Samlivsbrudd og barnefordeling

[jolie]

Tråden er ryddet.

-jolie (mod)

[Gjest Gjest]

På et diskusjonsforum er det ganske vanlig at man får svar fra andre enn den man spurte. Det er mange debattvillige folk her, naturlig nok.

Greit nok, men det ser unektelig litt merkelig ut når man spør om meningen til en spesifikk bruker, så skal andre svare hva de mener.

Blir også litt merkelig at man skal diskutere et direkte rettet spørsmål til den spesifikke brukeren.

Hva er vitsen med å svare på sånne spørsmål? Jeg som sørsmålsstiller får ikke noe ut av det. Hvem mener du får noe ut av sånn praksis?

ps. Nå spør jeg direkte den jeg siterte for å forstå hva vedkommende mener. Hva andre mener er vel da i denne settingen irrelevant?

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg er en fersk mor som trenger litt råd fra noen med erfaring!! Samboeren og jeg skal ha en pause i forholdet. Dvs at vi flytter fra hverandre og starter på nytt hver for oss, men treffer ikke andre i mellomtiden. Vi har en liten jente på 6 mnd som vi begge ønsker det beste for.

Det er jeg som har fått svekkede følelser for samboeren og har bedt om denne pausen. Dette er vi enige om at er det beste. Vi begge ønsker å ha et godt samarbeid, men det oppstår gnisninger ift barnefordelingen. Hittil har vi tatt det oss imellom uten å involvere mekler. Jeg har bodd litt hos foreldrerne mine.

Det som er vondt for oss begge er å være fra jenta vår, ingen vil det. Samboeren krever 50 prosent, ellers vil ikke samarbeidet fungere godt lenger. Også må vi dele permisjonen min og jeg må få meg jobb for å kunne betale for bolig. Jeg sliter med å innse alt sammen. Vet at det er like ille for far å være fra barnet, men jeg klarer det rett og slett ikke. Hva mener dere med erfaring er det beste?

Finnes det noen lover ift dette? Bør jeg kontakte noen, advokat? Skal det være en som har hovedansvaret når barnet er så lite? Hvis jeg skulle si hva jeg mener er best så hadde det vært at jeg som er mor sammen med barnet mest. Hittil er det jeg som har tatt meg av det meste selv om samboeren fint klarer dette. Tenker at samboeren kan ha henne to kvelder og evt netter iløpet av hverdagene og en hel dag og natt i helga. Jeg må kansje jobbe uansett? Dette er vondt, men mest av alt fordi jenta vår mister stabilliteten. Vurderer å forbli i forholdet og bo med en person jeg ikke føler noe for, fordi alt annet virker for tøft.

Hvordan skal jeg klare meg økonomisk. Hadde håpet å ha tulla hjemme (ikke i barnehage) de første to/tre årene, men skjønner nå at den drømmen ikke vil gå i orden hvis forholdet til samboeren tar slutt.....

Trenger litt hjelp jeg

Her har du en far so stiller opp for sitt barn. Et veldig bra utgangsp.

Ingen vil, du klarer ikke....skriver du. Nå tenker du på deg selv. Dere skal ta utgangspunkt i hva som er best for barnetike hva som er best for dere som foreldre.

Du skriver at dere skal ha pause i forholdet. Det vil si at dere ikke har det endelIige bruddet. Syns dere skal legge opp til at det kansje ordener seg i første omgang, så lenge pausen varer. Viktig at barnet knytter nærhet til far også så liten som hun er.

Om bruddet blir endelig senere, så er det viktig for barnet å ha tilknytning til far.

[Gjest Gjest_sr_*]

Jeg skal ikke gå inn på en diskusjon om hvorvidt dette er typisk. Det er ikke relevant her. Det som er relevant her, er hva som er best for dette barnet.

Bare det at far i det hele tatt foreslår en 50/50 deling for et seks måneder gammelt barn, og i tillegg sier at noe annet vil gå ut over samarbeidet, sier meg at han ikke har barnets beste i fokus her.

Eg trudde at når det er mulig for far å ha permisjon for å lære barnet sitt å kjenne var dette til barnets beste, og da skal mor være i arbeid og ikkje henge over far skulder. Så fordi mor er lei av far, så skal barnet og far måtte ta dette tapet med å ikkje få bli kjende med kvar andre for di vi mødre meiner det er best for barnet å sitte på mors fang til dei blir 4 år. Det er mange som lar besteforeldre passe barn under 1 år i fleire dag og reiser på ferie, da er det ingen som kjem med peikefingeren og seier at barnet lid.Kva er da forskjela med å være hos far??????

[Gjest heidrun]

Stakkars, stakkars barn.

Hvem er viktigst her, barnet eller faren? hvem sine rettigheter bør en være mest ute etter å beskytte - barnets eller farens?

Hvem er viktigst her, barnet eller faren, eller moren??

Samlivsbrudd skal ikke unngås for enhver pris, men jeg mener at når barnet er under året, får foreldrene værsågod legge egne behov til side og holde fasaden for barnets skyld. Her er det kun snakk om å holde ut i 6 måneder før ungen er ett år gammel!

Amming og tilknytning til BEGGE foreldrene kan da umulig være mindre viktig enn det å slippe å måtte forholde seg til en eks? Jeg ser da bort fra forhold med psykisk eller fysisk mishandling.

[Gjest Gjest]

Hvem er viktigst her, barnet eller faren, eller moren??

Samlivsbrudd skal ikke unngås for enhver pris, men jeg mener at når barnet er under året, får foreldrene værsågod legge egne behov til side og holde fasaden for barnets skyld. Her er det kun snakk om å holde ut i 6 måneder før ungen er ett år gammel!

Amming og tilknytning til BEGGE foreldrene kan da umulig være mindre viktig enn det å slippe å måtte forholde seg til en eks? Jeg ser da bort fra forhold med psykisk eller fysisk mishandling.

Når barnet er så lite, er det viktigst at barnet har nær tilknytning til moren. Faren må derfor akseptere at barnet i hovedsak er hos mor til det er stort nok til å kunne komme på besøk. Det at mor skal tortureres i månedsvis med å måtte bo sammen med en mann hun ikke orker å være sammen med, er helt uakseptabelt. Når bruddet er et faktum, må mor ha krav på å slippe stadig å måtte forholde seg til barnefaren.

[Rosenrød]

Hehe, så da menes det at morens behov er viktigere enn barnets, mens farens behov IKKE er det?

[Gjest li]

Hehe, så da menes det at morens behov er viktigere enn barnets, mens farens behov IKKE er det?

Stakkars lille unge som skal utsettes for dette sier jeg også......

Hvis faren ikke kan klare å se sin datters beste bør nesten mor og far svelge et par kameler og klare å være venner og bo sammen i et halvt år til, til ungen er så stor at hun er over den verste separasjonsangsten. Jeg hadde MYE heller holdt ut en stund til i et dødt forhold en stund til enn å utsette min datter for utrygge rammer. (forutsatt at det ikke var snakk om et forhold der det forekom mishandling eller lignende) Det er tross alt kun snakk om noen måneder, ikke resten av livet. Sier meg enig med heidrun, jeg, asså.

Det ER IKKE farens ELLER morens behov som er interessante her, det er jo barnets.

Gå for all del til familievernkontoret og få råd av dem. Du trenger hjelp av fagfolk, de kan også hjelpe med å snakke med faren til barnet.

[Gjest Gjest]

Det er mange som lar besteforeldre passe barn under 1 år i fleire dag og reiser på ferie, da er det ingen som kjem med peikefingeren og seier at barnet lid.Kva er da forskjela med å være hos far??????

Det er mulig det er mange som gjør det, men jeg ville aldri gjort det.

Så små barn takler ikke fravær fra hovedomsorgsperson i flere dager. De takler heller ikke stadige bytter av hovedomsorgsperson.

Dette er fagfolk enige om. Det burde ikke være så aldeles forferdelig vanskelig for den som ikke har vært hovedomsorgsperson for barnet å forstå det, og å sette barnets behov først, frem til barnet er modent nok til å takle flyttinger.

Men nei, her er det jeg, jeg, og mine rettigheter først. Sånn tenker ikke en god forelder.

[Gjest Gjest]

Nå er jeg fryktelig politisk ukorrekt her, men det er faktisk mor som har bært frem barnet og hatt den nærmeste kontakten med det i de påfølgende månedene. Deres tilknytning til hverandre skal man være forsiktig med å tukle med på nåværende tidspunkt.

Dermed må far finne seg i besøkssamvær inntil videre. Det er engang sånn at mor føder barn og ammer/gir nærhet. Far kan ikke matche dette.

Jeg er ellers en stor tilhenger av delt omsorg, når barnet er større.

[Gjest heidrun]

Når barnet er så lite, er det viktigst at barnet har nær tilknytning til moren. Faren må derfor akseptere at barnet i hovedsak er hos mor til det er stort nok til å kunne komme på besøk. Det at mor skal tortureres i månedsvis med å måtte bo sammen med en mann hun ikke orker å være sammen med, er helt uakseptabelt. Når bruddet er et faktum, må mor ha krav på å slippe stadig å måtte forholde seg til barnefaren.

Her er det vel ikke snakk om tortur? Det handler om at når en setter et barn til verden, bør man kunne se såpass langt fram at man ikke går lei av kjæresten sin 6 måneder etter fødselen. Og om man skulle velge feil fraskriver man seg ikke konsekvensene av det.

Jeg snakker ikke spesifikt til deg TS her, fordi jeg vet ikke hva som er årsaken til deres brudd. Jeg synser litt på generelt grunnlag.

[Gjest Gjest_Helene_*]

Jeg synes ikke at det er rart at far vil tilkjempe seg delt omsorg/bosted fra første stund. Den som får hovedomsorgen sitter med stor makt. Vedkommede kan flytte til en annen kant av landet med barnet om hun vil. I tillegg må samværsforelder må gå via rettsvesnet for å prøve å stoppe dette. Samværsforelder må også gjennom rettsvesnet for å få en annen samværsordning hvis det ikke kommer til enighet med omsorgsforelder. Noe som ikke anbefales da dette er en stor påkjenning og øker konfliktnivået for alle parter. I tillegg er en omgang i retten så kostbart, at det ikke er alle som har råd til den utgiften. Trådstarter skal jo allerede nå flytte 3 mil fra far.

Så man kan spørre seg, hva er det beste for barnet i lengden? Det er ikke mulig å spå i fremtiden, men at man vil gardere seg mot at barnet skal miste kontakten eller få for lite kontakt med en forelder har jeg STOR forståelse for.

Jeg trenger faktisk bare å lukke øynene og tenke på at jeg er faren i dette tilfellet og sette meg inn i hans situasjon. Og dermed kommer jeg frem til at jeg ville synes det var best for barnet i lengden at jeg ikke gir fra meg all kontroll. Heller delt omsorg og risikofaktorene ved det, enn risikofaktorene ved at mor kan flytte eller at barnet får alltfor liten kontakt med far.

[Villa2000]

Nå kan man vel ha delt omsorg og samtidig dele samværet ulikt?

Jeg ble selv nektet samvær med min sønn i flere måneder og fikk først ha ham noen timer da han var halvåret. Før det så fikk jeg se ham to ganger under oppsyn av mor.

Jeg skal hilse og si at det gikk veldig raskt fra jeg var en lykkelig nybakt pappa til å møte låste dører og telefoner som ikke ble tatt. For alle mødre som lurer på hva dem har lov til så kan dere trøste dere med at dere har lov til ALT! Det er nemlig ikke en eneste myndighet eller lov i dette landet som hindrer dere å nekte faren samvær. Skulle det komme opp i advokatmøte eller mekling så er det bare å lyve og si at han brøt avtaler etc.

Det virker som at det er en fast regel at dersom man ønsker samvær med sitt barn så er man vanskelig og vil man ikke ha samvær så bryr man seg ikke.

Man kan diskutere frem og tilbake i det uendelige, men så lenge det ikke finnes noen fasit så er det nytteløst. Inntil den dagen at domstolen virelig går inn og lager skikkelige regler for dette så vil det bli meklinger, rettsmøter, rettsaker og store konflikter som vil gå langt mer inn på barna enn om dem er 40% med pappa eller 50% med pappa!

Når mor og far skiller lag så er dem svær sjelden i en situasjon der dem klarer å forholde seg objektiv til fordeling av samvær med sitt eget barn. Slik som det er i dag så har man sagt at mor er den som er mest med barnet og dermed er mest knyttet til barnet.

Hvordan i huleste kan menn vinne mot dette? Hvordan i alle dager skal vi klare å vinne frem for mer samvær når vi har tapt fra dag en?

Kan vi ikke heller bli enige om at barnet skal være mest hos mor fra 0 til ca 1 år men at mor og far allikevel har delt omsorg? På den måten så vil far bli inkludert og regnet som en likeverdig samtidig som at barnet får ammet ferdig og slipper å bli noen "kasteball" i ung alder.

Hvorfor kan man ikke gjennomføre dette?

En annen ting er at når barnet kommer i en alder på 10-12 år så skal det tas hensyn til dets ønsker. Dersom barnet ikke ønsker å besøke en av foreldrene så skal det tas på alvor, samtidig som man skal ta på alvor dersom det vil være mer sammen med en av foreldrene.

Dette blir nemlig ikke praktisert i dag. barnet blir ike hørt i dag når det gjelder slikt og uansett hvor mye barnet griner og hyler og vil til far så kan moren nekte ham i en alder av 12 og far må gå til rettsak for å få barnets ønsker gjennom.

Hvorfor skal mor ha denne makten til å nekte barn og far samvær? At mor alltid vet best er noe av det dummeste jeg hører og er et uttrykk man tyr til når man ikke har noe å si.

Vi fedre er faktisk glad i våre barn og at vi må til rettsak fordi mor nekter oss samvær med vårt barn er helt på trynet.

Denne saken gjelder muligens et spebarn som er mindre enn et år og der ser jeg ikke noe problem med at far går med på mindre samvær, men gi ham tryggheten ved å gi ham delt omsorg!

[Littlebird]

Jeg sier at tilknytningsEVNEN saboteres. Denne skal utvikles det første leveåret. Hvilken person barna bruker for å utvikle denne evnen, er mindre viktig. Når evnen er utviklet, kan barnet knytte seg til mange, også til nye foreldre, i tilfellet adopsjon. Adoptivbarn som har tilbragt den første tiden i fosterhjem klarer seg bedre enn de som har vært på barnehjem.

Derfor er det viktig med én stabil omsorgsperson det første året. Om det er mor eller far, er mindre viktig.

Dette er bare tull, og har ikke rot i moderne forskning. Barnet utvikler tilknytning første årene ja: men det er IKKE begrenset til en eller to personer, barnet har større evner enn som så, barnet kan knytte seg til flere personer.

Jeg fatter ikke hvorfor så mange damer innbiller seg at de er bere for barnet enn faren, og at det at mor syns det er trist å være fra barnet skal være en grunn for at barnet ikke skal være hos far like mye som han ønsker.

Det står i ett av de tidlige innleggene at ingen med vettet i behold (om jeg husker ordlyden riktig) mener at 50/50 er bra for barnet selv om det lite. For noe tull det også! Dette kan jo også løses på andre måter enn en uke her, og en uke der.Det er da mange som mener det, jeg tenker det må vurderes fra sak til sak, men hvorfor er dette en dårlig løsning? Det forhindrer ikke mor å komme og amme. Tross alt, her er det mor som velger å flytte, og dermed sitter far igjen uten mulighet for å tilbringe iallfall halvparten av tiden med barnet. Siden ikke mor er den som nødvendigvis vet best for barnet syns jeg hun bør inngå en avtale som far er enig i, eller la han få hovedomsorg. Det er da ingen selvfølgelighet at hun skal kunne flytte og ta med barnet og bestemme samværsregler?`

Barnets beste skal stå i fokus, og far har like godt grunnlag til å mene noe om dette som mor. Dersom mor hadde blitt boende et par mnd til sammen med far for ammingens del, ville det være et offer for barnet, som man kanskje av og til må gjøre hvis det kreves, dersom det er ammingen som skal være grunn til at mor skal ha barnet mest.

Jeg syns det er på tide at mødre med innstillingen om at de er best for barna innser at far i utgangspunktet er like god som mor. Barna er ikke morens eiendel.

[Gjest Gjest]

Barna er ikke morens eiendel.

Jeg synes det er på tide at fedre som messer om "rettferdighet" innser at barna ikke er noens eiendel. Barn kan ikke deles rettferdig og likt.

[Rosenrød]

Men herregud, det må da moren også kunne innse??!!!!

[Littlebird]

Jeg synes det er på tide at fedre som messer om "rettferdighet" innser at barna ikke er noens eiendel. Barn kan ikke deles rettferdig og likt.

Ja, nettopp. Det handler om rettferdighet for barnet. Retten barnet har til å få få knytte seg til både mor og far.