Samlivsbrudd og barnefordeling

[Gjest Gjest]

Det vil være på grensa til omsorgssvikt om et barn på seks måneder skal sendes fram og tilbake mellom foreldrene slik enkelte skisserer her. En ting er ammingen, den alene er kjempeviktig. Men så har du det følelsesmessige i tillegg. Noen har prøvd å forklare dette med tilknytningsevne her, men det er tydeligvis fortsatt enkelt som ikke forstår hva dette innebærer. La meg prøve å bruke teskjemetoden.

En baby på seks måneder har ingen mulighet til å forstå ting som skjer rundt den på annet enn et følelsesmessig nivå. La oss si at jenta har vært en uke hos mamma uten å treffe pappa. Så kommer pappa og henter barnet for å ha det hos seg en uke. Skjønner barnet at det skal få treffe mamma igjen? Skjønner barnet hvem pappa er? Det blir en skrekkelig ubehagelig situasjon for barnet, med savn etter tryggheten hos mamma. Men barnet venner seg fort til den nye situasjonen. Etter noen få dager har det roet seg, og har det trygt hos pappa. Men så går det bare noen få ekstra dager, så skal barnet tilbake til mor. Da er det en ny tilvenningsprosess, og ny usikkerhet på om hun får se pappa igjen. Sånn går det fram og tilbake, og en seks måneder gammel baby har ingen forutsetninger for å skjønne at "jeg er en uke hos mamma, så en uke hos pappa". Selv en toåring vil ha problemer med å forstå det. En baby vil ikke skjønne noe som helst av at omsorgspersonen skifter hele tida.

Babyen vil sikkert vokse og tilsynelatende trives likevel, men det gjør noe med barnets psyke. Det vil kunne få store problemer med å stole på noen etter hvert, det vil kunne ha en evigvarende usikkerhet på hvor lenge mamma, pappa eller andre vil forbli i livet hennes. Sånne ting kan følge henne langt inn i voksenlivet, som en nagende usikkerhet som hun ikke selv skjønner årsaken til.

Dette er grunnen til at barnet bør ha en omsorgsperson som er stabil gjennom hele spedbarnsstadiet. Det beste er jo om foreldrene bor sammen og begge ser barnet daglig, men går ikke det så må EN av foreldrene få daglig omsorg, så får heller den andre treffe barnet ofte i 2-3 timer av gangen. Omsorgsmessig kunne denne ene personen like gjerne være far som mor. Men i denne saken er det to ting som taler for at mor bør ha daglig omsorg for barnet: Barnet bli ammet og bør ikke slutte med det før om et halvt år. I tillegg er det mor som har hatt mest kontakt med barnet fram til nå, og derfor er det viktig at hun fortsetter å være den trygge omsorgspersonen.

[Smule]

Det vil være på grensa til omsorgssvikt om et barn på seks måneder skal sendes fram og tilbake mellom foreldrene slik enkelte skisserer her. En ting er ammingen, den alene er kjempeviktig. Men så har du det følelsesmessige i tillegg. Noen har prøvd å forklare dette med tilknytningsevne her, men det er tydeligvis fortsatt enkelt som ikke forstår hva dette innebærer. La meg prøve å bruke teskjemetoden.

En baby på seks måneder har ingen mulighet til å forstå ting som skjer rundt den på annet enn et følelsesmessig nivå. La oss si at jenta har vært en uke hos mamma uten å treffe pappa. Så kommer pappa og henter barnet for å ha det hos seg en uke. Skjønner barnet at det skal få treffe mamma igjen? Skjønner barnet hvem pappa er? Det blir en skrekkelig ubehagelig situasjon for barnet, med savn etter tryggheten hos mamma. Men barnet venner seg fort til den nye situasjonen. Etter noen få dager har det roet seg, og har det trygt hos pappa. Men så går det bare noen få ekstra dager, så skal barnet tilbake til mor. Da er det en ny tilvenningsprosess, og ny usikkerhet på om hun får se pappa igjen. Sånn går det fram og tilbake, og en seks måneder gammel baby har ingen forutsetninger for å skjønne at "jeg er en uke hos mamma, så en uke hos pappa". Selv en toåring vil ha problemer med å forstå det. En baby vil ikke skjønne noe som helst av at omsorgspersonen skifter hele tida.

Babyen vil sikkert vokse og tilsynelatende trives likevel, men det gjør noe med barnets psyke. Det vil kunne få store problemer med å stole på noen etter hvert, det vil kunne ha en evigvarende usikkerhet på hvor lenge mamma, pappa eller andre vil forbli i livet hennes. Sånne ting kan følge henne langt inn i voksenlivet, som en nagende usikkerhet som hun ikke selv skjønner årsaken til.

Dette er grunnen til at barnet bør ha en omsorgsperson som er stabil gjennom hele spedbarnsstadiet. Det beste er jo om foreldrene bor sammen og begge ser barnet daglig, men går ikke det så må EN av foreldrene få daglig omsorg, så får heller den andre treffe barnet ofte i 2-3 timer av gangen. Omsorgsmessig kunne denne ene personen like gjerne være far som mor. Men i denne saken er det to ting som taler for at mor bør ha daglig omsorg for barnet: Barnet bli ammet og bør ikke slutte med det før om et halvt år. I tillegg er det mor som har hatt mest kontakt med barnet fram til nå, og derfor er det viktig at hun fortsetter å være den trygge omsorgspersonen.

Dette høres så riktig ut at jeg ikke får vært mer enig. Barnet hadde nok hatt det best hos en hovedomsorgsperson, selv om det hadde vært pappa.

Allikevel blir det så vondt og vanskelig i praksis. Jeg vet at samboeren ønsker å være med jenta vår like ille som meg og da er det virkelig ille!

Er det noen som vet litt mer om hvordan det blir for den parten som mister mye av kontakten?

[Gjest Gjest]

Det vil være på grensa til omsorgssvikt om et barn på seks måneder skal sendes fram og tilbake mellom foreldrene slik enkelte skisserer her. En ting er ammingen, den alene er kjempeviktig. Men så har du det følelsesmessige i tillegg. Noen har prøvd å forklare dette med tilknytningsevne her, men det er tydeligvis fortsatt enkelt som ikke forstår hva dette innebærer. La meg prøve å bruke teskjemetoden.

En baby på seks måneder har ingen mulighet til å forstå ting som skjer rundt den på annet enn et følelsesmessig nivå. La oss si at jenta har vært en uke hos mamma uten å treffe pappa. Så kommer pappa og henter barnet for å ha det hos seg en uke. Skjønner barnet at det skal få treffe mamma igjen? Skjønner barnet hvem pappa er? Det blir en skrekkelig ubehagelig situasjon for barnet, med savn etter tryggheten hos mamma. Men barnet venner seg fort til den nye situasjonen. Etter noen få dager har det roet seg, og har det trygt hos pappa. Men så går det bare noen få ekstra dager, så skal barnet tilbake til mor. Da er det en ny tilvenningsprosess, og ny usikkerhet på om hun får se pappa igjen. Sånn går det fram og tilbake, og en seks måneder gammel baby har ingen forutsetninger for å skjønne at "jeg er en uke hos mamma, så en uke hos pappa". Selv en toåring vil ha problemer med å forstå det. En baby vil ikke skjønne noe som helst av at omsorgspersonen skifter hele tida.

Jeg er blandt tilhengerene av at barn skal ha mulighet til å bygge relasjoner til begge foreldrene. Dette mener jeg bør skje ved å ha mest mulig samvær med begge foreldrene.

Du antyder imidlertid at barnet bør være mange dager hos hver av foreldrene. Som jeg sa i et annet innlegg bør barnet være korte perioder hos begge foreldrene. Dette er imidlertid en krevende samværsform for foreldrene, noe jeg også har sagt i tidligere innlegg. Men selv om det er krevende er det et alternativ om en er istand til å ofre noe for barnet.

Er det sabotasje av tilknytningsevnen å ha f.eks. 1-2 dager hos hver av foreldrene ? Og hvem er det som saboterer tilknytningsevnen om en av foreldrene ønsker en slik løsning, mens den andre ønsker begrenset samvær med en av foreldrene ?

De fleste barn fullammes ikke i så lang tid som det er nevnt av enkelte. Det betyr i realiteten at det er fullt mulig å pumpe seg om barnet SKAL gå på morsmelk. MANGE mødre ammer ikke. Om mødrene ikke ammer går det helt fint med morsmelkerstatning etter 6-8 mnd. For 99,9999% går det fint for de som benytter morsmelkserstatning fra dag en. Jeg vet noen nå vil kaste seg inn i debatten å si at "morsmelk er best" eller at "mine barn ble fullammet til de var over et år. Men dette gjelder faktisk ikke flertallet. Da er spørsmålet om en skal ta hensyn til mindretallet (og la de som ønsker fullamming bli enig seg imelom om dette), eller om en skal ta hensyn til flertallet (og gi barn en bedre mulighet til å bygge relasjoner til begge foreldrene).

Barn har i hundrevis av år vokst opp uten morsmelk. De har også vokst opp uten en far. Jeg er imidlertid av den formening at om en skal velge en av to "onder", så er relasjonene til begge foreldrene viktigere enn morsmelk når barnet nærmer seg året.

Babyen vil sikkert vokse og tilsynelatende trives likevel, men det gjør noe med barnets psyke. Det vil kunne få store problemer med å stole på noen etter hvert, det vil kunne ha en evigvarende usikkerhet på hvor lenge mamma, pappa eller andre vil forbli i livet hennes. Sånne ting kan følge henne langt inn i voksenlivet, som en nagende usikkerhet som hun ikke selv skjønner årsaken til.

Om du mener barnet blir usikker om det er borte 2 ? dager fra den ene forelderen lurer jeg på hvorfor det ikke blir usikker av å være 1 uke borte fra forelderen, slik du anbefaller.

Dette er grunnen til at barnet bør ha en omsorgsperson som er stabil gjennom hele spedbarnsstadiet. Det beste er jo om foreldrene bor sammen og begge ser barnet daglig, men går ikke det så må EN av foreldrene få daglig omsorg, så får heller den andre treffe barnet ofte i 2-3 timer av gangen. Omsorgsmessig kunne denne ene personen like gjerne være far som mor. Men i denne saken er det to ting som taler for at mor bør ha daglig omsorg for barnet: Barnet bli ammet og bør ikke slutte med det før om et halvt år. I tillegg er det mor som har hatt mest kontakt med barnet fram til nå, og derfor er det viktig at hun fortsetter å være den trygge omsorgspersonen.

Du mener at "den som har hatt mest kontakt med barnet fram til nå" også bør ha omsorgen etterpå. Dette tilsier at du har bestemt deg for at fedre ikke bør ha omsorgen og at de bør forhindres fra en slik rolle allerede fra barnet er 6 mnd. Indirekte sier du at fedre er uegnet til omsorg fordi de ikke har bygget de samme relasjonene til barnet fra det er lite, og du ønsker samtidig å forhindre at fedre får bygget slike relasjoner. Dermed er vi inne i en sirkel hvor fedre, uansett egnethet og evner som omsorgsforelder, blir avvist i en omsorgsrolle.

Det er på tide å se fedre som likeverdige omsorgsforeldre, og se barnets behov for nær kontakt og relasjoner til fedre, om de ikke skal se på fedrene som en onkel/sirkus pappa. Uten at barn og fedre får en slik mulighet vil de for altid forbli passive og barna vil sjeldent få et nært forhold til sine fedre om mødrene motarbeider slike relasjoner.

Ftt

[Gjest hopeful]

Er det bare meg som føler det blir feil at det alltid er mor som alle mener bør ha hovedomsorgen? Jeg synes fedre burde ha like stor rett, jeg.

Så lenge barnet ammes så er det jo mest naturlig at mor har hovedomsorgen. Men jeg føler med far som blir stående hjelpeløs å se på at samboer flytter avgårde med datteren uten at han kan få dele samværet...

Jeg skal ikke gå inn på en diskusjon om hvorvidt dette er typisk. Det er ikke relevant her. Det som er relevant her, er hva som er best for dette barnet.

Bare det at far i det hele tatt foreslår en 50/50 deling for et seks måneder gammelt barn, og i tillegg sier at noe annet vil gå ut over samarbeidet, sier meg at han ikke har barnets beste i fokus her.

Han er vel fortvilet fordi han ikke får se datteren sin hver dag da? Hvis barnet ikke ammes så kan det jo like godt være hos far, som hos mor? Kanskje far kunne hatt hovedomsorgen?

[Gjest Gjest]

...

...

Er det noen som vet litt mer om hvordan det blir for den parten som mister mye av kontakten?

Jeg tror det er forskjellig, men i mitt nærmiljø var det veldig mange barn som savnet sine fedre i oppveksten. Både min søster og jeg fikk høre dette i klartekst da vi var små, og i voksen alder er det mange som har sagt at de valgte felles omsorg for at ikke deres barn skulle ha det samme savnet etter faren sin.

Men det er altså veldig forskjellig og også avhengig av hvilke funksjon mor ønsket at far skulle ha. Mange barn påvirkes av den holdningen foreldrene har hatt og den som har hatt omsorgen har naturligvis påvirket barnet mest.

At barn tar etter foreldrene sine etterhvert som de vokser opp er bevist i mange undersøkelser. En av de mest kjente er at barn som blir slått også slår når de selv blir foreldre. Andre undersøkelser som peker på det samme er at barn som har alkoholikere som foreldre oftere får samme problemet i voksen alder. Og der barn har vokst opp med foreldre på sosial trygd er det overvekt av barn som i voksen alder også støtter seg på sosial trygd.

På tilsvarende måte påvirkes barn mht omsorgsløsninger.

Men så har du også de barna som gjør det stikk motsatte (ref mitt første avsnitt i dette innlegget)

Ftt

[Rosenrød]

Jeg er blandt tilhengerene av at barn skal ha mulighet til å bygge relasjoner til begge foreldrene. Dette mener jeg bør skje ved å ha mest mulig samvær med begge foreldrene.

Du antyder imidlertid at barnet bør være mange dager hos hver av foreldrene. Som jeg sa i et annet innlegg bør barnet være korte perioder hos begge foreldrene. Dette er imidlertid en krevende samværsform for foreldrene, noe jeg også har sagt i tidligere innlegg. Men selv om det er krevende er det et alternativ om en er istand til å ofre noe for barnet.

Er det sabotasje av tilknytningsevnen å ha f.eks. 1-2 dager hos hver av foreldrene ? Og hvem er det som saboterer tilknytningsevnen om en av foreldrene ønsker en slik løsning, mens den andre ønsker begrenset samvær med en av foreldrene ?

De fleste barn fullammes ikke i så lang tid som det er nevnt av enkelte. Det betyr i realiteten at det er fullt mulig å pumpe seg om barnet SKAL gå på morsmelk. MANGE mødre ammer ikke. Om mødrene ikke ammer går det helt fint med morsmelkerstatning etter 6-8 mnd. For 99,9999% går det fint for de som benytter morsmelkserstatning fra dag en. Jeg vet noen nå vil kaste seg inn i debatten å si at "morsmelk er best" eller at "mine barn ble fullammet til de var over et år. Men dette gjelder faktisk ikke flertallet. Da er spørsmålet om en skal ta hensyn til mindretallet (og la de som ønsker fullamming bli enig seg imelom om dette), eller om en skal ta hensyn til flertallet (og gi barn en bedre mulighet til å bygge relasjoner til begge foreldrene).

Barn har i hundrevis av år vokst opp uten morsmelk. De har også vokst opp uten en far. Jeg er imidlertid av den formening at om en skal velge en av to "onder", så er relasjonene til begge foreldrene viktigere enn morsmelk når barnet nærmer seg året.

Om du mener barnet blir usikker om det er borte 2 ? dager fra den ene forelderen lurer jeg på hvorfor det ikke blir usikker av å være 1 uke borte fra forelderen, slik du anbefaller.

Du mener at "den som har hatt mest kontakt med barnet fram til nå" også bør ha omsorgen etterpå. Dette tilsier at du har bestemt deg for at fedre ikke bør ha omsorgen og at de bør forhindres fra en slik rolle allerede fra barnet er 6 mnd. Indirekte sier du at fedre er uegnet til omsorg fordi de ikke har bygget de samme relasjonene til barnet fra det er lite, og du ønsker samtidig å forhindre at fedre får bygget slike relasjoner. Dermed er vi inne i en sirkel hvor fedre, uansett egnethet og evner som omsorgsforelder, blir avvist i en omsorgsrolle.

Det er på tide å se fedre som likeverdige omsorgsforeldre, og se barnets behov for nær kontakt og relasjoner til fedre, om de ikke skal se på fedrene som en onkel/sirkus pappa. Uten at barn og fedre får en slik mulighet vil de for altid forbli passive og barna vil sjeldent få et nært forhold til sine fedre om mødrene motarbeider slike relasjoner.

Ftt

Veldig enig i ALT dette!!

[Gjest Gjest_plopp_*]

Stakkars, stakkars barn.

Hvem er viktigst her, barnet eller faren? hvem sine rettigheter bør en være mest ute etter å beskytte - barnets eller farens?

Hva er det som tilsier at dersom barnet får lov til å ha det som nå (mest kontakt med mor + amming så lenge det er naturlig) IKKE kan få et godt forhold til faren sin og - etterhvert? Når BARNET i større grad takler avstand, når barnet har fått lov til å utvikle den naturlige tilknytningen babyer trenger.

Jeg ville aldri latt barnet mitt bli en kasteball fordi FAR skal ha sin rett på like mye tid med barnet. Her bør barnet fortsatt få lov å bo fast hos mor, i minst et par år til, og en stund framover kan far ha hyppige dagsamvær, og etterhvert kan det utvides med overnattinger. Dersom det ser ut til å fungere for barnet kan man ha delt bosted for barnet, men dette er ganske krevende for barn å leve med. Uansett -d et må hele tiden vurderes utfra BARNET og BARNETS behov, ikke rettferdighet mellom foreldrene.

[Gjest Gjest]

Stakkars, stakkars barn.

Hvem er viktigst her, barnet eller faren? hvem sine rettigheter bør en være mest ute etter å beskytte - barnets eller farens?

Hva er det som tilsier at dersom barnet får lov til å ha det som nå (mest kontakt med mor + amming så lenge det er naturlig) IKKE kan få et godt forhold til faren sin og - etterhvert? Når BARNET i større grad takler avstand, når barnet har fått lov til å utvikle den naturlige tilknytningen babyer trenger.

Hvem er det som blir tatt mest hensyn til om far ønsker å ta del i barnets oppvekst mens mor ikke ønsker han i en slik rolle.

Hvorfor tror du barn for 50 ? år siden stadig hang rundt mor ?

Jeg tror ikke det var fordi barnet ikke ønsket kontakt med far. Tror du ?

Tror du at du ville fått et like godt forhold til en far du sjeldent hadde kontakt med ?

Tror du at det er mange mødre som frivillig overlater omsorgen til far, eller deler den, etter at de har hatt eneomsorg i kansje 6-7 år ?

Hvor stor andel av barna vil velge andre løsninger enn det de selv måtte akseptere som små barn ?

Jeg ville aldri latt barnet mitt bli en kasteball fordi FAR skal ha sin rett på like mye tid med barnet. Her bør barnet fortsatt få lov å bo fast hos mor, i minst et par år til, og en stund framover kan far ha hyppige dagsamvær, og etterhvert kan det utvides med overnattinger. Dersom det ser ut til å fungere for barnet kan man ha delt bosted for barnet, men dette er ganske krevende for barn å leve med. Uansett -d et må hele tiden vurderes utfra BARNET og BARNETS behov, ikke rettferdighet mellom foreldrene.

Du mener tydligvis at små barn tar skade av "for mye" samvær med far, og du skyver barnet foran deg på bakgrunn av en antagelse eller på bakgrunn av hva enkelte som er påtvunget denne løsningen mener.

Utifra min erfaring er 90% av alle barn som får mulighet til å oppleve felles omsorg veldig fornøyd med dette. Spesielt de første 10 årene. Etterhvert betyr venner og fritidsaktiviteter veldig mye og enkelte velger da noe annet. Men MULIGHTEN til samvær/omsorg fra begge foreldrene er viktig for mange. Da må vi raskest mulig få til en løsning hvor dette praktisk lar seg gjennomføre istedenfor å støtte foreldrene som ønsker å begrense barnets muligheter.

Et siste spørsmål:

Kunne du gått inn for en lov som tilsa at barna altid skulle bo hos mor frem til de blir 2-3 år, men at de deretter skal ha rett til felles omsorg om også far ønsket en slik omsorgsfordeling og er egnet, dvs felles omsorg som UTGANGSPUNKT når barnet blir 2-3 år ?

Ftt

[Gjest Gjest]

Jeg klarer ikke å skjønne hvor de kommer fra disse kommentarene om at mor skal nekte far samvær med barnet. Det er det vel ingen som har sagt? Ikke som jeg har lest i allefall.

Det jeg derimot har lest er at samværet må tilpasses barnet, ikke foreldrene. Av hensyn til barnet bør det ikke være snakk om overnattinger det første året, men heller HYPPIGE samvær med far på dagtid. På den måten får barnet beholde både tryggheten ved å ha sin faste omsorgsperson rundt seg hver dag, få den viktige og helsebringende morsmelken og SAMTIDIG bygge opp et godt forhold med far. Så skal man - når barnet er modent for det - gå sakte over til overnattingssamvær og etterhvert helgesamvær osv.

VIL du ikke forstå? Eller forstår du faktisk ikke disse enkle prinsippene?

[Gjest Gjest]

Du mener tydligvis at små barn tar skade av "for mye" samvær med far, og du skyver barnet foran deg på bakgrunn av en antagelse eller på bakgrunn av hva enkelte som er påtvunget denne løsningen mener.

Utifra min erfaring er 90% av alle barn som får mulighet til å oppleve felles omsorg veldig fornøyd med dette. Spesielt de første 10 årene. Etterhvert betyr venner og fritidsaktiviteter veldig mye og enkelte velger da noe annet. Men MULIGHTEN til samvær/omsorg fra begge foreldrene er viktig for mange. Da må vi raskest mulig få til en løsning hvor dette praktisk lar seg gjennomføre istedenfor å støtte foreldrene som ønsker å begrense barnets muligheter.

Ftt

Hvem har sagt at barnet tar skade av for mye samvær med far? Det som blir sagt er jo bare at far må spre sitt samvær utover hverdagene istedet for å hente barnet for ei hel helg eller uke. Fordi et så lite barn ikke takler sånne omskiftninger så godt. Når barnet er større og forstår mer (ca. 1-2 år) kan far begynne å ha overnattingssamvær, gradvis bygget opp til 50/50 hvis barnet trives med dette.

Kan du ikke være så snill å skaffe deg ei bok om småbarnspsykologi sånn at du kan skjønne hva som blir sagt her?

Det er jo ikke snakk om være jævlig mot far eller skade relasjonen mellom far og barn. Det er snakk om å gjøre det som er best for barnet ut fra hvordan de første seks måneder i livet har vært, og på den måten vil også far få glede av et veltilpasset barn som kan ha stor glede av pappasamvær i årene som kommer.

[Smule]

Jeg tror det er forskjellig, men i mitt nærmiljø var det veldig mange barn som savnet sine fedre i oppveksten. Både min søster og jeg fikk høre dette i klartekst da vi var små, og i voksen alder er det mange som har sagt at de valgte felles omsorg for at ikke deres barn skulle ha det samme savnet etter faren sin.

Men det er altså veldig forskjellig og også avhengig av hvilke funksjon mor ønsket at far skulle ha. Mange barn påvirkes av den holdningen foreldrene har hatt og den som har hatt omsorgen har naturligvis påvirket barnet mest.

At barn tar etter foreldrene sine etterhvert som de vokser opp er bevist i mange undersøkelser. En av de mest kjente er at barn som blir slått også slår når de selv blir foreldre. Andre undersøkelser som peker på det samme er at barn som har alkoholikere som foreldre oftere får samme problemet i voksen alder. Og der barn har vokst opp med foreldre på sosial trygd er det overvekt av barn som i voksen alder også støtter seg på sosial trygd.

På tilsvarende måte påvirkes barn mht omsorgsløsninger.

Men så har du også de barna som gjør det stikk motsatte (ref mitt første avsnitt i dette innlegget)

Ftt

Jeg ser på det som viktig at barnet vårt får like mye tid med pappa, men helst etter hun begynner å forstå selv at det er pappa som kommer og at hun skal være borte så og så lenge.... men det blir nok ikke sånn. Pappaen krever 50 % basta. Det som også er ille nå er at han sier jeg bare har fått barn med han fordi jeg ville ha det og nå skal jeg karre til meg penger. Det er ikke tilfelle på noen måte og er ille å høre at han tenker slik. Er det noen som takker nei til barnebidrag, klarer jeg meg da?

[Smule]

Jeg klarer ikke å skjønne hvor de kommer fra disse kommentarene om at mor skal nekte far samvær med barnet. Det er det vel ingen som har sagt? Ikke som jeg har lest i allefall.

Takk! Jeg vil aldri nekte far kontakten, men føler at jeg gjør det indirekte ved å si min mening. Jeg mener barnet trenger en person som det hovedsaklig bor hos. Jeg mener ikke at barnet har det bedre hos meg, men med en person. Sier ikke det for å få bidrag eller fordi jeg ikke vil være fra tulla. Det er hennes beste!! Hjelper ikke så mye at jeg har satt oss i denne situasjonen, er nok derfor samboeren er vedlig forlangende nå.

[Gjest Gjest]

Selv om man skulle mene det ville vært best at barnet er mest hos deg som mor når det er så lite, så kan det hende de psykiske problemene du har taler mot at du skal ha hovedomsorgen.

Jeg vil virkelig anbefale deg å ta kontakt med familievernkontoret. Selv om det har funket dårlig for dere to i fellesskap, kan det hende du kan få bedre nytte av hjelpen hvis du kommer alene.

Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal forstå deg. Er du veldig ung?

[Gjest Gjest]

Takk! Jeg vil aldri nekte far kontakten, men føler at jeg gjør det indirekte ved å si min mening. Jeg mener barnet trenger en person som det hovedsaklig bor hos. Jeg mener ikke at barnet har det bedre hos meg, men med en person. Sier ikke det for å få bidrag eller fordi jeg ikke vil være fra tulla. Det er hennes beste!! Hjelper ikke så mye at jeg har satt oss i denne situasjonen, er nok derfor samboeren er vedlig forlangende nå.

Mener du da at en annen enn far kan ha hovedomsorgen, selv om det ikke blir deg?

[Gjest Gjest]

Mener du da at en annen enn far kan ha hovedomsorgen, selv om det ikke blir deg?

Jeg vet ikke hva ts mener, men for å forklare kort og enkelt hvordan man tenker rundt spedbarns behov for stabilitet:

- Det trenger minst en hovedomsorgsperson (gjerne to hvis mor og far bor sammen) som er der hver dag.

- Hovedomsorgspersonen kan i utgangspunktet like gjerne være far som mor, eller bestemor, tante osv. Men denne hovedomsorgspersonen bør være en av dem som skal være hovedomsorgsperson resten av barndommen til barnet, altså er det best at mor eller far tar denne oppgaven dersom det ikke er tungtveiende grunner til at andre burde gjøre det.

- Grunnen til at man ofte velger mor framfor far i denne perioden av barnets liv er pga den viktige ammingen.

- I tillegg er det sånn at i dette spesifikke tilfellet har mor hatt mesteparten av omsorgen fram til nå, selv om foreldrene har bodd sammen. Mor har blitt barnets nærmeste omsorgsperson pr nå, og det vil kunne være skadelig for barnets tilknytningsevne dersom man røsker opp i dette for å tilfredsstille fars ønske om 50/50.

TS: Jeg vil anbefale deg å få hjelp av noen med fagkompetanse på dette området til å forklare far hvorfor det ikke er til barnets beste å ha 50/50 på dette tidspunktet. Far er selvsagt like glad i barnet som du er, og det føles nok som et "ran" for han bare å tenke på at han ikke skal få være like mye sammen med barnet som deg. Men det høres ut som han ellers er en fornuftig fyr som vil kunne forstå hva barnet utsettes for dersom han får det forklart av noen som vet hva de snakker om.

Når et forhold ryker og det er snakk om barnefordeling er det ofte mye sinne og egoistiske følelser ute og går hos både mor og far, i sjokk og sorg over tanken på å miste verdifull tid med barnet sitt. Men etter en tid roer ting seg vanligvis, og man begynner å tenke på barnets beste framfor sitt eget beste. Jeg håper dere to kommer dit en dag veldig snart, men det er nok lurt å få profesjonell hjelp. ¨

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke hva ts mener

Men det var jo akkurat det jeg spurte om.

Ikke med et ord har jeg spurt hva som er vanlig praksis. Er Smules mening i det hun skrev jeg er ute etter å forstå.

[Gjest Gjest]

Men det var jo akkurat det jeg spurte om.

Ikke med et ord har jeg spurt hva som er vanlig praksis. Er Smules mening i det hun skrev jeg er ute etter å forstå.

På et diskusjonsforum er det ganske vanlig at man får svar fra andre enn den man spurte. Det er mange debattvillige folk her, naturlig nok.

[Gjest Gjest]

Jeg klarer ikke å skjønne hvor de kommer fra disse kommentarene om at mor skal nekte far samvær med barnet. Det er det vel ingen som har sagt? Ikke som jeg har lest i allefall.

Hvis en far ønsker å vise omsorg glede ved denne omsorgen, - hvem nekter da barnet denne omsorgen om det ikke er mor ???

Det jeg derimot har lest er at samværet må tilpasses barnet, ikke foreldrene. Av hensyn til barnet bør det ikke være snakk om overnattinger det første året, men heller HYPPIGE samvær med far på dagtid.

Jeg kan ikke se noe galt i at barnet overnatter hos far. Det som er galt cer at en av foreldrene skal nekte barnet dette fordi denne voksenpersonen TROR at barnet blir utrygt.

Som jeg har sagt i tidligere innlegg er det krevende med felles omsorg for små narn ettersom det ikke bør overnatte mer enn 2 netter noen av stedene. Å gå en tur med barnet i barnevogn er på langt nær det samme som å ha barnet hos seg, gi det mat, skifte bleier, bade det, etc, etc. Det er når barnet plutselig introduseres for slike aktiviteter hos en ukjent far at barnet blir usikker.

På den måten får barnet beholde både tryggheten ved å ha sin faste omsorgsperson rundt seg hver dag, få den viktige og helsebringende morsmelken og SAMTIDIG bygge opp et godt forhold med far. Så skal man - når barnet er modent for det - gå sakte over til overnattingssamvær og etterhvert helgesamvær osv.

VIL du ikke forstå? Eller forstår du faktisk ikke disse enkle prinsippene?

Den manglende tryggheten skjer når det blir brudd i rutinene ved at "en fremmed mann" skal legge barnet, skal skifte på det, skal mate det, etc, etc. Om barnet får muligheten til å bli kjent med sin far fra første dag vil det ikke bli utrygt i pappans armer.

Det vi er uenig om er HVILKE prinsipper som gjelder og HVA som gjør barnet utrygt. Du mener at barnet ikke bør introduseres for en likeverdig far før etter langt tid og at det gir trygghet.

Jeg mener at tryggheten oppnår barnet når det kjenner omsorgspersonen og føler seg trygg på stellebordet, i armkroken eller i senga. I motsatt fall bør jo fedre aldri skifte, mate eller legge og ta opp barnet fordi det bare er en person som kan gi barnet den nødvendige tryggheten.

Hvem har sagt at barnet tar skade av for mye samvær med far? Det som blir sagt er jo bare at far må spre sitt samvær utover hverdagene istedet for å hente barnet for ei hel helg eller uke. Fordi et så lite barn ikke takler sånne omskiftninger så godt. Når barnet er større og forstår mer (ca. 1-2 år) kan far begynne å ha overnattingssamvær, gradvis bygget opp til 50/50 hvis barnet trives med dette.

Kan du ikke være så snill å skaffe deg ei bok om småbarnspsykologi sånn at du kan skjønne hva som blir sagt her?

...

Så det du sier er at en småbarnsmor aldri bør være borte fra barnet sitt i mer enn noen timer om gangen for det kan gjøre barnet uttrygt fordi det da er sammen med far.

Jeg mener at dette prinsippet er å lære barnet at det ikke er bra å være sammen med faren alene mer enn noen få timer. Det er dermed mors manglende tillit til at far kan ta det fulle og hele ansvar, også om nettene, som er årsaken til at barnet blir uttrygt.

Det er denne form for ansvarsfratagelse (fedre har foreldreansvar men blir altså fratatt dette av mor om hun ikke er i stand til å la barn og far være sammen mer enn noen få timer alene) som gjør barnet utrygt. Et barn som kjenner sin far, og som både kan mates og stelles på andre måter av far vil altid føle seg like trygg hos han som hos mor. Men hvis mor lærer barnet at det er utrygt å sove i andre senger enn den som står ved siden av mor, så vil mor lykkes med å gjøre barnet utrygt.

Ftt

[Gjest Gjest]

...

Er det noen som takker nei til barnebidrag, klarer jeg meg da?

Jeg er omsorgsperson og har valgt å akseptere at jeg ikke får bidrag ettersom jeg er mer opptatt av barnas rett til samvær/omsorg fra begge foreldrene (jeg får barnetrygd). Men om du klarer deg eller ikke er det naturligvis ingen av oss andre som kan si noe om.

Ftt

[Gjest Gjest]

Det vi er uenig om er HVILKE prinsipper som gjelder og HVA som gjør barnet utrygt. Du mener at barnet ikke bør introduseres for en likeverdig far før etter langt tid og at det gir trygghet.

Jeg mener at tryggheten oppnår barnet når det kjenner omsorgspersonen og føler seg trygg på stellebordet, i armkroken eller i senga. I motsatt fall bør jo fedre aldri skifte, mate eller legge og ta opp barnet fordi det bare er en person som kan gi barnet den nødvendige tryggheten.

Så det du sier er at en småbarnsmor aldri bør være borte fra barnet sitt i mer enn noen timer om gangen for det kan gjøre barnet uttrygt fordi det da er sammen med far.

Her har du nok misforstått litt. Hvis du leser gjennom innleggene her en gang til vil du se at det står at det beste er om mor OG far sammen kan gi barnet omsorg. Er begge der hver dag og følger barnet tett opp hver dag er begge like trygge omsorgspersoner. Det er når det blir samlivsbrudd at problemene oppstår. Du kan jo snakke med barnepsykologer om hva de tror en todagers syklus med bytting mellom mor og far vil gjøre med en babys tilknytningsevne.

Det handler ikke om at far er en dårlig omsorgsperson eller at far ikke skal få ha kontakt med barnet. Det handler om at MINST EN person (som sagt tidligere: gjerne begge foreldrene dersom de bor sammen) bør ha den jevne daglige omsorgen for å gi barnet trygghet. Det handler heller ikke om at barnet blir redd for far, men at barnet får ulike rutiner og mister tryggheten ved å vite at mor, far eller begge ALLTID er der for barnet. Når begge foreldrene driver og forsvinner ut av barnets liv annenhver dag blir det usikkert og utrygt for et så lite barn.

Hvis mor ikke hadde ammet barnet, og hvis far var den som hadde vært hjemme med barnet mesteparten av tida disse månedene, så ville jeg stemt for at far burde ha barnet på heltid og at mor fikk besøke barnet på dagtid. Jeg er ikke imot fedre som omsorgspersoner, langt ifra. Min egen samboer har vært hjemmeværende far for sine barn. Men i det tilfellet ts beskriver så er jeg overbevist om at det beste for barnet vil være om mor er hovedomsorgsperson inntil barnet er stort nok til å begynne å komme på overnatting hos far.