Utbrent

[Gjest voksen_student]

Jeg studerer sykepleie på 2.året, og føler meg helt utbrent av dette studiet, syns det er veldig stressende og krevende for en sart sjel...

Måtte nettopp utsette en eksamen, da jeg kjente det toppa seg og klarte ikke å dra.

Jeg begynner å lure på om det er helsemessig bra for meg dette her.

Når en møter veggen og blir utbrent, skal en:

- Presse seg å gjennomføre?

- Eller skal en lytte til kroppen og avslutte studiet?

Noen som har vært i en lignende situasjon? Eller tips til hva jeg skal gjøre?

[lovenemo]

Hvis du trives med studiet ellers, og dette er noe du vil fortsette med senere, så søk permisjon!! Enten for ett eller to semestre, og så begynner du på igjen når du har fått kommet deg til hektene igjen og er klar for å begynne Snakk med studieveileder om muligheter for tilrettelegging, og snakk med legen om å få sykemelding!

[Gjest Gjest]

Hvis du synes studiet er stressende, kan jeg love deg at det er lite sammenlignet med den gjennomsnittlige dagen som sykepleier. Tenk nøye gjennom om det er dette du vil.

[Gjest Capricorn]

Husk at de fleste som søker hjelp hos psykologer er av enten depresjon eller utbrenthet. Lytt til kroppen din, permisjon høres foreløpig ut som det beste valget.

[Gjest dineVibber]

Sett deg ned og tenkt over hvem du tar studiet for.

Er det andre enn deg selv?

Ønsker du å bli sykepleier for å imøtekomme ønsker hos dine foreldre?

Tar du sykepleierutdannelsen for å få en viss status (høyere utdannelse har høy status i samfunnet)?

Er det dette du VIRKELIG vil med livet?

Husk at det er DITT liv.

[Gjest Gjest_Angie_*]

Hei

Jeg er i samme situasjon som deg. Bare at jeg er kommet til 3.året...Har "møtt veggen" og fått angst og depresjon. Hva var det som var spessielt stressende for deg da? For min egne de var det praksisperiodene, det å hele tida skulle bli vurdert. Vel, akkurat nå er jeg sykemeldt og står på venteliste til psykolog. Skal bli godt å mtta omsorg istedet for å gi i en periode he he. Men har ikke gitt opp å bli sykepleier,tar bare litt ekstra tid. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med en studieveileder. Dessuten er det noe som heter "studier med støtte" (google så kan du lese mer) som er for de som sliter med å gjennomføre. Tror imidlertid du må ha en diagnose for å gå der, men du kan jo forhøre deg. Hva med å ta permisjon for en stund?

Lykke til

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg føler med deg. Gikk noe av sykepleien selv, før jeg byttet studie. 2. året er ganske krevende pga praksis og oppgaver og evaluering under denne. Men tenk det er bare det året, og du kommer deg sikkert gjennom det!

Du kan evt ta ett års permisjon om du føler for det? Tror ikke det skal være noe problem? Men da er det kanskje greit å ta det nå til etter jul.

Selv stresser jeg nå med 2. året medisin, syns de der 2. årene alltid er så kjipe. Har tonnevis med prøver og eksamen etter jul, så blir en kort juleferie på meg!

Men stå på om det er det du virkelig vil, viljekraft er jo det sterkeste man har:-)

[Pjukset]

Hvis du trives med studiet ellers, og dette er noe du vil fortsette med senere, så søk permisjon!! Enten for ett eller to semestre, og så begynner du på igjen når du har fått kommet deg til hektene igjen og er klar for å begynne Snakk med studieveileder om muligheter for tilrettelegging, og snakk med legen om å få sykemelding!

Helt enig. Når du er utbrent så bør du lytte til kroppen og ta en pause, det er ingen skam i det!

Og som det også ble sagt, det er jo også viktig at du føler at du har valgt riktig studie, at du blir sykepleier fordi det er din drøm osv

[Gjest Gjest]

Hvis du allerede føler deg utbrent på studiet, tenk nøye på hvordan det da vil bli å komme ut i yrkeslivet som sykepleier. Du kan nok komme deg gjennom det, men kan nok lett få problemer når du siden skal ut i jobb. Ta hensyn til egen helse og avslutt studiet med mindre dette er noe du virkelig brenner for,ikke ut av.

[Gjest Gjest]

Jeg studerer sykepleie på 2.året, og føler meg helt utbrent av dette studiet, syns det er veldig stressende og krevende for en sart sjel...

Måtte nettopp utsette en eksamen, da jeg kjente det toppa seg og klarte ikke å dra.

Jeg begynner å lure på om det er helsemessig bra for meg dette her.

Når en møter veggen og blir utbrent, skal en:

- Presse seg å gjennomføre?

- Eller skal en lytte til kroppen og avslutte studiet?

Noen som har vært i en lignende situasjon? Eller tips til hva jeg skal gjøre?

Tips ja... Hvis du føler at studiet er for slitsomt bør du bytte studie. Å jobbe i helsevesenet er mye mer krevende enn selve studiet, noe som betyr at du ikke vil takle jobben særlig bra.

[Pjukset]

Er det selve studiet som har slitt deg ut, eller kan det være andre private faktorer som spiller inn? Jeg råder deg til å ta en pause og kjenne litt på ting, du finner tidsnok ut om dette studiet er riktig for deg. Lytt til kroppen.

[Wildy]

Om praksisperiodene oppleves som slitsomme er belastningen mye større når du kommer ut i jobb. Som student er du "trygg", det er kontaktsykepleier som har ansvaret.Når du er ferdig er det faktisk du som har dette ansvaret, og de avgjørelsene du tar er ikke bare noe du personlig blir vurdert for, men de kan ha avgjørende betydning for pasientenes liv og helse.

Ja, studietiden er hektisk. Men det er fortsatt som en sandkasse å regne ift til det å stå i full jobb som sykepleier. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg ble sykepleier, men har heller ingen problemer med å innrømme at det også er en slitsom og krevende jobb. Jeg hadde noen i mitt kull som slet endel under studietiden og som syntes det var for hektisk da. De har ikke klart seg i jobb.

Og jeg tror ikke det blir enklere i årene som kommer, Helsevesenet er stadig i forandring og utvikling, og endring i arbeidsoppgaver og ansvarsområde må man bare leve med. Om noen får år, når den store eldrebølgen treffer blir det virkelig "spennende". Kravene til helsepersonell blir ikke akkurat mindre i årene som kommer. Derfor er jeg faktisk skeptisk til studenter som synes studietiden er så hard at de ikke kommer seg gjennom. For hvordan klarer de egentlig da å utføre jobben når de står der ferdig utdannet?

[SIFA]

Hvis du ikke blir bedre, blir du nesten nødt til å avslutte.. Klarer nok ikke presse deg i 1 1/2 år.

[Gjest Gjest_Hanne_*]

Om praksisperiodene oppleves som slitsomme er belastningen mye større når du kommer ut i jobb. Som student er du "trygg", det er kontaktsykepleier som har ansvaret.Når du er ferdig er det faktisk du som har dette ansvaret, og de avgjørelsene du tar er ikke bare noe du personlig blir vurdert for, men de kan ha avgjørende betydning for pasientenes liv og helse.

Ja, studietiden er hektisk. Men det er fortsatt som en sandkasse å regne ift til det å stå i full jobb som sykepleier. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg ble sykepleier, men har heller ingen problemer med å innrømme at det også er en slitsom og krevende jobb. Jeg hadde noen i mitt kull som slet endel under studietiden og som syntes det var for hektisk da. De har ikke klart seg i jobb.

Og jeg tror ikke det blir enklere i årene som kommer, Helsevesenet er stadig i forandring og utvikling, og endring i arbeidsoppgaver og ansvarsområde må man bare leve med. Om noen får år, når den store eldrebølgen treffer blir det virkelig "spennende". Kravene til helsepersonell blir ikke akkurat mindre i årene som kommer. Derfor er jeg faktisk skeptisk til studenter som synes studietiden er så hard at de ikke kommer seg gjennom. For hvordan klarer de egentlig da å utføre jobben når de står der ferdig utdannet?

Veldig godt skrevet!

Jeg angrer ikke på at jeg ble sykepleier, men det er som du sier en del om forsvinner fra yrket fordi det rett og slett er mye mer krevende enn det man tror. Gikk på kull med en del jenter som tok sykepleien for å være gode, kristne indremisjonsjenter, og da var det så koselig å snakke med gamle mennesker. (Ingen mobbing, men sånn var det) Problemet er at når disse kom ut i jobb var det liten tid til bare å prate, og yrket krevde mye mer enn å be fader vår med pasientene om kvelden. Ingen av dem jobber som sykepleiere i dag, 4 er hjemmeværende og 2 jobber som dagmamma.

Det er viktig å ha realistiske forestillinger om hva jobben som sykepleier faktisk består i, tror ikke mange innser dette før et stykke ut i studiet, og være klar over at de aller fleste dager på jobb er hektiske og mye mer utfordrende enn det å være i praksis.

[Gjest Gjest]

Jeg må si at jeg blir litt sjokkert over hvor sarte normenn er. Interessant å se det i lys av den høye forekomsten vi har av ME/kronsik utmattelse, dette er faktisk nesten uhørt i mange andre vestlige land.

Om du ikke føler du streker til på studiet så ville jeg begynt med noe annet. Arbeidslivet er mye mer stress enn stuidet.

Lykke til.

[Pjukset]

Jeg må si at jeg blir litt sjokkert over hvor sarte normenn er. Interessant å se det i lys av den høye forekomsten vi har av ME/kronsik utmattelse, dette er faktisk nesten uhørt i mange andre vestlige land.

Jeg har også tenkt veldig mye på dette. Eksen er fra UK og kommenterte at Norge hadde et høyt antall av deprimerte osv, vi skillte oss så ut og han lurte så på hva som var årsaken. Det ble spøket med "det må være noe i vannet dere drikker", men jeg har selv tenkt veldig på det.

Jeg har selv fått kronisk utmattelse. og det jeg har oppdaget er at jeg har blitt mer og mer mottakelig for allergier jo eldre jeg har blitt. Jeg personlig tror det har en sammenheng med hvordan vi lever livet vårt, hvor godt vi tar vare på oss selv, hvordan vi presser oss.

Jeg kan ikke vise til noe forskning her, men jeg har en følelse av at vi presser oss for hardt. Vi jobber lange dager, vi tar ikke hensyn til at kroppen skriker, for vi skal frem i livet, vi skal oppnå ting, og vi skal være "sterke".

Vi har krevende jobber, noen av oss jobber kanskje med ting vi ikke føler vi mestrer, og vi blir sakte men sikkert utbrente. Lunchpausen på 30 minutter går bort med å stå 15 minutter i kø i kantina, altfor få av oss har evne til å si nei, for vi vil hele tiden glede andre, stå på stå på stå på. Vi løper for å rekke alt, og vi skal hele tiden bevise noe nytt for oss selv.

Jeg lurer på om vi er "sarte" fordi vi er vokst opp i et samfunn som krever mye av oss, og vi stiller for høye krav til oss selv. Vi stopper ikke opp og "kjenner etter", og jeg tror at alle disse tingene kan bidra med å bryte kroppen våres ned, og derfor også gjøre oss sartere enn kanskje andre.

Dette er bare min teori, men jeg vet av erfaring at jeg selv ble en "sart sjel" fordi jeg hadde kjørt gjennom livet som en bulldozer.

Jeg vet jeg har generalisert det veldig nå, men jeg tror det kan være noe i det.

[Gjest Gjest]

Jeg har også tenkt veldig mye på dette. Eksen er fra UK og kommenterte at Norge hadde et høyt antall av deprimerte osv, vi skillte oss så ut og han lurte så på hva som var årsaken. Det ble spøket med "det må være noe i vannet dere drikker", men jeg har selv tenkt veldig på det.

Jeg har selv fått kronisk utmattelse. og det jeg har oppdaget er at jeg har blitt mer og mer mottakelig for allergier jo eldre jeg har blitt. Jeg personlig tror det har en sammenheng med hvordan vi lever livet vårt, hvor godt vi tar vare på oss selv, hvordan vi presser oss.

Jeg kan ikke vise til noe forskning her, men jeg har en følelse av at vi presser oss for hardt. Vi jobber lange dager, vi tar ikke hensyn til at kroppen skriker, for vi skal frem i livet, vi skal oppnå ting, og vi skal være "sterke".

Vi har krevende jobber, noen av oss jobber kanskje med ting vi ikke føler vi mestrer, og vi blir sakte men sikkert utbrente. Lunchpausen på 30 minutter går bort med å stå 15 minutter i kø i kantina, altfor få av oss har evne til å si nei, for vi vil hele tiden glede andre, stå på stå på stå på. Vi løper for å rekke alt, og vi skal hele tiden bevise noe nytt for oss selv.

Jeg lurer på om vi er "sarte" fordi vi er vokst opp i et samfunn som krever mye av oss, og vi stiller for høye krav til oss selv. Vi stopper ikke opp og "kjenner etter", og jeg tror at alle disse tingene kan bidra med å bryte kroppen våres ned, og derfor også gjøre oss sartere enn kanskje andre.

Dette er bare min teori, men jeg vet av erfaring at jeg selv ble en "sart sjel" fordi jeg hadde kjørt gjennom livet som en bulldozer.

Jeg vet jeg har generalisert det veldig nå, men jeg tror det kan være noe i det.

Har også tenkt mye på dette. Men jeg har kommet til en helt annen konklusjon enn deg.

Har bodd mange år i Australia og jobbet i helsevesenet der. Der nede er kronisk utmattelse en meget, meget sjelden diagnose. De jobber også mye mer og hardere der. Jeg jobbet opp mot 100 timers uker, var aldri under 60. Dette var ikke uvanlig.

Jeg tror vi normenn er så sarte og sliter med bla kronisk utmattelse fordi vi er bortskjemt. Vi har et fantastisk sosialt system som fanger opp alle dermed kan vi sette oss ned å syte. Vi har sterke fagforeninger, er jo nærmest fullstendig beskyttet på jobb. Korte og strengt regulert arbeidstid. Mer ferie enn mange andre land osv. Jeg tror at dette beskyttede samfunnet gjør mer utsatte. (Sier overhode ikke at det ikke ligger noe i utbrenthet, depresjoner osv.)

I andre land må en i langt større grad ta vare på seg selv, da kan en ikke bli utbrent, ufør osv. Bare se på hvordan folk jobber i USA.

Norge er faktisk kjent i utlandet som landet hvor alle er deprimert....

På den andre siden så sliter andre land som Australia i langt større grad med fattigdom, lav sosial status med alle de problemene det medfører seg osv.

Selvsagt bare spekulasjoner, men hadde vært interessant med forskning på dette på kryss av land. Kanskje en doktorgrad for meg?

[Gjest Gjest]

Pjusket

Der sa du akkurat det jeg tenkte! jeg har også presset meg for hardt, og er derfor sykemeldt nå pga depresjon. Det er kropen som "snakker" vha symtomer fordi vi har vært for utydelig mot oss selv og ovenfor andre.Jeg tror at når følelser ikke kommer til uttrykk så setter det seg i kroppen. Bare så synd at vi flinke jenter oppdager dette alt for sent, og skaden er ofte stor når sykmedingen først foreligger. Selv må jeg nok bruke hele 2009 for å komme tilbake der jeg var. Helt restituert blir jeg kanskje aldri, har fått en srtesstoleranse lik null, men det går sakte men sikkert fremover heldigvis

[Pjukset]

Har også tenkt mye på dette. Men jeg har kommet til en helt annen konklusjon enn deg.

Har bodd mange år i Australia og jobbet i helsevesenet der. Der nede er kronisk utmattelse en meget, meget sjelden diagnose. De jobber også mye mer og hardere der. Jeg jobbet opp mot 100 timers uker, var aldri under 60. Dette var ikke uvanlig.

Jeg tror vi normenn er så sarte og sliter med bla kronisk utmattelse fordi vi er bortskjemt. Vi har et fantastisk sosialt system som fanger opp alle dermed kan vi sette oss ned å syte. Vi har sterke fagforeninger, er jo nærmest fullstendig beskyttet på jobb. Korte og strengt regulert arbeidstid. Mer ferie enn mange andre land osv. Jeg tror at dette beskyttede samfunnet gjør mer utsatte. (Sier overhode ikke at det ikke ligger noe i utbrenthet, depresjoner osv.)

I andre land må en i langt større grad ta vare på seg selv, da kan en ikke bli utbrent, ufør osv. Bare se på hvordan folk jobber i USA.

Norge er faktisk kjent i utlandet som landet hvor alle er deprimert....

På den andre siden så sliter andre land som Australia i langt større grad med fattigdom, lav sosial status med alle de problemene det medfører seg osv.

Selvsagt bare spekulasjoner, men hadde vært interessant med forskning på dette på kryss av land. Kanskje en doktorgrad for meg?

Hm, ja du kan ha veldig rett altså. Jeg snakker mest av hva jeg selv har erfart på kroppen (og jeg har veldig høy terskel), hvordan de jeg kjenner har opplevd det. Men er virkelig det at vi har et så fantastisk sosialt system grunn nok til at vi faktisk "tillater" oss til å bli syke? Mener du at vi kanskje er litt "late" og lar oss selv falle fortere fordi vi vet at det ikke gjør noe - vi har tross alt et bra trygdesystem?

Hvordan var Norge før, er dette med depresjon/ME etc en ny trend, eller har det pågått "hundrevis" av år?

Jeg fortalte gubben at her i Norg er det helt vanlig og akseptert å gå til psykolg, og jeg foreslo at han gjorde det selv. Stakkars mannen ble jo helt grå i trynet, man nevner knapt ordet psykolog der han kommer fra uten å bli sett på som "mentalt forstyrra". Jeg vet ikke om vi nordmenn er mer deprimert enn andre, men jeg vet vi er kjent som det. Kan det være fordi vi er mer åpne rundt det? I andre land er det så fyfy å i det hele tatt åpne munnen om "psykiske problemer", det å være deprimert blir nærmest ansett som hakket før å bli lagt inn på lukka avdeling.

I dont know, men veldig interessant tema!

[Rosalie]

Enig med gjest #17 - finnes vel ikke mange land hvor manb jobber så lite som i Norge og har så gode sosiale ordninger og sikkerhetsnett. Så dersom vi jobber oss ihjel, er det i såfall fordi vi er bortskjemte og sarte. Tror heller ikke vi kan skylde på mørketida, selv om folk blir tyngre til sinns uten sol, da det knapt finnes et folkeferd som jobber like mye som islendingene - der er det helt vanlig at folk har to 100%-jobber.