Skuffet over min far

[Gjest CookieMonster]

Men i hele hovedinnlegget ditt så er det jo en gjenganger at du ber faren din om penger. Hvorfor vier du det så stor plass hvis det bare har skjedd 2-3 ganger?

Det var et eksempel. Jeg har flere andre steder nevnt andre ting. Det med nav er ikke å be min far om penger. Det med at besteforeldrene mine skulle sponse billett siden jeg ikke har råd og de har klaget på at jeg ikke har kommet og besøkt dem var HANS ide, ikke min! Dette er bare eksempler, jeg fikk ikke ut alt i et innlegg derfor har det kommet flere ting i etterkant. Dette gidder jeg ikke poengtere flere ganger.

[Nadine]

Men i hele hovedinnlegget ditt så er det jo en gjenganger at du ber faren din om penger. Hvorfor vier du det så stor plass hvis det bare har skjedd 2-3 ganger?

Fordi det er en veldig konkret ting å sette fingeren på, når man snakker om at han ikke har stilt opp. Når hun faktisk bare har spurt sin far om penger 3-4 ganger i løpet av livet, så er ikke det mye!

Syntes du har fått ufortjent mye pepper, ts.. Skjønner hva du prøver å få frem.

[Fotofreaken]

men da kan de ikke forvente at jeg kan komme på besøk. Ikke har de ringt meg eller snakket med meg siden jeg besøkte dem for tre år siden enda jeg har sendt kort og hilsninger via min far, så får jeg aldri noe tilbake, ikke en hilsen en gang eller spørsmål om hvordan jeg har det. Dette synes jeg er trist. Jeg prøver, men får ingenting tilbake.

Hmm, du kan prøve å kontakte de selv. Kan ikke alltid stole på at dine koselige hilsner kommer frem. Mange ganger jeg får beskjed om å hilse hjem og lignende, men jeg glemmer det som regel. Kanskje din far også gjør det?

Sender du kort selv til dem, altså du sender det selv eller via din far?

Kan være flere grunner til at de ikke svarer på kort, kanskje det er vanskelig for dem å sende det tilbake?

( jeg må gå ett stykke for å finne den røde postkassa ) Hva med å ringe?

Må si at du har fått unødvendig mye kritikk fra forumets brukere, samt meg selv. Uansett jeg trekker min kritikk. I starten av tråden så formulerte du teksten litt rart, noe som førte til at det ble mye snakking om at du tenkte bare på penger osv.. Har fått ett bedre syn på saken nå som du har sakt litt mere om problemene med din far.

Vanskelig å si om du burde holde kontakten, jeg tror jeg ville gjort det ettersom han var faren min, men det er på grunn av at jeg er bare slik.

Lykke til,

Endret 11. mars 2009 av Fotofreaken

[Gjest CookieMonster]

Hmm, du kan prøve å kontakte de selv. Kan ikke alltid stole på at dine koselige hilsner kommer frem. Mange ganger jeg får beskjed om å hilse hjem og lignende, men jeg glemmer det som regel. Kanskje din far også gjør det?

Sender du kort selv til dem, altså du sender det selv eller via din far?

Kan være flere grunner til at de ikke svarer på kort, kanskje det er vanskelig for dem å sende det tilbake?

( jeg må gå ett stykke for å finne den røde postkassa ) Hva med å ringe?

Må si at du har fått unødvendig mye kritikk fra forumets brukere, samt meg selv. Uansett jeg trekker min kritikk. I starten av tråden så formulerte du teksten litt rart, noe som førte til at det ble mye snakking om at du tenkte bare på penger osv.. Har fått ett bedre syn på saken nå som du har sakt litt mere om problemene med din far.

Vanskelig å si om du burde holde kontakten, jeg tror jeg ville gjort det ettersom han var faren min, men det er på grunn av at jeg er bare slik.

Lykke til,

Takk, jeg skrev senere at det kanskje ble litt dumt formulert. Jeg har tenkt på ringe, men jeg vet ikke hva jeg skal si til de. Jeg har vel kanskje litt imot de etter at de ikke har ringt med en gang etter jeg var der sist(3 år siden!). Kanskje det ikke er normalt, ikke vet jeg. Jeg vet bare at min samboers besteforeldre ringer ganske ofte(minst 1 gang i måneden) og spør hvordan han har det, min bestemor på min mors side ringer meg også. Synes det bare er litt spesielt at de aldri tar kontakt. Det er jeg som har sendt kort, de har ikke gått via min far. Det har vært visse omstendigheter det siste året som har gjort til at jeg hadde håpet de skulle vise et tegn på at de bryr seg, men jeg ble svært skuffet da jeg ikke hørte noe. Min far skylder på at de ikke har tlf.nummer, men det kunne de jo ha spurt om, min far snakkker jo med de ganske ofte, så de kunne bare ha spurt.

Da ha ringte meg i jula og var hos de hørte jeg de i bakgrunnen mens de snakket til han, men de sa ikke at han måtte hilse eller ba om å få snakke med meg. Det sårer meg og jeg tror at de rett og slett ikke bryr seg. At min mor og far har skilt lag burde de ikke la gå utover meg.

[Alice Ayres]

Det som slår meg når jeg leser alle de kritiske innleggene her er at det er så altfor lett å sitte på sidelinja å være kritisk. Det er så lett å si "du burde gjøre ditt eller datt" eller "jeg skjønner ikke at du føler eller tenker på den måten du gjør" eller "hadde dette vært meg, ville jeg helt klart ha gjort X". Det som er lett å glemme er at forholdet man har til sine foreldre aldri er enkelt. Man kan ha foreldre som er verdens største drittsekker, men det forhindrer ikke at man er glad i dem eller ønsker at ting var annerledes eller at man klamrer seg til håpet om at "en dag, en dag vil mamma eller pappa skjønne hvor viktig det er at de virkelig viser at de er glade i meg."

Man kan være ti år eller hundre, spiller ingen rolle, man slutter aldri å være sine foreldres barn - og mangel på kjærlighet eller omtanke slutter aldri å såre.

Jeg skjønner godt at du slites, Cookie, og at det er uhyre vanskelig å skulle forklare følelser som er så komplekse at bare den som befinner seg i de skoene som beskrives virkelig kan vite hvordan det føles. Jeg skriver ikke "skjønne", for skal jeg gjette har jeg en sterk mistanke om at selv ikke du som lever midt oppi følelsene og tankene dine skjønner de og kan sette fingeren på akkurat det som gjør vondt.

Allikevel tror jeg du må velge - til tross for at det kan virke umulig. Du kan velge mellom å bli skuffet igjen og igjen - eller å leve med tapet av en far som aldri var. Å bli utsatt for skuffelse etter skuffelse kan gjøre det vanskelig for et sår å gro - for hver gang du nesten har kommet over den siste skuffelsen, skjer den neste og neste og neste - og til slutt sitter du med en verkebyll som aldri vil gro.

Hvis du bryter, kan såret få muligheten til å gro. Men - jeg er ikke deg - og jeg vet ikke hva du er istand til å tåle. Kanskje klarer du å leve med konstant skuffelse - kanskje ikke. Jeg tror du må sette deg ned å virkelig tenke gjennom hva du er sterk nok til å leve med.

Men, kanskje tar jeg helt feil i det jeg skriver - men dette var det som falt meg inn.

[Gjest Gjest_Milla_*]

Ja, den som har omsorgen for barnet. Den gang da hun var 15, så var det bidragsfogd. Om far ikke hadde inntekt, så fikk mor minstebidrag uansett. En 15 åring kunne ikke gå og kreve penger.

Det er faktisk helt vanlig at de som har omsorgen ikke får mer enn minste, og far ikke bidrar.

Det er snakk om en FAR - om han så går på trygd så har han råd til å gi barnet sitt noen kroner .. har aldri hørt så vanvittig som det du skriver.

Det som slår meg når jeg leser alle de kritiske innleggene her er at det er så altfor lett å sitte på sidelinja å være kritisk. Det er så lett å si "du burde gjøre ditt eller datt" eller "jeg skjønner ikke at du føler eller tenker på den måten du gjør" eller "hadde dette vært meg, ville jeg helt klart ha gjort X". Det som er lett å glemme er at forholdet man har til sine foreldre aldri er enkelt. Man kan ha foreldre som er verdens største drittsekker, men det forhindrer ikke at man er glad i dem eller ønsker at ting var annerledes eller at man klamrer seg til håpet om at "en dag, en dag vil mamma eller pappa skjønne hvor viktig det er at de virkelig viser at de er glade i meg."

Man kan være ti år eller hundre, spiller ingen rolle, man slutter aldri å være sine foreldres barn - og mangel på kjærlighet eller omtanke slutter aldri å såre.

Jeg skjønner godt at du slites, Cookie, og at det er uhyre vanskelig å skulle forklare følelser som er så komplekse at bare den som befinner seg i de skoene som beskrives virkelig kan vite hvordan det føles. Jeg skriver ikke "skjønne", for skal jeg gjette har jeg en sterk mistanke om at selv ikke du som lever midt oppi følelsene og tankene dine skjønner de og kan sette fingeren på akkurat det som gjør vondt.

Allikevel tror jeg du må velge - til tross for at det kan virke umulig. Du kan velge mellom å bli skuffet igjen og igjen - eller å leve med tapet av en far som aldri var. Å bli utsatt for skuffelse etter skuffelse kan gjøre det vanskelig for et sår å gro - for hver gang du nesten har kommet over den siste skuffelsen, skjer den neste og neste og neste - og til slutt sitter du med en verkebyll som aldri vil gro.

Hvis du bryter, kan såret få muligheten til å gro. Men - jeg er ikke deg - og jeg vet ikke hva du er istand til å tåle. Kanskje klarer du å leve med konstant skuffelse - kanskje ikke. Jeg tror du må sette deg ned å virkelig tenke gjennom hva du er sterk nok til å leve med.

Men, kanskje tar jeg helt feil i det jeg skriver - men dette var det som falt meg inn.

Kjempefint skrevet og jeg er helt enig med deg.

[Gjest Gjest]

Takk til alle som har kommet med fine svar, dere har gitt meg mye å tenke over. De av dere som har kommet med usakelig kritikk bryr jeg meg ikke om. Dere har ikke vært i mine sko gjennom barndommen og i etterkant og det gjelder de av dere som ikke har ikke noe erfaring heller.

Så alle som er uenige med deg og ikke gir deg "trøsteklemmer" kommer med usaklig kritikk? Jeg synes tvert imot du har fått mange saklige svar her, både av folk som er enige og uenige med deg.

Jeg synes du henger deg for mye opp i penger slik flere har kommentert, og jeg forstår ikke helt hvorfor du forventer å få eller låne penger både av faren og besteforeldrene dine.

[stjernekyss]

Du skyter deg selv litt i foten her CookieMonster. Det handler ikke så mye om hvor mange ganger du har bedt om penger (og jeg står ved at jeg synes du har en merkelig innstilling til penger), men mer et fravær av evnen til å ta andres perspektiv i akkurat denne saken. Det vil jeg tro kommer av at dette er en del av livet ditt som gjør deg veldig mye, og som vekker mange, sterke følelser. Når man står midt i stormen, blir alle litt blindet. Og når man da blir motsagt, føler man bare enda mer. Det er et klassisk psykologisk fenomen som heter polarisering, og det er helt naturlig. Det ville vært rart om det ikke skjedde.

Hovedkjernen for min saklige, og konstruktive kritikk, er at du ønsker så sterkt å bli forstått ut i fra dine forutsetninger, uten å gjøre den samme tjenesten tilbake igjen til de menneskene du ønsker å bli forstått av.

Du er litt låst. Besteforeldrene dine har ikke ringt deg på tre år. Du har heller ikke ringt dem. Men dette er fordi du ikke vet hva du skal si. Det kan man forholde seg til. Kanskje besteforeldrene dine heller ikke vet hva de skal si? Kanskje de føler at uansett hva de gjør i forhold til deg, så blir de sett gjennom skeptiske brilleglass, og har gitt deg litt opp? Kanskje de ikke har den fjerneste anelse om at du føler det på denne måten?

Uansett hvor sikker man tror man er på andres hensikter, kan man ikke være inne i deres hoder. Vi kan ikke vite hvorfor faren din har gjort som han har gjort. Kanskje faren din rett og slett føler seg litt truet av temparementet ditt? Kanskje det er derfor han ler bort ting. Eller er det sånn du opplever ham, fordi han ikke kan være den faren du ønsker deg?

Det er litt vondt å høre på deg, skjønner du. Du vil så kraftig at verden skal være noe annet enn det den er. Det eneste i livet du har råderett over, er deg selv. Du kan ønske deg en annen far, et annet sett med besteforeldre og alt hva det måtte være, til du blir blå i ansiktet og gisper etter luft. Det kommer ikke til å endre seg. Det er utenfor din kontroll.

Jeg tror du ville fått det så mye bedre om du kunne akseptere at familien din på farsiden er akkurat sånn som den er. Det er så dårlig bruk av krefter og energi å ønske at andre var annerledes.

Du høres ut som en iherdig student. Ha fokuset ditt på hvor godt du har gjort det i livet, på tross av at du kanskje hadde ønsket deg en annen oppvekst. Så kan andre være så dumme som de bare vil.

Undertegnede inkludert

[Gjest missLady]

Skjønner at han har vært en dårlig far og det ikke har vært lett for deg..

Men når jeg leste innlegget ditt, så må jeg beklage og si jeg er enig med de over. Du nevner fryktelig mye penger!!

[Gjest CookieMonster]

Jeg skrev at det med penger var et eksempel. Jeg mener det er vanlig for en forelder at han støtter barnet sitt økonomsik når hun er under 18.Nei, jeg snakker ikke om at han kjøper alt i verden til meg. Men dere burde vel forstå at når du som tenåring ikke får en dritt av faren din, mens han gir gaver til barna til sine damer i utlandet????Men, nok en gang det er et eksempel. Skal du kommentere så burde du lese mer enn første innlegg som jeg allerede har skrevet var dumt formulert. Skjønner ikke hvorfor jeg må poengtere dette flere ganger. Det med besteforeldrene mine skrev jeg fordi de har klaget over (via min far) for en stund siden at jeg ikke har kommet og besøkt dem og nærmest opptredd litt sure, men jeg har ikke råd til å reise dit, så da kan de ikke bli sure. Det er poenget mitt som jeg har nevnt før og det irriterer meg at dere ikke klarer å lese hele tråden. Jeg har nevnt en rekke andre ting om hvofor mitt forhold til min far har blitt sånn det har blitt. Penger er et konkret eksempel. Akkurat som at vi bestandig krangler når vi møtes. Han bryr seg kun om hva jeg presterer på skolen uten å spørre hvordan jeg har det først. Det er masse mer, men det gidder jeg ikke skrive her ettersom dere ikke får det med dere uansett. Han er forsinket hver eneste gang vi møtes(beklager seg aldri og ler det bort). Det er en rekke andre ting om hans oppførsel jeg kunne nevne.

[Gjest CookieMonster]

Du skyter deg selv litt i foten her CookieMonster. Det handler ikke så mye om hvor mange ganger du har bedt om penger (og jeg står ved at jeg synes du har en merkelig innstilling til penger), men mer et fravær av evnen til å ta andres perspektiv i akkurat denne saken. Det vil jeg tro kommer av at dette er en del av livet ditt som gjør deg veldig mye, og som vekker mange, sterke følelser. Når man står midt i stormen, blir alle litt blindet. Og når man da blir motsagt, føler man bare enda mer. Det er et klassisk psykologisk fenomen som heter polarisering, og det er helt naturlig. Det ville vært rart om det ikke skjedde.

Hovedkjernen for min saklige, og konstruktive kritikk, er at du ønsker så sterkt å bli forstått ut i fra dine forutsetninger, uten å gjøre den samme tjenesten tilbake igjen til de menneskene du ønsker å bli forstått av.

Du er litt låst. Besteforeldrene dine har ikke ringt deg på tre år. Du har heller ikke ringt dem. Men dette er fordi du ikke vet hva du skal si. Det kan man forholde seg til. Kanskje besteforeldrene dine heller ikke vet hva de skal si? Kanskje de føler at uansett hva de gjør i forhold til deg, så blir de sett gjennom skeptiske brilleglass, og har gitt deg litt opp? Kanskje de ikke har den fjerneste anelse om at du føler det på denne måten?

Uansett hvor sikker man tror man er på andres hensikter, kan man ikke være inne i deres hoder. Vi kan ikke vite hvorfor faren din har gjort som han har gjort. Kanskje faren din rett og slett føler seg litt truet av temparementet ditt? Kanskje det er derfor han ler bort ting. Eller er det sånn du opplever ham, fordi han ikke kan være den faren du ønsker deg?

Det er litt vondt å høre på deg, skjønner du. Du vil så kraftig at verden skal være noe annet enn det den er. Det eneste i livet du har råderett over, er deg selv. Du kan ønske deg en annen far, et annet sett med besteforeldre og alt hva det måtte være, til du blir blå i ansiktet og gisper etter luft. Det kommer ikke til å endre seg. Det er utenfor din kontroll.

Jeg tror du ville fått det så mye bedre om du kunne akseptere at familien din på farsiden er akkurat sånn som den er. Det er så dårlig bruk av krefter og energi å ønske at andre var annerledes.

Du høres ut som en iherdig student. Ha fokuset ditt på hvor godt du har gjort det i livet, på tross av at du kanskje hadde ønsket deg en annen oppvekst. Så kan andre være så dumme som de bare vil.

Undertegnede inkludert

Fine ord:)

[Gjest CookieMonster]

Nei, nå har leg tilbragt for mye tid i denne tråden. Hadde håpet noen med personlig erfaring hadde noe å dele med meg av hvordan de hadde opplevd å eventuelt kutte ut en far de hadde et dårlig forhold til.

Jeg tror det beste vil bli å ta det opp med min far. Problemet er at han alltid ler ting bort når det er noe alvorlig som det må snakkes om, noe dere også burde skjønne er irriterende. Jeg kommer nok alltid til å ha kontakt med han, men ikke veldig ofte ettersom hvert møte med han tapper meg for energi og ødelegger resten av dagen fordi vi krangler og er uenige om alt man kan være uenige om på denne jord. Mine besteforeldre er det ikke så viktig at jeg har noe kontakt med når jeg tenker meg om, jeg har egentlig aldri likt de noe særlig heller, jeg har annen familie som ikke kunnet vært noe bedre så der er jeg heldig:)

[Gjest nextlife]

Det er litt mye tyn til TS her. Dette med pengeeksemplene er vel egentlig bare et håndgripelig felt av det å bli oversett å sette fingeren på.

Det som er trist, men en realitet er at du mest sannsynlig ikke kan endre faren din. Hans personlighet, og væremåte ovenfor deg er en del av hans personlighet, og det er noe andre sjelden kan gjøre noe med.

Hvis dette plager deg i en slik grad at det går ut over livskvalitet og psyke bør du kanskje finne noen profesjonelle å snakke med, slik at du kan få bearbeidet og akseptert tingenes tilstand.

Hvis det ikke er så ille kan du faktisk velge bort kontakten med faren din, ettersom det gir deg så negative følelser.

Det er noe som heter at man kan velge sine venner, men ikke sin familie. Det man imidlertid kan, er å velge de bort.

Lykke til videre

[Kamikatze]

Ikke mye som skal til biologisk, for å bli far. Jeg velger å trekke fra halvparten, slik du beskriver ham, siden du er part i saken, og danner meg et bilde utifra det.

Det viktigste han har gjort for deg er å gjøre sånn at du finns i verden. Vær takknemlig for det. (Men ta en alvorsprat med moderen og gamlingen og hør om det var mistanke om at det kunne være en annen mann inne i bildet, hvis hans engasjement i deg virkelig er så tafatt, som du fremstiller det.)

Du må lære deg sakens realiteter. Han er den han er. Og da vil du nok stå deg på å prøve å lære ham mer å kjenne sett med hans briller, og ikke så mye med dine egne. Du kan kun endre deg selv.

Krangler dere hele tiden, så gjør noe med det. Slutt å legge føringer på hvordan han skal være. Det er ikke utenkelig at du er kommet inn i et negativitetsspor, hvor alt du ser når du speider i hans retning blir negativt. Barn får jo ofte det i en periode i tenårene. Det er en helt naturlig reaksjon, som fra naturens side er til for at barna som kjønnsmodne skal forlate redet, og formere seg. Hos noen sitter denne massive mangelen på respekt i lenge etter dette.

Slutt å krangle med fyren. Slutt å forvente deg noe fra ham. Vær sammen med ham, når anledningen byr seg, og prøv heller å finne noe dere har felles glede av. Du vil neppe endre en voksen mann. Og andre har blitt mishandlet og misbrukt av sine fedre, så i det perspektivet er din greie et luksusproblem.

Hvis du og din far funker dårlig sammen, så er sannsynligvis halvparten din feil, med at du møter ham steilt og uforsonlig, og tillegger ham skyld det ikke er sikkert han har. Kanskje hele saken ser helt annerledes ut i hans øyne? Lær deg å forholde deg til mannen, og slutt å være så generelt negativt til han som gjørde at du eksisterer. Du kan nemlig takke ham og din mor for enhver fin opplevelse du måtte ha, hvis du evner å se fra den synsvinkelen.

Glem bebreidelser og forventninger, og kom deg fremover. Kom dere fremover. Og lykke til videre i livet. Du studerer, og størsteparten av slekta di er oppegående nok. Kanskje framtida di egentlig ser ganske lys ut, om du tillater det?

Ta mannen for hva han er, ikke hva du vil han skal være, eller burde ha vært. Og lær deg å kommunisere med ham, uten å bli forbannet for at han ikke svarer det du vil høre, eller reagerer slik du synes han bør.

Kommer han tjue minutter for seint til alle avtaler, så slutt å syte om det. Han ER sånn da. Lev med det. - Unngå å avtale å møte ham i et veikryss om vinteren, men på en kafé, hvor du kan bla litt i ei pensumbok til en kopp te. Så kommer han når han kommer, og stemningen er god i utgangspunktet. I motsetning til når du står der blåfrossen med svarte eksosflekker omkring neseborene, og hakker tenner mens du bebreider ham for alt som har gått på tverke siden syndfloden og napoleonskrigene...

[Chakoya]

Nei, nå har leg tilbragt for mye tid i denne tråden. Hadde håpet noen med personlig erfaring hadde noe å dele med meg av hvordan de hadde opplevd å eventuelt kutte ut en far de hadde et dårlig forhold til.

Jeg tror det beste vil bli å ta det opp med min far. Problemet er at han alltid ler ting bort når det er noe alvorlig som det må snakkes om, noe dere også burde skjønne er irriterende. Jeg kommer nok alltid til å ha kontakt med han, men ikke veldig ofte ettersom hvert møte med han tapper meg for energi og ødelegger resten av dagen fordi vi krangler og er uenige om alt man kan være uenige om på denne jord. Mine besteforeldre er det ikke så viktig at jeg har noe kontakt med når jeg tenker meg om, jeg har egentlig aldri likt de noe særlig heller, jeg har annen familie som ikke kunnet vært noe bedre så der er jeg heldig:)

Jeg gav deg jo et lite innblikk i at jeg har valgt bort min far da. Det er noe jeg ikke angrer på i det hele tatt. Jeg greier meg da uten han. Bedre å få positiv energi i livet enn å bli forgiftet med dårlig energi. Som sagt, er faren din en stor byrde og du blir såret hver gang man krangler og diverse sånne ting slik du beskriver det, og at du er på vurdering om å velge å ikke ha kontakt med din far, så ta et valg. Jeg skjønner hvor rasendes du kan bli på at han ikke stiller opp slik gjerne du føler han skulle gjort tidligere og kanskje opp gjennom årene dine.

Dersom dette virkelig går inn på deg ville jeg søkt professjonell hjelp. En som virkelig kan svare på dette med psykologiens mønster. For å skjønne seg på det er ikke særlig lett med det første.

[Norbertine]

Jeg vurderte en stund å slutte å ha kontakt med min far. Jeg var overbevist om at han ikke brydde seg om meg, stilte aldri opp, både damebekjentskap, jobb, fritidsaktiviteter, og det meste var viktigere enn meg. Jeg følte meg også brukt som pressmiddel i skilsmissen mellom han og min mor, og han sluttet totalt å snakke med meg eller være interessert i meg omtrent på samme tid (selv om han ville at jeg skulle bo der). Vi kranglet hver eneste dag når jeg bodde hos han, og i fram til jeg var på din alder greide jeg omtrent aldri å snakke med han uten å krangle. Nå fikk jeg til forskjell fra deg, Cookie, alltid penger og alt jeg ønsket meg fra han. Det var hans måte å kjøpe seg ut av dårlig samvittighet.

Senere har jeg greid å forsone meg med hvorfor ting ble som de ble. Kranglingen var litt hans skyld, men kanskje mest min. Jeg var rasende på han for at han hadde sviktet så totalt i oppveksten, og reagerte derfor med sinne for alt annet (men som min psykolog sa, det hadde jeg jo all grunn til, når jeg var så sint på han fikk jeg bare være sint til jeg hadde rast ferdig). Han var også svært deprimert etter skilsmissen, og greide ikke å tenke på andre enn seg selv. Men han prøvde kanskje likevel så godt han kunne (han kunne bare ikke så veldig godt).

Nå er jeg ferdig med å være rasende, og greier å se at han faktisk har mange positive sider. Han er veldig flink med barn, han greier bare ikke helt å forholde seg til dem når de blir eldre. Men jeg tror han blir en bra bestefar for mine barn. Han er også svært praktisk anlagt, og hjelper gjerne til om noe må fikses, henges opp, snekres osv. Vi kommer nok aldri til å få et nært personlig forhold, han kommer nok aldri til å si at han er glad i meg, det blir mest prat om været hvis vi treffes. Han er en ekstremt intelligent mann, men sliter litt med personlige relasjoner. Det er vel egentlig ikke hans skyld det heller. Men nå har vi i hvert fall et helt greit forhold, jeg ringer til han når jeg har noe å fortelle, og han har faktisk forbedret seg utrolig mye (med hjelp av min stemor). Forventningene mine til hva jeg får av han har sunket betraktelig, men han kan faktisk brukes til en del ting.

Endret 11. mars 2009 av Gåsemor

[Gjest Gjest_Milla_*]

Hmm, du kan prøve å kontakte de selv. Kan ikke alltid stole på at dine koselige hilsner kommer frem. Mange ganger jeg får beskjed om å hilse hjem og lignende, men jeg glemmer det som regel. Kanskje din far også gjør det?

Sender du kort selv til dem, altså du sender det selv eller via din far?

Kan være flere grunner til at de ikke svarer på kort, kanskje det er vanskelig for dem å sende det tilbake?

( jeg må gå ett stykke for å finne den røde postkassa ) Hva med å ringe?

Må si at du har fått unødvendig mye kritikk fra forumets brukere, samt meg selv. Uansett jeg trekker min kritikk. I starten av tråden så formulerte du teksten litt rart, noe som førte til at det ble mye snakking om at du tenkte bare på penger osv.. Har fått ett bedre syn på saken nå som du har sakt litt mere om problemene med din far.

Vanskelig å si om du burde holde kontakten, jeg tror jeg ville gjort det ettersom han var faren min, men det er på grunn av at jeg er bare slik.

Lykke til,

Jeg gav deg jo et lite innblikk i at jeg har valgt bort min far da. Det er noe jeg ikke angrer på i det hele tatt. Jeg greier meg da uten han. Bedre å få positiv energi i livet enn å bli forgiftet med dårlig energi. Som sagt, er faren din en stor byrde og du blir såret hver gang man krangler og diverse sånne ting slik du beskriver det, og at du er på vurdering om å velge å ikke ha kontakt med din far, så ta et valg. Jeg skjønner hvor rasendes du kan bli på at han ikke stiller opp slik gjerne du føler han skulle gjort tidligere og kanskje opp gjennom årene dine.

Dersom dette virkelig går inn på deg ville jeg søkt professjonell hjelp. En som virkelig kan svare på dette med psykologiens mønster. For å skjønne seg på det er ikke særlig lett med det første.

Hun skriver veldig tydelig i første innlegg at hun har sendt flere kort til besteforeldrene - men ikke hørt et pip tilbake, ei heller en hilsen til jul og bursdag.

Jeg for min del har aldri hørt om slike fedre og besteforeldre før .. og hadde det vært mine så hadde jeg ikke orket bruke energi på dem. Det hadde ikke kostet meg en kalori å slutte å kontakte dem, de fortjener rett og slett hverken barn eller barnebarn som bryr seg.

[Gjest Gjest]

Jeg vurderte en stund å slutte å ha kontakt med min far. Jeg var overbevist om at han ikke brydde seg om meg, stilte aldri opp, både damebekjentskap, jobb, fritidsaktiviteter, og det meste var viktigere enn meg. Jeg følte meg også brukt som pressmiddel i skilsmissen mellom han og min mor, og han sluttet totalt å snakke med meg eller være interessert i meg omtrent på samme tid (selv om han ville at jeg skulle bo der). Vi kranglet hver eneste dag når jeg bodde hos han, og i fram til jeg var på din alder greide jeg omtrent aldri å snakke med han uten å krangle. Nå fikk jeg til forskjell fra deg, Cookie, alltid penger og alt jeg ønsket meg fra han. Det var hans måte å kjøpe seg ut av dårlig samvittighet.

Senere har jeg greid å forsone meg med hvorfor ting ble som de ble. Kranglingen var litt hans skyld, men kanskje mest min. Jeg var rasende på han for at han hadde sviktet så totalt i oppveksten, og reagerte derfor med sinne for alt annet (men som min psykolog sa, det hadde jeg jo all grunn til, når jeg var så sint på han fikk jeg bare være sint til jeg hadde rast ferdig). Han var også svært deprimert etter skilsmissen, og greide ikke å tenke på andre enn seg selv. Men han prøvde kanskje likevel så godt han kunne (han kunne bare ikke så veldig godt).

Nå er jeg ferdig med å være rasende, og greier å se at han faktisk har mange positive sider. Han er veldig flink med barn, han greier bare ikke helt å forholde seg til dem når de blir eldre. Men jeg tror han blir en bra bestefar for mine barn. Han er også svært praktisk anlagt, og hjelper gjerne til om noe må fikses, henges opp, snekres osv. Vi kommer nok aldri til å få et nært personlig forhold, han kommer nok aldri til å si at han er glad i meg, det blir mest prat om været hvis vi treffes. Han er en ekstremt intelligent mann, men sliter litt med personlige relasjoner. Det er vel egentlig ikke hans skyld det heller. Men nå har vi i hvert fall et helt greit forhold, jeg ringer til han når jeg har noe å fortelle, og han har faktisk forbedret seg utrolig mye (med hjelp av min stemor). Forventningene mine til hva jeg får av han har sunket betraktelig, men han kan faktisk brukes til en del ting.

Det er mange av oss, bare vi blir voksne nok som endrer syn.

Jeg hadde selv skilte foreldre. Vi bodde hos mor. Jeg trodde at om det ble skillsmisse, så ville alt ordne seg. Mye bråk,krangling osv. Da var jeg ung og mente detteskyldes min far,han var mann, den sterkeste osv. Mor sa heller ikke så mye positivt om han under skillsmissen. Får du høre mange nok ganger,så blir det en sannheti barns ører.

Vi så kke far etter skillsmissen. Han oppsøkte oss ikke osv....I ettertid, så vet jeg han var alvorlig deprimert. Han slet med å skaffe ny bopel osv. Når ting roet seg hjemme,og årene gikk,så så jeg hva far egentlig gjorde hjemme osv.

De slet i ekteskapet,men han var ingen dårlig mann. Vi ungene trakk oss vekk pga det negative vi hørte. Det er grusomt i barneører.

Vi fik kontakt igjen i voksen alder. Da kom omsorgsmannen frem igjen.

Så er de voksne ufornuftig under en skillsmisse,kan det få katastrofale følger for barn og foreldre.

Årene gikk,jeg fikk barn tidlig. Vi var unge,forelsket og optimistiske. Nå vokste vi frahvernadre. Vi fikk problemer. Har du problemer, så endrer du deg. Han taklet problemer lite og håndterte de på en urasjonell måte. Det kan være at han var ung,og noe umoden.

Han forsvant ut av vårt liv.....som mnge tråder her inne,så var det ikke en far som tok samvær eller bidro. Det var hans umodne måte,kansje for å straffe meg. Mye dumt skjedde med han.

Jeg lovte at jeg aldri skulle si noe negativt om han til barna. Ikke til fam eller venner(det har en tendens til å komme ut) Det gikk an å forklare barn, si at pappa ikke har det helt bra osv. Selvsagt savnet din sin far.

Jeg vr sint på han,jeg så på det so et svik mot barna.

Etterhvert roet det seg. Han etablerte seg på nytt. barna fikk selv muligheten i større alder å danne seg sitt bilde av far. I mellomtiden fortalte jeg de positive tingene som hadde skjedd. han var veldig flink hjemme, praktisk, baking og husarbeide.

I dag ser jeg også på han i et annet lys. Hele han forklarer hvorfor vi ble skilt. Han passer utmerket med den damen han etablerte seg på nytt med,men ikke meg. Jeg ser de positive sidene kommer enda tydeligere frem.Han tar godt vare på sitt ny barn.

Mine unger har den kontakten de ønsker, uten påvirkning av meg. De negative tingene har de funnet ut selv.

Når man får litt livserfaring så ser man litt annerledes på ting.

Når noen skriver at de har skilt seg, for han var en drittsekk, så forteller det meg ganske mye.