Utbrent

[Gjest Gjest]

Hvis man har jobbet i et lavtlønnsyrke og blir langvarig syk, kan man risikere å få mindre utbetalt enn en sosialklient. Når man har vært sykemeldt ett år får man bare 66% av tidligere inntekt. Hvis man etter noen år blir varig ufør får man like mye som en minstepensjonist, som er ca 11 000 i måneden, men veien dit er lang.

[Gjest Gjest]

Hvis man etter noen år blir varig ufør får man like mye som en minstepensjonist, som er ca 11 000 i måneden, men veien dit er lang.

11358 kroner

[Pjukset]

Litt OT, det virker her som om du påstår at depresjon ikke er en alvorlig lidelse, hvilket jeg synes blir veldig feil. Den finnes selvfølgelig i mange forskjellige grader (akkurat som ME), men det er en grunn til at depresjon er den vanligste grunnen til selvmord også, det er ikke akkurat en liten "kosesykdom" for de som er hardt rammet. men det er selvfølgelig en lidelse hvor det er vanskelig for andre å bedømme hvor ille det er.

Beklager hvis jeg ordla meg feil, selvsagt er depresjon en alvorlig lidelse,jeg kjenner mange som har "stått på stupet" som følge av depresjon. Jeg tror dog det er en diagnose folk kan utnytte seg mer av, hvis du forstår hva jeg mener.

ME kan også være svært vanskelig for folk å skjønne hvor ille er, med mindre du er så hardt rammet at du sitter i rullestol og må ha hjemmehjelp. Jeg ser "godt ut" og har hatt store problemer med å få folk til å skjønne hvor dårlig jeg er. Men så har de vel også bare sett meg de dagene jeg er "oppegeånde".

[Pjukset]

11358 kroner

Og dette er jo ikke akkurat noe å trakte etter. MEN, det er noe som heter forsikring. Hvis jeg ble 100 % varig ufør i morgen, så ville jeg fått en forsikringsutbetaling i tillegg.

(anbefaler med dette alle å ha slike privatforsikringer i orden, man vet aldri hva som kan tilfalle).

[Gjest Gjest]

jeg tror at ettersom vi har et bra system her i norge, så er vi mer syke. jeg mener..

jeg er student, og har et krevende studium, er jeg vekke en dag ligger jeg langt etter. derfor går jeg på skolen uansett om jeg har 40 i feber, er kvalm, forkjøla osv.. jeg må bare..

typen min har fast jobb. han skulker ofte fordi han ikke gidder å jobbe akkurat den dagen.

det jeg mener er kan du så gjør du det, kan du ikke så gjør du det ikke.

det finnes helt sikkert utbrente folk i mange land, men så lenge de ikke får lønn osv, så kommer de seg gjennom det..

[Gjest Gjest_hei_*]

jeg er student, og har et krevende studium, er jeg vekke en dag ligger jeg langt etter. derfor går jeg på skolen uansett om jeg har 40 i feber, er kvalm, forkjøla osv.. jeg må bare..

Er du smittefarlig setter sikkert medstudentene dine pris på at du er der.

det finnes helt sikkert utbrente folk i mange land, men så lenge de ikke får lønn osv, så kommer de seg gjennom det..

De som er syke kommer seg ikke gjennom det, de blir avhengige av familie, privat veldedighet, havner på gata, blir så nedbrutte psykisk at de havner på et godt gammel galehus, eller i verste fall dør.

[Pjukset]

Er du smittefarlig setter sikkert medstudentene dine pris på at du er der.

De som er syke kommer seg ikke gjennom det, de blir avhengige av familie, privat veldedighet, havner på gata, blir så nedbrutte psykisk at de havner på et godt gammel galehus, eller i verste fall dør.

Riktig. Og innstillingen "må bare" gjelder ikke bare for studenter, men faktisk oss som er i fast jobb også. Jeg også "måtte bare", jeg tvang meg på jobb hver dag, og jeg forstår ikke hvordan jeg fysisk klarte det. De to siste mnd før jeg ble sykemeldt husker jeg knapt noe av, når folk snakket til meg på jobb hørtes det bare ut som de sa "baaaoooowaaaooo", alt hørtes og så utydelig ut.

Så kollapsa jeg på jobb, og jeg ble sengeliggende et par mnd før jeg tvang meg tilbake på jobb igjen. Og jeg vet det er MANGE som meg, vi hører ikke etter kroppen, og prøver så godt vi kan å innfri alle forventninger til oss selv, og det kan ende med et bang.

Det at folk tar en sykedag fordi de ikke "gidder" gå på jobb forteller jo bare at det er umodne og har dårlig arbeidsmoral. Men det er dog uansett en forskjell på ta en sykedag og det å bli ufør.

[Gjest farge]

De som er syke kommer seg ikke gjennom det, de blir avhengige av familie, privat veldedighet, havner på gata, blir så nedbrutte psykisk at de havner på et godt gammel galehus, eller i verste fall dør.

De aller, aller fleste kommer seg gjennom. Hørt om at nøden lærer naken kvinne å spinne? Det er helt utrolig hvilken ressurser en har i seg når en må.

[Gjest Gjest_kari_*]

Sånn grovt regnet vil jeg få 10 000 kr mindre utbetalt per mnd som ufør, i tillegg tap av faste bonuser og andre goder. Jeg vil også miste jobben jeg jobbet hardt for å få.

Jeg er 90% sengeliggende og kan vel telle på en hånd hvor mange ganger jeg har klart å være halvsosial siste året.

Jeg forstår ikke hva jeg har tjent på dette.

Det skal en god del til for å få diagnosen, er det virkelig mulig å lyve seg til en slik diagnose?

Om du hadde bodd i et annet land så hadde du ikke fått noe som helst. Hadde du ikke har diagnosen din så hadde du ikke fått noe som helst her i Norge heller. For en person som er 90% sengeliggende så synes jeg du er veldig mye her.

ME er noe som ikke kan sees eller måles, altså noe en lett kan lyve seg til om en virkelig vil.

Ikke meningen å gjøre dette til en persondebatt men du gjør jo ikke annet enn å snakke om ditt.

[Pjukset]

De aller, aller fleste kommer seg gjennom. Hørt om at nøden lærer naken kvinne å spinne? Det er helt utrolig hvilken ressurser en har i seg når en må.

Det kommer helt an på hva som feiler en, hva slags økonomisk situasjon man befinner seg i osv.

[Pjukset]

Om du hadde bodd i et annet land så hadde du ikke fått noe som helst. Hadde du ikke har diagnosen din så hadde du ikke fått noe som helst her i Norge heller. For en person som er 90% sengeliggende så synes jeg du er veldig mye her.

ME er noe som ikke kan sees eller måles, altså noe en lett kan lyve seg til om en virkelig vil.

Ikke meningen å gjøre dette til en persondebatt men du gjør jo ikke annet enn å snakke om ditt.

Jeg ligger faktisk nå hvis det spiller noen rolle for deg. Jeg har snakket om mitt fordi at jeg prøver å forklare at det er ikke er bare bare å gå på trygd, og jeg kan faktisk ikke uttale meg om andre sin situasjon. Jeg prøvde å forklare at det faktisk ER et problem at folk presser seg for hardt, og at kanskje dette også er med på å bidra til at vi nordmenn er så forbanna sjuke, fordi vi driver oss til det smeller. Lett å ljuge seg til ME? javel.

Du har kanskje ikke opplevd at kroppen sier stopp selv, og jeg håper du slipper det også.

sorry, jeg skal la være å snakke om mine erfaringer og komme med flere innspill.

[Gjest Gjest]

Om praksisperiodene oppleves som slitsomme er belastningen mye større når du kommer ut i jobb. Som student er du "trygg", det er kontaktsykepleier som har ansvaret.Når du er ferdig er det faktisk du som har dette ansvaret, og de avgjørelsene du tar er ikke bare noe du personlig blir vurdert for, men de kan ha avgjørende betydning for pasientenes liv og helse.

Ja, studietiden er hektisk. Men det er fortsatt som en sandkasse å regne ift til det å stå i full jobb som sykepleier. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg ble sykepleier, men har heller ingen problemer med å innrømme at det også er en slitsom og krevende jobb. Jeg hadde noen i mitt kull som slet endel under studietiden og som syntes det var for hektisk da. De har ikke klart seg i jobb.

Og jeg tror ikke det blir enklere i årene som kommer, Helsevesenet er stadig i forandring og utvikling, og endring i arbeidsoppgaver og ansvarsområde må man bare leve med. Om noen får år, når den store eldrebølgen treffer blir det virkelig "spennende". Kravene til helsepersonell blir ikke akkurat mindre i årene som kommer. Derfor er jeg faktisk skeptisk til studenter som synes studietiden er så hard at de ikke kommer seg gjennom. For hvordan klarer de egentlig da å utføre jobben når de står der ferdig utdannet?

Jeg presset meg gjennom 6 år av legestudiet og fullførte på normert tid til tross for store psykiske plager, faktisk i utlandet der det ikke var så gode støtteordninger og fikk derfor diagnose da jeg kom tilbake til gode støtteordninger i Norge og jobbet som lege. Men... jeg mener det var fullstendig verdt det! Jobber nå som lege, har mer enn nok av ansvar, og har det generelt bra til tross for tidligere utbrenthet og en kronisk psykiatrisk diagnose. Ta pause visst du har behov for det - og finner du ut etter pausen at du vil gjøre noe helt annet så tenker du kanskje klart når du bestemmer deg hvertfall.

[Gjest Gjest]

Jeg presset meg gjennom 6 år av legestudiet og fullførte på normert tid til tross for store psykiske plager, faktisk i utlandet der det ikke var så gode støtteordninger og fikk derfor diagnose da jeg kom tilbake til gode støtteordninger i Norge og jobbet som lege. Men... jeg mener det var fullstendig verdt det! Jobber nå som lege, har mer enn nok av ansvar, og har det generelt bra til tross for tidligere utbrenthet og en kronisk psykiatrisk diagnose. Ta pause visst du har behov for det - og finner du ut etter pausen at du vil gjøre noe helt annet så tenker du kanskje klart når du bestemmer deg hvertfall.

Trygt, håper ikke du er lege min.... "legen tror jeg et etter ham liksom, neida han er bare kronisk paranoid"