Kjæreste i militæret

[Gjest Anonym nå]

Hei!

Kjæresten min jobber i forsvaret og skal ut for å jobbe i et ganske kjipt og veldig farlig land rett etter jul. Han skal være borte i 4 måneder, men en 2 ukers ferie innimellom som vi skal tilbringe sammen.

Noen som opplever/ha opplevd det samme? Vi har bare vært sammen litt over en måneds tid nå, men vi har det veldig fint og jeg håper det går, selv om det kanskje høres ganske dødfødt ut for noen.

Jeg trenger også noen julegavetips!? Det er masse han trenger av ting til leiligheten og sånne ting, men vil gjerne gi ham noe han kan få bruk for mens han er borte. Noen forslag?

[Haris Pilton]

Kjæresten min ville det samme, og hadde svært gode muligheter for det. Jeg sa at jeg ikke ville takle det, så han droppet faktisk hele militærkarrieren... :/ Jeg maste ham ikke til det altså, han kom bare fram til at det var det beste.

ikke at det sikkert hjalp så mye, just thought I'd share

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Kjæresten min ville det samme, og hadde svært gode muligheter for det. Jeg sa at jeg ikke ville takle det, så han droppet faktisk hele militærkarrieren... :/ Jeg maste ham ikke til det altså, han kom bare fram til at det var det beste.

ikke at det sikkert hjalp så mye, just thought I'd share

Det virker som han er ganske bestemt på å ihvertfall ta noen år som student etter sommeren og ihvertfall ta pause fra militærkarrieren. Det virker som jobben sliter litt på ham, han har en del ansvar Men denne turen var bestemt før vi ble sammen så er ikke så mye å gjøre med det. Uansett tror jeg det betyr veldig mye for ham at jeg støtter ham og vil være "hjemme" for ham, noen han kan føle seg trygg på, det har han ihvertfall gitt uttrykk for. "Heldigvis" har jeg ikke så god tid til overs til kjæreste uansett de neste fire månedene, så selv om jeg kommer til å savne han en masse har jeg studier, jobb og tidskrevende hobby og husdyr å bruke tid og energi på til han kommer tilbake igjen.

[Haris Pilton]

Det virker som han er ganske bestemt på å ihvertfall ta noen år som student etter sommeren og ihvertfall ta pause fra militærkarrieren. Det virker som jobben sliter litt på ham, han har en del ansvar Men denne turen var bestemt før vi ble sammen så er ikke så mye å gjøre med det. Uansett tror jeg det betyr veldig mye for ham at jeg støtter ham og vil være "hjemme" for ham, noen han kan føle seg trygg på, det har han ihvertfall gitt uttrykk for. "Heldigvis" har jeg ikke så god tid til overs til kjæreste uansett de neste fire månedene, så selv om jeg kommer til å savne han en masse har jeg studier, jobb og tidskrevende hobby og husdyr å bruke tid og energi på til han kommer tilbake igjen.

Ja... han sa til meg at dersom det var noe han hadde bestemt seg for før vi traff hverandre/ble sammen så hadde han reist uansett, men at ting ble litt annerledes siden vi allerede var sammen når han fikk tilbudet og derfor måtte ta hensyn til litt flere ting.

På en måte synes jeg du er litt "heldig", jeg hadde vært veldig stolt over kjæresten min hvis han hadde gjort noe sånn. Så jeg skulle ønske jeg hadde klart å sende ham avgårde.

[Nabodama]

Hei!

Kjæresten min jobber i forsvaret og skal ut for å jobbe i et ganske kjipt og veldig farlig land rett etter jul. Han skal være borte i 4 måneder, men en 2 ukers ferie innimellom som vi skal tilbringe sammen.

Noen som opplever/ha opplevd det samme? Vi har bare vært sammen litt over en måneds tid nå, men vi har det veldig fint og jeg håper det går, selv om det kanskje høres ganske dødfødt ut for noen.

Jeg trenger også noen julegavetips!? Det er masse han trenger av ting til leiligheten og sånne ting, men vil gjerne gi ham noe han kan få bruk for mens han er borte. Noen forslag?

Sånn er det å ha en mann i forsvaret.

Det er mye en må godta, mye å innstille seg på, for forsvaret krever mye av sine menn. Ikke bare utenlandstjeneste, men også ofte å flytte til et ukjent sted pga mannens arbeid, eller at han må pendle i flere år.

Jepp, vet alt om det.

[Gjest Forsvarsfrue]

Jeg var i samme situasjon som deg for noen år siden, akkurat blitt sammen før han dro ut, men "min" var borte i 6 mnd med to leave perioder. Det gikk bra, selv om jeg satt med hjerte i halsen flere ganger da jeg leste nyhetene og at det hadde skjedd noe der nede.

Jeg sendte masse ting til ham som jeg visste han ville sette pris på. dvd`er, FHM, Vi menn, godteri, brev og bilder osv.

Min kjære sa at dette betydde veldig mye for ham der nede.

Nå skal det også nevnes at de ringer gratis, i alle fall fra Afghanistan, så vi snakket sammen stort sett minst en gang i uka. Har du troen på at forholdet vil fungere, så er det ikke noe problem, men det er viktig at du ikke bruker hvert ledige minutt til å engste deg for at noe som skje med ham.

Lykke til, dette går bra skal du se

[Himmeldans]

Hei du!

Jeg sitter ikke i samme situasjon som TS og dere som har svart, derimot jobber jeg selv i Forsvaret (jeg er jente) og har vært tilsammen 17 mnd i Afghanistan.

Tenkte jeg kunne dele litt av mine erfaringer og tanker med dere. Det er ikke ment som oppleste lover, men er rene subjektive erfaringer.

Meget kort innføring først:

Dagene der nede er like, mandag er lik lørdag...eneste avbrekket er at vi har såkalt "late-start" en dag i uka. Da begynner vi på jobb feks kl 1o istedet for kl 08. Man har kun telefon (som er gratis uansett hvilken plass du er) og internett for å delta i den vanlige verden. Vi bor mellom to og 8-10 pr rom alt ettersom. Vi har ikke kiosk slik som hjemme. Man får kjøpt brus, noe sjokolade og potetgull (lite av dette er norsk), kjeks o.l. (utvalget varierer ettersom hvor man er). Vi bor på et avgrenset område, og du ser de samme folkene omtrent 24/7, og det kreves at du er tilstede hele tiden mentalt. Du kan ikke ta en bil og kjøre til butikken, eller gjøre helt andre vanlige fritidsting.

For å ta gavetips først...her er det myyye du kan gjøre for å glede din kjære. Det siste året jeg var ute (var ett år i strekk) så hadde jeg bl.a. ansvaret for å ta i mot posten til leiren og distribuere denne. Alle visste hvilken dag posten kom på, og kunne se når den fysisk kom til leir i store postsekker. Da var det alltid stor samling rundt meg...ingen unger jeg har sett rundt juletreet kunne måle seg

Noen fikk mye, andre lite....og alltid var det skuffelse å spore hos noen..

Det man savner mest av materielle ting er de ukebladene man er vant til ( Pondus, Nemi, FHM, Vi Menn, IT-bladet osv osv. Aviser leser man på internett), favorittsnopet (jeg ba mamma sende ned salt lakris i doser utover året, noe som var en høydare!). Utover det er det små brev, med spesielle overraskelser, som f.eks. et fint bilde av deg, av familien e.l. Eller feks en cd der du har lagt inn en videohilsen. Gutta var alltid veldig stolt når dama hjemme hadde tenkt på de, tatt seg bryet med å fremkalle noen fine bilder og sendt i posten. Ellers er det greit å merke seg de små ting han bryr seg om i hverdagen som han ikke kommer til å ha tilgang til på der nede. (her kan det også sies at det meste av tv-serier skaffes man seg der nede gjennom kompiser, nedlastninger fra de som har vært hjemme en tur osv. Men eks dersom favorittbandet hans kommer med cd så er det kjempefint å få cd´en i posten). Det aller viktigste er at du sender smålivstegn fra deg titt og ofte pr post. Mail har man alle, men det å få noe fysisk i posten gjør UNDERVERKER der nede....

Når det gjelder forholdene rundt det at han drar...

Det er lange tunge dager der nede. Ofte må man spør/sjekke kalender for å finne ut hvilken dag det er. Plutselig drar man ut på oppdrag, plutselig inn igjen... Du vil nok merke at det inn i mellom er det lite telefoner, eller at han er merkelig fjern i telefonen. Det er normalt og et resultat av mye arbeid / situasjonen der nede. Ofte var jeg kort i lunta mot mamma, eller jeg kjente at jeg ikke orka å forholde meg til å måtte ringe og engasjere meg i livet hjemme. Jeg var opptatt, på vei til ett eller annet, eller bare trøtt... Enkelte perioder var det mindre å gjøre og man hadde bedre tid. Du vil kanskje merke (alt etter hvilken jobb han skal gjøre der nede) at det går opp og ned på "intreressen" og engasjementet hans. Men det er mest sannsynlig IKKE fordi han ikke bryr seg, men pga jobben.

Da jeg kom hjem på leave ( for de som er ny i dette betyr leave det samme som ferie) var jeg sliten. I tillegg var jeg ikke vant til noe så enkelt som å kunne sette meg i bilen og kjøre avgårde uten å ha hatt møte først, tatt på meg beskyttelsesutstyr og våpen. I tillegg var jeg ikke vant til å kjøre rundt uten å være på vakt. Alle var selvsagt velig nysgjerrig på hvordan jeg hadde hatt det, hvordan ting var osv. Jeg merket veldig fort at det å snakke om livet mitt der nede til andre fort ble trettende og de som er "sivile" skjønner ikke hvordan det er (ja jeg vet det høres som en klisje, men slik er det). Derfor ble jeg tverr og avvisende når folk ville vite. Jeg prøvde å svare så kort som mulig og bytte samtaletema.

En annen ting er at man blir veldig var for brå lyder. Dersom man hører folk løpe, dører smelle, folk rope i utlandet betyr det som regel at noe har skjedd og man må reagere. I over ett år etter mine første seks måneder spratt jeg opp av stolen og var halvveis over gulvet bare noen smalt en dør og løp i gangen. Fortsatt tåler jeg ikke at folk smeller ballonger nær meg, eller andre uventede smeller. Mulig du, når han kommer hjem, vil merke slike småting. Det viktige er å respektere det man kan oppleve som bagateller.

Det siste jeg ønsker å påpeke, ikke for TS spesielt, men for alle egentlig:

ikke slå opp med kjæresten din mens han er ute!!! Vent til du møter han hjemme på leave/han er ferdig.

Jeg har sett mange falle helt sammen pga man har blitt dumpet. Kravene som stilles til en på oppdrag ute forsvinner ikke, og de er der 24/7. I tillegg har man ikke privatliv i det hele tatt, ergo ingen steder å gjemme seg bort for å være for seg selv og bearbeide dette.

Beklager at dette nok ble litt usystematisk satt opp...jeg prøvde å være ryddig, men det dukker hele tiden opp ting jeg ønsker å dele.

Håper noe av dette var til hjelp

[Supraspinatus]

Hei du!

Jeg sitter ikke i samme situasjon som TS og dere som har svart, derimot jobber jeg selv i Forsvaret (jeg er jente) og har vært tilsammen 17 mnd i Afghanistan.

Tenkte jeg kunne dele litt av mine erfaringer og tanker med dere. Det er ikke ment som oppleste lover, men er rene subjektive erfaringer.

Meget kort innføring først:

Dagene der nede er like, mandag er lik lørdag...eneste avbrekket er at vi har såkalt "late-start" en dag i uka. Da begynner vi på jobb feks kl 1o istedet for kl 08. Man har kun telefon (som er gratis uansett hvilken plass du er) og internett for å delta i den vanlige verden. Vi bor mellom to og 8-10 pr rom alt ettersom. Vi har ikke kiosk slik som hjemme. Man får kjøpt brus, noe sjokolade og potetgull (lite av dette er norsk), kjeks o.l. (utvalget varierer ettersom hvor man er). Vi bor på et avgrenset område, og du ser de samme folkene omtrent 24/7, og det kreves at du er tilstede hele tiden mentalt. Du kan ikke ta en bil og kjøre til butikken, eller gjøre helt andre vanlige fritidsting.

For å ta gavetips først...her er det myyye du kan gjøre for å glede din kjære. Det siste året jeg var ute (var ett år i strekk) så hadde jeg bl.a. ansvaret for å ta i mot posten til leiren og distribuere denne. Alle visste hvilken dag posten kom på, og kunne se når den fysisk kom til leir i store postsekker. Da var det alltid stor samling rundt meg...ingen unger jeg har sett rundt juletreet kunne måle seg

Noen fikk mye, andre lite....og alltid var det skuffelse å spore hos noen..

Det man savner mest av materielle ting er de ukebladene man er vant til ( Pondus, Nemi, FHM, Vi Menn, IT-bladet osv osv. Aviser leser man på internett), favorittsnopet (jeg ba mamma sende ned salt lakris i doser utover året, noe som var en høydare!). Utover det er det små brev, med spesielle overraskelser, som f.eks. et fint bilde av deg, av familien e.l. Eller feks en cd der du har lagt inn en videohilsen. Gutta var alltid veldig stolt når dama hjemme hadde tenkt på de, tatt seg bryet med å fremkalle noen fine bilder og sendt i posten. Ellers er det greit å merke seg de små ting han bryr seg om i hverdagen som han ikke kommer til å ha tilgang til på der nede. (her kan det også sies at det meste av tv-serier skaffes man seg der nede gjennom kompiser, nedlastninger fra de som har vært hjemme en tur osv. Men eks dersom favorittbandet hans kommer med cd så er det kjempefint å få cd´en i posten). Det aller viktigste er at du sender smålivstegn fra deg titt og ofte pr post. Mail har man alle, men det å få noe fysisk i posten gjør UNDERVERKER der nede....

Når det gjelder forholdene rundt det at han drar...

Det er lange tunge dager der nede. Ofte må man spør/sjekke kalender for å finne ut hvilken dag det er. Plutselig drar man ut på oppdrag, plutselig inn igjen... Du vil nok merke at det inn i mellom er det lite telefoner, eller at han er merkelig fjern i telefonen. Det er normalt og et resultat av mye arbeid / situasjonen der nede. Ofte var jeg kort i lunta mot mamma, eller jeg kjente at jeg ikke orka å forholde meg til å måtte ringe og engasjere meg i livet hjemme. Jeg var opptatt, på vei til ett eller annet, eller bare trøtt... Enkelte perioder var det mindre å gjøre og man hadde bedre tid. Du vil kanskje merke (alt etter hvilken jobb han skal gjøre der nede) at det går opp og ned på "intreressen" og engasjementet hans. Men det er mest sannsynlig IKKE fordi han ikke bryr seg, men pga jobben.

Da jeg kom hjem på leave ( for de som er ny i dette betyr leave det samme som ferie) var jeg sliten. I tillegg var jeg ikke vant til noe så enkelt som å kunne sette meg i bilen og kjøre avgårde uten å ha hatt møte først, tatt på meg beskyttelsesutstyr og våpen. I tillegg var jeg ikke vant til å kjøre rundt uten å være på vakt. Alle var selvsagt velig nysgjerrig på hvordan jeg hadde hatt det, hvordan ting var osv. Jeg merket veldig fort at det å snakke om livet mitt der nede til andre fort ble trettende og de som er "sivile" skjønner ikke hvordan det er (ja jeg vet det høres som en klisje, men slik er det). Derfor ble jeg tverr og avvisende når folk ville vite. Jeg prøvde å svare så kort som mulig og bytte samtaletema.

En annen ting er at man blir veldig var for brå lyder. Dersom man hører folk løpe, dører smelle, folk rope i utlandet betyr det som regel at noe har skjedd og man må reagere. I over ett år etter mine første seks måneder spratt jeg opp av stolen og var halvveis over gulvet bare noen smalt en dør og løp i gangen. Fortsatt tåler jeg ikke at folk smeller ballonger nær meg, eller andre uventede smeller. Mulig du, når han kommer hjem, vil merke slike småting. Det viktige er å respektere det man kan oppleve som bagateller.

Det siste jeg ønsker å påpeke, ikke for TS spesielt, men for alle egentlig:

ikke slå opp med kjæresten din mens han er ute!!! Vent til du møter han hjemme på leave/han er ferdig.

Jeg har sett mange falle helt sammen pga man har blitt dumpet. Kravene som stilles til en på oppdrag ute forsvinner ikke, og de er der 24/7. I tillegg har man ikke privatliv i det hele tatt, ergo ingen steder å gjemme seg bort for å være for seg selv og bearbeide dette.

Beklager at dette nok ble litt usystematisk satt opp...jeg prøvde å være ryddig, men det dukker hele tiden opp ting jeg ønsker å dele.

Håper noe av dette var til hjelp

Det jeg har markert synes jeg minner om symptomer på PTSD. (Ville bare nevne det)

Men ellers er jeg enig at det er kjekt for han om du sender brev ofte. Gjerne med noen overraskelser i.

Endret 7. desember 2008 av Supraspinatus

[Nabodama]

Hei du!

Jeg sitter ikke i samme situasjon som TS og dere som har svart, derimot jobber jeg selv i Forsvaret (jeg er jente) og har vært tilsammen 17 mnd i Afghanistan.

Tenkte jeg kunne dele litt av mine erfaringer og tanker med dere. Det er ikke ment som oppleste lover, men er rene subjektive erfaringer.

Meget kort innføring først:

Dagene der nede er like, mandag er lik lørdag...eneste avbrekket er at vi har såkalt "late-start" en dag i uka. Da begynner vi på jobb feks kl 1o istedet for kl 08. Man har kun telefon (som er gratis uansett hvilken plass du er) og internett for å delta i den vanlige verden. Vi bor mellom to og 8-10 pr rom alt ettersom. Vi har ikke kiosk slik som hjemme. Man får kjøpt brus, noe sjokolade og potetgull (lite av dette er norsk), kjeks o.l. (utvalget varierer ettersom hvor man er). Vi bor på et avgrenset område, og du ser de samme folkene omtrent 24/7, og det kreves at du er tilstede hele tiden mentalt. Du kan ikke ta en bil og kjøre til butikken, eller gjøre helt andre vanlige fritidsting.

For å ta gavetips først...her er det myyye du kan gjøre for å glede din kjære. Det siste året jeg var ute (var ett år i strekk) så hadde jeg bl.a. ansvaret for å ta i mot posten til leiren og distribuere denne. Alle visste hvilken dag posten kom på, og kunne se når den fysisk kom til leir i store postsekker. Da var det alltid stor samling rundt meg...ingen unger jeg har sett rundt juletreet kunne måle seg

Noen fikk mye, andre lite....og alltid var det skuffelse å spore hos noen..

Det man savner mest av materielle ting er de ukebladene man er vant til ( Pondus, Nemi, FHM, Vi Menn, IT-bladet osv osv. Aviser leser man på internett), favorittsnopet (jeg ba mamma sende ned salt lakris i doser utover året, noe som var en høydare!). Utover det er det små brev, med spesielle overraskelser, som f.eks. et fint bilde av deg, av familien e.l. Eller feks en cd der du har lagt inn en videohilsen. Gutta var alltid veldig stolt når dama hjemme hadde tenkt på de, tatt seg bryet med å fremkalle noen fine bilder og sendt i posten. Ellers er det greit å merke seg de små ting han bryr seg om i hverdagen som han ikke kommer til å ha tilgang til på der nede. (her kan det også sies at det meste av tv-serier skaffes man seg der nede gjennom kompiser, nedlastninger fra de som har vært hjemme en tur osv. Men eks dersom favorittbandet hans kommer med cd så er det kjempefint å få cd´en i posten). Det aller viktigste er at du sender smålivstegn fra deg titt og ofte pr post. Mail har man alle, men det å få noe fysisk i posten gjør UNDERVERKER der nede....

Når det gjelder forholdene rundt det at han drar...

Det er lange tunge dager der nede. Ofte må man spør/sjekke kalender for å finne ut hvilken dag det er. Plutselig drar man ut på oppdrag, plutselig inn igjen... Du vil nok merke at det inn i mellom er det lite telefoner, eller at han er merkelig fjern i telefonen. Det er normalt og et resultat av mye arbeid / situasjonen der nede. Ofte var jeg kort i lunta mot mamma, eller jeg kjente at jeg ikke orka å forholde meg til å måtte ringe og engasjere meg i livet hjemme. Jeg var opptatt, på vei til ett eller annet, eller bare trøtt... Enkelte perioder var det mindre å gjøre og man hadde bedre tid. Du vil kanskje merke (alt etter hvilken jobb han skal gjøre der nede) at det går opp og ned på "intreressen" og engasjementet hans. Men det er mest sannsynlig IKKE fordi han ikke bryr seg, men pga jobben.

Da jeg kom hjem på leave ( for de som er ny i dette betyr leave det samme som ferie) var jeg sliten. I tillegg var jeg ikke vant til noe så enkelt som å kunne sette meg i bilen og kjøre avgårde uten å ha hatt møte først, tatt på meg beskyttelsesutstyr og våpen. I tillegg var jeg ikke vant til å kjøre rundt uten å være på vakt. Alle var selvsagt velig nysgjerrig på hvordan jeg hadde hatt det, hvordan ting var osv. Jeg merket veldig fort at det å snakke om livet mitt der nede til andre fort ble trettende og de som er "sivile" skjønner ikke hvordan det er (ja jeg vet det høres som en klisje, men slik er det). Derfor ble jeg tverr og avvisende når folk ville vite. Jeg prøvde å svare så kort som mulig og bytte samtaletema.

En annen ting er at man blir veldig var for brå lyder. Dersom man hører folk løpe, dører smelle, folk rope i utlandet betyr det som regel at noe har skjedd og man må reagere. I over ett år etter mine første seks måneder spratt jeg opp av stolen og var halvveis over gulvet bare noen smalt en dør og løp i gangen. Fortsatt tåler jeg ikke at folk smeller ballonger nær meg, eller andre uventede smeller. Mulig du, når han kommer hjem, vil merke slike småting. Det viktige er å respektere det man kan oppleve som bagateller.

Det siste jeg ønsker å påpeke, ikke for TS spesielt, men for alle egentlig:

ikke slå opp med kjæresten din mens han er ute!!! Vent til du møter han hjemme på leave/han er ferdig.

Jeg har sett mange falle helt sammen pga man har blitt dumpet. Kravene som stilles til en på oppdrag ute forsvinner ikke, og de er der 24/7. I tillegg har man ikke privatliv i det hele tatt, ergo ingen steder å gjemme seg bort for å være for seg selv og bearbeide dette.

Beklager at dette nok ble litt usystematisk satt opp...jeg prøvde å være ryddig, men det dukker hele tiden opp ting jeg ønsker å dele.

Håper noe av dette var til hjelp

Veldig bra å se et så beskrivende innlegg av hvordan det oppleves å være der!

[Gjest *smak*]

Det jeg har markert synes jeg minner om symptomer på PTSD. (Ville bare nevne det)

Men ellers er jeg enig at det er kjekt for han om du sender brev ofte. Gjerne med noen overraskelser i.

Hva er PTSD, Supraspinatus? *nysgjerrig*

Er veldig vàr for lyder selv. Har selv gått gjennom noe traumatisk..

Endret 7. desember 2008 av *smak*

[Himmeldans]

Det jeg har markert synes jeg minner om symptomer på PTSD. (Ville bare nevne det)

Men ellers er jeg enig at det er kjekt for han om du sender brev ofte. Gjerne med noen overraskelser i.

Når man har levd på den måten i 4, 6 eller 12 mnd (med "den måten" mener jeg tett innpå folk, med risikoen hengende over deg) så venner du deg til å reagere på lyder/situasjoner. Dette er ikke bare bare å venne seg av med/forandre på når en kommer hjem. PLutselig sitter man omtrent alene etter å være vant til noen i samme situasjon rundt seg hele tiden

Det jeg skrev, som du markerte er ikke permanente tilstander, men i de aller fleste tilfeller noe som går over etterhvert som man faller på plass i en normal hverdag igjen. (det med ballongsmelling for min del er permanent, men det er også eneste).

Absolutt bra du nevner PTSD, da det er aktuelt ifm tjeneste i utland, men jeg vil ikke kalle det jeg skrev om som symptom på dette. Tror det er viktig å skille mellom de som "kun" går gjennom en aklimatiseringsperiode (noe de aller fleste gjør) og de som sliter betydelig verre.

[Tintin]

Det er ingen umulighet at det går kjempebra å ha kjæreste som er i militæret. Jeg har selv vært i militæret, og kjæresten min var i militæret da vi ble sammen. Til tider gikk det opptil 6 uker før jeg fikk sett han, og det var tøft, men det er viktig å holde seg aktiv, finne på ting med venninner osv. Det virket jo som om du hadde litt å drive med også da Dessuten blir det også en vane at han er borte etterhvert, på tross av at det er trist, og da kommer du også til å takle det bedre.

Også burde du sende en del post til han og sånn, det setter han sikkert kjempe pris på!! Og bare tenk hvor deilig det blir når han kommer hjem igjen, kanskje dere blir litt nyforelska igjen. Det er jo i så fall et kjempe pluss for forholdet, så holder dere koken lenger.

Når det gjelder gavetips, så lagde jeg en reiseboks til kjæresten min (det var riktignok ikke mens han var i militæret, men han skulle ut på 10 ukers jorden rundt tur). Oppi reiseboksen puttet jeg et brev, bilder av oss sammen, en iPod hvor jeg hadde lagt inn musikk (både det han liker, noe av det jeg liker som jeg trodde han også ville like, og noen sanger vi hadde vært borti sammen siden vi ble kjærester), i tillegg til at jeg skrev en liten liste hvor jeg beskrev hvorfor de forskjellige sangene ble lagt inn. Samt litt andre småting. Dette satte han utrolig pris på det

[Gjest TS]

Tusen takk for svar Kjempenyttig å høre erfaringer både fra dere som har vært ute i tjeneste selv og har kjærester som har vært Nå er jeg litt klokere ihvertfall:)

[Nadine]

Hallo!

Sent svar men.. Var i samme situasjonen for noen år siden. Min mann var i marinen og var på en båt i 6-7 mnd.. Ganske kjedelig situasjon.

Tenkte jeg bare skulle gi deg et tips til gave: dogtagg med gravert melding fra deg på Min satte hvertfall veldig pris på den!

[Herr Brun]

Det jeg har markert synes jeg minner om symptomer på PTSD. (Ville bare nevne det)

Det alene er for lite til å diagnostisere PTSD. En hel del egenskaper, rutiner og vaner prentes inn i militæret, og en vet at en må være på vakt døgnet rundt, og at det er en reell sannsynlighet for at en bombe går av/noen blir skutt eller at det blir bråk en må rydde opp i, og dette gjør at en må bli vàr brå lyder og bevegelser. Dette er ikke en bryter en kan slå av og på, det tar tid å venne seg til at en ikke trenger å være på vakt.

Til trådstarter: Jeg har ikke vært i utlandet i militærsammenheng, men var bare 15 år når jeg dro til Frankrike for å gå på internatskole. Der var jeg i stor grad isolert fra det som skjedde hjemme, og hverdagen var en helt annen enn hjemme, på godt og vondt. Det kan selvfølgelig ikke sammenlignes direkte med å være på utenlandsoppdrag, men en del ting tror jeg er litt like.

Mail og telefon er vel og bra, og spesielt telefon er nok nødvendig når en har kjæreste, men gaver og brev i posten er himmel! Det å vite at noen der hjemme (det være seg familie, venner eller kjæreste) har tatt seg bryet det tross alt er å skrive et håndskrevet brev, lage en pakke (trenger ikke være store greiene) og sende det er utrolig godt, og det å få bilder og brev en kan henge opp på korktavla ved senga gjør undrverker på humøret!

[Gjest Gjest_Anine_*]

Hei!

Kjæresten min jobber i forsvaret og skal ut for å jobbe i et ganske kjipt og veldig farlig land rett etter jul. Han skal være borte i 4 måneder, men en 2 ukers ferie innimellom som vi skal tilbringe sammen.

Noen som opplever/ha opplevd det samme? Vi har bare vært sammen litt over en måneds tid nå, men vi har det veldig fint og jeg håper det går, selv om det kanskje høres ganske dødfødt ut for noen.

Jeg trenger også noen julegavetips!? Det er masse han trenger av ting til leiligheten og sånne ting, men vil gjerne gi ham noe han kan få bruk for mens han er borte. Noen forslag?

- Hei du. Jeg har også kjæreste i millitæret. Vi har nå vært sammen i over 1 år, og vi klarer oss kjempe fint! Det er når man er borte fra hverandre, at man virkelig forstår hvor mye han betyr for deg. 90 % av forholdet vårt har han vært borte, og ennå så er vi sammen. Han er ferdig i milliæret nå i juli, og da flytter vi sammen. Alt kan gå, og hvis dere virkelig går inn for det så vil det funke!

[Gjest Gjest]

Lurer litt på om det er mye flørting og ofte at folk finner hverandre under sånne lange utenlandsopphold? Noe andre som forstår hvordan man har det...osv... Tenker da på situasjonen i en militærleir full av både militære og sivile.

[Gjest Illiya]

Lurer litt på om det er mye flørting og ofte at folk finner hverandre under sånne lange utenlandsopphold? Noe andre som forstår hvordan man har det...osv... Tenker da på situasjonen i en militærleir full av både militære og sivile.

Vet ikke om det er vanlig, men det skjer vel der som andre steder

[Gjest Gjest]

Hva er din erfaring med dette, du som hadde vært i Afghanistan og skrev et kjempebra innlegg her? Tror liksom at det blir en egen verden i disse leirene, hvor det er lett å glemme hva man har hjemme.

[Gjest Illiya]

Hva er din erfaring med dette, du som hadde vært i Afghanistan og skrev et kjempebra innlegg her? Tror liksom at det blir en egen verden i disse leirene, hvor det er lett å glemme hva man har hjemme.

Nå er ikke jeg henne, men svarer likevel.

Husk at det er en stor overvekt av menn der, det er ikke mange damene å "velge" blant.

I tillegg kjenner som regel mennene hverandre hjemmefra, de kjenner gjerne damene til hverandre, og damene deres kjenner ofte hverandre. Så det er ikke sånn at ingen får vite hva som foregår. Det kan selvfølgelig skje, jeg vet jo om tilfeller, men som oftest skjer det ikke så veldig mye.

Tror ikke det er så lett å glemme hva man har hjemme, men det kommer jo også litt an på hvor seriøst forholdet er. Har man kone og 3 barn, glemmer man helst ikke det. Men jeg tror også det foregår endel ting som den hjemme ikke vet om, det er ikke nødvendigvis i leiren, det kan også være gjennom internett.

Nå er det jo sånn at den som er hjemme, spesielt hvis en ikke har barn, har mye større frihet og mulighet til å finne på tull enn den som er borte.

En må jo tenke sånn også. Tror ikke alle som reiser ut føler seg like trygg på den som er hjemme heller.