Samlivsbrudd og barnefordeling

[Gjest Gjest]

Jeg ser absolutt at det kan være en fordel for barnet å bo mest hos en av foreldrene sine, men jeg mener fremdeles ikke at det MÅ og BØR være hos mor.

Ingen har sagt det heller.

Men i dette tilfellet er det mor som har vært hjemme, og det er derfor sannsynligvis henne barnet er mest knyttet til. Å bytte hovedomsorgsperson for sånne små er ikke så lurt med tanke på tilknytningsevnen. Når tilknytningsevnen er ferdig utviklet, vil barnet kunne knytte seg til flere. Hvis man saboterer utviklingen av tilknytningsevnen, risikerer man at barnet aldri vil kunne knytte seg til noen.

Er rettferdighet for far viktigere enn det?

[Gjest Gjest]

Jeg ser absolutt at det kan være en fordel for barnet å bo mest hos en av foreldrene sine, men jeg mener fremdeles ikke at det MÅ og BØR være hos mor.

Skal man avslutte ammingen ved seks måneders alder for at far skal få ha barnet?

Jeg mener at mor og far må ha lik rett til å ha barnet dersom begge er like godt egnet. Men når barnet er under ett år bør det bo hos mor og heller ha tett kontakt med far. Her fordrer det et godt samarbeid mellom mor og far. Når barnet ikke lenger ammer kan de gradvis gå over til en samværsordning med overnattinger. Siden barnet har bodd sammen med mor hele livet til da må man ta det forsiktig, i barnets tempo. Men etter en stund vil barnet kunne føle seg like hjemme hos far som hos mor, og så er man over på en 50/50-deling.

Det er jo barnet det først og fremst skal tas hensyn til.

[Rosenrød]

Tror bare at vi må være enige om å være uenige her.

[Gjest Gjest]

Ingen har sagt det heller.

Men i dette tilfellet er det mor som har vært hjemme, og det er derfor sannsynligvis henne barnet er mest knyttet til. Å bytte hovedomsorgsperson for sånne små er ikke så lurt med tanke på tilknytningsevnen. Når tilknytningsevnen er ferdig utviklet, vil barnet kunne knytte seg til flere. Hvis man saboterer utviklingen av tilknytningsevnen, risikerer man at barnet aldri vil kunne knytte seg til noen.

Er rettferdighet for far viktigere enn det?

Tilknytningsevnen saboteres ikke av at barnet er mer sammen med far. Om foreldrene bor sammen vil ikke barnets tilknytningsevne til mor bli borte, selv om far bruker mye tid sammen med barnet fra det er lite.

Derimot kan det bli sett på som "tilknytnings sabotasje" om mor velger å nekte barnet samvær ved at far tar del i fødselspermisjonen. Dette fordi en slik permisjonsnekt saboterer barnets tilknytning til far.

I en tråd for noen dager siden ble det diskutert hvorfor enkelte fedre ikke tar større del i barnas oppvekst (om jeg husker rett). Om mor skal nekte far sin del av permisjonen, samtidig som hun nekter far en vesentlig del av omsorgen, - ja da er det ikke rart at enkelte fedre trekker seg bort. De får jo ingen mulighet til å bygge relasjoner med barnet.

Dette er en konfliktskaper av værste sort. Mødre som ikke forstår hvorfor far ikke deltar bør i mange tilfeller se seg tilbake og vurdere egen holdning mht barn-fedre den tiden barna var små.

Både mødre og fedre bør vurdere og gjennomføre løsninger som er mest mulig konfliktdempende. Det innebærer noen kameler for begge parter. Men å nekte far del i permisjonen for å bygge relasjoner til barnet er ikke en del av de positive løsningen ettersom det går utover både barnet og far. - Og mor, på sikt.

Ftt

Endret 31. mars 2009 av jolie

[Gjest Gjest]

Tror bare at vi må være enige om å være uenige her.

Med andre ord mener du at fars rettigheter er viktigere enn barnets mulighet til å få morsmelk sitt første leveår?

Det synes jeg faktisk du skal tørre å svare på. For enten vet du ikke hvor viktig morsmelk er for barn, eller så vektlegger du fars rettigheter over barnets helse.

[Gjest Gjest]

Med andre ord mener du at fars rettigheter er viktigere enn barnets mulighet til å få morsmelk sitt første leveår?

Det synes jeg faktisk du skal tørre å svare på. For enten vet du ikke hvor viktig morsmelk er for barn, eller så vektlegger du fars rettigheter over barnets helse.

Utifra det jeg har lest er det bare de mest ekstreme påstandene som anbefaller morsmelk utover 6-8 månder. Morsmelksyndromet er derfor bare et vikarierende argument som trekkes frem når alle andre argumenter faller bort.

Ftt

[Rosenrød]

Jeg mener at mor og far skal stille likt når det gjelder hvem som skal ha hovedomsorgen for et barn på 6 måneder, ja, uavhengig av amming.

[Smule]

50/50 når det er snakk om en baby ville jeg aldri gått med på. Det har med tilknytning å gjøre, mor har vært hovedomsorgsperson hele livet (6 mnd) og det er ikke riktig å røske opp i dette. I tillegg kan det bli problemer om barnet blir ammet.

Går det an å la far få tilbringe tid med barnet ofte i stedet, eller fungerer det ikke i praksis? Jeg mener ikke at far ikke klarer å ta vare på barnet sitt, men tenker mer på arbeidstider, avstander, forholdet dere i mellom osv.

Det er aldri moro å måtte dele 50/50 uansett hvor gamle barna er, men det er noe man må noen ganger, og man kommer seg igjennom det. I starten er det bare tøft og vanskelig, men etter hvert lærer man seg å sette pris på litt tid alene også. Det blir ikke noe enklere om man går rundt og synes synd på seg selv.

Det jeg tenker også er en slik ordning med hyppige samvær med far, ønsker på ingen måte å ødelegge for deres tilknytning. Men jeg tror ikke det vil la seg gjøre praktisk da jeg kommer til å flytte tre mil unna og ikke har bil. Aner ikke hvordan den økonomiske situasjonen vil bli seende ut....

[Smule]

Vil at barnet vårt skal få være masse med pappaen, de skal få knytte det riktige forholdet!! Men han ser jo ikke barnet så mye nå heller. Kommer hjem fra jobb sent og tulla legger seg syv. Vet at jeg automatisk har tatt de fleste bleieskiftene og leggingene, men har ikke nektet han det heller. Det er nå interessen er størst ift å være med barnet. Tror det vanskligste for samboeren blir å vite at han ikke har muligheten der på samme måte lenger.....

Uansett har vi bestemt oss for å dra på mekling hos familievernkontoret og snakke med advokat sammen. Er enige om at samarbeid er viktig,,, selv om gnisningene lurer

[Gjest Gjest]

Utifra det jeg har lest er det bare de mest ekstreme påstandene som anbefaller morsmelk utover 6-8 månder. Morsmelksyndromet er derfor bare et vikarierende argument som trekkes frem når alle andre argumenter faller bort.

Ftt

Da har du ikke lest mye. Det er enighet om ett år, og mange sier to.

[Gjest Gjest]

Tilknytningsevnen saboteres ikke av at barnet er mer sammen med far.

Tilknytningsevnen kan saboteres om barnet er for mye borte fra hovedomsorgspersonen. Det skyldes altså ikke at barnet er sammen med far, men at det i dette tilfellet da samtidig vil være borte fra mor. (Eller omvendt, hvis det er far som har tatt mest ansvar den første tiden.)

[ViljaH]

HVORFOR skal far ha 50% av permisjonen!!!!!!!!!!!!!!!!! han har krav på 6 uker dersom du har opparbeidet perm penger! Du må IKKE gi i fra deg din perm!! Ta advokat! dette hadde jeg aldri gått med på...

Du uttaler deg om noe du tydeligvis ikke har peiling på!

Far har krav på 6 uker - men MOR HAR KRAV PÅ 9 UKER!! Når skal folk få dette inn i hodet sitt. Det er ikke slik at resten er mors. Resten er til FRI FORDELING. Om mor tar en advokat så vil han kunne forklare at det blir vanskelig å nekte far permisjon han har like mye rett til som mor, her vil en deling være mest rettferdig.

Forøvrig er jeg enig i at man ikke bør ha veldig lange avbrekk eller 50/50 deling på barn som er så små. Kanskje foreldrene kan bytte på å være i barnets hjem inntil barnet blir mye større.

[Gjest cr]

Jeg skal prøve å gi deg råd så godt jeg kan.

Som mange andre her har påpekt, er ikke 50/50 noen god løsning for et så lite barn. En får ungen, den andre får bare samvær. Som oftest vil det være moren. Amming er fortsatt viktig. Uansett må dere prøve å opprettholde et godt samarbeid. Familievernkontoret kan hjelpe dere med dette.

Jeg stusser litt på om det overhodet er riktig for dere å gå fra hverandre kun fordi du har "mistet følelser". Følelseslivet endrer seg etter en fødsel. Dere er åpenbart begge interessert i å være der for barnet deres. Såfremt dere kan omgås hverandre på en ordentlig måte, har altså jenta deres formodentlig det best ved at dere fortsatt bor sammen. Selve forholdet trenger ikke være rosenrødt for at dere kan gi henne omsorg og kjærlighet og samtidig få litt tid for dere selv. Det vil også bety at ingen av dere må gi avkall på nærheten de første par leveårene. Familievernkontoret kan nok hjelpe dere med dette også.

[Smule]

Jeg skal prøve å gi deg råd så godt jeg kan.

Som mange andre her har påpekt, er ikke 50/50 noen god løsning for et så lite barn. En får ungen, den andre får bare samvær. Som oftest vil det være moren. Amming er fortsatt viktig. Uansett må dere prøve å opprettholde et godt samarbeid. Familievernkontoret kan hjelpe dere med dette.

Jeg stusser litt på om det overhodet er riktig for dere å gå fra hverandre kun fordi du har "mistet følelser". Følelseslivet endrer seg etter en fødsel. Dere er åpenbart begge interessert i å være der for barnet deres. Såfremt dere kan omgås hverandre på en ordentlig måte, har altså jenta deres formodentlig det best ved at dere fortsatt bor sammen. Selve forholdet trenger ikke være rosenrødt for at dere kan gi henne omsorg og kjærlighet og samtidig få litt tid for dere selv. Det vil også bety at ingen av dere må gi avkall på nærheten de første par leveårene. Familievernkontoret kan nok hjelpe dere med dette også.

Det høres veldig riktig ut at vi bør prøve mer, det er derfor vi har valgt at det må være pause og ikke helt slutt.

Samboeren min vil ikke at vi skal bo sammen når mine følelser ikke er rette, forstår det. Han nekter meg egentlig å komme hjem fordi det er vondt å være sammen, men det må jeg desverre ignorere pga han vil ha barnet hos seg. Vi ønsker bare å nyte den tiden vi har med tulla nå og det gjør vi ikke når vi er uenige og irriterte på hverandre hele tiden.

[Gjest Gjest]

Tilknytningsevnen kan saboteres om barnet er for mye borte fra hovedomsorgspersonen. Det skyldes altså ikke at barnet er sammen med far, men at det i dette tilfellet da samtidig vil være borte fra mor. (Eller omvendt, hvis det er far som har tatt mest ansvar den første tiden.)

Så det du sier er at fedre som har omsorgen for små barn med f.eks. 60/40 fordeling saboterer tilknytningen til mor.

Da er det naturlig å spørre om ikke omsorgsløsningen bør endres slik at barnet får rett til like mye samvær med begge foreldrene.

Ftt

[Gjest Gjest]

Så det du sier er at fedre som har omsorgen for små barn med f.eks. 60/40 fordeling saboterer tilknytningen til mor.

Da er det naturlig å spørre om ikke omsorgsløsningen bør endres slik at barnet får rett til like mye samvær med begge foreldrene.

Ftt

Jeg sier at tilknytningsEVNEN saboteres. Denne skal utvikles det første leveåret. Hvilken person barna bruker for å utvikle denne evnen, er mindre viktig. Når evnen er utviklet, kan barnet knytte seg til mange, også til nye foreldre, i tilfellet adopsjon. Adoptivbarn som har tilbragt den første tiden i fosterhjem klarer seg bedre enn de som har vært på barnehjem.

Derfor er det viktig med én stabil omsorgsperson det første året. Om det er mor eller far, er mindre viktig.

Endret 31. mars 2009 av jolie

[Gjest Gjest]

Jeg sier at tilknytningsEVNEN saboteres. Denne skal utvikles det første leveåret. Hvilken person barna bruker for å utvikle denne evnen, er mindre viktig. Når evnen er utviklet, kan barnet knytte seg til mange, også til nye foreldre, i tilfellet adopsjon. Adoptivbarn som har tilbragt den første tiden i fosterhjem klarer seg bedre enn de som har vært på barnehjem.

Derfor er det viktig med én stabil omsorgsperson det første året. Om det er mor eller far, er mindre viktig.

Men hvem er det som saboterer "tilknytningsevnen" da ?

Er det den forelderen som ønsker at barnet skal få mest mulig samvær med begge foreldrene, eller er det den forelderen som forsøker å begrense barnets mulighet til å bygge relasjoner til begge foreldrene ? Hvem saboterer dette om en av foreldrene forsøker å begrense disse relasjonene, enten gjennom begrenset samvær eller gjennom begrenset andel av fødselspermisjonen ?

Ftt

Endret 31. mars 2009 av jolie

[jolie]

Tråden er ryddet.

-jolie (mod)

[Gjest Gjest]

Men hvem er det som saboterer "tilknytningsevnen" da ?

Er det den forelderen som ønsker at barnet skal få mest mulig samvær med begge foreldrene, eller er det den forelderen som forsøker å begrense barnets mulighet til å bygge relasjoner til begge foreldrene ? Hvem saboterer dette om en av foreldrene forsøker å begrense disse relasjonene, enten gjennom begrenset samvær eller gjennom begrenset andel av fødselspermisjonen ?

Ftt

Du skjønner fortsatt ikke hva jeg sier du - eller vil du ikke skjønne?

[Caramba]

Det som er trist er at dette barnet er så lite. Ammende barn er på langt nær i stand til å bare kutte ut amminga på flekken og så gå over på fast føde "over natta". Min sønn spiste vel ikke annen mat primært før han var 9-10 mnd, selv om vi begynte innføringen av fast føde i 5-6 mnders alderen. Det krever TID og talmodighet. Babyen vet ikke at den skal shippes hit og dit for å bo noen netter hos mor og hos far, alt den vet er at den er vant til å få bryst som hovedmatkilde. Min sønn, og mange andre småbarn jeg kjenner, tok ikke flaske.

Jeg synes dere må begynne dette samværet forsiktig. Far kan ha barnet på dagtid for så å ha overnattinger etterhvert. MÅ man liksom rett på 50/50 over natta? Jeg er sikker på at når barnet blir 2-3 år, så går dette mye greiere, da kan man faktisk forklare dem litt mer også.

Dere begge burde klare å ta et skritt bakover for å gjøre dette så skånsomt som mulig for barnet.

Endret 31. mars 2009 av Caramba