barn når man er 19?

[Gjest Gjest_rangi_*]

Hei!

Hvis du er klar, kjør på! Men ha i bakhodet at situasjonen kan endre seg med barnefaren, og at det er slitsomt med barn.

Når det er sagt - hadde jeg hatt en å få barn med da jeg var 19, hadde jeg gjort det! Jeg var fullt klar over hvor mye jobb det er (yngre søsken osv - vært med på mang en våkenatt!), og ønsket sterkt å bli mor. Jeg er det fremdeles ikke, 5 år senere, selvom forholdet mitt er stabilt og flott, men så har det vist seg at jeg ikke kan bli gravid heller, og da er det fint at prøvingen startet tidlig - så slipper jeg prøverør etc når jeg nærmer meg 40. Bedre med slikt nå, så har vi mange år på å klare å bli foreldre!!

Og til dere som snakker om livserfaring osv... Jeg har et vennepar der begge er nesten 40, de har en baby på 5 måneder. Jeg har aldri vært borti noen som var mer naive førstegangsfødende enn de!! De trodde, oppriktig talt, at det å få en baby betydde et lite nurk som sov gjennom natten, at amming er en lek, hadde aldri hørt om brystbetennelse... Altså, hver eneste lille motgang de møter er som et sjokk for dem. Alder har tydeligvis ingenting å si. Og nå er de jo kjemperedde for at noe er galt - kanskje ville de ikke vært så stressa om de var litt yngre?

Lykke til, TS!

Nå er det vel heller ingen i denne tråden som har sagt at man skal vente til man er 40:) Den gyldne middelvei er jo et fint alternativ.

Jeg har sett unge foreldre som har vært helt hysteriske jeg, så akkurat det å være hysterisk tror jeg kommer mer an på personligheten til vedkommende enn alderen. Selv var jeg 30 da jeg fikk mitt første barn, og jordmora sa at hun sjelden hadde sett en så rolig og fornuftig førstegangsfødene:) Er man utstyrt med en god porsjon sunn fornuft, og i tillegg en solid posjon realisme, så tror jeg alder er underordnet.

[Gjest gurimalla]

Jeg har et vennepar der begge er nesten 40, de har en baby på 5 måneder. Jeg har aldri vært borti noen som var mer naive førstegangsfødende enn de!! De trodde, oppriktig talt, at det å få en baby betydde et lite nurk som sov gjennom natten, at amming er en lek, hadde aldri hørt om brystbetennelse... Altså, hver eneste lille motgang de møter er som et sjokk for dem. Alder har tydeligvis ingenting å si.

Det er dokumentert at førstegangsforeldre som er tenåringer sliter mer økonomisk enn eldre førstegangsforeldre. Det er dokumentert at de oftere går fra hverandre og det er dokumentert at de lever mer usunt enn eldre førstegangsfødende.

TS kan selvfølgelig være ett unntak.

Selv om gjest her kjenner et naivt par i 40 årene er ikke det bevis for at alder er uvesentlig.

[Gjest gjesten]

Jeg har flere ting jeg ønsker å få på plass før jeg setter barn til verden.

- et stabilt forhold til barnefaren. Han bør være person jeg har vært sammen med over lengre tid, og som jeg også har bodd sammen over en viss periode. Det er stor forskjell på å være kjærester hvor man bor hver for seg hjemme hos mor og far, og det å være samboere.

Dette går både på det å klare seg selv (ordne med økonomien, rent praktisk med mat (ikke bare spise grandis f.eks) og renhod, komme seg opp om morgenen mm), og det å kunne bo med en annen.

- mulighet for å forsørge familien min. Enten fullført fagbrev, eller ha kommet godt igang med videregående utdanning. Alternativt en annen fast, trygg jobb. Barnefaren bør minimum være på samme nivå.

Det er ikke snakk om å ha en voldsom inntekt, men utsikter for å tjene tilstrekkelig til å kunne ha et godt liv uten bekymring for om det er nok penger til neste strømregning, til å betale kontingenten til idrettslaget barnet er med i osv.

- barnefar og jeg bør være moden nok. Vi bør ha rast fra oss og ikke lengre ha "behov" for å fly på byn, dra på impulsive ferieturer og generelt sett leve uten forpliktelser. Barnet må komme i fokus, noe som gjør at cafe-turer med venninnegjengen, skiturer om vinteren, konserter, utepils om sommeren... ja, lang rekke av aktiviteter vi idag tar for gitt blir fort noe som må planlegges veldig hvis de skal være mulig å gjennomføre.

Tingene jeg her nevner gjør at de aller, aller fleste bør være over 19 år. Det er så mange forhold som for de fleste ikke er på plass enda når en er såpass ung, noe som gjør at forhold rundt parforholdet, økonomi og det å ikke kunne være like frie som sine venninner fort kan bli en ekstra belastning med påfølgende frustrasjon, krangling osv. Min eneste venninne som ble gravid så tidlig har snakket endel om hvor ensom hun følte seg de første årene. Selv om vi prøvde å dra på besøk til henne endel så var det alltid så mye hun gikk glipp av. Og mye hun ville dele som ingen av oss hadde erfaringer og forutsetninger for å kunne forstå.

Selv er jeg 27 og begynner å nærme meg klar for barn. Min samboer og jeg har vært sammen siden videregående, og flere av mine venninner er også fortsatt sammen med kjærestene de fikk da de gikk på ungdomskolen og vgs. så jeg tror på at ung kjærlighet kan vare (kommentar til alle de i denne tråden som trekker frem at det er så usannsynlig at man ender opp med den man er sammen med når man er 19).

Tja, hva vil jeg frem til? At de aller, aller fleste bør vente et par år til. Noen klarer seg helt flott, men for de fleste vil det være bedre å vente så slipper en forhåpentligvis en rekke bekymringer. Noen har alle mine "kriterier" på plass i en alder av 19, og fint for dem, men de fleste er ikke engang i nærheten når man er 19. Og hvorfor ha det så travelt? Man er fortsatt ung hvis man får barn i begynnelsen av 20-årene.

[Marusha82]

hei.

jeg er som dere sikkert har forstått ei jente på 19 år som har lyst på barn.

hva synes dere om å bli gravid i en alder av 19? jeg føler at jeg er ferdig med ungdomstia og bare vil roe ned alt og lage en familie med forloveden min, men er det egentlig for tidlig og tenke den tanken eller er det normalt å ha det sånn?

mvh jente 19

Hei!

Jeg var 18 år da jeg ble mamma. Det er helt fantastisk å få barn, og jeg angrer ikke ett sekund på mitt valg! Det å få barn gjorde livet mitt mye bedre og det ga livet mening.

Men samtidig vil jeg ikke råde andre til å gjøre det samme.

Det er snart 10 år siden jeg ble mamma, men ennå har jeg ikke hatt råd til mer enn EN ferietur sammen med datteren min! Jeg hadde selvfølgelig ingen utdannelse da jeg fikk barn, og måtte ta det igjen i etterkant.

Det er ingen dans på roser å være student og mamma (jeg er alenemamma). Du får aldri nok tid til deg selv, ungen og studiene.

Og selv om du nå er lykkelig med din kjære, så er det lurt å tenke over faren for at du bli alene med ett eventuelt barn (eller tre..). Hvordan vil det gå?

Hvordan skal dere klare dere da?

Trygdekontoret har minimalt med støtte (jeg har nå vært enslig forsørger "for lenge" til å få overgansstønad og utdanningsstønad...), og sosialkontoret gir ikke støtte til studenter.. Så økonomisk har vi ramlet mellom alle stoler, og jeg sliter virkelig med å få endene til å møtes!!

Så mitt råd er; FÅ DEG EN UTDANNELSE OG ETT STED Å BO FØRST!!

Du er ung og har god tid på deg før du trenger å tenke på å få barn!

[NoAngel]

jeg var 17 år...

angrer ikke i det hele tatt.

alt har gått kjempe bra. og i dag har jeg 4 barn.

det skal sies at jeg har hatt en flott famile rundt meg, de har vært der uansett når jeg måtte trenge dem.

men alt har gått bra her, selv om jeg var veldig ung.. i dag er eldste barnet 11 år, og jeg føler meg ur gammel

har ikke blitt mange festene på meg siden jeg var 16 år , men jeg har derimot aldri savnet det eller hatt behovet for det.

ingen andre enn deg kan svare på dette. lykke til med valget du tar

[*ninja*]

100 % uenig.

Jeg mener at generell livserfaring og et bredt erfaringsgrunnlag er en stor og viktig ballast for det å få barn. Det er jo ikke akkurat "barnestell" som er utfordingen med det å få barn. Å skifte bleier og vaske klarer alle. Skillet kommer på helt andre områder.

100% uenig right back at ya. selvsagt er ikke det den største utfordringen. du har jo oppdragelse, nattevåk med lite søvn, og utallige andre utfordringer man må klare å få til. det er sikkert et pluss med livserfaring, men som sagt, det hjelper ikke stort på kunnskapen om hvordan å ta seg av et barn det å kunne alt mulig annet. det er ikke en dans på roser å få småbarn, hverken for 20 åringer, eller 30 åringer. føler man seg klar for å få barn i en alder av 19, og virkelig er klar over hva dette medbringer, skulle ikke det være noe problem.

jeg tar meg like godt av barnet mitt, som en mor på 35 ville gjort. og jeg kan ikke akkurat påstå at jeg angrer på at jeg fikk barn heller.

[Gjest Gjest]

100% uenig right back at ya. selvsagt er ikke det den største utfordringen. du har jo oppdragelse, nattevåk med lite søvn, og utallige andre utfordringer man må klare å få til.

Alt dette er ting som dreier seg om stell av spebarn. Noe jeg slett ikke anser som utfordringen med å få barn. Utfordringene kommer i mye større grad senere -etter denne første spebarnsperioden.

det er sikkert et pluss med livserfaring, men som sagt, det hjelper ikke stort på kunnskapen om hvordan å ta seg av et barn det å kunne alt mulig annet.

Nei. Men å oppdra et barn, gjennom barneår og senere tennår, hjelper det mye med "generell livserfaring". Litt balast om verden og livet forøvrig. Evne til å sette ting i perspektiv osv.

det er ikke en dans på roser å få småbarn, hverken for 20 åringer, eller 30 åringer. føler man seg klar for å få barn i en alder av 19, og virkelig er klar over hva dette medbringer, skulle ikke det være noe problem.

For det første så tror jeg ingen som ikke har fått barn er "virkelig klar over hva det medbringer". Enten de er 19 eller 30. Men jeg ser virkelig ikke poenget med å hive seg i gang som 19 åring, når man får et mye bedre utgangspunkt bare ved å vente noen få år (til man er f.eks 22-23 år?)

jeg tar meg like godt av barnet mitt, som en mor på 35 ville gjort. og jeg kan ikke akkurat påstå at jeg angrer på at jeg fikk barn heller.

Du tar deg sikkert godt av barnet ditt, men det hadde du vel gjort like godt om du hadde ventet et par år til? Har man fått fullført en utdannelse og bodd noen år for seg selv har man -tro det eller ei- et bedre utgangspunkt.

Poenget er altså ikke at det nødvendigvis går så ille om man får barn som 19 åring. Poenget er at ting ligger mye bedre til rette noen få år senere. Ting som er verd å vente på.

[*ninja*]

jeg hadde ikke mye annet valg enn å få barn nå jeg da. men anyways, om man som 19 åring vil planlegge å få barn, er det jo ikke noe i veien for det så lenge man har tilrettelagte forhold rundt seg, dvs stabil økonomi, fast bosted osv.

[Gjest AnneShirley]

om man som 19 åring vil planlegge å få barn, er det jo ikke noe i veien for det så lenge man har tilrettelagte forhold rundt seg, dvs stabil økonomi, fast bosted osv.

Jo, jeg mener likevel det er bedre å vente noen få år. Når man er 22-23 år er man langt bedre rustet enn som 19 åring. Både mhp å ha levd "på egenhånd" noen år, ha et stabilt forhold til barnefaren osv.

For hva skulle poenget med å ikke vente noen få år til være?

Endret 4. februar 2009 av AnneShirley