Utbrent

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke vise til noe forskning her, men jeg har en følelse av at vi presser oss for hardt. Vi jobber lange dager, vi tar ikke hensyn til at kroppen skriker, for vi skal frem i livet, vi skal oppnå ting, og vi skal være "sterke".

Vi har krevende jobber, noen av oss jobber kanskje med ting vi ikke føler vi mestrer, og vi blir sakte men sikkert utbrente. Lunchpausen på 30 minutter går bort med å stå 15 minutter i kø i kantina, altfor få av oss har evne til å si nei, for vi vil hele tiden glede andre, stå på stå på stå på. Vi løper for å rekke alt, og vi skal hele tiden bevise noe nytt for oss selv.

Jeg lurer på om vi er "sarte" fordi vi er vokst opp i et samfunn som krever mye av oss, og vi stiller for høye krav til oss selv. Vi stopper ikke opp og "kjenner etter", og jeg tror at alle disse tingene kan bidra med å bryte kroppen våres ned, og derfor også gjøre oss sartere enn kanskje andre.

Dette er bare min teori, men jeg vet av erfaring at jeg selv ble en "sart sjel" fordi jeg hadde kjørt gjennom livet som en bulldozer.

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver her.

Jeg har jobbet sammen med folk fra Asia, Afrika og Midt-Østen. De tar livet mer med ro. Stresser ikke så mye for å rekke det de skal. Hvis det var tidspress jobbet de ikke raskere, det var deres norske kollegaer som ble stresset og satte inn et ekstra gir for å rekke tidsfristene. De irriterte seg også over de utenlandske som ikke gjorde jobben raskt nok, men sa ikke ifra til dem. Vi er ikke flinke nok til å si ifra heller.

Jeg har også jobbet i utlandet, det var ikke så mye stress som i Norge. Vi jobbet flere timer hver dag, men det var roligere arbeidsdager.

[Pjukset]

Enig med gjest #17 - finnes vel ikke mange land hvor manb jobber så lite som i Norge og har så gode sosiale ordninger og sikkerhetsnett. Så dersom vi jobber oss ihjel, er det i såfall fordi vi er bortskjemte og sarte. Tror heller ikke vi kan skylde på mørketida, selv om folk blir tyngre til sinns uten sol, da det knapt finnes et folkeferd som jobber like mye som islendingene - der er det helt vanlig at folk har to 100%-jobber.

Men alt er relativt, det å jobbe lite i forhold til andre land trenger ikke nødvendigvis bety at vi ikke presser oss. Press kan være så mangt, det kan være psykologisk press om at vi ikke duger, vi føler ikke at vi mestrer arbeidsoppgaver, det sosiale, ja gudene vet hva. Det at vi bare jobber 40 timer i uka trenger ikke bety at vi ikke blir utsatt for press, selv om vi har "sløve dager".

jeg anser meg ikke som en sart sjel i det hele tatt, tvert imot. Men jeg har jobbet i et yrke som har tatt knekken på meg, både i form av at jeg har følt jeg ikke har taklet arbeidsoppgavene, jeg har opplevd sexpress, sjefer fra andre planeter...i tillegg hatt et vanvittig kaotisk sosialliv, traumer fra barndom, blablabla. Mange bekker små osv. Jeg har aldri satt meg ned og lytta til kroppen, jeg har aldri tatt helsa seriøst. Nå fikk jeg ME pga eksponering av muggsopp, men jeg kommer alltid til å mene at alt har en sammenheng når det kommer til stykket. Jeg mener hardnakket at jeg ikke er en sart sjel pga dette, jeg føler sjøl at jeg tidlig gled inn i et destruktivt mønster. Kanskje dette er enda værre i andre land, jeg vet ikke, jeg kan kun ta utgangspunkt i det jeg selv har erfart.

Poenget mitt er vel kanskje at vi nordmenn opplever ofte store mentalt press, kanskje vi også legger dette presset på oss selv. Og dette resulterer ofte i depresjoner og utbrente kropper.

Men jeg har problemer med å se sammenhengen med at vi får kroniske lidelser pga at vi har et bra sosialt system? Er det lettere for oss å tillatte oss å bli syke fordi vi har noe å falle tilbake på?

[Rosalie]

Men alt er relativt, det å jobbe lite i forhold til andre land trenger ikke nødvendigvis bety at vi ikke presser oss. Press kan være så mangt, det kan være psykologisk press om at vi ikke duger, vi føler ikke at vi mestrer arbeidsoppgaver, det sosiale, ja gudene vet hva. Det at vi bare jobber 40 timer i uka trenger ikke bety at vi ikke blir utsatt for press, selv om vi har "sløve dager".

jeg anser meg ikke som en sart sjel i det hele tatt, tvert imot. Men jeg har jobbet i et yrke som har tatt knekken på meg, både i form av at jeg har følt jeg ikke har taklet arbeidsoppgavene, jeg har opplevd sexpress, sjefer fra andre planeter...i tillegg hatt et vanvittig kaotisk sosialliv, traumer fra barndom, blablabla. Mange bekker små osv. Jeg har aldri satt meg ned og lytta til kroppen, jeg har aldri tatt helsa seriøst. Nå fikk jeg ME pga eksponering av muggsopp, men jeg kommer alltid til å mene at alt har en sammenheng når det kommer til stykket. Jeg mener hardnakket at jeg ikke er en sart sjel pga dette, jeg føler sjøl at jeg tidlig gled inn i et destruktivt mønster. Kanskje dette er enda værre i andre land, jeg vet ikke, jeg kan kun ta utgangspunkt i det jeg selv har erfart.

Poenget mitt er vel kanskje at vi nordmenn opplever ofte store mentalt press, kanskje vi også legger dette presset på oss selv. Og dette resulterer ofte i depresjoner og utbrente kropper.

Men jeg har problemer med å se sammenhengen med at vi får kroniske lidelser pga at vi har et bra sosialt system? Er det lettere for oss å tillatte oss å bli syke fordi vi har noe å falle tilbake på?

Det virker jo nesten sånn...

[Gjest farge]

Det er ikke sånn at folk ikke blir syke i land med dårligere sosiale og medisinske ordninger. Det blir ikke nødvendigvis fanget opp. Du blir en boms i steden.

[Gjest Gjest]

Det er ikke sånn at folk ikke blir syke i land med dårligere sosiale og medisinske ordninger. Det blir ikke nødvendigvis fanget opp. Du blir en boms i steden.

De har faktisk langt mer medisink sykdom der enn her. Men alternativer som utbrenthet og ME finnes ikke for de som ikke er av upperclass.

[Pjukset]

Det virker jo nesten sånn...

Men det blir å generalisere det veldig, og vil sikkert provosere de som virkelig har alvorlige lidelser (meg selv inkludert). Det har ikke vært lett å tatt steget å gå fra full jobb i 13 år og måtte gå over på trygd. Jeg får enorme økonomiske utfordringer, mister jobben jeg jobba hardt for å få, og det mens finanskrisa står på og arbeidsledigheten øker.

Gjør dette meg til en sart sjel som, har jeg for lav terskel fordi jeg har et sosialt system å falle tilbake på? skulle jeg bare pressa kroppen mer til den kollapsa? (det var vel faktisk det jeg gjorde også)

Finnes sikkert de latsabbene som syns det er "stas" å gå på trygd, men jeg velger å tro at det virkelig er et mindretall av befolkningen.

[Pjukset]

De har faktisk langt mer medisink sykdom der enn her. Men alternativer som utbrenthet og ME finnes ikke for de som ikke er av upperclass.

Kan du utdype den litt?

[Gjest Gjest_jul_*]

Kan du utdype den litt?

Dårlig medisinske og sosiale forhold fører til at mange faller utenfor, lever et usunt liv og får medisinske problemer deretter. Utbrenthet og ME gir ingen fordeler, dermed er dette noe som rammer de aller færreste. I motsettning til Norge hvor dette er "folke sykdommer". Når det ikke er noe å tjene så slipper en "epidimier".

[Pjukset]

Dårlig medisinske og sosiale forhold fører til at mange faller utenfor, lever et usunt liv og får medisinske problemer deretter. Utbrenthet og ME gir ingen fordeler, dermed er dette noe som rammer de aller færreste. I motsettning til Norge hvor dette er "folke sykdommer". Når det ikke er noe å tjene så slipper en "epidimier".

Jeg prøver etter mitt beste ME-hode å tolke dette så godt som mulig...mener du med dette at vi som er rammet av ME i Norge har noe å tjene på dette? Isåfall, hvordan i all verden kan du mene det, det er da absolutt ingenting å tjene på dette, verken sosialt, personlig eller økonomisk.

[Gjest Gjest]

Dårlig medisinske og sosiale forhold fører til at mange faller utenfor, lever et usunt liv og får medisinske problemer deretter. Utbrenthet og ME gir ingen fordeler, dermed er dette noe som rammer de aller færreste. I motsettning til Norge hvor dette er "folke sykdommer". Når det ikke er noe å tjene så slipper en "epidimier".

Jeg forstår ikke hva du mener. ME og utbrenthet gir ingen fordeler her heller. Jeg er sikker på at alle som blir syke heller vil være friske og jobbe 100%. Det gir både bedre livskvalitet og bedre økonomi.

[Gjest Gjest_jul_*]

Jeg prøver etter mitt beste ME-hode å tolke dette så godt som mulig...mener du med dette at vi som er rammet av ME i Norge har noe å tjene på dette? Isåfall, hvordan i all verden kan du mene det, det er da absolutt ingenting å tjene på dette, verken sosialt, personlig eller økonomisk.

Selvsagt kan det være mye å tjene på en slik diagnose. I Norge finnes det uføretrygd, dermed får en penger uten å måtte jobbe. Selvsagt er det folk som har ME, men med så mange med denne og lignende diagnoser i Norge er påfallende. Det finnes alltid folk som utnytter systemet og de har det godt i Norge.

Hadde en hatt ME i USA så hadde en vært avhengig av penger fra familie og venner eller en hadde havnet på gaten. Så å si at en ikke kan tjene på det sosiale systemet i Norge blir altfor dumt. Dette betyr selvsagt ikke at alle eller overvekten av folk gjør det, men det finnes de som gjør det og de har det godt i Norge!

[Gjest Gjest_circa_*]

Jeg må si at jeg blir litt sjokkert over hvor sarte normenn er. Interessant å se det i lys av den høye forekomsten vi har av ME/kronsik utmattelse, dette er faktisk nesten uhørt i mange andre vestlige land.

Vi har veldig stor andel av kvinner med barn i fulle stillinger i Norge. I andre land er det faktisk vanskelig å kombinere barn og full yrkesdeltakelse. Kan dette spille inn?

[Gjest Gjest_emma_*]

Vi har veldig stor andel av kvinner med barn i fulle stillinger i Norge. I andre land er det faktisk vanskelig å kombinere barn og full yrkesdeltakelse. Kan dette spille inn?

Det er ikke til å se bortifra. Samtidig ser at det er mulig å klare seg uten den økonomien som to jobber bringer med seg.

Jeg tror den overfladiskheten og kravet til vellykkethet her i Norge må ta noe av skylden. Det er skammelig hvor overfladiske og lite i møtekommende vi er.

[Gjest Kvinge]

Mye gode tanker her. Har lurt litt på hva som gjør at vi i Norge "syter og klager" over, når vi samtidig regnes som et av verdens beste land og bo i.

Har vi det så godt at vi leter etter feil?

Har vi mer press på oss enn andre steder? Vi har jo et helt usannsynlig høyt press på oss om å være vellykket. Vi skal være sosiale, vi skal se bra ut, vi skal trene, vi skal ha nok sex, vi skal ha fint hus, god bil, vi skal ha veloppdragne barn, vi skal smile mye, vi skal jobbe hardt, vi skal få med oss nyhetene. OSVOSV. Trenger jeg å si flere eksempler?

Jeg kan ikke si hvordan det er i alle andre land, fordi det vet jeg ikke. Men her i Norge skal vi godta alle for den de er, vi skal holde kjeft om ting som irriterer oss. Vi skal ta vare på alle samfunnsgrupper, ALLE skal ha det godt i Norge! Kanskje vi er bortskjemte. Men er det vår feil?

Noen ganger hører jeg: Hvis du tenker på de aller fattigste i Afrika, så ser man hvor bra man egentlig har det her i Norge. Men stemmer det? Kan livene sammenlignes. Ja, de sliter når de ikke har råd til mat, eller har tilgang til rent vann (og jeg gir dem all min sympati), men vi har våre problemer, som til tider kan føles håpløse. Og da blir vi med en gang stemplet som bortskjemte??

[Pjukset]

Selvsagt kan det være mye å tjene på en slik diagnose. I Norge finnes det uføretrygd, dermed får en penger uten å måtte jobbe. Selvsagt er det folk som har ME, men med så mange med denne og lignende diagnoser i Norge er påfallende. Det finnes alltid folk som utnytter systemet og de har det godt i Norge.

Hadde en hatt ME i USA så hadde en vært avhengig av penger fra familie og venner eller en hadde havnet på gaten. Så å si at en ikke kan tjene på det sosiale systemet i Norge blir altfor dumt. Dette betyr selvsagt ikke at alle eller overvekten av folk gjør det, men det finnes de som gjør det og de har det godt i Norge!

Sånn grovt regnet vil jeg få 10 000 kr mindre utbetalt per mnd som ufør, i tillegg tap av faste bonuser og andre goder. Jeg vil også miste jobben jeg jobbet hardt for å få.

Jeg er 90% sengeliggende og kan vel telle på en hånd hvor mange ganger jeg har klart å være halvsosial siste året.

Jeg forstår ikke hva jeg har tjent på dette.

Det skal en god del til for å få diagnosen, er det virkelig mulig å lyve seg til en slik diagnose?

[Pjukset]

Mye gode tanker her. Har lurt litt på hva som gjør at vi i Norge "syter og klager" over, når vi samtidig regnes som et av verdens beste land og bo i.

Har vi det så godt at vi leter etter feil?

Har vi mer press på oss enn andre steder? Vi har jo et helt usannsynlig høyt press på oss om å være vellykket. Vi skal være sosiale, vi skal se bra ut, vi skal trene, vi skal ha nok sex, vi skal ha fint hus, god bil, vi skal ha veloppdragne barn, vi skal smile mye, vi skal jobbe hardt, vi skal få med oss nyhetene. OSVOSV. Trenger jeg å si flere eksempler?

Jeg kan ikke si hvordan det er i alle andre land, fordi det vet jeg ikke. Men her i Norge skal vi godta alle for den de er, vi skal holde kjeft om ting som irriterer oss. Vi skal ta vare på alle samfunnsgrupper, ALLE skal ha det godt i Norge! Kanskje vi er bortskjemte. Men er det vår feil?

Noen ganger hører jeg: Hvis du tenker på de aller fattigste i Afrika, så ser man hvor bra man egentlig har det her i Norge. Men stemmer det? Kan livene sammenlignes. Ja, de sliter når de ikke har råd til mat, eller har tilgang til rent vann (og jeg gir dem all min sympati), men vi har våre problemer, som til tider kan føles håpløse. Og da blir vi med en gang stemplet som bortskjemte??

Jeg syns Norge preges for mye av Janteloven enda, og det kan få enhver til å bryte sammen i det lange løp.

[Gjest78]

Selvsagt kan det være mye å tjene på en slik diagnose. I Norge finnes det uføretrygd, dermed får en penger uten å måtte jobbe. Selvsagt er det folk som har ME, men med så mange med denne og lignende diagnoser i Norge er påfallende. Det finnes alltid folk som utnytter systemet og de har det godt i Norge.

Jeg har ikke noe fasitsvar på dette, og er i og for seg enig i at det at man har "muligheten" til å være syk kan være en medvirkende årsak til at mange blir det. Men samtidig har jeg inntrykk av at 99% av alle som går på uførepensjon, rehabilitering, attføring osv. faktisk skulle ønske at de var friske nok til å jobbe. Jeg har selv vært sykmeldt og gått på attføring og rehabilitering i ca 4-5 år, og det har vært et helvete. Jeg hadde jo nok penger til å overleve (men mange må jo gå på sosialen i tillegg, hvis de ikke får hjelp fra familie), men det var jammen ikke mye mer. Jeg følte meg mislykket hver eneste dag, og man har det faktisk ikke spesielt bra mens man snur på hver eneste krone og holder på å gå angstanfall hver gang det kommer en regning i posten. Jeg har det jo utrolig mye bedre nå når jeg har blitt frisk og kan jobbe, og har penger til litt mer enn mat.

Derfor synes jeg det blir veldig merkelig når mange tydeligvis tror at folk som blir sykmeldt i Norge lever herrens glade dager, og ligger hjemme og later seg på andres bekostning.

[Pjukset]

Derfor synes jeg det blir veldig merkelig når mange tydeligvis tror at folk som blir sykmeldt i Norge lever herrens glade dager, og ligger hjemme og later seg på andres bekostning.

Dessverre finnes det den andelen av folk som utnytter Norges trygdesystem, jeg ser den. Det er sikkert "lett" å ljuge på seg en depresjon, men når vi snakker om alvorlige lidelser som ME, så skal det virkelig mye til for å få denne diagnosen. Jeg tipper at alle som har ME og leser dette vrir seg litt når de leser om teorien i denne debatten, ihvertfall gjør jeg det.

Jeg føler meg allerede "ubrukelig", kan bare tenke meg hva det gjør med selvfølelsen når jeg må tigge penger av NAV. Det skal også litt til for at NAV innvilger stønader som uførestand, så jeg vet ikke hvor lett det er å "lure systemet"?

[Gjest78]

Dessverre finnes det den andelen av folk som utnytter Norges trygdesystem, jeg ser den. Det er sikkert "lett" å ljuge på seg en depresjon, men når vi snakker om alvorlige lidelser som ME, så skal det virkelig mye til for å få denne diagnosen. Jeg tipper at alle som har ME og leser dette vrir seg litt når de leser om teorien i denne debatten, ihvertfall gjør jeg det.

Jeg føler meg allerede "ubrukelig", kan bare tenke meg hva det gjør med selvfølelsen når jeg må tigge penger av NAV. Det skal også litt til for at NAV innvilger stønader som uførestand, så jeg vet ikke hvor lett det er å "lure systemet"?

Nå skal ikke jeg kommentere hvor lett eller vanskelig det er, nå hadde jeg angst og depresjoner selv, og fikk etterhvert diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Jeg synes det var et jævlig slit å få noen til å tro på meg og gi meg hjelp når jeg hadde problemer, men jeg tviler ikke på at noen sikkert greier å lyge det på seg også. Det jeg ikke forstår er hvorfor det skulle være verdt det? Mener virkelig noen at det er verdt å leve på et minimum for å slippe å jobbe, selv om de er friske?

[Gjest78]

Det er sikkert "lett" å ljuge på seg en depresjon, men når vi snakker om alvorlige lidelser som ME, så skal det virkelig mye til for å få denne diagnosen.

Litt OT, det virker her som om du påstår at depresjon ikke er en alvorlig lidelse, hvilket jeg synes blir veldig feil. Den finnes selvfølgelig i mange forskjellige grader (akkurat som ME), men det er en grunn til at depresjon er den vanligste grunnen til selvmord også, det er ikke akkurat en liten "kosesykdom" for de som er hardt rammet. men det er selvfølgelig en lidelse hvor det er vanskelig for andre å bedømme hvor ille det er.