barn når man er 19?

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er alt for tidlig. En 18-19 åring er ikke særlig moden. De trenger å erfare livet på mange områder. Barn legger hindringer for dette.

som en del sier; økonomi og studier ferdig først. Å studere med barn er tungt og man virkelig trenger en partner som støtter.

Hvorfor sånn hastverk? Å utsette det 5 år så er du fortsatt en ung førstegangsfødende.

[*ninja*]

Jeg synes det er alt for tidlig. En 18-19 åring er ikke særlig moden. De trenger å erfare livet på mange områder. Barn legger hindringer for dette.

som en del sier; økonomi og studier ferdig først. Å studere med barn er tungt og man virkelig trenger en partner som støtter.

Hvorfor sånn hastverk? Å utsette det 5 år så er du fortsatt en ung førstegangsfødende.

det finnes mange 30 åringer som ikke er særlig modne heller. og når det kommer til livserfaring, en førstegangsfødende på f.eks 30, er fortsatt en førstegangsfødende, og er sånn sett ikke nødvendigvis bedre skikket til å få barn enn ei på 19.

[Gjest vb]

Tenker på livserfaring sånn generelt. Klart at en på 30 har mer av dette enn en på 19.

Husk at jeg snakker generelt og en 19-åring er i mine øyne lite moden, men man vokser på oppgaven når man må.

[*ninja*]

Tenker på livserfaring sånn generelt. Klart at en på 30 har mer av dette enn en på 19.

Husk at jeg snakker generelt og en 19-åring er i mine øyne lite moden, men man vokser på oppgaven når man må.

selvsagt har en 30 åring mer livserfaring, men når det kommer til barnestell, hvordan man tar seg av ungen sin på best måte,osv, så hjelper det da ikke mye om du har livserfaring på alle andre områder enn akkurat det. det er jo fortsatt første gang man får barn, og det er en oppgave man må vokse i. noe man må lære, og føle hva som er best for nettopp sitt barn. det finnes like mange umodne mødre på 19 som det finns umodne 30 årige mødre.

[babord]

Jeg er like gammel som deg, TS.

Jeg synes det er en litt rar holdning til oss ungdommer/unge voksne idag. Det virker som folk synes det er helt naturlig og greit at en 19-åring f.eks. blir forsørget av foreldrene eller oppfører seg som en drittunge som ikke er ute av puberteten. Jeg tror nok at det er riktig at samfunnet har gjort at dagens unge voksne er mindre modne enn for noen år siden, men likevel..

Jeg tror at dersom du hadde et barn ville du være istand til å ta vare på det akkurat like godt som en 35-åring! Minst... Man vokser med oppgaven, og du er fullt istand til å leve et voksenliv nå, dersom du vil! Men det er viktig, at du faktisk vil være voksen.

Vennene dine er kanskje verdens beste, men de kommer til å ville på fest, jentetur til syden osv.

Mannen din er kanskje verdens beste, men forholdet deres kommer til å forandre seg.

Men jeg tror at et barn er en enorm forandring uansett alder..tror ikke at noen kan være 100% klare. Det er ikke sånn at du ikke kan møte folk når du har barn, det finnes jo barnevakter, og mange steder kan jo barnet være med. Men, det går ikke an å råde deg, du kjenner deg selv og din kjære, og du vet best selv!

[Henna]

Ble selv gravid når jeg var 19 og når man får et barn angrer man ikke et øyeblikk på det valget.

Men jeg ser også den andre siden av det. Nå, 8 år senere, begynner mine venner å etablere seg å få barn. Etter å brukt tyveårene på reising, relasjonsbygging, studier i utlandet, impulsive turer og "egotid"/selvutvikling.

Selv har jeg levd et stabilt voksenliv alle disse årene. Barn har ikke på noen måte hindret meg å skaffe meg en god utdannelse og nå flere av mine mål. Jeg angrer ikke på valget jeg tok, jeg drømmer ikke om det jeg ikke fikk- fordi jeg har fått så mange andre gleder ved å få barn og samtidig dyttet litt egotid inn mellom slagene. Men jeg ser godene ved å vente, det er snakk om å få best utbytte av "alle verdener" . Barn er ikke nå eller aldri, men friheten er i stor grad det. Frem til den kommer tilbake 20 år senere når barna er uflyttet.

Har en yngre søster som jeg utallige ganger har sagt til at jeg håper hun sørger for å benytte seg av muligheter hun har mens hun har kun ansvaret for seg selv, før hun velger å etablere seg (les:binde seg). Reise, studere andre steder, bruk friheten, før ferier er bestemt av barnealder/skoleferier/økonomi og hverdagen er fylt opp av huskelapper.

Når jeg var 19 trodde jeg at jeg alltid kom til å være sammen med barnefaren, verden var rosenrød og ingenting ville endres. Og hvor stor er egentlig sjansen i dag for at man er sammen med samme fyren når man er 19 som når man er 30...? Når jeg var 19 var jeg ansvarlig og moden, men med en helt annen livsoppfatning på livet. Har forandret meg mye siden den gang, og forandringen

(til ansvarlig voksen) førte til at forholdet med barnefaren bristet. Han var 8 år eldre og mer stabil og vi vokste etterhvert fra hverandre.

Synes ikke det er snakk om modenhet men om å utnytte tiden man har best mulig .

[annepålandet]

De færreste 19-åringer i dagens Norge er klare for å få barn!

De fleste bor/forsørges av sine foreldre, mange er nettopp ferdig/i ferd med å avslutte videregående skole.

De har ikke bodd for seg selv, de har ikke vært ansvarlige for hele økonomien i en tilværelse (husleie, strøm, telefon, mat, reiser, ferier etc)

De har ikke en utdannelse som man kan forsørge seg på.

Det er ganske godt tilrettelagt for studenter med barn i norge - men det er likevel ganske slitsomt å studere med barn. Du må alltid hente i barnehagen, du kan aldri spontant gjøre noe etter endt dag på skolen, du kan ikke kjøpe det plagget og leve på havregryn og nudler en uke eller to. Du kan heller ikke ta en spontan kjæreste/veninne tur til København eller andre steder. Du vil også få det mye tyngre hvis du, i løpet av utdannelsen, finner ut at det kunne vært spennende med et semester utenlands.

Og hvor mange forhold som man er i som 19-åring varer? Noen, ja, de fleste? nei.

Man er fortsatt ung mor om man får barn i begynnelsen av 20-årene, men de fleste har langt bedre forutsetninger da enn 2-3 år tidligere.

- man har forhåpentligvis en utdannelse, eller er godt i gang med en

- man har hatt noen år som unge voksne kjærester som kan gjøre som en vill

- man har hatt muligheten til å tenke kun på seg selv og å være uansvarlig

Dette handler ikke om at alt skal være "perfekt" når man får barn, steinrik, med superkarriere og diverse jordomseilinger bak seg. Men det handler om å tenke litt lenger enn "jeg har lyst på barn NÅ, helt uavhengig av konsekvensene".

Mulig at trådstarter er den ene nåla i høystakken som er unntaket og er moden nok til å få barn som 19-åring. Men jeg tviler, bl.a fordi hun skriver inn her og fordi hun bare tar til seg/svarer på de som sier "og jaaaa - føler du deg klar så går alt bra".

Signerer denne!! Utrolig mange bra poeng regine....

Fikke selv barn som 19 åring og snakker av erfaringer. JEG anbefaler ingen å få barn i så ung alder. Men det er min mening!

Uansett lykke til med dine valg

[Gjest Gjest]

selvsagt har en 30 åring mer livserfaring, men når det kommer til barnestell, hvordan man tar seg av ungen sin på best måte,osv, så hjelper det da ikke mye om du har livserfaring på alle andre områder enn akkurat det. det er jo fortsatt første gang man får barn, og det er en oppgave man må vokse i. noe man må lære, og føle hva som er best for nettopp sitt barn. det finnes like mange umodne mødre på 19 som det finns umodne 30 årige mødre.

100 % uenig.

Jeg mener at generell livserfaring og et bredt erfaringsgrunnlag er en stor og viktig ballast for det å få barn. Det er jo ikke akkurat "barnestell" som er utfordingen med det å få barn. Å skifte bleier og vaske klarer alle. Skillet kommer på helt andre områder.

[Konservativ Mann]

Jenter har fått barn i tenårene siden tidenes morgen.

Dette med å vente til man er 30 er noe nymotens tull!

Det er HELT naturlig og kjempeflott at du vil ha barn som 19-åring.

Selv er jeg 26 og drømmer om å treffe en ung jente på din alder som er moden nok til å ønske å stifte familie i ung alder.

Sannsynligheten for at du får et velskapt barn er større når man er under 24, videre vil du ha mye mer energi nå enn hvis du venter til du blir eldre (naturlig nok). Videre vil barnet få unge besteforeldre, som også vil ha mer energi til å stille opp.

Det er også lettere å kombinere studier med barn, enn jobb, så den eneste grunnen jeg kan se til å vente er økonomiske årsaker, men vi lever da i et velferdssamfunn der man får barnetrygd m.m.

Kjør på!

[Gjest Gjest_Line_*]

Jenter har fått barn i tenårene siden tidenes morgen.

Dette med å vente til man er 30 er noe nymotens tull!

Det er HELT naturlig og kjempeflott at du vil ha barn som 19-åring.

Selv er jeg 26 og drømmer om å treffe en ung jente på din alder som er moden nok til å ønske å stifte familie i ung alder.

Sannsynligheten for at du får et velskapt barn er større når man er under 24, videre vil du ha mye mer energi nå enn hvis du venter til du blir eldre (naturlig nok). Videre vil barnet få unge besteforeldre, som også vil ha mer energi til å stille opp.

Det er også lettere å kombinere studier med barn, enn jobb, så den eneste grunnen jeg kan se til å vente er økonomiske årsaker, men vi lever da i et velferdssamfunn der man får barnetrygd m.m.

Kjør på!

Helt enig med deg.

Du virker som en veldig bra kar, har lest endel av innleggene dine... Håper du finner deg ei jente snart også!

[Henna]

Det er også lettere å kombinere studier med barn, enn jobb, så den eneste grunnen jeg kan se til å vente er økonomiske årsaker, men vi lever da i et velferdssamfunn der man får barnetrygd m.m.

Kjør på!

Nå er vel ikke akkurat barnebidraget nok til å dekke et barns utgifter. Man snakker om at økonomien ikke er så viktig men at omsorg og kjærlighet er det vesentlige.

Men barnet skal faktisk forsørges også. Så trenger man ikke kjøpe merkeklær eller alt nytt. Men etterhvert skal barnet begynne på idrett/aktiviteter som skal kunne betales, utstyr skal kjøpes, bursdager skal arrangeres osv. Og dette koster. Og trolig mer enn hva man kan dekke om man plutselig står alene om utgiftene uten arbeid.

Og da hjelper det ikke hvor god kjærligheten er hvis man ikke får være på idrettslaget med alle vennene eller andre aktiviter fordi foreldrene ikke har råd.

Men sørger man for å bruke småbarnstiden til å utdanne seg, er man jo mer forberedt til å klare utgiftene som øker med barnets alder.

http://www1.vg.no/pub/vgart.php?artid=516427

www.kvinneguiden.no/magasin/graviditet/dette_koster_et_barn/54631

Edit: feil link:-)

Endret 24. januar 2009 av Henna

[Gjest Gjest_jente19_*]

takker for alle svarene dere har kommet med=) veldig glad for at dere kommer med meninger og synspunkter=)

[Gjest Gjest]

hvis det er noen du kjenner med små spedbarn ber jeg deg ta deg en tur, evnt passe barnet litt.. for å se om dere er klare da!

jeg er 25 år, VAR klar for barn inntill min bror fikk en sønn for et par uker siden. var på besøk, ungen skrek nesten hele tiden... mora gikk å vugga på han, men han ville ikke slutte.. de endte med å krangle om hva som var galt, for han hadde fått mat, bleie osv... de var helt frustrerte for de mangla søvn for flere netter. så de var irritable, trøtte og slitne etter all skrikingen..

ja- jeg ble kurert nå ihvertfall.. hehe.. skal nyte stillheten her hjemme, og kunne gjøre som jeg og vi vil en god stund til.. luksus kalles det

hakke dårlig tid lenger gitt..

[Gjest Gjest]

Jeg avr også kjempeklar for barn da jeg fant ut at jeg var gravid som 19-åring.

Har selv en ung mor, så jeg visste at dette kom til å bli bra.

Det eneste jeg ikke kalkulerte med var å kunne få barn som ikke var a4.

Da jeg var 22 var jeg 2 barnsmor, inntil da hadde alt vært fint og perfekt. Nå 7 år senere sitter jeg med delte følelser for å være ung mor.

Jeg er glad for at jeg er ung og har energien til å kjempe videre i helsesystemet her i landet. Men jeg skulle også ønske jeg var eldre og hadde mye mer livserfaring for å takle barnas problemer.

Jeg ville aldri vært barna mine forruten, og ville aldri ha byttet dem bort for noe som helst.

Det å ha diagnosebarn er utrolig slitsomt og krever vanvittig mer enn mange er klar over.

Bare en liten liste over våre diagnoser:

Barn 1: ad/hd, anafylaktisk sjokk ( allergisk mot skalldyr og nøtter ), pollenallergi (gress), middallergi, atopisk eksem og en diagnose innen autismespekter er rett rundt hjørnet.

Barn 2: allergisk astma, pollenallergi (or, bjørk og gress), atopisk eksem og er i gang med utredning for konsentrasjonsvansker.

Alt dette hindrer oss i å leve ett impulsivt liv. Hver eneste ting må planlegges ned i hver minste detalj. Alt går på rutiner som aldri kan brytes.

Alle ser for seg å få søte små babyer, som det ikke er noe i "veien" med. Dette er jo de fleste klar for, men tenker man noen ganger over at man kan få diagnosebarn eller barn som er handikappede?

De aller færreste ønsker å være barnevakt med ansvar for barn som kan bli dødssyke.

En eller annen nevnte forresten at det er umulig å være ferdig utdannet som 19-åring og det er blank løgn. Yrkesfaglig er ferdig når du er 19.

Til TS: Tenk grundig gjennom alle mulighetene, før du bestemmer deg. Tenk også nøye på om du er klar for ett barn som KAN trenge deg 24/7 de neste 18 årene.

[Gjest Purple Haze]

Jeg ble gravid da jeg var 19. Fikk førstemann som 20-åring og andre da jeg var 24. Har ikke angret en dag på at jeg valgte å få barn tidlig, selv om det var mer vanlig den gang jeg var 20.

Nå er jeg 41, og har en på 21 og en på snart 17. Deilig å være forholdsvis ung selv, og ha barn som klarer seg selv. Det føles som en ny vår for meg.

Er enig med de som mener at utviklingen går i feil retning. Nå skal man vente til absolutt alt ligger til rette i tilværelsen før man får barn, og venter alt for lenge.

Har venninner som styrer på med prøverør, adopsjon og jeg vet ikke hva, for å bli gravide som 40-åringer. Det er faktisk ingen selvfølge å kunne få barn når man blir eldre.

Hvis man føler seg klar for å få barn som 20-åring, er det helt flott syns jeg.

[mMann]

Jeg ser vel heller ikke problem med å få barn tidlig så lenge man er klar og har et ordnet liv med ihvertfall en inntekt. Mange sliter da med økonomien i så ung alder og er avhengig av støtte fra famillien. Ikke tolk meg negativt på dette for jeg vet da at økonomien er kranglesak nummer 1 i mange "fattige" famillier og dette er opphav til mye sorg og krangel.

En annen sak er at jeg kan aldri tenke meg at de fleste gutter i så ung alder er klar til å få unger. I min omgangskrets var vi mer i "leva livet" modus enn å tenke forpliktelser. Jeg tror nok kanskje 95% av alle 19 årige gutter vil si at de ønsker å vente med barn til de er eldre.

Personlig var vi 28år når vi fikk den første og 35 med den siste. Dette er alt for sent syns jeg nå men vi var rett og slett ikke klar for forpliktelser der og da. Vi hadde det altfor kjekt og unger var vel det siste vi tenkte på. Etter ungene kom forandret livet seg totalt og vi tenker bare unger/famillie nå. Vi har dog et mye rikere liv nå vil jeg påstå i etterklokskapens lys

[Shaz]

Jeg syns det er alt for tidlig. Selv om du føler du har fått med deg det som trengs av ungdomstida, så er du fortsatt veldig ung og har mange år på deg til å utvikle et godt og nært forhold til kjæresten din med diverse prøvelser i hverdagen, før dere går inn for å lage en baby.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det virker som en del av de som er "fan" av å få barn tidlig har gått fullstendig glipp av årsakene til at folk gjerne er passert 25 når de får barn.

1) Man vil gjeren ha noen å få barna MED. De vokser ikke på trær (jeg er i alle fall ganske kresen på hvem jeg vil finne på å få barn med, og det tror jeg kan lønne seg)

2) Den man skal få barn med bør være like klar som en selv.

3) Man vil vite at man klarer å forsørge barnet. Da snakker jeg ikke om tåpelige overtolkninger om millionlønn og jeg vet ikke hva folk har forsøkt seg på å antyde i denne tråden. Men jeg snakker om at man har en utdannelse (vgs eller høyere) til et yrke, slik at man er i stand til å skaffe seg en inntekt.

4) Man skal ha forsøkt livet som voksen "på egenhånd" før man skal være rollemodell for et barn.

Disse "kravene" tilsier for de alle aller fleste at man bør være minst 22-23 år gammel. Og jeg ser virkelig ingen fordeler med å få et barn når man er 19 mot å vente til man er 22. Hva i alle dager skulle det være?

[Konservativ Mann]

Helt enig med deg.

Du virker som en veldig bra kar, har lest endel av innleggene dine... Håper du finner deg ei jente snart også!

Tusen takk, det var hyggelig av deg

[Gjest Gjest_Helle_*]

Hei!

Hvis du er klar, kjør på! Men ha i bakhodet at situasjonen kan endre seg med barnefaren, og at det er slitsomt med barn.

Når det er sagt - hadde jeg hatt en å få barn med da jeg var 19, hadde jeg gjort det! Jeg var fullt klar over hvor mye jobb det er (yngre søsken osv - vært med på mang en våkenatt!), og ønsket sterkt å bli mor. Jeg er det fremdeles ikke, 5 år senere, selvom forholdet mitt er stabilt og flott, men så har det vist seg at jeg ikke kan bli gravid heller, og da er det fint at prøvingen startet tidlig - så slipper jeg prøverør etc når jeg nærmer meg 40. Bedre med slikt nå, så har vi mange år på å klare å bli foreldre!!

Og til dere som snakker om livserfaring osv... Jeg har et vennepar der begge er nesten 40, de har en baby på 5 måneder. Jeg har aldri vært borti noen som var mer naive førstegangsfødende enn de!! De trodde, oppriktig talt, at det å få en baby betydde et lite nurk som sov gjennom natten, at amming er en lek, hadde aldri hørt om brystbetennelse... Altså, hver eneste lille motgang de møter er som et sjokk for dem. Alder har tydeligvis ingenting å si. Og nå er de jo kjemperedde for at noe er galt - kanskje ville de ikke vært så stressa om de var litt yngre?

Lykke til, TS!