Det er så sårt så sårt

[DHS]

Jeg husker gleden over de små tingene og den generelle bekymringsløse tilværelsen i barndommen. Slik er det ikke lenger, og slik har det vært lenge.

Jeg har rukket å bli 32 år gammel og jeg føler at livet mitt er i ferd med å gå mot slutten. Aldri har jeg hatt kjæreste og aldri har jeg kysset et annet menneske.

Det er flere faktorer som har spilt inn. Hva som var den utløsende faktoren er jeg ikke helt sikker på, det blir som høna og egget-problematikken, men jeg vil nevne de tre aspektene ved meg selv som jeg tror har "ødelagt" mitt ungdomsliv og mitt påfølgende voksenliv.

Det første punktet er at jeg utviklet en utrolig dårlig selvtillit i tenårene som hovedsaklig kom av endel mobbing og følelsen av å være utenfor den sosiale sfæren.

Det andre punktet er at jeg hadde store problemer med eksem fra barndommen og frem til jeg var ca 22 år gammel. Dette nørte nok oppunder den allerede dårlige selvtilliten og gjorde at jeg som allerede følte meg håpløs psykisk også følte meg mislykket fysisk.

Det tredje problemet, og som jeg tror jeg vet bakgrunnen for, er min penis. Jeg eksperimenterte med onani og suging av en annen gutt før og i begynnelsen av puberteten. Dette varte ganske lenge og selv om vi var på samme klassetrinn var han kommet lengre i utviklingen enn meg, og jeg husker at han hadde større penis enn meg. Denne seksuelle eksperimenteringen gikk over etter en tid, men siden da har jeg slitt med komplekser for størrelsen på min penis (som uheldigvis for meg viser seg å være under gjennomsnittet).

Sammensausingen av disse faktorene som i og for seg virker ganske uskyldige (og sannsynligvis patetisk eller latterlig) og som kanskje de fleste andre ville klart å komme over, gjorde mine ungdomsår, og særlig tjueårene mine til noe virkelig triste greier. Den sosiale angsten jeg hadde slitt med siden puberteten utviklet seg videre til alvorlig depresjon og apati som i perioder var så sterke at jeg ikke så andre utveier enn det du vet. Særlig tungt var det å ikke ha venner rundt meg som kunne støtte meg heller....

Uansett, jeg har kommet meg såpass langt i livet, og de sosiale problemene jeg sliter med i dag er utrolig ødeleggende for meg, fordi selve grunnpilaren i menneskelige relasjoner går på sosial kontakt. Jeg vil så gjerne fungere sosialt, og jeg liker folk, men jeg klarer ikke å slappe av blant mennesker i lengden, noe som bare fører til forsterkelse av håpløsheten. Jeg har prøvd å spille sterk i alle disse årene, men når jeg tenker på fremtiden så føles det hele så utrolig sårt. Jeg føler virkelig at jeg, snille meg, fortjener å ha det bedre.

Mitt savn etter menneskelig kroppskontakt er så stort, og det er så sårt å se alle de glade menneskene rundt omkring som stråler av lykke og som håndterer sosiale situasjoner med den største eleganse og som oppretter kontakter av begge kjønn som fører til berikelse av deres liv.

Jeg har lest side opp og side ned både i bøker som omhandler sosial angst, hvordan sosiale relasjoner fungerer, selvhjelpsbøker, jeg har gått til psykolog og har virkelig gjort en ærlig og redelig innsats for at livet mitt skulle gi mening, men jeg får det bare ikke til.

Jeg har så lyst til å bidra med glede til andre mennesker, og jeg kjenner et enormt savn etter å dele livet med en kvinne, men jeg innser at tiden går fra meg.

Men hvem har sagt at livet er rettferdig.....

Hilsen en mann på 32 år som egentlig har det ganske jævlig

Endret 3. april 2009 av DHS

[Gjest Jeppjepp]

Og mens du sitter og graver deg ned, sitter ei jente der ute og venter på akkurat DEG. Helt forgjeves.

Begynn å se nærmere på det du HAR. Ikke heng deg opp i det du TROR du mangler. Og så går du ut i verden og ser deg om på nytt...

[Gjest Sandbekken]

ÅH! det første jeg tenker når jeg leser dette DHS, er: stakkar deg! du er jo tydelig vis helt desillusjonert! kjære deg, ikke slutt å gå til psykolog, ikke slutt å prøve å fungere sosialt!

Har du jobb? man møter mae folk der, o det er ofte lettere å stifte vennskap i jobbsammenheng, for da har man noe "felles"..

Hvis du ikke har jobb, av en eller annen grunn, så finnes det en del jobb-trenings-plasser (vet ikke helt hva det heter, men fastlege og psykolog vet det nokk) som tar i mot mennesker som har problemer i jobb situasjon.

Jeg selv har hatt min lille periode med slike følelser du sliter med. Har også flere i familien med slike "faser".. så jeg forstår deg veldig godt! eneste jeg vil si deg er: IKKE MIST HÅPET! STÅ PÅ, OG GÅ MOT PROBLEMENE MED POSITIV HOLDNING!!

Lykke til videre la meg gjærne vite hvordan det går

(Husk det er oftest du selv som setter dine grenser og sperrer)

Endret 12. januar 2009 av Sandbekken

[Gjest Gjest_Issy_*]

Hei hei

Du har jo forhåndsdømt deg selv, og jeg har på følelsen du tenker om deg selv hele tiden at du er et tragisk tilfelle ?

Fortid er fortid , jeg skal ikke si at det er enkelt å skifte instilling.

Jente på 26 her. Vet hvordan eksemen som sprer seg over hele kroppen føles. Og når kjæresten min sa " Du har en rød flekk i ansiktet". " Ja, so what ? Drit nå i den jævla røde eksemflekken" .

Du har jo dømt deg selv nord og ned, ikke andre!

Glem størrelse på penis, "glem" det med denne gutten i klassen. Ja det er slike ting som mange trenger behandling for, men det gjør du jo nå ? Flere barn har vokst opp med lignende hendelser, og de fleste sier selvfølgelig det henger litt på skuldrene.

Hva er det du ikke takler ved sosialt samvær ? hvordan føler du deg ?

Hva vil du ha ? Går du etter det du vil ha, eller venter du på at det skal skje deg ?

Jeg syns det er utrolig trist at du har denne følelsen og instillingen til deg selv og jeg håper du kan se lyset i tunnellen, fordi for meg virker det som du er nede, og når man er nede er det som kjent kun en tilbake, og det er oppover!

klem

[Gjest Gjest]

Det man tenker blir man. Slutt og tenk, lev i stedet!

Alle er bare mennesker og ingen er perfekt.

[Lissi]

Om det er en trøst, jeg hadde det som deg. Da jeg ble 31 snudde livet mitt. Jeg slet på samme måte som deg etter voldtekt. Klarte ikke, og turde ikke elske noen, men hadde så jævli lyst!

Jeg ordnet meg en sommerjobb, begynte å studere, datet via internett, og vips så satt jeg med verdens beste samboer og nytt hus.

Plutselig så skjer det, men det krever at du tar initiativ selv.

Ingen kommer til døra di, du må selv vise at du er tilgjengelig

Jeg syns folk er slemme mot deg her, fordi det høres ut som du er skikkelig deppa!!

Lykke til videre

[Gjest til deg]

Jeg har lyst til å si som første mann: Det sitter ei dame der ute og venter på akkurat DEG!

Du virker snill...

Som noen andre også sa: Tenk på hva du HAR!

Tenk på hva du har og hvordan du kan bruke det.

Og tenk fremover!

Du har uante ressurser i deg!!!

[Gjest Gjest]

Jeg har også hatt veldig lav selvtillit, vært ekstremt sjenert og var ganske isolert.

Men så innså jeg at jeg har fått et liv som jeg skal leve, og bestemte meg for å ha et spennende liv om det så skulle være alene.

Satte meg opp noen mål og ting jeg skulle gjøre og begynte å gjøre dem - alene, og etter hvert hang det seg jammen meg på noen folk inn i livet mitt også.

Ikke at jeg er noen supersosial person idag, men har ihvertfall fått noen veldig gode vennskap/forhold, og selv om jeg nok fortsatt blir sett på som sjenert av fremmede er forskjellen veldig stor fra sånn jeg var før.

Du virker veldig reflektert og oppegående, så jeg er sikker på at du kan glede andre når du lar de bli kjent med deg!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Du virker veldig reflektert og oppegående, så jeg er sikker på at du kan glede andre når du lar de bli kjent med deg!

Enig!

Jeg er sikker på at du har masse å gi både i vennskap og forhold!

[waco]

Enig!

Jeg er sikker på at du har masse å gi både i vennskap og forhold!

Hvorfor er det ingen som vil ha vennskap eller forhold da?

Ingen jenter vil bli "sammen med" eller "holde på med" en mann som har så dårlig selvtillit at han i en alder av 32 fremdeles er ufrivillig jomfru.

Men "venn" kan dere bli, - jada, - også så omtenktsomme og kosete og vennlige dere plutselig er. Sikker på at du har masse å gi sies det flere ganger.

- Det er en kvinne for deg der ute også fortelles det. Men nå er jo saken at det ikke er noen der ute, at alle sammen er flinkere med å avvise enn å inkludere, - og det er løgn at det er en kvinne for hver mann i norge, når det er mange titusen flere menn enn kvinner i aldersgrupen 35 og nedover.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hvorfor er det ingen som vil ha vennskap eller forhold da?

Ingen jenter vil bli "sammen med" eller "holde på med" en mann som har så dårlig selvtillit at han i en alder av 32 fremdeles er ufrivillig jomfru.

Men "venn" kan dere bli, - jada, - også så omtenktsomme og kosete og vennlige dere plutselig er. Sikker på at du har masse å gi sies det flere ganger.

- Det er en kvinne for deg der ute også fortelles det. Men nå er jo saken at det ikke er noen der ute, at alle sammen er flinkere med å avvise enn å inkludere, - og det er løgn at det er en kvinne for hver mann i norge, når det er mange titusen flere menn enn kvinner i aldersgrupen 35 og nedover.

Hva er poenget ditt med dette?

At han bare skal gi opp?

[mMann]

Han høres ut som en rolig fyr som sikkert damene egentlig ikke ønsker å bli kjent med. De vil jo alltid ha en mannemann som kan ta dem med storm og slike rolige/sympatiske karer som er litt stille og ikke sier noe som helst stiller langt bak i køen.

Det er vel bare selvtilliten som er problemet hans og han hadde sikkert hatt godt å ta en av disse sjekkekursene som har vært omtalt i avisene i senere tid. Når en har levd i 32år i en egendefinert boble så må en nok gjøre noe drastisk for å bryte ut av den onde sirkelen.

Jeg kjenner en litt "sær" fyr som slet med samme problemene og som aldri ble noensinne kjent med ei dame. Enden på visa der var at han ble slept med til Thailand av en annen fyr og nå er han gift med en thaidame og har 2 unger og er så fornøyd som bare det. Jeg ble veldig imponert, de thaidamene kan virkelig ta vare på fyren sin og gjøre dem lykkelig.

[Sheherasade]

Kjære deg

Det høres ut som om situasjonen din er svært, svært trist. Men det høres også ut som om det er stengslene og sperrene i ditt eget hode som er hovedproblemet ditt.

Når du har kommet til det steget å skrive om dette her på forumet får jeg virkelig inntrykk av at du hater situasjonen du er i. Men kjære deg, den eneste som kan endre det er deg selv. Har du nå kommet til et punkt i livet hvor du sier at nok er nok, og du er klar for å gjøre noen grep for å begynne et nytt tankemønster og nye handlingsmåter? Endrer du ingenting vil heller ingenting endre seg. Det hele starter med deg og din vilje til å ta tak i eget liv.

Jeg mener virkelig ikke å høres ufølsom ut, og jeg forstår at det er vanskelig. Men det er ditt liv, og du må ta ansvar for det selv. Som en annen har sagt her; sett opp små mål som du skal nå i hverdagen. Før dagbok og se hvordan ting går fremover. Jobb med deg selv. Der det er vilje er det vei. Men da må man også faktisk ville.

Lykke til!

[Gjest Sandbekken]

nå er jeg spent.. hvordan går det med deg? har du lest rådene våre?

[Avalon]

Hei!

Først vil jeg som mange andre, ikke slutt hos psykolog.

Det er utrolig vansklig å skifte tankegang om seg selv, men det går an. Det er en lang prosess, cluet er å ikke gi opp.

Det finnes mange ting man kan gjøre.

Man kan f.eks stå foran speilet hver dag og gi deg selv komplimenter høyt. F.eks "jeg ser bra ut idag" "jeg er god nok" osv. Det er litt pinlig å si sånnt til en selv, men mange synes at det faktisk hjelper etter en stund.

Hvis du er åpen for det kan du også se etter alternative behandligsmetoder. Jeg mener at det er mer enn bare en fyskisk kropp som trenger behandling når man er syk eller har det vondt.

Også enig i det å se på hva du har. Hva liker du med deg selv? Ros deg selv for de egenskapene du liker hos deg selv.

Det er noen som venter på deg der ute, dere må bare finne hverandre.

Du sa det selv, du fortjener bedre! Og bedre skal du få det, men du må bestemme deg for det.

Mørke og vonde tanker suger all energi. Det er vansklig å ikke tenke slike tanker, men hver gang de prøver å komme frem, prøv å drunke dem i fine tanker. Lag deg fine dagdrømmer.

Finn noe du liker å gjøre, noe som gir deg noe.

Prøv så godt du kan å tenk posetivt.

Noen synes det hjelper å skrive mørke tanker ned, for å så brenne det.

Ønsker deg masse lykke til! Når du får det bedre med deg selv, og åpner døren vil noen komme

[DHS]

Hei, og takk for fine svar fra mange av dere, jeg setter pris på dem og at det finnes mennesker der ute som orker skrive tilbake til et menneske med problemer.

Avalon, Sheherasade, jeg setter pris på det dere skriver, og jeg har prøvd å ta tak som jeg har nevnt tidligere, men uheldigvis for min egen del føler jeg ikke at det har ført til forbedringer allikevel. Jeg er fullt klar over at problemene mine sitter i hodet mitt, men når ikke engang psykologer har klart å lede meg inn i andre tankebaner så er det litt vanskelig å ha troen på at jeg kommer til å klare det på egen hånd. Jeg vet at det kun er meg selv som kan gjøre noe med sakene, men jeg har prøvd, tro meg, jeg har prøvd og prøvd og prøvd og prøvd, men så lenge den sosiale angsten ikke slipper taket så er hver dag en ny mur som jeg skal stange mot. Alt som har med sosiale situasjoner medfører angst for meg, og det er i ferd med å ta knekken på meg. Bare det å møte folk og si hallo medfører angst, og ikke minst møtevirksomhet er ødeleggende for meg. Det suger livskraften ut av meg, og jeg føler virkelig at den kraften jeg noengang har hatt inni meg er i ferd med å forsvinne...

Det er nok ikke lett for folk å sette seg inn i hvordan det føles for en som sliter med sosial angst, og jeg søker ikke etter medlidenhet heller, men jeg føler heller ikke at jeg lenger har andre måter å få uttrykt meg selv på.

Jeg føler meg så usedvanlig mislykket, og jeg føler utrolig mye skam ovenfor min egen væremåte som jeg ikke klarer å få bort, uansett hvor mye positive tanker jeg prøver å tenke -eller sier høyt til meg selv.

Sandbekken, dette med å prøve å stifte vennskap med folk på jobben er ikke så enkelt. Jeg er forstår hva du mener, men problemet er at jo eldre jeg blir, og med det manglende venne- og kjærlighetslivet jeg har hatt til nå er det rett og slett for flaut for meg å åpne meg for folk og inngå gode vennskap. Det er unormalt å nesten ikke ha venner, og iallfall ikke ha hatt noe forhold når man har kommet godt inn i tredveårene, og jeg takler ikke tanken på at folk skal finne ut hvordan jeg egentlig er. Man kan si at jeg lever litt på en løgn i og med at jeg ikke er åpen med folk om mine følelser, men når den eneste stolheten i livet går ut på å la folk tro at jeg egentlig har det ganske bra, har et ok sosialt liv ved siden av jobben, og har hatt et bra og balansert kjærlighetsliv, så er det mer eller mindre helt umulig for meg å gjøre meg enda mer sårbar ved å la folk få se mitt virkelige meg.

Gjest_issy_*, mine sosiale problemer er altså knyttet opp til alle faser ved human kontakt. Jeg føler meg egentlig bare i veien og vil ikke forstyrre folk fordi selvtilliten min ligger på gulvet med brukket rygg, nakke og bein. I tillegg er selvtilliten så anorektisk at den ikke klarer å fete seg opp heller.

Lissi, det gleder meg at ditt liv snudde omtrent der jeg er i livet, men ett av mine defekte aspekter er min apati for nettdating fordi det til syvende og sist går ut på å møte noen, noe jeg ville hatt store problemer med. Mine taleegenskaper er meget begrensede, og står på ingen måte i stil med det jeg kan skrive, og jeg er 100%, definitivt sikker på at hvilken som helst jente ville synes jeg var svært kjedelig og rar. Personer som Waco er med å bekrefte den tankegangen min.

Jeg vet, jeg vet, man bør stå for den man er og ikke hefte seg ved om folk ikke liker den man er eller enda verre, farer med sladder, men jeg er redd jeg ikke tør ta den sjansen selv om jeg på en måte vil....

Disse konfliktene er ikke lett å leve med, og det kan vel mulignes sammenlignes med å ha en spaltet personlighet, man kan ha to motstridende tanker i hodet på en gang, men den mest dominerende tanken vinner som oftest.

mMann, jeg er ikke typen som drar til Thailand for å finne meg et kvinnfolk. Ikke synes jeg de er like tiltrekkende som norske kvinner er, og ikke vil jeg falle inn under kategorien av "desperate upulte menn som drar til thailand og finner seg damer som mest av alt er glad for å finne en som kan bidra til økonomisk trygghet".

I det minste har jeg tatt vare på kroppen min oppi denne desperasjonen, og har en fysikk jeg tror mange misunner meg. Allikevel blir jeg ikke nedrent av kvinner, sannsynligvis for min tilbaketrukkede holdning. Hadde jeg ikke hatt treningen som ventil for min desperasjon, og heller latt kroppen forfalle, hadde jeg sikkert ikke sittet her i dag...

Uansett, jeg ønsker dere lykke i livet, og så får vi se hvor det bærer av sted med meg.....

[Gjest Gjest]

Hei, og takk for fine svar fra mange av dere, jeg setter pris på dem og at det finnes mennesker der ute som orker skrive tilbake til et menneske med problemer.

Avalon, Sheherasade, jeg setter pris på det dere skriver, og jeg har prøvd å ta tak som jeg har nevnt tidligere, men uheldigvis for min egen del føler jeg ikke at det har ført til forbedringer allikevel. Jeg er fullt klar over at problemene mine sitter i hodet mitt, men når ikke engang psykologer har klart å lede meg inn i andre tankebaner så er det litt vanskelig å ha troen på at jeg kommer til å klare det på egen hånd. Jeg vet at det kun er meg selv som kan gjøre noe med sakene, men jeg har prøvd, tro meg, jeg har prøvd og prøvd og prøvd og prøvd, men så lenge den sosiale angsten ikke slipper taket så er hver dag en ny mur som jeg skal stange mot. Alt som har med sosiale situasjoner medfører angst for meg, og det er i ferd med å ta knekken på meg. Bare det å møte folk og si hallo medfører angst, og ikke minst møtevirksomhet er ødeleggende for meg. Det suger livskraften ut av meg, og jeg føler virkelig at den kraften jeg noengang har hatt inni meg er i ferd med å forsvinne...

Det er nok ikke lett for folk å sette seg inn i hvordan det føles for en som sliter med sosial angst, og jeg søker ikke etter medlidenhet heller, men jeg føler heller ikke at jeg lenger har andre måter å få uttrykt meg selv på.

Jeg føler meg så usedvanlig mislykket, og jeg føler utrolig mye skam ovenfor min egen væremåte som jeg ikke klarer å få bort, uansett hvor mye positive tanker jeg prøver å tenke -eller sier høyt til meg selv.

Sandbekken, dette med å prøve å stifte vennskap med folk på jobben er ikke så enkelt. Jeg er forstår hva du mener, men problemet er at jo eldre jeg blir, og med det manglende venne- og kjærlighetslivet jeg har hatt til nå er det rett og slett for flaut for meg å åpne meg for folk og inngå gode vennskap. Det er unormalt å nesten ikke ha venner, og iallfall ikke ha hatt noe forhold når man har kommet godt inn i tredveårene, og jeg takler ikke tanken på at folk skal finne ut hvordan jeg egentlig er. Man kan si at jeg lever litt på en løgn i og med at jeg ikke er åpen med folk om mine følelser, men når den eneste stolheten i livet går ut på å la folk tro at jeg egentlig har det ganske bra, har et ok sosialt liv ved siden av jobben, og har hatt et bra og balansert kjærlighetsliv, så er det mer eller mindre helt umulig for meg å gjøre meg enda mer sårbar ved å la folk få se mitt virkelige meg.

Gjest_issy_*, mine sosiale problemer er altså knyttet opp til alle faser ved human kontakt. Jeg føler meg egentlig bare i veien og vil ikke forstyrre folk fordi selvtilliten min ligger på gulvet med brukket rygg, nakke og bein. I tillegg er selvtilliten så anorektisk at den ikke klarer å fete seg opp heller.

Lissi, det gleder meg at ditt liv snudde omtrent der jeg er i livet, men ett av mine defekte aspekter er min apati for nettdating fordi det til syvende og sist går ut på å møte noen, noe jeg ville hatt store problemer med. Mine taleegenskaper er meget begrensede, og står på ingen måte i stil med det jeg kan skrive, og jeg er 100%, definitivt sikker på at hvilken som helst jente ville synes jeg var svært kjedelig og rar. Personer som Waco er med å bekrefte den tankegangen min.

Jeg vet, jeg vet, man bør stå for den man er og ikke hefte seg ved om folk ikke liker den man er eller enda verre, farer med sladder, men jeg er redd jeg ikke tør ta den sjansen selv om jeg på en måte vil....

Disse konfliktene er ikke lett å leve med, og det kan vel mulignes sammenlignes med å ha en spaltet personlighet, man kan ha to motstridende tanker i hodet på en gang, men den mest dominerende tanken vinner som oftest.

mMann, jeg er ikke typen som drar til Thailand for å finne meg et kvinnfolk. Ikke synes jeg de er like tiltrekkende som norske kvinner er, og ikke vil jeg falle inn under kategorien av "desperate upulte menn som drar til thailand og finner seg damer som mest av alt er glad for å finne en som kan bidra til økonomisk trygghet".

I det minste har jeg tatt vare på kroppen min oppi denne desperasjonen, og har en fysikk jeg tror mange misunner meg. Allikevel blir jeg ikke nedrent av kvinner, sannsynligvis for min tilbaketrukkede holdning. Hadde jeg ikke hatt treningen som ventil for min desperasjon, og heller latt kroppen forfalle, hadde jeg sikkert ikke sittet her i dag...

Uansett, jeg ønsker dere lykke i livet, og så får vi se hvor det bærer av sted med meg.....

Det er vel ingen som kommer å banker på døra di så kom deg opp av sofan og kom deg ut blandt folk.....

[Ethereal]

Å slite med sosial angst er noe av det verste som finnes. Man føler man ikke får til, man tørr ikke, og det er lettere å stenge seg inne i seg selv.

Vet psykologen virkelig hva problemet ditt er? Det virker som du sliter en del med depresjoner også. Det kan man få medisiner mot, og da er det nok lettere å ikke gi opp.

Har du familie du kan vende deg til? Gjør det i så fall. Snakk med dem. Da har du noen å gå til. Hvem har sagt at foreldre, søsken, tanter, onkler eller besteforeldre ikke kan bli vennene dine? Det er nok folk du stoler litt mer på. Du kan øve deg på dem.

Skaff deg en brevvenn eller noen å maile med. Folk som du ikke trenger å møte noen gang hvis du ikke tørr, men som likevel gir deg følelsen av å ha en venn. Det går absolutt an! Det er ikke noe å skaffe seg for heller

Du høres ut som en kjempegutt som absolutt kan tilføre noe verdifult i livet til MANGE folk. Men problemet ligger ved at du ikke tørr å se på deg selv som er menneske som er verdt like mye som alle andre. Til tross for dine problemer så er du det! Til tross for at du er sjenert, har sosial angst, har hatt eksem og aldri kysset noen eller har hatt kjæreste, så er du like mye verdt som andre! Ingen kan komme og si at en person er mindre verdt fordi personen ikke har hatt kjæreste. Det er det dummeste jeg har hørt.

Endret 18. januar 2009 av Ethereal

[Gjest Elfrida]

Jeg har ikke noen geniale råd for å plutselig snu livet til noe helt annet. Men jeg har lyst til å si at det du skriver viser at det bor mye styrke i deg, styrke til å overleve og styrke til å streve videre selv om ting er veldig vanskelige. Det at du trener viser at du har en vilje til å leve, det at du skriver her viser også at du ønsker å gjøre noe med de tingene som gjør det vanskelig for deg å fungere sosialt. Jeg tror du er oppe i en prosess der du på sikt vil føle deg tryggere og sterkere.

[Gjest gift nå]

Lissi, det gleder meg at ditt liv snudde omtrent der jeg er i livet, men ett av mine defekte aspekter er min apati for nettdating fordi det til syvende og sist går ut på å møte noen, noe jeg ville hatt store problemer med. Mine taleegenskaper er meget begrensede, og står på ingen måte i stil med det jeg kan skrive, og jeg er 100%, definitivt sikker på at hvilken som helst jente ville synes jeg var svært kjedelig og rar.

Mange av svarene du har fått, er av typen "ta deg sammen", fra folk som ikke har forutsetninger for å vite hvodan din situasjon er. Din situasjon har en selvforsterkende effekt.

For meg var det kombinasjonen av behandling og tilfeldigheter som fikk meg ut av den vonde spiralen (jeg var på din alder, og forstod ikke engang at jeg brøt ut av spiralen). Folk hadde oppført seg jævlig mot meg oppi alt dette, og jeg lærte meg å "heve meg over dem", ikke ved å være uanfektet, men ved f.eks. å slutte å hilse på dem. Da var det plutselig jeg som var "sjef" på en måte. Og selv om dette hadde lite å gjøre med mine kjærlighetsproblemer i utgangspunktet, så fikk det så absolutt konsekvenser for selvbildet mitt, og det lenge før keg selv merket det.

Jeg møtte en person av motsatt kjønn. Denne personen følte jeg at jeg kunne slappe helt av sammen med. Det var en ny følelse. Se på den delen av innlegget ditt jeg har sitert. Mens jeg tidliger hadde følt et behov for å konverere på en fin og flott måte som jeg ikke behersket, følte jeg rett og slett ikke det behovet nå. Jeg følte meg ikke vurdert i det hele tatt. Vel, kanskje hadde dette også sammenheng med at jeg til slutt hadde gitt opp å prøve å være en annen enn jeg selv var. Jeg var ikke noen uredd prateperson som boblet over av vittigheter. Så når jeg ikke hadde noe å si, så fant jeg ut at da trengte jeg ikke å si noe heller. Og så møtte jeg altså min nåværende ektemake.

Den som ikke takler deg slik som du er, fortjener deg ikke. Selv tror du muligens at du må være en annen, for du ser alle dine svakheter. Men min erfaring (også fra min ektemake, som hadde det mye på samme måten) er at det er viktigere å være seg selv fullt ut, enn at man er slik og slik. Så er du sjenert og utrygg, så er du det! Og står du for det, så fremviser du et mot likevel, og ikke minst viser du hvem du er istedenfor å prøve å spille på strenger som du tror du bør ha, men som altså ikke er du. Det viktigste i et forhold er å vise sin personlighet, ikke å bruse med fjærene på foreskrevet måte.