barn når man er 19?

[Helene]

Jeg synes 19 år høres veldig ungt ut. Dette med å få seg en utdanning er litt viktig i dag. Det kan ta 3 år, og da er du 22 og fortsatt ung. Det er lettere å gjennomføre uten barn.

Når det er sagt, du kjenner deg selv best. Ikke vent for lenge heller. Hvis dere føler at det er riktig nå, begge to, så tror jeg sikkert det går bra. Bare vær klar over at de 2 første årene pleier å slite på forhold, uansett om man er unge eller gamle. Det er bare fordi man blir så trøtt i perioder.

Lykke til

[Gjest Talula]

Jeg synes det er for tidlig. Det er ikke snakk om at alt skal være "perfekt" med nedbetalt hus, biler årslønn på 500 000+ som noen sier, men det er heller ikke slik at absolutt alt ordner seg bare man har kjærlighet og omsorg til barnet. Utdanning og det å ha et yrke å forsørge seg på er svært viktig. Det å basere seg på å få barn uten utdanning og kanskje være avhengig av inntekten til barnets far er ikke videre lurt synes jeg, man kan aldri se hva fremtiden bringer, man kan ende opp med å sitte igjen alene med barn og uten inntekt. Så er det jo det med å forsøke seg litt på egen hånd her i verden, borte fra foreldre før man får et barn som man skal ta seg av. Jeg mener heller ikke at man behøver å vente mangfoldige år, bare det at man får en utdanning, og erfaring med å klare seg selv først. Ellers synes jeg regine II hadde gode synspunkter. Litt utenom diskusjonen, men jeg synes det er noe uansvarlig å si slik jeg ofte ser her på forumet, at alt går bra hvis man bare føler det er riktig, og hvis man vil ha barn nå..

[Gjest Christabelle]

Det finnes også en mellomting, der de fleste befinner seg.

[Gjest Talula]

Det finnes også en mellomting, der de fleste befinner seg.

Det er vel det jeg også mener, alt behøver ikke være helt perfekt som du har sagt, men jeg mener det likevel er en del som burde være på plass, som at man burde ha en utdanning og et yrke å leve av (da mener jeg ikke bare universitet/høyskoleutdannelse, fagbrev fra vgs f.eks er også utdanning slik jeg mener), og man bør ha prøvd seg litt på egenhånd. Men det er bare det jeg mener da, og da er 19 år i de fleste tilfellene litt for ungt.

Endret 23. januar 2009 av Talula

[Ce'Nedra]

Jeg tenkte det samme som deg da jeg var 19. Men jeg er såå glad for at jeg ventet, for selv om jeg var ferdig med festing o.l., var jeg ikke ferdig med å reise, ta utdannelse, ha kvalitetstid sammen med meg og kjæresten etc..

Vent!, er mitt råd.

[Gjest mor til 2]

Jeg var 23 da vi fikk vår første.

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 17 år og klart meg på egen hånd etter det. Traff mannen min da jeg var 18, vi flyttet sammen da jeg var 19 og giftet oss da jeg var 20. Han er et år eldre en meg.

Jeg var fast bestemt på å gjøre ferdig utdannelsen før vi fikk barn, det gjorde jeg også. He he,, var faktisk 3 mnd på vei dag jeg gikk opp til fagprøven.

5 år etter fikk vi en gutt til. (ikke forde vi ville vente med nr 2, det tok bare lang tid før jeg ble gravid igjen)

He he.. høres nesten ut som dette tilhører "ur-tiden". Når jeg hører så mange som venter til de er både 30 og godt over 40 før de får barn nå..

Men nå er jeg blidt 37, fremdeles gift med samme mann med våre to sønner på 10 og 15 år. Vi har greid oss veldig bra både på det personlige plan og på det økonomiske.

En må bare være forberedt på at det nesten blir som en egen "tidsregning" på før og etter en får barn.

Hele livet og tilværelsen blir snudd på hode. En har en annen person som er 100% avhengig av deg på godt og vondt. Er en eller begge foreldrene sliten, lei, syk eller har lyst å ta en fest... kan en ikke bare tenke på seg selv lengre slik en gjorde før. (det kan være svært tøft enkelte par )

Og så blir jo disse små søøøte babyene blir veeeldig raskt store også må en huske på.

De 2 første årene er ekstra krevende med stell så og si hele døgnet.

Så kommer trassalderene etter tur... for ikke å snakke om tennåra da...

Vanskelig å tenke på det når en ser andres søøøte små babyer som ligger å smiler nedi ei barnevong at de her små blir store..

Og uansett hvor godt en tror- en har forberedt seg på å bli foreldre blir det skjeldent slik en engentlig har tenkt seg det..

Etter en har fått en liten, har en fått en ny skjef i huset.. en svært krevende sjef som styrer live ditt minst til hun\han er over 18.

Ække lett å tenke på slike ting når en ser en søt liten baby og blir babysyk som bare det. Det er noe en ikke skjønner så mye av før den lille er kommet og en får erfare selv hvordan det hvirkelig er..

Føler dere at dere er voksne nok til å takle slike ting.. ja da er det bare å stå på.

Som sagt så gikk det greit for oss på alle vis. Vi har hatt våre opp og nedturer vi også som de fleste andre. Men vi har løst konflikter og problemer underveils. Men 4 av vennindene mine som fikk famileforøkelse samtidig med oss gikk det heller dårlig med. 2-3 barn gjerne med forskjellige fedre gift\skilt opptil flere ganger og sliter økonomisk. Og ikke minst det styret med dine\mine\våre barn og alle problemen rundt det økonomiske og "flyttepakkebarn" mellom foreldrene. Ikke veldig sunt å la barna få det slik.

[Gjest Gjest_mamma_*]

En må bare være forberedt på at det nesten blir som en egen "tidsregning" på før og etter en får barn.

Hele livet og tilværelsen blir snudd på hode. En har en annen person som er 100% avhengig av deg på godt og vondt. Er en eller begge foreldrene sliten, lei, syk eller har lyst å ta en fest... kan en ikke bare tenke på seg selv lengre slik en gjorde før. (det kan være svært tøft enkelte par )

Og så blir jo disse små søøøte babyene blir veeeldig raskt store også må en huske på.

De 2 første årene er ekstra krevende med stell så og si hele døgnet.

Så kommer trassalderene etter tur... for ikke å snakke om tennåra da...

Vanskelig å tenke på det når en ser andres søøøte små babyer som ligger å smiler nedi ei barnevong at de her små blir store..

Og uansett hvor godt en tror- en har forberedt seg på å bli foreldre blir det skjeldent slik en engentlig har tenkt seg det..

Etter en har fått en liten, har en fått en ny skjef i huset.. en svært krevende sjef som styrer live ditt minst til hun\han er over 18.

Ække lett å tenke på slike ting når en ser en søt liten baby og blir babysyk som bare det. Det er noe en ikke skjønner så mye av før den lille er kommet og en får erfare selv hvordan det hvirkelig er..

Føler dere at dere er voksne nok til å takle slike ting.. ja da er det bare å stå på.

Jeg vil bare signere mamma til 2 og be deg tenke godt gjennom dette.

Å få baby er ikke å sveve på en rosa sky. Babyer krever masse og de vokser utrolig fort med alt det som følger med!

Å være ferdig med festing betyr ikke at en er ferdig med å gjøre som en vil. Sove lenge om morningene, reise og kose seg etc etc.... Den listen kan bli lang...

[Gjest imli]

Det kommer jo veldig an på deg og han du vil ha barn med!

Jeg er også veldig i mot den utviklinga at man må ha så innmari mye å "tilby" en unge; ungen kan få en bra oppvekst selv om mamma og pappa ikke tjener en million til sammen i året, har digert hus, to biler og råd til sydenferie hvert år.

Men du bør ha bodd for deg selv en stund (ikke bo hjemme hos mamma når du planlegger barn!!!), være ferdig med videregående, ha jobb og et sted å bo. Det samme gjelder barnefaren. Dere bør ha bodd sammen en stund, og tenke nøye over hvorfor dere vil ha barn og hvordan dere vil gjøre det når ungen kommer. Det er slitsomt å ha baby!

[Gjest Gjest]

Jeg er også veldig i mot den utviklinga at man må ha så innmari mye å "tilby" en unge; ungen kan få en bra oppvekst selv om mamma og pappa ikke tjener en million til sammen i året, har digert hus, to biler og råd til sydenferie hvert år.

Noe annet er det da vel INGEN som noen sinne har påstått??!?

Det det er snakk om er jo å kunne forsørge seg og barnet (dvs at begge foreldre bør være i stand til det -man vet ikke hva som venter rundt neste sving).

[Gjest imli]

Noe annet er det da vel INGEN som noen sinne har påstått??!?

Det det er snakk om er jo å kunne forsørge seg og barnet (dvs at begge foreldre bør være i stand til det -man vet ikke hva som venter rundt neste sving).

Ingen har påstatt det i denne tråden, men det virker å være gjeldene tankegang for en del mennesker.

[Gjest Gjest]

Ingen har påstatt det i denne tråden, men det virker å være gjeldene tankegang for en del mennesker.

Seriøst?

Jeg har aldri hørt noen som har sagt noe om som i det hele tatt minner om verken store lønninger eller digert hus i en slik sammenheng. Så på meg virker utsagnet ditt som ren diktning.

Det er da de færreste par som noen sinner når en samlet lønn på 1 mill, så da hadde det blitt få barn.

Selv har vi en årsinntekt på ca 700 000, en bil og en rekkehusleilighet. Ingen har noen sinne sagt noe som i det hele tatt antydet at det skulle være et for dårlig utgangspunkt.

MEN da har vi også høyere utdanning, faste jobber og en god porsjon livserfaring begge to også. Noe jeg faktisk synes teller mer.

[Gjest Gjest_heidi_*]

Hei!

Nå er jeg et par år eldre en deg (snart 24), men jeg giftet meg når jeg nettopp var blitt 20. Da gikk det ikke mer enn noen måneder før noen av vennene våre begynte å få barn - og jeg ble babysyk... Skulle akkurat til å begynne på ny utdannelse (var ferdig med en, men fant ut hva jeg egentlig ville), og visste at det ikke var så fryktelig lurt... 3-4 år med studier igjen for begge to.. Men, følelsene går sin egen vei, jeg følte meg klar - og syntes det var blodig urettferdig at det ikke "gikk an" akkurat NÅ. Jeg la pute under genseren, så for meg at jeg var gravid..drømte..

Helt til mensen plutselig var forsinket, ganske mye.. Da det gikk opp for meg at jeg faktisk kunne være gravid, og reaksjonen var en heeeelt annen enn jeg hadde trodd. Jeg fikk en kalddusj, og fant ut at jeg slettes ikke var klar!

Hehe.. så ja, ville bare si at følelser kan lure

Men for all del, er du klar, så diskuter med mannen, og ta en avgjørelse sammen!

[Gjest tipuo]

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 19 - by accident. Overhodet ikke planlagt, og det eneste jeg visste om fremtiden min fra den dagen jeg fant ut om graviditeten, var at abort ikke var et alternativ for meg.

Det var slettes ikke lett, og det som for meg virket som et solid forhold med barnefar gikk i tusen knas det sekundet 1 år etter at barnet var født, fant ut at han ikke ville være pappa likevel, og forsvant ut i horisonten.

I 6 uker, virket fremtiden dyster for meg - jeg skjønte ikke hva som hadde slått meg så kraftig i fleisen, men jeg bestemte at uansett hva fremtiden hadde å by på, kom barnet først - og det har jeg holdt.

Er nå gift og har fått 3 andre barn - som igjen har verdens beste og tøffeste storebror på 17 år. Mannen min har også adoptert eldstemann-på sønnen vår sin forespørsel.

Utdannelse tok jeg,men har ikke jobbet en dag i mitt liv som ingeniør likevel. Jeg har en god jobb, et godt liv og gode verdier - mye basert på at voksenlivet startet litt tidligere enn planlagt. Er en 19-åring verre mor enn en f.eks. 40-åring - lang derifra!!

Vei litt til og fra - og er du fremdeles keen: kjør på!! =)

[Gjest Gjest_heia_*]

Hva angår alder og modenhet: Det finnes mange som får barn i 30 årsalderen som er alt annet enn moden og klar for det. Jeg tror, nei vet ,at det er mange flinke modne mødre som ble mor i 20 års alderen. Ansvaret gjorde dem mer modne/voksne. Og i dag er det aldri for sent å ta utdannelse heller.

Lykke til TS, med å få barn !

[Gjest Gjest]

Jeg er også veldig i mot den utviklinga at man må ha så innmari mye å "tilby" en unge; ungen kan få en bra oppvekst selv om mamma og pappa ikke tjener en million til sammen i året, har digert hus, to biler og råd til sydenferie hvert år.

Enig med deg. Våre barn beg å bli voksne, (Kanskje de skriver her på KG?)

Og enda tjener ikke mannen min og jeg en million til sammen. Da barna var små, snudde vi på hver en krone og var glad om vi kunne ha koteletter til middag av og til. Ingen av oss har utdannelse, men min livoppgave var å få folk av barna våre, det mener jeg vi absolutt har lykkes med, enda vi ikke hadde god råd i oppveksten deres.

Sunn fornuft, evne til refleksjon og masse kjærlighet og tid til barna er det aller viktigste. Såpass med penger/inntekt til å få betalt regninger og mat er også en fordel. Utdannelse ordnes underveis når barna vokser til og blir mer selvstendige . Jeg var 22 og han 23 da vår førstefødte ble født, så vi var litt eldre. Lykke til til trådstarter.

[Gjest Gjest]

Enig med deg. Våre barn beg å bli voksne, (Kanskje de skriver her på KG?)

Og enda tjener ikke mannen min og jeg en million til sammen.

Og det er det da de færreste par som noen sinne gjør! Hallo!

Men det å ikke ha utdannelse synes jeg slett ikke er noe skryte av. Jeg mener barn fortjener å vokse opp med foreldre som har avsluttet en eller annen form for utdannelse (på vgs-nivå eller høyere).

[rangi]

For min del var det overhodet ikke aktuelt å få barn da jeg var 19 år. Og, en ting er at du føler deg klar, men hva med mannen du vil ha barn med? Er han klar? Jeg har sett eksempler på flere par med verpesyke, unge jenter hvor mannen i forholdet har "gitt etter", og de har fått barn. Etter en stund med lite søvn, mye jobb og liten tid til hverandre går forholdet i tusen knas, og du ender opp som alenemor. Livet som mor er ingen dans på roser, babyer er mye jobb, og når de er blirr litt større, så er det ikke mindre jobb av den grunn. Tenk deg godt om, når du har blitt gravid er det ingen vei tilbake.

Uten utdannelse, jobb og bolig er det ikke så lett å få hverdagen til å gå rundt. Det er ikke lett å få seg jobb i dagens samfunn uten en utdannelse. Du er enda ung, du kan få deg en utdannelse og jobbe noen år, og fremdeles bli mor i ung alder.

Min samboer fikk barn med sin ekskone da han var 21, og selv om han aldri ville vært foruten ungene sine, så sier han selv at han var altfor ung. Det at de fikk tre barn på fem år før fylte 25 er sterkt medvirkende til at han er skilt i dag, og har delt omsorg for ungene sine. Det funngerer fint det, og man har selvfølgelig ingen garanti for at man ikke blir skilt selv om man venter, men det er jo en kjennskjerning at man forandrer seg mye fra man er 20-25, og ofte finner man ut at den man var sammen med da man var 20 ikke er den man vil være med når man er 25, man utvikler seg rett og slett i forskjllig retning. Ingen av mine venninner er i dag sammen med den mannen de var sammen med da de var 19. Jeg sier ikke at det kommer til å skje med dere, men det er verdt å tenke gjennom det. Er dere fremdeles sammen om 3-4 år, så er det jo overhodet ikke for sent å få barn da heller. Og da har du forhåpentligvis en utdannelse og god jobb i bakhånd også.

[Nigo-san]

Spørsmålet er "Barn når man er 19?"

Mitt svar, som egentlig er et motspørsmål, blir rett og slett "Hvorfor det?"

Hvorfor få barn når du er 19? De objektive faktorene taler jo faktisk imot. Man kan umulig ha rukket å få seg en utdannelse, man kan neppe ha bodd mange årene for seg selv og hatt totalt ansvar for seg selv, livet sitt, jobben sin og regningene sine (og bare det er jo vanskelig nok for mange), man kan umulig ha fått reist så mye, vært engasjert i organisasjoner, styre og stell... og antagelig er den personen man er sammen med som 19-åring, heller ikke den man blir gammel sammen med.

Jeg var bare 20 da jeg ble mor selv, så dette er ikke en lang liste over faktorer som gjør en uskikket som mamma. Ei heller er det argumenter mot. Jeg bare lurer, hva er det som ikke kan vente et par-tre år? Hvorfor ha det så innmari travelt?

På den annen side, synes jeg de som argumenterer med god inntekt, nok plass, stabilt parforhold blablabla, også skyter seg selv i foten. Dette handler stort sett om foreldrenes egen opplevelse av trygghet og egnethet, barna har det bra med langt mindre. Kjærlighet, klokskap og engasjement er det som teller. Klokskap kommer kanskje til en viss grad med alder, men det gjør jammen hysteri også

Bottom line: noe fasitsvar tror jeg ikke finnes. Men personlig synes jeg 19 er hakket for ungt til å planlegge barn. Barn gjør livet utrolig rikt, men også utrolig bundet. Og for min egen datter, så må jeg innrømme at smilet hadde blitt veldig falskt om hun hadde planlagt barn, bryllup og en saksbehandlerjobb i NAV i en alder av 19. I en alder av 23-24 hadde jeg ikke lettet et øyelokk, men årene mellom 19 og 23 er enormt mye mer utviklende enn årene mellom 29 og 33, for å si det sånn...

[Leanne]

Min samboer fikk barn med sin ekskone da han var 21, og selv om han aldri ville vært foruten ungene sine, så sier han selv at han var altfor ung. Det at de fikk tre barn på fem år før fylte 25 er sterkt medvirkende til at han er skilt i dag, og har delt omsorg for ungene sine. Det funngerer fint det, og man har selvfølgelig ingen garanti for at man ikke blir skilt selv om man venter, men det er jo en kjennskjerning at man forandrer seg mye fra man er 20-25, og ofte finner man ut at den man var sammen med da man var 20 ikke er den man vil være med når man er 25, man utvikler seg rett og slett i forskjllig retning. Ingen av mine venninner er i dag sammen med den mannen de var sammen med da de var 19. Jeg sier ikke at det kommer til å skje med dere, men det er verdt å tenke gjennom det. Er dere fremdeles sammen om 3-4 år, så er det jo overhodet ikke for sent å få barn da heller. Og da har du forhåpentligvis en utdannelse og god jobb i bakhånd også.

Jeg og min mann tenkte litt motsatt vi da vi planla å få barn.. Han hadde en søster som akkurat hadde skilt seg, de hadde vært kjærester i 10 år - så fikk de barn, giftet seg da hun var 9 mnd separerte seg før hun fylte 2...

Min kusine hadde også en lignende historie de var kjærester i 12 år, gift i 4 før de fikk barn. De flyttet fra hverandre da barnet var 1,5...

Jeg har sett flere tilfeller hvor par som har vært sammen lenge ikke takler det å få et barn sammen, og flytter fra hverandre... Men får man barn for tidlig i et forhold er det jo heller ikke alltid like gunstig...

Fikk selv barn da jeg var 19 - og det var ikke alltid like morro å sitte til langt på natt med skoleoppgaver fordi barnet hadde vært syk i noen dager og jeg ikke hadde fått gjort en dritt... Men som student hadde jeg og mulighet til å ta en ekstra fri dag innimellom for å kose meg med barna - noe man ikke får når man er i full jobb...

er egentlig ikke lett å gi noe annet råd - enn at du får følge hjertet og fornuften din og se hva det blir til

Tenk i alle fall godt igjennom det...

Jeg og mannen min hadde jo en avtale på hva vi skulle gjøre med barnet hvis vi gikk ifra hverandre før jeg i det hele tatt ble gravid Men vi hadde nå fått diskutert mye og at vi begge gikk inn for dette helhjertet. Slik at ikke far plutselig en dag flytter ut og ikke vil ha noe mer med barnet å gjøre....

[*ninja*]

jeg er 19, og har et barn på snart 1 år. det er mye man må gi avkall på når man får barn, festing, sove lenge(absolutt det jeg savner mest), ute å herje når man får det for godt, gjøre hva man vil når man vil. men det er så absolutt verdt det. kunne ikke forestilt meg noe annet liv. men det er så enkelt som at, noen er klare for barn når de er nitten, andre er ikke klare for det. noen er klare når de er 30, andre ikke. det er fra person til person, og det er du selv som må bedømme dette. om du virkelig vil dette, eller om du vil ta det litt rolig et par år til før du må springe som en gal for å mate,skifte bleier, gå hele natta frem og tilbake på gulvet med en baby som har vondt i munnen, og få lite søvn. og selvfølgelig vil jo du og kjæresten få veldig mye mindre kosetid for dere selv midt oppi det der. så det der må du nesten finne ut av selv, er ingen her som kan bedømme det riktig uansett.