Gå til innhold

Hvor lenge er det greit å sørge?


Nunne
 Del

Anbefalte innlegg

Jeg mista lillesøstra mi i ei arbeidsulykke for snart ett år siden. Hun ble bare 29 år. Følte at hele verden raste sammen den dagen...

Har valgt å være åpen om hvordan jeg har det, og at ting fortsatt er tungt. Blir veldig tomt når du mister ditt eneste søsken.

Prøver så godt jeg kan å lære meg å leve med sorgen og tapet, men det er ikke lett..... Dagene varierer veldig. Noen dager går greit, og jeg kan tenke tilbake på gode minner og smile litt. Andre dager ender minnene i gråt. Nå har jeg fått høre at noen rundt meg mener at jeg burde ha kommet over tapet av søsteren min. Og da lurer jeg egentlig på om man noen gang kommer over noe slikt... Akkurat nå føles det ikke slik, men jeg tror kanskje at man etterhvert lærer seg å leve med det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Gjest

Jeg kan ikke helt skjønne at man skal "komme over" å miste noen av de nærmeste jeg, særlig ikke når noen dør uventet (unge som blir syke, ulykker). Det høres ut som du har kommet videre i sorgen på en sunn måte, ut fra hvordan du beskriver dagene dine, og jeg synes ikke det er mer å forvente. Om man blir fullstendig deprimert over lang tid er det antagelig bra å prøve å endre på noen av tankene, men - selv om jeg ikke har opplevd sorg på den måten som du har - jeg tror ikke det er noe rart i å sørge slik som du gjør. Sorg oppleves forskjellig hos alle, så noen fasit finnes ikke, men du skal i hvert fall ikke lure på om du burde sørget annerledes.

Jeg regner med at du klarer deg greit nok gjennom arbeidsdagene og kanskje noen aktiviteter? For meg er det ofte sånn at når jeg har det tungt går det bra å jobbe, men jeg kan få lyst til å knekke sammen når jeg kommer hjem - og om jeg hadde vært sykmeldt/hjemme ville jeg slitt mye mer enn jeg gjør når jeg har jobben å gå til.

Over tid tror jeg at sorgen blir annerledes, det blir en del av deg som det ikke er så vondt å leve med. Jeg tror at det blir fler og fler av de dagene hvor du kan tenke tilbake på minnene og smile, men også at det du har opplevd kan prege deg på en annen måte enn om det ikke hadde skjedd (f eks at du kan bli reddere for at noe plutselig skal skje, eller kanskje flinkere til å ikke utsette ting, det er vanskelig å forutsi) - på godt og vondt. Du får jo en livserfaring og forståelse som kanskje gjør deg bedre i stand til å ta vare på andre når de opplever en krise.

En ting til - jeg tror det er fint å være åpen om dette, samtidig er det verdt å tenke over at andre også til en viss grad vil definere deg som "hun som sørger over søsteren" og møte deg/gi respons utfra dét; det _kan_ bli en ond sirkel. Men bare hvis det tar for mye plass i hva du snakker med folk om. Jeg tror det er bedre å være åpen enn å lukke det inne i seg, du åpner jo for dialog om tankene dine også, og det er bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Jeg har aldri mistet nær familie, men jeg mistet en god venn for litt over et halvt år siden under svært forvirrende omstendigheter. Jeg er ikke over det, i den grad jeg antar mange mener det når de sier til meg at jeg skal komme over det. Men livet har på et eller annet vis gått videre, og jeg har på et eller annet vis klart å bruke den "nummenheten" til å endre tankesett og fått endret et par ting i livet som måtte endres før eller senere.

Så slik jeg tenker det: Det er greit å sørge så lenge du trenger, men det er ikke "greit" å la sorgen ta over livet ditt totalt i all evighet. Det vil alltid påvirke deg, direkte eller indirekte på samme måte som alle store hendelser gjør det. Men det betyr ikke at det i all fremtid kommer til å styre livet ditt i negativ retning, eller at du er ødelagt av sorg. Endret, ja, men ikke ødelagt.

Vet du hvorfor de sier dette? Er det bekymring som ligger til grunn når de spør deg? Overbærenhet, at de er ubekvem, irritert over at du "ikke virker", eller andre ting? Folk har veldig forskjellige tempo på slikt. Jeg hørte det faktisk for første gang 2-3 uker etter dødsfallet, av en felles venn. (Jeg tror aldri jeg har vært så rasende på noen i mitt liv. Han ba heldigvis om unnskyldning for at han ordla seg klønete. Han var bekymret, eller lei av "maset" mitt, jeg vet ikke.) Han har jeg mistet kontakten med totalt i ettertid av diverse grunner. På mange måter er det synd, men ballen er på hans side nå. Det er for mye å rydde i her som jeg ikke kan ta alene, det må faktisk han gjøre selv. At det kommer til å hende tviler jeg sterkt på, men, jeg har feilbedømt han før.

Andre har senere sagt liknende ting. Flere har når jeg har spurt antydet at det er pga at de mener jeg "overdriver" ("var dette en barndomsvenninde/slektning?" og når jeg da svarer nei har jeg fått intrykk av at jeg ikke kjente henne lenge nok), mens de fleste er bekymret. Men de som er bekymret er naturlig nok de som tar det best når jeg forklarer at jeg må takle ting på mitt eget vis, i mitt eget tempo. Og så har du de som er direkte ubekvem med situasjonen. Jeg er åpen, har galgenhumor, og har som regel sagt til arbeidskollegaer som har spurt "hvordan går det?" og ikke visst hva som har skjedd det siste halvåret (dødsfallet var starten, etter det har mer og mer skjedd) at de kan velge mellom "joda, det går greit" eller et sammendrag. Ironien i dette er at pga at så ekstremt mye galskap har skjedd i løpet av 6 måneder så blir det såpass tragikomisk at det på et merkelig vis demper ting. Så kanskje det har vært en fordel, alt som har skjedd har gjordt at jeg ikke har klart å fokusere på en enkelt ting.

Så mitt eneste råd blir vel å se på hvorfor de sier det. Er det pga at du muligens trenger hjelp av noen til å få endret på ting (venn, prest, veileder, osv osv), eller er de overdrevent bekymret, eller er det for deres egen del? Ta det derfra, og ta vare på deg selv. :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror nok aldri du kommer over din søster, det er for mye forlangt. Men etterhvert vil det nok sorgen bli lettere å bære. Det er umulig å sette tid på det.

I løpet av årene som kommer vil du kanskje oppleve hendelser, milesteiner, hvor du tenker at nå skulle hun ha vært her, dette skulle du gjerne ha delt med henne. Men hun er ikke der. Da får du prøve å snakke med henne, enten i tankene dine eller ta en tur på kirkegården. Å miste noen som står deg så nær, og som er så ung er vanskelig.

Tror også at de første månedene møter en mye forståelse, mens savnet og realiteten av at en person faktisk er borte tar lengre tid. Vil anbefale deg å finne noen å snakke med om tankene dine. Og sett deg gjerne ned innimellom, se i fotoalbum og prat med venner, om de morsomme og fine tingene dere opplevde sammen. På den måten kan dere mimre om de fine tingene, ikke bare tenke på det vonde og triste.

:klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg fått høre at noen rundt meg mener at jeg burde ha kommet over tapet av søsteren min. Og da lurer jeg egentlig på om man noen gang kommer over noe slikt... Akkurat nå føles det ikke slik, men jeg tror kanskje at man etterhvert lærer seg å leve med det?

Jeg kjønner ikke at folk kan få seg til å si noe slikt ! Blir irritert når jeg hører sånn :frustrert: Hvem kan klare å sette seg i dine sko og fortelle deg at NÅ er det på tide at du kommer over dette ???

Jeg vet ikke helt hva dem mener med å "komme over det", for glemme det gjør du aldri.. Det er og blir et savn, men som du sier så lærer man seg å leve med det, og det går enklere etterhvert..

Alt kommer an på hvilket forhold man har til den man mister, mener jeg.. Og typen forhold kan liksom ikke sammenlignes med andre.

Ikke tenk på hva andre sier. Du har lov å sørge i ditt eget tempo :troest:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mistet Pappa brått for snart 5 år siden. Likevel tenker jeg på ham så godt som hver dag. Jeg tror ikke man noen gang kommer over et slikt tap, men det blir lettere å leve med. Jeg har heldigvis aldri fått den kommentaren du fikk, om at man burde være over det nå. En unødvendig kommentar, men som sannsynligvis kom fra noen som ikke har mistet noen selv. Likevel er det nok gjerne slik at det er mer akseptert å snakke om tapet og sorgen i den aller første tiden etter dødsfallet, mens det etterhvert blir snakket veldig lite om. Det er lenge siden noen sist spurte meg om Pappa. Det går i glemmeboken for alle andre enn de som kjente ham. Det føles fremdeles uendelig urettferdig, og jeg vet at livet aldri blir det samme igjen, men livet går videre og man lærer på en måte å akseptere at det er slik det er. Ingen kan fortelle deg hvordan du skal sørge, og du må bare ta den tiden du føler du trenger. :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg synes ikke man skal komme over noe som helst, dette var et brått dødsfall av noen som sto deg veldig nær, ingen skal forvente at du skal komme over noe som helst. Du selv bearbeider på din måte, det at du har valgt å være åpen om det er en kjempe bra ting, med tanke på bearbeidelse.

Å komme over, det vil du aldri, men å bearbeide det, og kunne tenke på gode ting, som får deg til å trekke på smilebåndet tar tid.

Jeg mistet min bestevenn for 10 år siden, da jeg var 15år, og noen ganger så griner jeg, fordi jeg tenker at: Du skulle sett dette, du skulle vært her. Andre ganger smiler jeg, fordi jeg tenker på noe godt.

Det er ingen tidsfrist for når man skal stoppe å sørge, det kommer litt etter hvert, noe i livet ditt vil alltid gi deg en trist følelse og få deg til å gråte, fordi din søster er død, og ikke la noen si til deg at dette burde du ha kommet over nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mange fine svar :)

Jeg ble litt satt ut av kommentaren da jeg hele tiden har tenkt at dette ikke er noe jeg må klare komme over, men noe jeg må lære meg å leve med. Det var godt å lese at andre også mener det samme.

Må si meg enig med gjest at det har vært greit å ha jobben å gå til. Hjelper en med å få tankene over på andre ting. Har heldigvis hatt muligheten til å styre dagene mine litt etter hvordan jeg har det. Merker at jeg ikke fungerer like godt når det nærmer seg høytider og merkedager.

Prøver å unngå å snakke om dette i "tide og utide", men svarer ærlig når noen spør hvordan det går. Merker jo at noen ikke helt får det svaret de forventer, og at de blir litt satt ut. I tillegg blir det veldig unaturlig for meg å ikke kunne nevne søstra mi når man f.eks. snakker om barndommen, turer man har vært på etc. Hun er jo en del av det, og det vil hun alltid være.

Nok en gang takk for at dere tok dere tid til å svare meg. Det satte jeg stor pris på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Jeg mistet den som stod meg nærmest av familien for 14 år siden, og jeg vet at jeg aldri kommer over det.

Det er som du sier selv, man lærer seg å leve med det, men det ligger der bestandig og er en del av meg.

Jeg tror det tok ca 3 år før jeg kunne fortelle om det som skjedde uten å ville begynne å gråte, etter det har det liksom lagt seg en hinne over det hele.

Det er nok ganske vanlig at folk slutter å bry seg ganske fort, og ihvertfall slutter å spørre hvordan det går og sånt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Methuselah

Man kommer aldri helt over det. Det som er viktig er og ikke la sorgen ta overhand.

Jeg vet nøyaktig hvordan det er og miste en søster. Man må bare gå videre

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Noen trenger lang tid på å sørge, andre synes ikke å sørge i det heletatt. dette er individuelt og ingenting er feil. det viktige er at en gjør det som kjennes godt for en selv og at en klarer å forsone seg med livet slik det har blitt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...
Gjest Eithne

Man kommer aldri over det, men man lærer seg å leve med det. Jeg holdt min mor da hun døde knappe 55 år. Ingen kan komme her og si til meg at jeg har sørget lenge nok. Jeg har vært åpen om min sorg, men jeg har lært meg å leve med sorgen.

Jeg tror vi alle kan ha opp og ned dager, men det blir bedre med tiden. Det betyr dermed ikke at du kommer til å glemme din søster. Du skal ta den tiden du trenger for å sørge. Ingen kan sammenlikne det å miste noe. Noen kommer seg fort til hektene og andre trenger mer tid på seg igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 år senere...

Annonse

Jeg vet dette er en gammel tråd, men jeg sliter med det samme. Mistet også nettopp et søsken og er fullstedig knust. Alle sier "du må komme deg i jobb. Du må gjøre ditt og datt." Til og med moren min mener jeg bør jobbe 100%. I jobben jeg utfører må jeg være 100% tilstede når jeg er der. Jeg prøvde det sist uke, men da var jeg helt utslitt når jeg kom hjem, og orket ikke gjøre noe for meg selv.

Jeg er mye alene, og alle "vennene" mine som i uken rett etterpå nevnte alle mulige ting vi skulle gjøre når jeg kom hjem igjen, har såvidt latt høre fra seg. Jeg har en venninne som virkelig gjør en innsats for å hjelpe meg, og viser at hun bryr seg. Hun tok tak og ringte til legen for meg i dag og bestilte time. Jeg spiser og sover dårlig. Har ikke tiltak til å gjøre noe. Har mareritt. Gråter ikke hele tiden, men det kan skje. Det går i bølger.

Når folk sier sånne ting får jeg lyst til å skrike de rett opp i ansiktet: "La meg ha det vondt! Jeg har mistet mitt søsken og beste venn!!! Bare gi meg litt tid!" JEg er en slik person som bare må få det ut, ikke at jeg nødvendigvis vil begrave meg i sorg, men jeg trenger tid å fordøye dette.

Jobben min vil være der selv om jeg er på aktiv sykemelding, og jeg vil jo selvsagt prøve så godt jeg kan å komme meg på jobb hver dag og være fokusert på det jeg gjør. Men det er ikke så enkelt dersom man har grått til 2-3 om natten, eller har hatt mareritt.

Den gode, snille venninna mi sa det så fint: "Ta vare på deg selv. Det er ingen andre som gjør det. De takker deg ikke for at du kommer på jobb. Helsa di kommer først!"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har mistet mange, venninner, venner, søskenbarn, besteforeldre, onkler, en kjær tante, men den største sorgen er den jeg har nå. Vet ikke om alle sorgene legger seg på hverandre, men jeg tror ikke det.

Min far døde i vinter. Jeg har også mistet en bror i ulykke, men det er lenge siden, over 25 år... Det slo meg ut og jeg falt i ufrivillig gråt ute på byen, fikk søvnproblemer, men det meste har jeg fortrengt etter så mange år. Det er mulig jeg har satt lokk på følelsene... Den sorgen er blitt en del av livet mitt, mens jeg ikke kan se meg selv akkurat objektivt nå, fordi jeg føler at sorgen etter at pappa sovnet inn var å miste min beste venn og støttespiller i livet.

I går ringte broren hans, min onkel og da ble jeg ufattelig trist og satt ut igjen, etter samtalen. Når jeg sporadisk møter venner og venninner av pappa er det noe som mangler og jeg blir ekstra trist etterpå. Det er ikke noe som mangler. Jeg savner han og jeg forstår ikke...

Det er noe jeg må lære meg å leve med, men disse ordene jeg nettopp skrev nå, sier meg ingenting. Det virker mer som et hån. Hvordan skal jeg glemme, hvor skal jeg gjemme sorgen?

Jeg klarer å gjøre noe utover det nødvendige i hverdagen, men klarer ikke prestere som før. Ser at andre som har mistet mange, ofte jobber 100 prosent og har ekstraarbeid i tillegg. Har spurt meg selv om de jobber så mye for å glemme eller prøve å ha fokus på noe annet.

Vet ikke hva som er riktig å gjøre, vi er forskjellige. En venninne ringte meg ofte midt på natta etter at mannen døde, og det var greit, jeg hadde sagt at hun kunne ringe når hun trengte noen å prate med. Det er noen år siden, hun sier nå at hun trodde hun skulle bli gal av sorg, og sjokk.

Man kan heller ikke planlegge sorg, hvis man vet noen er syke og tror man er forberedt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg fått høre at noen rundt meg mener at jeg burde ha kommet over tapet av søsteren min. Og da lurer jeg egentlig på om man noen gang kommer over noe slikt... Akkurat nå føles det ikke slik, men jeg tror kanskje at man etterhvert lærer seg å leve med det?

Herregud. :sjokkert: Folk er forskjellige, folk sørger forskjellig, jubler forskjellig og har forskjellige mål og drømmer i livet. Det finnes virkelig ikke noen mal eller fasit for hvor lenge eller hvordan man skal sørge. Jeg blir forbanna når jeg hører sånne kommentarer! De er ikke i dine sko, de vet ikke hvordan du har det. :frustrert:

Noen trenger jobben sin for å takle sorg, for andre gjør jobb mer skade. Noen ønsker å ha masse mennesker rundt seg hele tiden, andre ønsker å være mer alene. Da jeg mistet kjæresten min i tenårene, hadde jeg enormt behov for å komme tilbake til hverdagen fortest mulig. Jeg var i nytt forhold i løpet av et par måneder, og fikk voldsomt pes for det. Det stikker fortsatt langt inn i hjertet når jeg tenker på han jeg mistet, men jeg føler jeg fikk sørge på min måte den gangen. Det var også viktig for sorgprosessen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Man kommer aldri "over" det å ha mistet et menneske som sto en nær. Men man er nødt å finne ut hvordan man kan gå videre.

Jeg mistet min søster for 6 år siden. Hun var da 33 år og jeg 5 år eldre. Vi var ikke bare søsken, vi var også svært gode venner og hennes død etterlot seg et stort hull i hjertet mitt. Jeg tenker på henne hver eneste dag og forsøker å huske alle de fine minnene.

Da hun døde var det som om en del av meg selv døde, men samtidig var jeg veldig bevist på at livet måtte gå videre. Jeg hadde også famile som jeg måtte ta hensyn til. De første ukene følte jeg meg som i et vakum, klarte ikke helt å forstå hva som var hendt, ville ikke innse at hun var borte for alltid. Jeg snakket mye med venner og familie og også mye med hennes venner. Jeg var borte fra jobb noen uker, men kjente at det var verre å gå hjemme alene og føle på all sorgen så jeg var ganske raskt tilbake på jobb.

Den intense smerten og den lammende sorgen blir etterhvert erstattet med en sorg man kan leve med. Jeg savner henne ennå, men føler at hun er med meg uansett. Jeg "snakker" mye med henne og ofte tenker jeg "hva ville hun gjøre i denne situasjonen...". Jeg trenger ikke engang lukke øynene mine for å huske hvordan hun så ut, hvordan stemmen hennes lød eller hvordan hun luktet... Sånn sett kommer hun til å være med meg for alltid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg klarer å overse savnet noen dager når jeg ikke er alene. Det går aldri over selv om jeg tenker på det positive som var...

Så lenge jeg lever, bærer jeg kjærligheten og minnene i hjertet mitt. Presten tok det med i talen under begravelsen. Det var ikke jeg som forelo det, men det er noe å tenke på.

Jeg får stadig nye sjokk, men ikke når jeg våkner. Gjerne utpå dagen eller hvis jeg har mulighet til å slappe av. Jeg har mistet et søsken i ulykke, det er enda uvisst om det var selvmord, men det er det samme.

Jeg takler ikke sorgen over min far så godt, han var en berikelse på jord og alle ringte han når de hadde problemer, noe han ofte kommenterte med å si at de ringer alltid når de har problemer med disse mannfolkene. :)

Han var så søt og snill. Selvfølgelig hadde han feil, det har alle.

Jeg kan le når jeg tenker på alt det morsomme. Gode minner. Det er der jeg setter fokus nå, men det er likavel tungt. Min egen og andres død kommer nærmere. Og tanken på at det er endelig...en som vandret på jorden er borte.

Man kommer ikke over det, men kan lære seg å tenke på det positive som var. Var det sykdom, er det vanlig å tenke på alle smertene i starten, men minnene bor i hjertet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 uker senere...

Jeg mista lillesøstra mi i ei arbeidsulykke for snart ett år siden. Hun ble bare 29 år. Følte at hele verden raste sammen den dagen...

Har valgt å være åpen om hvordan jeg har det, og at ting fortsatt er tungt. Blir veldig tomt når du mister ditt eneste søsken.

Prøver så godt jeg kan å lære meg å leve med sorgen og tapet, men det er ikke lett..... Dagene varierer veldig. Noen dager går greit, og jeg kan tenke tilbake på gode minner og smile litt. Andre dager ender minnene i gråt. Nå har jeg fått høre at noen rundt meg mener at jeg burde ha kommet over tapet av søsteren min. Og da lurer jeg egentlig på om man noen gang kommer over noe slikt... Akkurat nå føles det ikke slik, men jeg tror kanskje at man etterhvert lærer seg å leve med det?

ett år er "ingenting" i forhold til sorg, for å uttrykke det slik. Det er ingen fasit på dette. Jeg mistet en forelder for 5 år siden, og har ikke kommet over det. Det går i faser, fram og tilbake. Jeg og fikk høre den forventningen om å komme over det i løpet av et års tid. Først ble jeg veldig lei meg over dette, følte at det ble en belastning i tillegg til selve sorgen, at folk liksom syntes det "drøyde". Nå tenker jeg at de som gir uttrykk for dette, ikke har kjent sorg slik den har føltes for meg. Ingen har rett til å definere eller bestemme hva som er rett i fohold til andres sorg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
 Del

×
×
  • Opprett ny...