soverom til stebarn

[Phaedra]

hvorfor i alle dager kaller du det for STE barn?

det er jo din manns barn.

Helt enig med deg.

Dessuten er det foreldrene som har valgt skilsmisse og delt samvær - ikke barnet - eller STE barnet.

Hvorfor er det så galt å si "stebarn"? Jeg har 2 stebarn, og har aldri sagt ordet med negative konnotasjoner. Tvert imot sier jeg det ofte med stolthet i stemmen. Jeg er glad i barna, men i så og si alle tilfeller hvor jeg ikke kan eller vil referere til navna deres så bruker jeg "stebarna".

Og til Tonje! (jeg klarte visst ikke sitere innlegget ditt)

Du skriver "

Nå sier jeg ikke at du er slik, ikke i det hele tatt, men ville bare fortelle litt om mine erfaringer... Og mye pga dette heller jeg nok litt over til at barnet skal få det største rommet. Synes alltid barna skal bli tatt mest hensyn til i skillsmissesaker o.l. Dessuten kan det bli grobunn for fremtidige konflikter om det lekker ut til barnet at det fikk det minste rommet siden stemor ville ha boltreplass, om du skjønner hva jeg mener."

Og det oppsummerer, slik jeg ser det, synspunktet til mange i tråden her (og på KG generelt). Hvis man ser bort fra at det er snakk om et stebarn og en stemor i denne saken, ville den stilt seg annerledes da? Så lenge man tar en avgjørelse som man vet man også ville tatt dersom det var snakk om sitt eget barn, så ser jeg ikke at avgjørelsen kan være tatt på feil grunnlag. Far betaler halve leiligheten, mor betaler halve leiligheten, mao. burde alle avgjørelser tas av begge (jeg har fått med meg at også du mener dette, Tonje! )

Jeg har ikke vokst opp med skilte foreldre, men jeg har vært stemor i mange år. Foreldrene mine diskuterte alltid på forhånd og mulige løsninger ble lagt fram, men de var alltid enige. Jeg og forloveden har også ofte diskusjoner som angår stebarna (mine), og de går alltid på hvem som har mest behov for det ene eller andre - ikke på om noen kommer til å føle seg tilsidesatt.

Jeg prøver her egentlig å diskutere prinsippet - det at far og (ste)barn avtaler noe uten å ta med (ste)mor på avgjørelsen. Det at stemor skal ofre ting for stebarnet, som hun kanskje ikke ville ofret for sitt eget barn - bare fordi hun er stemor. Jeg diskuterer ikke hvem som trenger rommet mest - for dette vet bare TS selv.

(Og til sist: det kan godt hende jeg ville gitt fra meg det store rommet uten å kragle på det. Det kan godt hende jeg ikke ville reagert på den samme situasjonen i det hele tatt. Jeg har ikke vært i situasjonen, og følelser er ikke noe man styrer. Det er ikke alltid bare bare å være stemor heller, og noen ganger føler man ting som man vet at man ikke har "lov" til å føle )

Endret 23. februar 2009 av Phaedra

[ViljaH]

Jeg reagerer også på at stemor skal være publikum i det far-og-barn idylliske hjemmet. Hun er da en av to aktive, deltagende voksne i husholdet, uansett om hun er mor eller stemor til barnet, klart hun skal være med å bestemme hvordan ting skal gjøres i hennes hjem.

Jeg antar jeg i denne situasjonen ville ha tatt ganske mye hensyn til at barnet skal bruke rommet bare 1/3 av tiden. Litt avhengig av rommet størrelse osv. så hadde jeg enten landet på at de to voksne skal ha største rommet mens barnet får det mindre (ikke lite..)rommet, da det høres stort nok ut til både seng og leker og besøk. Eller de voksne tok det lille rommet, men også disponerte en del av det store rommet sammen med barnet, f.eks. ha en symaskin på et bord i en krok.

Jeg tror ikke romfordelingen er nøkkelen til hvorvidt barnet føler tilhørighet og trives i huset. Jeg synes heller ikke at man alltid skal gi barnet ALT det beste for å føle seg som en dugelig forelder - det holder å gi dem noe som er bra nok. Mulig pappaen har litt dårlig samvittighet for at barnet må vokse opp i et "broken home" og derfor prøver å kompensere ved slike ting. Som ikke er nødvendig. Han kan da gjøre morsomme ting med ungen istedet, dra i svømmehallen, på fisketur etc.

[Gjest Gjest]

Jo mer jeg leser på KG - jo mer takknemlig er jeg for at mine unger slipper å forholde seg til stemødre og delte hjem.

Jeg er både mor og stemor, og jeg synes man skal være MEGET forsiktig med å kritisere stemødre for der er også mange "håpløse" mødre!!

Da jeg ble sammen med min mann fikk jeg med to stebarn. Eksen hans har i alle år kritisert oss for ALT og at i alle fall HUN setter sine barn på førsteplass.....

Etter 7 år som stemor, har jeg stebarn som sier at jeg er en mye mer mor for de enn deres egen mamma. Deres mamma er mest opptatt av sin samboer. På disse 7 årene er det JEG som har prioritert å ta med hennes barn sammen med oss og våre barn på ferie, vi prioriterer alle weekendene sammen med de, mens de hos mor blir sendt på rommene i helgene så hun og samboeren kan kose seg for seg selv. Hun har ikke tatt de med på ferie på disse årene, med unntak av et par weekendturer. Det er vi som har alle de viktige samtalene med de og følger opp at de skal utvikle seg som selvstendige mennesker, men moren rett ut har sagt at hun driter i om de har orden på rommet sitt osv fordi hun ikke orker å følge opp.

Mht ferier o.l. har vi prioritert disse tingene selv om vi kanskje ikke har hatt råd til det. Moren der i mot er enebarn og blit "dyttet" på penger av sin mor og er formuende, men hun sier bare at hun rett og slett ikke har overskudd til å ha med noen unger på ferie og reiser heller til syden og storbyweekender sammen med samboeren. Før det skyldte hun på at hun ikke hadde råd, men dro like etterpå på sydentur med samboeren sin. Hennes barn har blitt såret og skuffet MANGE ganger, og selv om vi har prøvd å forklare og pakke sannheten litt inn for å skåne de litt, er de nå tenåringer som ser at moren er mest opptatt av seg selv og sitt...

Det kan hende at der er mange dårlige stemødre, men der er også mange dårlige mødre. Det viktigste er barna, og selv om jeg mange ganger skulle klart meg uten stebarn og situasjonen med å forholde seg til deres mor, kunne jeg ALDRI tenke meg å såre de eller la de føle at de er mindre verd enn de andre barna vi har i huset!

Til orientering har også min manns eks stebarn, og der i huset er det STOR forskjellsbehandling. Der i huset har hun sagt at hun ikke orker å ta med stebarna på ferie fordi de er så håpløs. Synes synd i hennes samboer som ikke får ta med sine barn på ferie og jeg skjønner heller ikke at han aksepterer det!

[Gjest Gjest_Karoline_*]

Jeg er både mor og stemor, og jeg synes man skal være MEGET forsiktig med å kritisere stemødre for der er også mange "håpløse" mødre!!

Da jeg ble sammen med min mann fikk jeg med to stebarn. Eksen hans har i alle år kritisert oss for ALT og at i alle fall HUN setter sine barn på førsteplass.....

Etter 7 år som stemor, har jeg stebarn som sier at jeg er en mye mer mor for de enn deres egen mamma. Deres mamma er mest opptatt av sin samboer. På disse 7 årene er det JEG som har prioritert å ta med hennes barn sammen med oss og våre barn på ferie, vi prioriterer alle weekendene sammen med de, mens de hos mor blir sendt på rommene i helgene så hun og samboeren kan kose seg for seg selv. Hun har ikke tatt de med på ferie på disse årene, med unntak av et par weekendturer. Det er vi som har alle de viktige samtalene med de og følger opp at de skal utvikle seg som selvstendige mennesker, men moren rett ut har sagt at hun driter i om de har orden på rommet sitt osv fordi hun ikke orker å følge opp.

Mht ferier o.l. har vi prioritert disse tingene selv om vi kanskje ikke har hatt råd til det. Moren der i mot er enebarn og blit "dyttet" på penger av sin mor og er formuende, men hun sier bare at hun rett og slett ikke har overskudd til å ha med noen unger på ferie og reiser heller til syden og storbyweekender sammen med samboeren. Før det skyldte hun på at hun ikke hadde råd, men dro like etterpå på sydentur med samboeren sin. Hennes barn har blitt såret og skuffet MANGE ganger, og selv om vi har prøvd å forklare og pakke sannheten litt inn for å skåne de litt, er de nå tenåringer som ser at moren er mest opptatt av seg selv og sitt...

Det kan hende at der er mange dårlige stemødre, men der er også mange dårlige mødre. Det viktigste er barna, og selv om jeg mange ganger skulle klart meg uten stebarn og situasjonen med å forholde seg til deres mor, kunne jeg ALDRI tenke meg å såre de eller la de føle at de er mindre verd enn de andre barna vi har i huset!

Til orientering har også min manns eks stebarn, og der i huset er det STOR forskjellsbehandling. Der i huset har hun sagt at hun ikke orker å ta med stebarna på ferie fordi de er så håpløs. Synes synd i hennes samboer som ikke får ta med sine barn på ferie og jeg skjønner heller ikke at han aksepterer det!

Er det rart det er krig i verden?

De eneste som synes perfekte er de fraskilte fedrene for de får aldri kritikk

Jeg er fremdeles sjeleglad for at hverken jeg, min mann eller mine barn trenger forholde seg til steforeldre.

[Gjest Gjest]

Er det rart det er krig i verden?

De eneste som synes perfekte er de fraskilte fedrene for de får aldri kritikk

Jeg er fremdeles sjeleglad for at hverken jeg, min mann eller mine barn trenger forholde seg til steforeldre.

Til tross for mitt forrige innlegg er jeg helt enig med deg - det beste for barna er selvfølgelig at foreldrene holder sammen. Det er synd i alle de barna som opplever at foreldrene skiller seg og må forholde seg til nye steforeldre og stesøsken.

Så ja, dere er heldige som slipper dette.

Hadde jeg valgt igjen, ville jeg nok valgt en mann uten barn fra før. Prisen jeg har måtte betale for min kjærlighet har kostet stort og det har slitt både på meg og vårt forhold. Jeg kan vel si at det har verd det i dag med det restultatet vi har- men ALDRI ville jeg ha gått gjennom det igjen.

Tror mange har det for travelt med å flytte sammen etc når man finner ny mann/dame, og det er virkelig verd det å la tiden gå litt, ikke minst med tanke på barna. Selv om jeg har en fantastisk mann som har inkludert mitt barn like mye som sine egne, er det å flytte sammen og være familie ikke like enkelt.

Så ta vare på det dere har. Og det viktigste når man har det bra - er også ha ikke ta det som en selvfølge og pleie det hver dag! Du er heldig

[Gjest Lille-pus]

Kan være mange grunner til at TS faktisk gjerne vil at hun og sambo skal ha det ene store rommet. Kleskap (eller mangel på slike) kan være en meget god grunn.

Men, kjenner igjen det med å aldri få være med på å ta avgjørelser som også gjelder meg

Det være seg alt mellom himmel og jord, fra de små tingene som egentlig ikke betyr noe, til de litt større (som i høy grad berører hvordan jeg skal ha det i mitt hjem). Dagens eksempel er at jeg ikke får lov til å være med til BUP og diskutrer/spørre/lytte til hvilke fremgangsmåter de BUP ser for seg at skulle kunne være hensiktsmessige for det ene av sambos barn. Årsak; jeg er ikke barnets forelder (har bare bodd sammen med både far og barn i halve barnets liv).

Så nå tror jeg faktisk det hele synger på siste verset. Jeg er helt utslitt av hele greiene

[Gjest Gjest]

Alle jeg kjenner med liten plass har som den største selvfølgelighet latt ungene få det største rommet. En venninne av meg lå til og med i stuen mens datteren fikk soverommet .. det var bare et soverom i leiligheten.

Det virker ærlig talt som om det helst er stemødre som har problemer med dette.

Javel, jeg er ikke stemor, men jeg ville ikke nødvendigvis gitt barna de største soverommene. Det er ikke mange av mine venner som ville gjort det heller (forutsatt at barnerommene var av rimelig størrelse). For meg er det helt naturlig at foreldrene får det største rommet.

[Cuba]

Kan være mange grunner til at TS faktisk gjerne vil at hun og sambo skal ha det ene store rommet. Kleskap (eller mangel på slike) kan være en meget god grunn.

Men, kjenner igjen det med å aldri få være med på å ta avgjørelser som også gjelder meg

Det være seg alt mellom himmel og jord, fra de små tingene som egentlig ikke betyr noe, til de litt større (som i høy grad berører hvordan jeg skal ha det i mitt hjem). Dagens eksempel er at jeg ikke får lov til å være med til BUP og diskutrer/spørre/lytte til hvilke fremgangsmåter de BUP ser for seg at skulle kunne være hensiktsmessige for det ene av sambos barn. Årsak; jeg er ikke barnets forelder (har bare bodd sammen med både far og barn i halve barnets liv).

Så nå tror jeg faktisk det hele synger på siste verset. Jeg er helt utslitt av hele greiene

Hmm.. hvem er det som har bestemt det da?

[Gjest Lille-pus]

Hmm.. hvem er det som har bestemt det da?

Det sa BUP ingenting om til far. Det var bare slik at det kun var forelderene (som forøvrig - fremdeles eller så mange år fremdeles har pågående en åpen krig).

Ved tidligere tilfelle har det vært FVK som har latt som jeg ikke eksisterer.

Mor nektet barnets fastlege å snakke med meg om barnet, og det kunne hun siden hun er forelder.

Så jeg eksisterer ikke/eller får ike lov til å finnes for noen av dem som kan hjelpe barnet

[Cuba]

Det sa BUP ingenting om til far. Det var bare slik at det kun var forelderene (som forøvrig - fremdeles eller så mange år fremdeles har pågående en åpen krig).

Ved tidligere tilfelle har det vært FVK som har latt som jeg ikke eksisterer.

Mor nektet barnets fastlege å snakke med meg om barnet, og det kunne hun siden hun er forelder.

Så jeg eksisterer ikke/eller får ike lov til å finnes for noen av dem som kan hjelpe barnet

Huff, så kjedelig. Skjønner ikke hvorfor noen absolutt skal gjøre det vanskeligst mulig for seg selv og andre.

[Gjest Gjest]

Dagens eksempel er at jeg ikke får lov til å være med til BUP og diskutrer/spørre/lytte til hvilke fremgangsmåter de BUP ser for seg at skulle kunne være hensiktsmessige for det ene av sambos barn. Årsak; jeg er ikke barnets forelder (har bare bodd sammen med både far og barn i halve barnets liv).

Vi har ungen til samboer halve tiden, og jeg får heller aldri være med på sånne ting. Men det er jo fordi både mor og far er med. Det synes jeg er greit, det er jo til syvende og sist deres unge. Er det noe jeg føler spesielt på kan jeg jo heller ta det opp med far på forhånd. Det som jeg har verre for å godta er at jeg ikke får være med på skoletilstelninger og skoleavslutninger. Vi har hatt mang en krangel pga det. Jeg føler at jeg mister noe veldig koselig, det å få oppleve ungen som synger/danser/opptrer med noe de har laget selv.

Mht til rommet så kommer det nok veldig an på størrelsen. Da jeg flyttet inn til sambo, var romfordelingen slik den hadde vært tidligere. Det var ikke noe lurt å begynne å rokkere på det med en gang jeg kom inn, for da hadde jeg nok vært den onde stemoren tvert. Der hadde ungen et rom som var dobbelt så stort som vårt, men da måtte alle lekene være på rommet og når det kom besøk, skulle de være der også. Vi hadde et rom der vi så vidt fikk inn dobbeltsenga, pluss ett skap. På ungens rom, som egentlig var hovedsoverommet, var det to skap, så det var jo egentlig helt tydelig hva som var tenkt. Men greit nok, det funka da. (Minuset var at om vi skulle få barn, for da hadde vi måttet bytte soverom, og da kunne det å få søsken ha blitt noe veldig negativt. Den tid, den "sorg")

Nå har vi flyttet og nå har ungen det minste soverommet fordi h*n ville ligge i samme etasje som oss. Når h*n blir stor nok, er det et større rom nede i underetasjen. Nå er nok rommet ganske lite i forhold til før, men h*n har plass til seng, pult, et bord, saccosekk, bokhylle og alle lekene har vi i bokser under senga. Det var selvfølgelig diskusjoner her også om det største rommet, men jeg og far hadde diskutert på forhånd, slik at vi begge var klar til å svare likt på spørsmålet.

Jeg hadde nok gjort det samme med mine egne barn også. Jeg er ikke for disse bomullsbarna som vokser opp i dag og som blir dullet med etter alle kunstens regler.

[Gjest Lille-pus]

Huff, så kjedelig. Skjønner ikke hvorfor noen absolutt skal gjøre det vanskeligst mulig for seg selv og andre.

He-he, nei der er du inne på noe

det hadde vært greit å kunne diskutere litt med noen andre enn bare far om hvordan vi kunne håndtere at ei på 12 får matpakke kjørt til døren når hun er hos far, og at hun blir tørket bak når hun har vært på toalettbesøk (det forklarer det veldig grisete undertøyet som blir resultatet når hun er hos far).

Skal man bare si "ja-ja" når ungen forteller at hun har både smurt matpakke og gått til skolen, når det viser seg at hun har hver eneste dag hun er hos far har blitt hentet, kjørt hjem til mor, spist frokost der og fått matpakke ?

Skal man si "at nå tror jeg du forteller eventyr", eller skal man leke med og late som man virkelig tror på dette ?

Hun blir mer og mer fysisk passiv, forteller om alle venninnnene som er med til mor etter skolen, - og til skolen forteller hun om alle vennene som er med til far, men at ingen vil være med til mor (og jeg har ikke sett en eneste av dem hos far). Sier hun at hun "liker" så betyr det at "dette vil jeg ikke ha".

Jeg har 100 andre spørsmål enn det far har, men som sagt, jeg får ikke lov til å delta i prosessen med å finne gode løsninger som passer.

Å jo da, det er foreldrenes genetiske barn, - og snart er de begge to alene, med hvert sitt syke barn.

[Gjest Miley]

Her i huset er det en stefar. Den dagen jeg bestemmer over hodet på ham regner jeg med å måtte pakke sakene mine og flytte. Et parforhold er et samarbeidsprosjekt. Da samarbeider man også om barna, og spesielt viktig er det nok å samarbeide om stebarna. De er ofte en kilde til konflikt og hva er da viktigere en å hindre at det skal oppstå en konflikt som føles uløselig til slutt.

Dersom man fra dag venner seg til at begge er en del av et team som vil det beste for barna tror jeg man slipper mye problemer.

Og jeg som mor ville aldri gitt det største rommet til barna, vi har mye mer ting som trenger plass en de har. Høyt elsket er de likevel