Hvor lenge er det greit å sørge?

[Sunshine]

Jeg mistet søsteren min for 11 mnd siden, og etter bare et par mnd begynte folk å si at det gikk vel bedre nå, jeg tenkte kanskje ikke på henne hver dag lenger? Jeg hadde ikke en gang kommet over sjokket om at hun plutselig ble borte, hvordan skulle da det begynne å bli bedre så fort? Det gikk bedre etter 3-4 mnd, og de siste månedene har gått greit, men nå nærmer vi oss jul og dagen hun døde så alt kommer tilbake. Jeg har tenkt på henne hver eneste dag, flere ganger om dagen, og det kommer jeg til å gjøre lenge.

Jeg leste noen sider i en bok om sorg og der stod det at sørgetiden var mellom 2-5 år selv om sorgen over den man mistet aldri forsvinner. Det stod også at det tar lengre tid å komme seg videre når noen dør brått og uventet enn etter lang tids sykdom eller alderdom. Det føles godt å se at noen "aksepterte" sorgen min og ikke minst forstod at det ikke går over like fort som når man mister en av besteforeldrene som dør naturlig av alderdom. Jeg mistet min bestemor omtrent samtidig som søsteren min døde og sorgen over de to er svært forskjellig selv om forholdet til begge var veldig nært.

Det jeg har erfart er at de som aldri har mistet noen, eller aldri oppled et sjokkerende dødsfall ikke aner hva slags sorg vi har. Søskensorg skrives det generelt lite om, men noen mener det kan sidestilles med å miste et barn fordi mange søsken er så nære og har levd tett hele livet. For meg var det en merkelig form for trøst å lese.

[AnonymBruker]

Dette lurer jeg også på. Min situasjon er litt annerledes, men jeg lurer likevel. Mistet tvillinger i jula, var 9 uker på vei. Ingen har sagt noe, vi har ikke fått noe støtte eller varmende ord. Så tenker jeg; Har jeg "lovt" å sørge over barn som aldri ble født? Som vi aldri fikk møte, og som pappaen aldri fikk et skikkelig forhold til? Jeg fant ut at jeg var gravid, ganske tidlig, og begynte dermed å glede meg. Bekymringen tok jo litt overhånd, men likevel fikk jeg et forhold til magen min. Jeg tar meg selv i å stryke meg over magen, og tenke på framtiden. Det har liksom ikke helt gått opp for meg at det ikke er noe inni der lengre.

[Sunshine]

Hvordan man reagerer på spontanaborter varierer. For min del var det ikke noen big deal nettopp fordi det var et barn jeg aldri hadde møtt. I tillegg vet jeg at det er naturens måte å rydde opp og at det er svært vanlig. Dessuten har jeg opplevd så mye verre det siste året, at det ble veldig ubetydelig i forhold.

Jeg har full forståelse for at andre synes det er tungt, men synes vel egentlig at man bør komme videre når man er gravid på nytt og er et godt stykke på vei i det nye svangerskapet slik at man vet det kommer til å gå bra. Men det finnes naturligvis ingen fasit.

[juliafry]

,

Endret 24. januar 2011 av juliafry

[#Mj#]

merkelig at noen mener at man skal komme over sånne ting. jeg har aldri mistet noen uventet, men alle besteforeldrene mine er døde, og jeg blir av og til trist når jeg tenker på det sjøl om det var naturlig og forventet.

for meg hørest det ut som du har taklet dette på en bra måte, og komt deg videre i livet. men du har alikevell all rett til å ha dårlige dager.