ikke hadde klart å ta livet av et barn), så sitter jeg jo her da, og lurer på hvordan i all verden dette skal gå. Jeg er veldig omsorgsfull av meg, og kjæresten, som gleder seg veldig til å bli far, sier at han er helt sikker på at jeg blir en kjempegod mor. Men...han vet jo ikke noe om at jeg hater barn da.

Jeg kunne godt tenke meg å bli helgemamma, hvis jeg bare hadde fått barnet i små doser i gangen kunne det gått bra. Men, da mister jeg jo kjæresten igjen.... Crap.

Er det håp for meg egentlig? Vil det såkalte morsinstinktet kicke inn etter hvert? Vil jeg slutte å hate barn når jeg får mitt eget? Er det noen av dere som har vært slik som meg som kan fortelle om hvordan det gikk etter fødselen?

har du vurdert adopsjon????

Du kunne tenke deg barnet i små doser,men da mister du kjæresten.....her skurrer det hos meg. Mer tanke for å miste kjæresten ,enn barnet.

Søk time til psykolog. Å lese om deg, minner meg på hvor viktig det er med prevansjon

[Gjest heidrun]

Hei. Når jeg ser på min datter og min sønn så minner de meg på at livet er verdt å leve. Jeg har aldri vært mere lykkelig enn da jeg fikk mine barn.

Det er kjempefint for deg, men du bygger dessverre opp forventningen om at man skal verdens lykkeligste når man får barn. Dette gjør at veldig mange føler seg mislykkede som foreldre. Når den nevnte undersøkelsen sier at folk uten barn er mer lykkelige enn de som har barn, må man ta problemet seriøst.

[Gjest heidrun]

Hvor gammel er du ?? Og har studier vist at kvinner som ikke har barn er lykkeligere??? Er det sant??

Hvor gammel er du??

Åpne øynene og se at andre kan ha andre oppfatninger enn deg selv.

[Gjest Gjest]

har du vurdert adopsjon????

Jeg fatter ikke hvordan så mange kan foreslå dette. Overser dere fullstendig at barnet har en far, og at han ønsker seg barnet?

Forøvrig ville jeg ikke tatt noen avgjørelser før barnet er født, og du ser hvordan det går. Mye kan endre seg da. Gi det minst ett år.

Jeg er heller ikke spesielt "glad i barn" (idiotisk uttrykk forøvrig, barn er da ikke noe man er glad i som en gruppe, akkurat som man ikke "hater" dem som en gruppe heller). Det dreier seg om individer, blir man kjent med dem, liker man noen bedre enn andre, og sine egne aller best. Jeg skjønner ikke hvordan livet mitt skulle vært hvis jeg ikke hadde hatt barna mine.

[prinzess]

Håper virkeligen at du klarer av at få kjærlighet til ditt barn under graviditeten.

Ellers så tror jeg at det er best at du ikke har med ditt barn å gjøre i det hele tatt, en mor som hatar sitt barn... Makan til umodenhet...