Ny tidsregning

[Lucky?]

Så trist å lese Missiw

Har ikke ord for dette, men ufattelig trist og urettferdig

Tenker på deg

[pusilus]

Så trist.

Innom med en god i den vanskelige tiden.

[Miss I.W.]

Tusen takk, jenter!

Det føles tyngre, vondere og mere håpløst i dag og jeg har grått nesten hele tiden siden jeg våknet kl seks. Jeg har konstant vondt i hodet og det er så tungt å puste.

Det er så merkelig at han aldri kommer hjem igjen. Jeg ser bare for meg han i et hvitt rom i en hvit seng i den plommerød skjorta han hadde på seg siste gangen jeg så han. Han er litt bustete på håret, men det ser ut som han har fått ro. Det skifter mellom at han ligger med respirator og uten. Jeg prøver å tenke på smilene hans søndag for 1,5 uke siden, når han så stolt på barnebarna sine. Det var et fint besøk og jeg er glad for at jeg ba oss selv dit på formiddagskaffe selv om han var veldig dårlig, han greide nesten ikke å snakke eller gå.

Det er helt absurd at vi aldri skal møtes igjen, og det har tatt en stund å ta det inn over seg. Vi har vært samlet nesten hele tiden siden vi fikk beskjed om at han tilstanden hans var alvorlig og at de ville avslutte behandlingen, på mandags formiddagen. I kveld skal vi (kjære og jeg) bare være alene. Det er veldig godt å være sammen i sorgen, men det tar på litt også. Jeg er sliten og i kveld skal vi bare ta det med ro og slappe av.

Det er sååå mye vi må ta stilling til! Jeg har på en måte konsentrert meg om begravelsen og greid å legge bort jobb, aksjer og arveoppgjør, mens bror har grublet alt for mye på på pappas bedrifter.

Skal snart i møte med begravelsesbyrået og med en som skal prøve å hjelpe oss med å få oversikten over pappas aksjer og prosjekter. Da gjenstår det private, og jeg tror vi må ha profesjonell hjelp. Vi må ha full oversikt over alt før vi i det hele tatt kan tenke på skifte og eventluelt arv. Vi har ikke bestemt oss for om vi orker å fortsette driften. Pappa har vært dårlig en stund og det er ikke helt som det skal.

I dag runder jeg 6 måneder og det skulle være en gledens dag, men litja har kommet i andre rekke de siste dagene. Jeg har veldig dårlig samvittighet for henne og er litt bekymret for hva sorgen og stresset kan gjøre med henne. Jeg har prøvd å få tak i jordmoren min for å få litt ekstra oppfølging en liten stund framover. Litja er heldivis veldig aktiv om dagen og det virker nesten som om hun prøver å trøste mammaen sin. Det var ikke sånn denne tiden framover skulle bli! Litja og jeg skulle kose oss masse sammen mot jul med å sy nye julegardiner og gardiner og ting til senga til litja. Vi skulle bake masse til jul og til barselsbesøkene, bare glede oss til familien vår skulle bli større. Nå gruer jeg meg bare til ukene og månedene framover og til jul uten pappa (han hadde visst kjøpt julegaver så det blir rart). Huff, det ser stusselig ut framover...

[Lucky?]

Blir så trist å lese at du har det så vondt

Godt at dere tar vare på hverandre oppi sorgen, så blir dere sikkert enige om aksjer og arv etterhvert

Litja har det helt sikkert fint skal du se

Stor klem til deg

[Miss I.W.]

Blir så trist å lese at du har det så vondt

Godt at dere tar vare på hverandre oppi sorgen, så blir dere sikkert enige om aksjer og arv etterhvert

Litja har det helt sikkert fint skal du se

Stor klem til deg

Takk, lucky!

Jeg har vært mye sammen med min bror og resten av familien denne uka. Det har vært godt å snakke sammen. Til å begynne var det fryktelig mye å ta innover seg og det ble mye fokus på butikk av flere grunner. Men nå begynner det ikke nødvendivis å løse seg, for det vil ta mange, mange måneder før vi kan se enden, men vi har fått satt bort nesten alt til en som skal hjelpe oss å oversikten og tale vår sak mot det offentlige. Aner ikke utfallet til slutt, men heldigvis er bror og jeg langt i fra uenige!

Vi har fått senket skulderene og konsentrert oss om tapet av vår far. Først var vi sinte og skuffet, og snakket mye om hvorfor han var som han var og hadde tatt de (upopulære) valgene han hadde tatt, samt var sinte for at han overlot så mye rot til oss, men etterhvert har vi blitt mindre og mindre bittre, og har greid å tenke på de gode minnene.

Vi savner han noe veldig, allerede! Jeg hadde ikke så mye kontakt med han, men han var jo uansett bare rett ned i gata. Det er utrolig vanskelig å forstå at jeg aldri kan få møte han igjen!

Vi har blitt kontaktet mange som er lei seg over tapet av pappa. Han har betydd mye for mange mennesker. Mange har fortalt hvor glad han var i oss og hvor stolt han var av oss. Det har vært godt å høre, da han ikke var så flink å si det til oss. Vi har også fått mye blomster og jeg setter stor pris på omtanken, men det har vært tungt. Jeg har brutt sammen hver gang jeg har åpnet en bukett, og jeg vet at bror har hatt det på samme måte. Jeg har sagt til de nærmeste at jeg ikke ønsker noe mere blomster for det er for vanskelig. Kjæres foreldre foreslo at vi skulle få penger av dem og heller gå ut å spise sammen i stedet og det synes jeg er en god idè. Vi har også måttet takket nei til besøk, da denne uka har tatt på mere enn jeg kunne drømme om. Heldivis har folk forståelse for det, og sagt at vi må tenke på oss selv og hverandre i tiden framover.

Bror og jeg har blitt fort voksne denne uka. Selv om vi på papiret er det, med både huslån, barn (på vei) og stasjonsvogn, har vi ikke helt følt oss "voksen". Når pappa nå døde ble vi fort voksne og har gjort ting, spesielt i forbinnelse med begravelsen, som vi ikke trodde vi skulle trenge å gjøre på mange, mange år. Det er helt merkelig!

Samtidig er jeg glad for at det er VI som får ta valgene, enn at hans sambo har styrt skuta. Jeg har involvert henne i alt under veis og hun har deltatt uten å ha blandet seg noe særlig. Vi har også hatt en god samtale, hvor jeg fikk fortalt henne hvordan jeg har følt det de siste årene på godt og spesielt vondt. Det var deilig å få pratet med henne om min (eller vår) side av forholdet deres og de kravene pappa stilte til oss; godta dem begge og forholdet, eller mist han. Jeg har mang en gang etterlyst info om forholdet og prøvd å få han til å forstå at vi trengte tid til å godta dem, spesielt mtp måten de ble sammen på og det førte til skilsmisse og en bitter mor. Hun greide forresten å slippe bomben med at de skulle gifte seg i januar, like før pappa døde. Vi har ikke hørt noe om det og jeg synes at det er merkelig. Det skulle ikke feires noe særlig, men likevell! Men på den andre side, så fikk vi aldri vite at hun solgte leiligheten sin og flyttet inn i barndomshjemmet vårt. Plutselig sto bare flyttelasset og den bortskjemte yngste sønnen hennes på 19 der. De var sikkert veldig glade i hverandre, men jeg synes at det er så utrolig merkelig at pappa ikke ville dele dette med oss. Men det får jeg aldri svar på dessverre, og jeg må bare slå meg til ro med det.

Mamma har mistet en mann hun delte 35 år med og faren til hennes barn. Hun har vært en god støtte. Noen ganger har hun hatt veldig sterke meninger (hun er fremdeles litt bitter) og kanskje tatt opp ting vi ikke har villet prate om, men vi har blitt flinke til å varsle ifra at nå vil vi ha "fri".

Oppi det hele er jeg ufattelig glad for at min kjære står ved min side. Han har vært helt topp! Han tok seg til og med en prat med brors sambo. Fortalte henne at det beste hun kunne gjøre for bror i en stund framover er å ta seg av barna og hjemmet, og bare være der for bror. Så får han bare bruke tiden framover til både sorgprosessen og praktiske ting i forbinnelse med pappas bortgang. Hun var veldig enig der. De har mistet svigerfaren sin, og det er ekstra vanskelig å se hvordan bror og jeg har det nå. Men de er flinke begge to!

I morgen kommer pappa endelig "hjem". Vi har planlagt å se han en siste gang, men jeg er ikke sikker på at jeg vil det. Er redd for hvordan han vil se ut og at det vil være det siste minnet av han... Var tilstede når foreldrenes hans døde og fikk se bestemor (som døde av det samme som pappa 64 år gammel) etterpå, og har ikke angret på det. Jeg valgte å ikke se mormor etter hun døde for tre uker siden, og angrer ikke på det heller.

Begravelsen er ikke før fredag og jeg gruer meg noe fryktelig! Det blir en tung og vanskelig dag. Prøver å ikke tenke for mye på den, og heller ha delmål; idag skal vi til bror på middag, presten kommer til uka, osv. Vi har bestemt oss for å ikke ha noe sammenkomst/selskap etterpå. Jeg og kjære, mamma, og bror med familie skal selvfølgelig samles, men vi orker ikke å tenke på å være sammen med noen andre. Pappa hadde ikke noe særlig med slekt som vi har kontakt med og samboern hans ville dele dagen med sin familie. Da gjestår det hans venner, kjente og forretningsforbinnelser, og vi kjenner ikke så mange av dem. Dem vi kjenner godt har vi allerede hatt på kaffe. Vi orker ikke å tenke på måtte gi av oss selv og være verter for dem. Håper de samles på egen hånd og hedrer pappa som de selv ønsker det!

Var tidligere i uka til en hastetime til jordmor og det gjorde godt for både meg og kjære. Hun hadde satt av en hel time til oss og vi fikk pratet ut, fikk sjekket at alt var i orden med litja, og fikk små tips om hvordan vi skulle gjøre ting framover. Jeg fikk beskjed om at jeg er først og fremst er gravid og må ta hensyn til det. Vi fikk også beskjed om å gjøre koslige ting sammen, og prøve å lage pauser og kose oss og glede oss over hun som bor i magen min. Magen (symfysen) hadde vokst 3 cm på to uker og hun runder vel ett kilo denne uka. :rødme: Jeg har hatt noen dager hvor jeg ikke helt har greid å glede meg over henne og alt har vært vondt og mørkt, men nå går det bedre. Onsdag var hun fryktelig urolig og aktiv, men nå har hun roet seg ned til det normale, som er ganske aktivt. Det betyr at blodtrykket mitt har gått ned til det normale. Heldigvis.

Endret 1. november 2009 av Missiw

[Miss I.W.]

Så langt i dag har jeg ikke gjort stort. Bare tatt det helt med ro og egentlig greid å slappe ganske godt av. Det har hele tiden vært noe den siste uka, så det har vært godt å ikke ta noen avgjørelser, forholde seg til noen andre og prate om pappa. Har tenkt masse på han, men det har gått bra.

Sitter og venter på at presten skal ringe, og begynner å bli litt utålmodig! Fikk beskjed fra begravelsesbyrået på torsdag at det var i orden med prest fra "vår" menighet, og jeg skulle bli oppringt snart. Har ikke hørt noe enda og synes de snart kan ringe meg! Gruer meg sånn til å prate om pappa og begravelsen at jeg vil ha det "unnagjort". Dessuten orker jeg ikke noe sisteliten-greier på torsdag. Så da står det igjen morgendagen og onsdag, og da bør det vel ringe en prest snart og avtale noe!

Selv skal jeg ta noen telefoner til de som vi håper kan bære pappa. Har bror, kjære og en kompis av pappa klar. Har hørt at de andre kan via mamma, men vil gjærne spørre selv og samtidig takke for hjelpen for det er det ikke sikkert at jeg husker på fredag. Tror jeg venter med å ringe til de er kommet fra jobb og har fått spist middag.

*

Har begynt på diett igjen i dag. Mista litt futten etter at mormor døde for tre uker siden og har aldri kommet i gang igjen. Kanskje ikke rette tidspunket, men nå har det vært en uke med for lite mat og for mye kaffebrød, og jeg har lagt på meg altfor mye de tre siste ukene. Det er ikke bare vekten som bekymrer meg, men mest det at jeg har gått mye sulten, både på formiddager og til kvelds. Jeg har også merket at jeg har vært litt svimmel til tider. Så nå må jeg bare prøve å komme på rett kjøl igjen og få i meg nok mat til meg og jenta mi. Tenkte ikke å være superstreng, må få lov til å trøstespise litt kaffebrød i denne tiden, men i allefall passe på at det blir nok næring!

[Miss I.W.]

Det gikk ganske greit i går. Helt til ei venninne ringte å spurte om hvordan det gikk. Jeg ble så rørt og trist av omtanken!

Værre ble det når jeg begynte å ringe rundt for å spørre om bæring av pappa i bisettelsen. Hadde på forhånd tenkt ut hva jeg skulle si og var ikke forberedt på den reaksjonen jeg fikk i telefonen. I det jeg spurte gikk det opp for meg hva jeg spurte om og knakk sammen. Det var skikkelig tungt. Brukte lang tid på å komme meg igjennom to telefoner og måtte bare utsette den siste til i dag.

Det ble en ganske trist kveld.

Nå skal jeg vente i en time på at begravelsesbyrået og presten skal ringe, før jeg tar saken i egen hender. Er lei av å vente nå! Er forresten skuffet over presten som ikke har gitt lyd i fra seg! En ting er forberedelsene til bisettelsen. En annen ting er at de er sjelsørgere og burde ha tatt kontakt med bror og meg tidligere. Vi venter faktisk på 5. dagen siden de fikk beskjed om dødsfallet og det er 9 dager siden pappa døde. Synes ikke vi trenger skuffelsen og all ventingen (lurer på om de har glemt oss) oppi all sorgen.

[Synne-Marie]

Jeg har vist glemt å kondolere deg! Mine tanker går til dere i denne tunge tiden.

Rart ikke presten har ringt, ja. H*n kan jo ikke vite om du har tid sånn i siste liten, så h*n burde jo heller være ute i god tid.

[Miss I.W.]

Takk, Svipa!

Det har endelig ordnet seg med både prest og at vi får se pappa en siste gang. Vi skal se han i ettermiddag og presten kommer hjem til bror i morgen tidlig. Jeg har gruet meg litt til begge deler, så det skal bli godt å få komme i gang med det.

[Gjest lhinn]

huff missiw, dette var ikke hyggelig lesing!

tenkte jeg skulle titte innom boken din for å se hvor langt du var på vei, og ble litt satt ut av hva du går gjennom for tiden..

vet ikke helt hva jeg skal si, men mine tanker går til deg og dine. det er godt at du har noen folk nære deg som du kan snakke med, dette er spesielt viktig nå.

stor klem fra meg

[Miss I.W.]

huff missiw, dette var ikke hyggelig lesing!

tenkte jeg skulle titte innom boken din for å se hvor langt du var på vei, og ble litt satt ut av hva du går gjennom for tiden..

vet ikke helt hva jeg skal si, men mine tanker går til deg og dine. det er godt at du har noen folk nære deg som du kan snakke med, dette er spesielt viktig nå.

stor klem fra meg

Takk for omtanken, lhinn!

Det er veldig koslig å se signaturen din da! Grattis!

Det har vært en lang dag! Var i møte med presten tidlig i morrest og etter det har det gått slag i slag, og det skal bli godt med en "fridag" i morgen før bisettelsen. Møtet med presten gikk over all forventning og jeg håper han er flink. Han virket veldig skikkelig, men en vet jo aldri hvordan preken/andakten blir. Men han lovte oss en fin og verdig avskjed med pappa.

I går kveld fikk se pappa og ta en privat avskjed med han i kapellet på sykehuset i byen. Han hadde en strabasiøs tur i uværet og det tok faktisk en ekstra dag å få han hjem. Det var godt å få se han og brukt litt tid alene med han for aller siste gang. Veldig trist, men godt. Han så så liten ut der han lå (selv om han var en høy og tykk mann), men det så ut som han hadde fått ro. Jeg har tenkt på hva han tenkte på før operasjonen og hjerneblødningen og jeg håper ikke han var redd eller følte seg alene!

Kapellet var vakkert med levende lys og en spesiell ro, og det hele var en fin opplevelse for bror, mamma og meg. I ettertid er jeg glad for at jeg slapp å se han koblet til alle maskinene som samboeren hans fortalte om, og med operasjonssår i hodet (han fra b.byrået hadde dekket det til med et klede i går) mens han lå på sykehuset. Det var en vakrere siste farvell i går, om jeg kan kalle det for det...

Jeg fikk et vakkert kort med noen velformulerte og trøstende ord fra kjæres foreldre. Det overrasket meg, og jeg blir satt ut av omtanken og medfølelsen fra familie og venner!

[Happy Feet]

Innom med en god til deg.

Jeg blir så trist på dine vegne når jeg leser hva du må gå gjennom om dagen. Tenker masse på deg, vennen.

[Miss I.W.]

Tusen takk, Happy Feet!

Det har gått noen dager siden bisettelsen nå. Jeg har ikke orket å skrive noe om den. I de siste ukene har det vært godt skrive ned tankene sine her, men jeg har ikke føle noe særlig for å skrive om selve bisettelsen og fredagen... Lørdagen startet som med tomhet og var på en måte et antiklimaks. Jeg har hele tiden hatt delmål fram mot bisettelsen, men hadde ingen planer for dagen(ene) etter. Jeg visste på en måte ikke hva jeg skulle føle eller gjøre etter dagen som jeg hadde grudd meg sånn til.

Pappas bisettelse ble veldig fin og presten gjorde en god jobb. Minneordet om pappa ble bra (det er jo noe en er veldig spent på!) og han flettet pappa og oss inn i hele gudstjensten. Det var fint og litt uvant for noen ganger virker det som om noen prester bare vil "skynde" seg å gjøre seg ferdig med minnetalen før de går over til det relgiøse og andakten.

Det var veldig mange kranser og blomster, og kista og kirka var vakker. Kirka ble fylt opp og jeg ble litt overrasket, men mest glad for at så mange ville hedre pappa og ta en siste avskjed.

Det var helt grusomt å gå bak kista på vei ut av kirka og til den ventende bilen. Det var ikke langt i fra at jeg ikke greide det og hadde det ikke vært for at det var over 100 mennesker som sto å fulgte med er jeg redd for at jeg har falt sammen. Jeg gikk alene (bror og kjære bar pappa) bak presten med mamma, niese, nevø og svigerinne bak meg før pappas samboer og familie kom bak der igjen. Det føltes ut som den aller siste avskjeden med pappa og siste gangen vi fikk være sammen med han. Jeg hadde virkelig ikke lyst å gjennomføre det for det ble så endelig og jeg tror ferden fra første rad i kirka og ut til bilen er det værste jeg har opplevd siden pappa døde. Jeg husker bare bruddstykker og at jeg hulkgråt og ristet, og prøvde å unngå å se på folk.

Etter at kista var kjørt bort og kirkeklokkene stilnet gikk jeg i automodus for å greie å ta i mot kondolansene. Det er rart hvordan kroppen fungerer...

Før alle hadde forlatt kirkebakken begynte begravelsesbyrået å "mase" om hva vi skulle gjøre med alle blomsetene. Først ble jeg litt forbanna for jeg visste vel ikke hva vi skulle gjøre med dem og hadde heller ikke forberedt meg på det. Mamma gikk med niesa mi med en gang etter pappa ble kjørt bort, da hun ikke orket kondulanser og spørsmål, bror hadde også tatt med seg nevøen min på 6 uker og begynt å gå mot bilen på andre siden av kirkegården, og pappas sambo var det ingen hjelp i. Men når vi (kjære, svigerinnen min og jeg) begynte å ta av sløyfer og kort, og å rydde, var det egentlig godt å fokusere på noe praktisk og å slippe å føle ei lita stund. Vi hadde alle armene fulle når vi forlot kirka og på veien igjennom kirkegården la vi ned blomster på alle gravene til slekt og venner.

Etterpå dro vi seks hjem til mamma og spiste en god lunsj og slappet av. Bror sovnet etterhvert helt utladet. Utpå kvelden kom to par onkler med koner (mammas brødre da pappa var enebarn) og et søskenbarn med mann. Vi spiste litt middag og hadde kaffe og kaker. Jeg har alltid syntes sånne sammenkomster er litt merkelige og føler meg skjelden helt vel. Jeg vet at pappa aller helst har villet at vi skulle hatt en fest, men det ønske kunne vi ikke oppfylle. Ettermiddagen var hyggelig og helt grei, og jeg vet ikke om jeg ville ha gjort noe anderledes. Det er som sagt litt merkelig etter begravelser/bisettelser. Jeg er i allefall glad for at vi fikk være alene etter bisettelsen og ikke hadde stort selskap, koldtbord og anonymt leid lokale. Dèt hadde blitt helt feil!

Jeg er veldig takknemmlig for familien min på en sånn dag! Mamma har vært helt fantastisk og hun har greid å legge bort all bitterheten og fokusere på de gode minnene, og hun vært flink både med å hjelpe til med de praktiske og støtte oss.

Lillebror har vært veldig flink og har åpnet seg og snakket om følelser og ikke bare blitt innesluttet som han ofte blir når noe vondt skjer. Han har tatt tak i mye praktisk ang jobb, mens jeg har tatt meg av det praktiske rundt bisettelsen. Han tok hånden min under bisettelsen og holdt den hardt under nesten hele gudstjenesten.

Niesen min på 3 år var bare fantastisk under bisettelsen. Hun var snill og søt, og en god trøst på sin egen måte. Med ei lita ei som henne må vi voksne bare ta oss litt sammen og hun sprer glede.

Kjære har vært uunværlig og jeg har ikke kunne spurt om en bedre støtte. Familien hans har vært topp også, selv om de bor langt borte.

Jeg har også blitt klar over hvor fantastiske venninner jeg har. De har sendt blomster og tatt noen vanskelige telefoner til meg de siste ukene.

Jeg har bestemt meg for å prøve å unngå å spekulere i hvordan pappa hadde det på slutten, hva han tenkte på og følte før hjernen ble alvorlig skadet og om han var redd. Jeg får aldri svar på disse sprøsmålene og blir bare så altfor trist og lei meg. Bare for at jeg ikke "suller" meg inn i tristheten betyr det ikke at jeg ikke savner han og er trist for at jeg aldri får snakke, tulle, mobbe eller krangle med han igjen.

Jeg har i ettertid fått høre at han var veldig redd for å bli så skadet i hjernen at han ble sittende på pleiehjemmet uten å kunne kommunisere, og jeg er tross alt glad for at ikke det skjedde. Det hadde vært så vondt å se på!

I dag skal jeg på "jobb". Jeg skal hjelpe bror med regnskapet til butikken til pappa. Jeg har jobbet med det før, men ting er endret og det er veldig mye å ta igjen siden pappa var først på ferie og så syk i en mnd før han døde. Har lyst å drite i alt, men må bare hjelpe bror. Han har tatt så mye ansvar allerde og har aldri holdt på med denne siden av driften. Dessuten funderer han på å ta over drifta og da vil jeg hjelpe til så godt jeg kan.

Jeg har nå lyst å vie graviditetsdagboka mi til graviditet min og tanker og føleser rundt det. Pappa vil alltid leve videre i hjertene våre.

Til pappa

Takk for alt du var!

Takk for gode minner.

Vi har vært uenige i mye,

men takket være deg er jeg den jeg er i dag,

på godt og vondt.

Jeg lover at jeg skal ta vare på mamma og lillebror,

meg selv og den nye familien min.

Jeg vet at du ikke ønsket å overlate

ting til bror og meg sånn som de er i dag,

men vi skal prøve å gjøre det beste ut av det,

sammen.

Du vil leve videre i manges hjerter

og jeg vet at du ikke vil at vi skal

dvele over fortiden,

men se framover.

Savner deg allerede veldig mye!

Hvil i fred, pappa!

Jeg håper at du har det godt der du er nå.

[Synne-Marie]

Så vakkert skrevet!

[pusilus]

*Feller noen tårer for ordene til pappan din*

[Lucky?]

Så rørende

Tenker på deg

[honning]

Kondolerer så mye, Missiw

Her var det mye trist lesing, og vanskelig å vite hva man skal si. Det er nok godt å ha bisettelsen overstått, og bra du har mange rundt deg som du kan snakke med. Nå er det nok lurt å fokusere på den lille i magen, og håper at det blir lettere framover nå. Det var et fantastisk flott dikt du skrev! Jeg fikk hvertfall tårer i øynene..

[Miss I.W.]

Takk, jenter! Jeg har aldri vært poetisk av meg , men dette er noe jeg liksom har sagt inni meg til pappa. Var godt å få det ned, faktisk.

Jeg savner han og det er til tider så absurd at han er borte for alltid...

***

I dag har jeg vært sååå sulten og sugen på mat og godt. Jeg har prøvd å døyve det med masse vann, men det har ikke hjulpet. Egentlig er det ingen krise for jeg vet at skal jeg holde dietten så må jeg spise masse. Problemet er vel at jeg spiser litt mere enn kun det som er definert som mat.

Det er lenge siden jeg har kjent sånn konstant sult og i morgen skal jeg prøve å begynne på å føre opp kaloriinntak. Har begynt på mange ganger, men det har bare sklidd ut... Får ta meg sammen litt må, sånn at jeg kan kose meg til jul uten for dårlig samvittighet.

Jeg var på kontroll hos JM i dag og de (JM og studenten) syntes jeg hadde grei vektoppgang, men jeg er ikke helt enig! Jeg la på meg 3 kg de fem første månedene og har lagt på meg nye 3 kg den siste måneden. Det er vel værre å svelge for meg for jeg vet at jeg har "syndet"! Det har vært for lite mat og for skjelden, samt at det har vært mye kaffebrød, og lite trening. Jeg kjenner at jeg har litt sukkersug og det skal bli tungt å bli kvitt det. Treningen skal gå lettere håper jeg!

Fikk meg et lite sjokk når studenten fant ut at litja lå med hodet langt ned i bekkenet mitt og kanskje hadde festet seg. Det er altfor tidlig for sånt! Det ble en del trykking for å være sikker og mens studenten hentet JM kjente jeg at litja flyttet på seg. Hun likte vel ikke all oppmerksomheten og trykkingen, og JM fant henne igjen et godt stykke opp i magen. Heldigvis!

Ellers var blodtrykket litt høyt, men resten så bra ut. Symfysen har vokst 2,5 cm på to uker og følger kurven fint.

JM vil ha meg tilbake allerede om to uker. Jeg synes det går fint og tror det har gått bra å vente til neste ordinære kontroll om en måned, men hun vil passe litt ekstra på meg mtp det som har skjedd med pappa og samtidig følge med på blodtrykket. Jeg var ganske bekymret for mageboeren min mtp min sorg og stress rett etter at pappa døde, men det gjør jeg ikke lengre. JM satte ting i perspektiv forrige gang, og jeg vet at hun har det bra inni magen og er lykkelig uviten om det som foregår utenfor.

Jeg var å trente hos fysioterapeut i går og fikk undersøkt vondtet mitt øverst på innsiden av låret. Bekkenet er helt tragisk nå, men det er vel mye fordi at jeg ikke har trent på nesten tre uker. Vondtet er faktiskt vondere enn b.l. og mere konstant. Det sitter helt øverst på innsiden av venstre lår i grenseland til underlivet og rompen. Fysioterapeuten var usikker på om det var muskelknute, hovne blodårer eller betennelse i senefestet. Var ikke helt det jeg ville høre (en vil jo så gjerne ha en quickfix), men vi skal følge med framover og jeg skal fortsette med å masere stedet. Har hadd vondt der i vel to måneder og håper jeg slipper å gå med det ut tiden.

Både JM og fysioterapeuten ba meg om å begynne snarest å innse mine begrensinger og ta det litt med ro, men trene og passe på å forebygge og stabilisere bekkenet. Det betyr nei til lange shoppingturer, pute mellom bena på natten og mere hvile. Hadde planer om en storbytur med juleshopping og hotellkos med kjære som skal på kurs, i slutten av november, men jeg tror jeg må ar an den turen!

[Synne-Marie]

Spesielt viktig er det å prioritere gøye ting framfor kjedelige og fornuftige ting Hvis bekkenet ditt bare tillater deg en aktivitet for dagen (hypotetisk), hvorfor i alle dager skal den aktiviteten da være oppvask for eksempel?

Bra at litja har det bra!

[Miss I.W.]

Spesielt viktig er det å prioritere gøye ting framfor kjedelige og fornuftige ting Hvis bekkenet ditt bare tillater deg en aktivitet for dagen (hypotetisk), hvorfor i alle dager skal den aktiviteten da være oppvask for eksempel?

Bra at litja har det bra!

Et veldig godt poeng, Svipa!

Kjære er ganske flink til å hjelpe til, men jeg skal liksom klare meg selv! (Sånn er det med Flink-pike-syndromet som jeg lider av.) Men jeg har bl.a. forberdt han på at i helga skal gulvet og dusjen vaskes. Støvtørking og lett renhold går greit, bare jeg ikke tar hele leiliheten i en omgang eller på samme dag som jeg har vært på f.eks. shopping.

Jeg ser vel ting litt før kjære gjør det, men det er vel fordi at jeg er hjemme på dagtid og i dagslyset, og da vises jo hvert et støvkorn, spesielt i det flotte været vi har hatt i det siste. Når kjære kommer hjem fra jobb har tatt kveld og på mirakuløst vis tatt med seg alt støvet!

Vi har forresten "meldt" oss på fødselsforberdende kurs i begynnelsen av desember. Kurset i januar blir litt for nære termindatoen, så det er greit å få gjort det unna før jul og nyttår. Jeg har satt meg lite inn i det som snart skal skje. Har jo lest bittelitt og hørt forskjellige historer, men vet egentlig lite. Jeg er veldig avslappet til det hele, kanskje litt for avslappet. Kan ikke si at jeg gleder meg, men det er noe vi må igjennom og det som skjer, det skjer. Tror kurset kan være greit å begynne med og så kan jeg "kose" meg på nyåret med å sette meg mere inn i hva som venter meg.

Kjære har vært med til JM hver gang og skal selvfølgelig være med på kurset. Han mente at han kanskje ikke trengte å være med på ammedelen av kurset, men jeg vil veldig gjerne ha han der. To husker bedre enn en, og hvis jeg ikke får til ammingen med det første kan han kanskje være til stor hjelp. (Ikke manneamming da! ) Gruer meg faktisk mere til ammingen enn fødselen... Rart?

Den siste uka har gått kjempe fort! Jeg har hatt nok å henge fingrene i med trening, JM, styremøter i pappas bedrifter, og flere timer med kontorarbeid daglig. Det er mye å ta i og jobben er til tider tung, både fordi det er så grusomt at pappa ikke er her, men også fordi det er mye å rydde opp i og sette seg inn i. Det er nok bare han som forsto systemet sitt! Samtidig tar jeg det som ei utfordring og trives litt med å styre og stelle. Ble utrolig glad når bror kom med et saftig kompliment for jobben jeg gjør! Men har er veldig flink han også og tar ansvar for ting jeg ikke kunne tenkt meg å holde på med. Vi fyller ut hverandre ganske godt og er heldivis enig om alt. Om vi greier å ordne opp i dette vet vi ikke, men vi har i allefall gjort våres beste mtp situasjonen!