Det er så sårt så sårt

[Hanselot]

TS er jo mannen bak "Kom kom etter 3 minutter" tråden her nå så antar at det da går bedre med det sosiale el?

LOL tenkte jeg skulle si det samme Morsomt, bare synd han ikke kunne oppdatert litt og fortalt hvordan han fikk endret på dette. Kan jo være interessant for andre å vite.

[DHS]

LOL tenkte jeg skulle si det samme Morsomt, bare synd han ikke kunne oppdatert litt og fortalt hvordan han fikk endret på dette. Kan jo være interessant for andre å vite.

Ja det er meg som har slitt sosialt i så utrolig mange år, og det som har hendt meg i det siste er smått utrolig. Jeg har møtt en kvinne som er helt fantastisk.

Hvem i all verden hadde trodd at ting kunne snu så fort?

Uansett, jeg vil takke alle som har støttet meg her på kvinneguiden. Det er mulig jeg kommer til trenge endel seksual- og samlivstips etterhvert her dersom det går bra mellom meg og dette kvinnemennesket jeg har møtt.

Vi har allerede møttes mange ganger og det er grunnen til at jeg ikke har vært aktiv her på kg på en stund. Jeg skal møte henne i kveld igjen, og jeg lurer litt på hvordan det kommer til å gå. Jeg kan ikke si at selvtilliten min ble dårligere etter at jeg gjorde det såpass bra forrige gang vi møttes :D

I'll keep you updated...

[Gjest womenwomen]

Hvorfor er det ingen som vil ha vennskap eller forhold da?

Ingen jenter vil bli "sammen med" eller "holde på med" en mann som har så dårlig selvtillit at han i en alder av 32 fremdeles er ufrivillig jomfru.

Men "venn" kan dere bli, - jada, - også så omtenktsomme og kosete og vennlige dere plutselig er. Sikker på at du har masse å gi sies det flere ganger.

- Det er en kvinne for deg der ute også fortelles det. Men nå er jo saken at det ikke er noen der ute, at alle sammen er flinkere med å avvise enn å inkludere, - og det er løgn at det er en kvinne for hver mann i norge, når det er mange titusen flere menn enn kvinner i aldersgrupen 35 og nedover.

Er det virkelig så lite kvinner i Norge i forhold til antall menn ?

Betyr i hvertfall at de som VIL ha kvinnfolk - må gå aktivt inn for å ta inisiativ og date kvinner . De mennene som ikke er aktive og ikke har guts til å ta inisiativ selv for å bli kjent med kvinner , eller går ut på byen og viser seg fram - vil bli alene desverre vanligvis .

Så karer - er bare å oppføre dere som menn å flørte litt med damene eller vise ekte intresse for dem - så ordner det seg nok .

[Gjest Gjest]

Så flott å høre at det går bedre:) hvordan møttes dere? fortell litt da!

[Gjest Gjest]

Kjempeglad på dine vegne! :D

[Gjest *smak*]

Du har tre konkrete problemer som du vet er ødeleggende, da har du faktisk noe konkret å ta ta i også.

Dette med eksemen, som du sier du hadde frem til du var 22, vil det si at du ikke har det lenger? I såtilfelle, hvorfor er dette fremdeles ett problem for deg? Dette er ett punkt som bør kunne kuttes ut nå, fortiden var da, dersom du ikke har det lenger, bør det være det enkleste av de tre punktene å fjerne fra lista. Da har du to punkter igjen å ta tak i.

og jobbe aktivt med selvtillitt, er kjempevanskelig, og selv tror jeg det ofte lønner seg med hjelp til slikt. Men ved å jobbe med dette punktet, tror jeg også det siste punktet (med størrelsen på penis), vil lette litt i samme slengen.

---

å spille sterk hjelper deg ikke, for DU vet at det bare er ett spill. Men ser du ikke også at du ER sterk?

Du har levd med sterk sosialangst i flere år, og depresjon, og likevel er du i jobb og klarer å omgåes andre mennesker. Selv om det tapper deg for krefter, så gjør du det. Mange med sosialangst klarer ikke å jobbe, du klarer. Se styrken din, istedenfor å se på det som ett spill.

du kan si at du egentlig ikke klarer det, for du tappes sånn av det, men det er jo ikke sant, du klarer det! du gjør det, hver dag.

At du blir sliten, ja!

Man blir sliten av å trosse angsten, tørre å være i situasjonen. Og det kan føles like jævlig slitsomt i laaaange tider, men dersom du klarer å endre syn, fra å tro du faker, til å se din egen styrke og se hva du klarer å stå i, så kanskje du etterhvert klarer å bygge på styrken din, når du ikke bare tror det er ett spill du spiller for andre.

og klart du også fortjener å ha det godt, men du må (som veldig mange andre) jobbe for det selv. Du må gå de tunge rundene og du må fortsette å kjempe mot smerte og håpløshet, om du ikke gjør det, vil du heller ikke komme videre.

Det er mange av oss som fortjener ting vi ønsker oss, men som likevel ikke opplever det før vi gjør de riktige tingene, finner måten som er rett for oss selv. Fortsetter å prøve, fortsetter å lete etter hvordan vi skal få det til.

---

tviler ikke på at du har gjort en ærlig og redelig innsats, men du kan ikke slutte. Uansett hvor sliten du er og uansett hvor håpløst det føles, så kan du jo faktisk ikke slutte å jobbe mot å få det bedre. Prøve ut forskjellige vinklinger, prøve å se etter forskjellige muligheter.

Å slutte, er ett dårlig alternativ.

En psykolog er ikke svaret for alle, at ikke den psykologen du var hos, kunne hjelpe deg, betyr ikke at du eller andre ikke kan hjelpe deg videre. Men igjen, slutter du å prøve, så velger du å ikke engang gi deg selv sjansen.

hva gjør du når du får angst da?

Hvordan reagerer du?

Hvordan tenker du når det oppstår?

du sier at så lenge ikke sosialangsten slipper taket, så går det ikke.

men står du i angsten når den kommer? eller rømmer du?

og om du står i den, tør å la den være der uten å rømme, hva tenker du underveis og etterpå?

Jeg har bare hatt sosialangst i en kort periode, der jeg var helt på bunnen med depresjon og selvmordstanker daglig, men jeg har angst for endel andre situasjoner, som jeg er avhengig av i hverdagen for å kunne leve normalt.

i veldig lang tid var jeg fryktelig frustrert, fordi jeg gang på gang utsatte meg for situasjonene, uten at det hjalp noe på situasjonen i det hele tatt...

Inntil jeg fant ut at ved å endre måte å se på angsten og hvordan jeg taklet den, faktisk hjalp.

Jeg gikk fra å stå i angsten, men tenke "krise krise krise - dette går faen ikke denne gangen heller - helt jævlig - faen faen faen!" Og når jeg kom ut av situasjonen, falt jeg helt sammen med tanker som "det gikk ikke DENNE gangen heller!" og følte meg helt håpløs.

Den første dagen jeg var i situasjonen og tenkte, når jeg kom ut av den (hadde bannet meg igjennom hele situasjonen) "det var helt jævlig.... men jeg KLARTE det! og jeg er her fremdeles, og kom meg igjennom!" klappet meg selv på skulderen og var stolt over å ha taklet det, det var dagen da det saaaakte men sikkert snudde. ( i den situasjonen, det er fremdeles ting jeg ikke gjør, men jeg jobber med de også, sakte men sikkert.)

så man kan gjøre som alle sier, å utsette seg for ting, gang på gang på gang, uten at det har noen effekt i det hele tatt. Det er den dagen man snur synet sitt, at man kanskje oppnår endring.

Det er flere en du tror, som vet hva angst er. Og det er flere en du tror som vet hva sosial angst er.

Det finnes opptil flere forskjellige angstringer også, både de som kun er for de av oss med angst, og de der det i tillegg er psykologer med i gruppene.

Jeg gikk i dette i halvannet år, vi hadde flere som hadde sosialangst, og jeg tror mange lærte mye av å gå i en slik gruppe. Bare det å komme til ett sted, være der, uten å måtte si noe, men å se og høre andre som har det på samme måte. Også det å kunne snakke om hvordan ting føles, også FORSTÅR de rundt en hva en sier.

Min erfaring, det hjelper ikke bare å tenke positivt og si ting høyt til seg selv, du må finne en måte å faktisk snu tankegangen på.

Dersom det bare er noe du sier eller tenker, fordi det liksom skal hjelpe å selvmanipulere seg selv, så tror jeg det er vanskelig når det gjelder faktisk angst. Det kan nok hjelpe tidvis på en som har litt dårlig selvtillitt, men når man har faktiske angstproblemer, tror jeg som regel at det er litt mer innviklet en å bare drive med selvmanipulering for å bli frisk.

den kan ikke fete seg opp selv, du må jobbe aktivt for å fete den opp. Også anorektikere kommer seg ut av det og får kroppen til å fungere igjen, ihvertfall mange av dem.

At det er en beinhard kamp, helt klart!

Men det er verd det.

Du er så klok du Aline! Du har intressante vinklinger på problemene. Svarene dine virker alltid gjennomtenkte. Du inspirerer iallefall meg til å kjempe mot angsten.