delt foreldreansvar og flytting

[Gjest delt foreldreansvar og flytting]

Hei. Jeg trenger litt råd og veiledning. Jeg er alene med mitt barn på fire år. Faren har samvær en dag i uken og annenhver helg. Vi samarbeider fint, og barnet virker ha det fint i det daglige.

Jeg står nå i den situasjon at jeg har lyst å flytte, jeg har fått mulighet til en bedre jobb et annet sted i landet. I tillegg har jeg møtt mannen i mitt liv, han bor i grei avstand til der jeg har lyst å flytte, og han vil flytte dit sammen med meg.

Så hvordan går jeg fram nå?

Jeg har mange tanker om dette. Hvordan vil det påvirke barnet, hvordan skal samvær kunne gjennomføres. Jeg vet at barnet rives ut av sitt faste miljø, vil få ny barnehage, nye mennesker å forholde seg til.

Jeg vet at barnets far vil nekte meg å flytte, vi har delt foreldreansvar, men jeg vet at han ønsker ikke ha hovedomsorgen. Han er fornøyd med å ha fast samvær slik som nå.

Mannen jeg har møtt kan ikke flytte hit jeg bor, det var det første vi undersøkte, men det viste seg å ikke være mulig. Uten at jeg går inn på de grunnene nå.

Så hva gjør jeg nå? Skal jeg bare si nei til jobben, gjøre det slutt med mannen i mitt liv? Fortvilelsen river i meg nå. Det beste for barnet ville nok være at jeg ble her jeg er, men skal jeg måtte bo her for alltid?

Jeg føler dette er en tap/tap situasjon, og jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre..

Hvis jeg bestemmer meg for å flytte, hvordan gjøre det best mulig for alle parter da?

[tingeling]

Hei. Jeg trenger litt råd og veiledning. Jeg er alene med mitt barn på fire år. Faren har samvær en dag i uken og annenhver helg. Vi samarbeider fint, og barnet virker ha det fint i det daglige.

Jeg står nå i den situasjon at jeg har lyst å flytte, jeg har fått mulighet til en bedre jobb et annet sted i landet. I tillegg har jeg møtt mannen i mitt liv, han bor i grei avstand til der jeg har lyst å flytte, og han vil flytte dit sammen med meg.

Så hvordan går jeg fram nå?

Jeg har mange tanker om dette. Hvordan vil det påvirke barnet, hvordan skal samvær kunne gjennomføres. Jeg vet at barnet rives ut av sitt faste miljø, vil få ny barnehage, nye mennesker å forholde seg til.

Jeg vet at barnets far vil nekte meg å flytte, vi har delt foreldreansvar, men jeg vet at han ønsker ikke ha hovedomsorgen. Han er fornøyd med å ha fast samvær slik som nå.

Mannen jeg har møtt kan ikke flytte hit jeg bor, det var det første vi undersøkte, men det viste seg å ikke være mulig. Uten at jeg går inn på de grunnene nå.

Så hva gjør jeg nå? Skal jeg bare si nei til jobben, gjøre det slutt med mannen i mitt liv? Fortvilelsen river i meg nå. Det beste for barnet ville nok være at jeg ble her jeg er, men skal jeg måtte bo her for alltid?

Jeg føler dette er en tap/tap situasjon, og jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre..

Hvis jeg bestemmer meg for å flytte, hvordan gjøre det best mulig for alle parter da?

Beklager, jeg skjønner at dette ikke er det du vil høre, men jeg mener at i en slik situasjon bør man sette barnet foran seg selv og bli boende. I stedet for at barnet skal måtte pendle og få mindre kontakt med faren sin så kan dere voksne ha et langdistanseforhold.

[Gjest Gjest]

Beklager, jeg skjønner at dette ikke er det du vil høre, men jeg mener at i en slik situasjon bør man sette barnet foran seg selv og bli boende. I stedet for at barnet skal måtte pendle og få mindre kontakt med faren sin så kan dere voksne ha et langdistanseforhold.

Påfallende hvor ofte en støter på kvinnefiendtlige holdninger på Kvinneguiden...

[Gjest Gjest]

Påfallende hvor ofte en støter på kvinnefiendtlige holdninger på Kvinneguiden...

Det samme svaret blir ofte gitt til fedre som lurer på om de skal flytte langt bort fra barnet sitt. Har vel ingenting med kvinnefiendtlighet å gjøre.

[Egotrippen?]

Hei!

Jeg vil gjerne dele min erfaring på dette. Jeg sto i samme situasjon som du for ca. 8 års siden. Eneste forskjellen er at jeg ikke hadde truffet noen mann, men måtte flytte hjem til min egen familie av andre grunner.

Hun er blitt 13 år nå, og jeg angrer ofte på at jeg tok med meg jenta og flyttet. Jeg har et flott liv nå med ny mann og et fått et barn til. Vi har det bra, og hun er en normal tenåring.

Men når hun ligger og gråter fordi hun savner pappa så mye, river det skikkelig i hjertet. Han ringer veldig sjelden og hun har liten kontakt med øvrig familie utenom den tiden hun er der. Ingen telefoner fra farmor og farfar eller andre familiemedlemmer. De har ikke særlig nær kontakt når hun er der heller. Lite med klemmer og "glad i deg" beskjeder. Noe hun er vant til hjemmefra. De kjenner ikke hverandre godt nok til at de er trygge på hverandre, så det blir et litt overfladisk forhold.

Hun savner en farsfigur og den muligheten har jeg tatt fra henne. Min mann blir aldri noen erstatning selv om han er glad i henne og er snill med henne.

Hadde jeg ikke hatt det livet jeg har i dag, vært single og uten flere barn, hadde jeg nok sikkert valgt å flytte tilbake igjen. Slik at hun kunne ta opp kontakten med sin far. De har flere ganger spurt om hun vil flytte dit for å avslutte ungdomskolen der. Men det vil hun ikke. Er for knyttet til det livet hun har nå. Men jeg sier at hun kan flytte dit når hun skal starte på videregående, men det må bli opp til henne. Jeg skal ikke nekte henne iallefall.

Det var min story... Men dette kommer jo helt an på hvordan barnet reagerer. Ikke alle reagerer som jenta mi. Du må være forberedt på mange runder med deg selv og jenta di. Både før og sikkert maaange år etterpå. For det kommer spørsmål.

Endret 1. desember 2008 av Egotrippen?

[Matrix]

Er i en litt annen ende i liknende situasjon.

Jeg er stefar til en tenåringsjente,hvis mor flyttet langt unna far til meg.

Jenta var ganske liten og husker ikke å ha bodd sammen med sin far. hun har samvær med far i de lengre skoleferiene.

Det har gått ganske bra for vår del og jeg har et veldig godt forhold til jenta. Ser på henne som min egen, og hun ser på meg som en farsfigur. Når det er sagt så savner hun selvsagt faren sin. I enkelte perioder har hun tenkt på å flytte til far for en periode. Først var det snakk om å ta ungdomsskolen der så kanskje videregående.

Hun får seg likevel ikke til å gjøre det for hun er veldig glad i og bundet til oss. Flytter hun vil hun savne oss kanskje mer enn hun savner faren sin. Dette er hennes eget utsagn.

Jeg er selvfølgelig glad for at "godjenta" vår vil være hos oss, men det viser det uløselige dilemmaet som barn i hennes situasjon blir satt i. Det blir galt uansett. Barnet vil alltid miste noe.

Jeg vil likevel ikke si at det alltid er galt å flytte med barn, da vi har det veldig bra i det daglige. Et liv vi ikke hadde hatt uten denne flyttingen.

[Far til 2]

Er i en litt annen ende i liknende situasjon.

Jeg er stefar til en tenåringsjente,hvis mor flyttet langt unna far til meg.

Jenta var ganske liten og husker ikke å ha bodd sammen med sin far. hun har samvær med far i de lengre skoleferiene.

Det har gått ganske bra for vår del og jeg har et veldig godt forhold til jenta. Ser på henne som min egen, og hun ser på meg som en farsfigur. Når det er sagt så savner hun selvsagt faren sin. I enkelte perioder har hun tenkt på å flytte til far for en periode. Først var det snakk om å ta ungdomsskolen der så kanskje videregående.

Hun får seg likevel ikke til å gjøre det for hun er veldig glad i og bundet til oss. Flytter hun vil hun savne oss kanskje mer enn hun savner faren sin. Dette er hennes eget utsagn.

Jeg er selvfølgelig glad for at "godjenta" vår vil være hos oss, men det viser det uløselige dilemmaet som barn i hennes situasjon blir satt i. Det blir galt uansett. Barnet vil alltid miste noe.

Jeg vil likevel ikke si at det alltid er galt å flytte med barn, da vi har det veldig bra i det daglige. Et liv vi ikke hadde hatt uten denne flyttingen.

Jeg synes det er veldig hyggelig at jenta er "veldig glad i der og bundet til dere".

Men har du tenkt over at det kansje ikke er BARE det. De fleste av oss har noe som binder oss til en plass. For barn kan det imidlertid være flere ting fordi de er så emosjonele. Skole/barnehage, venner, fritidsaktiviteter, etc, etc er med på å knytte er barn til hjemstedet. Men når et barn ikke får lov til å ha denne tilknytningen/tryggheten fordi bostedsforelder ønsker det anderledes vil mange barn forsøke å bygge nye relasjoner dit de flytter (og de fleste lykkes).

På sett og vis blir problemstillingen om en skal fjerne barnet fra samværsforelder FØR barnet bygger relasjoner i tillegg til foreldrene, eller etterpå.

Dette ble indirekte bekrefet til en sak i Trondheim for en del år tilbake, hvor bostedsforelder flyttet og på sikt fratok barna de fleste relasjonene til samværsforelder. Etter lange utredninger ble det avklart at barna ikke kunne flyttes til samværsforelder (selv om dette var ønskelig av forskjellige årsaker) fordi de hadde mistet alle relasjoner til samværsforelder

[Gjest regine ii]

Bare så det er sagt: selv om dere har felles foreldreansvar, så kan ikke far nekte deg og barnet å flytte, så lenge det er innenlands.

Ellers mener jeg at du må vurdere hele situasjonen inkludert hvordan du selv har det/vil få det.

Det er ikke sånn at det pr. def. er galt eller fælt å flytte med barn. Ditt barn er lite, og har dermed ikke den "miljøtilknytning" som en på f.eks. 10 eller 15 ville hatt. Om du flytter nå vil barnet fortsatt ha noen år i barnehage før skole er aktuelt, og vil dermed være trygg før den tid. Barnet trives pr idag, men det kan faktisk trives bedre et annet sted.

Samvær vil fortsatt kunne finne sted. Det må antakeligvis endres i fht. dagens, (avhengig av hvor langt det blir mellom dere) men det trenger ikke bli mindre enn det er pr i dag.

Det er også en faktor hvordan DU har det. Dersom du ender med å bli bitter fordi du må velge bort alt som er positivt for deg, så er ikke det bra for barnet. Da blir du heller ingen god mor. En jobb som muliggjør skikkelig forsørgelse er ikke å kimse av - de fleste av oss trenger faktisk det.

Du sier at du samarbeider greit med far - er det da mulig at dere kan ha en voksen diskusjon rundt løsninger om du skulle flytte? Eller ender det bare med skittkasting og trussler?

Det er ingen enkle løsninger, og det å si "bli boende" er like lite konstruktivt som å si "flytt".

[Gjest Yihaa]

Jeg skjønner godt at dette er en vanskelig situasjon for deg, men jeg skjønner også minst like godt om far og barn vil mistrives med ny situasjon. Hvor lang avstand er det egentlig snakk om?

Jeg ser ikke helt hva slags grunner din kjæreste kan ha som er mer tungtveiende enn dine til ikke å flytte. Egne barn? Jobb?

For egen del ville jeg aldri flyttet fra barnefaren, ikke ut av kommunen engang. Det kan jeg ikke gjøre hverken mot ham eller barna, og heller ikke for egen samvittighets skyld.

Påfallende hvor ofte en støter på kvinnefiendtlige holdninger på Kvinneguiden...

Jeg skjønner ikke hva som er kvinnefiendtlig??

[Rosalie]

Er det verre for deg å helgependle til kjæresten enn for barnet å helgependle til far..?

[Gjest hovedinnlegger]

Hovedinnlegger her:

Det er snakk om lang avstand, annen kant av landet. Er ikke mulig å helgependle.

Jeg har vurdert avstandsforhold, men vi ønsker jo å leve sammen, ha et liv sammen. Følelsene er blitt så sterke at det er vondt å være fra hverandre, og ikke vite om vi noen gang kan være sammen. Alternativet er å gjøre det slutt hvis det ikke er mulig å være sammen.

Han kan ikke flytte til meg pga jobb og eget barn. Det var det første vi undersøkte, men han får ikke ta med seg ungen sin, som er noe eldre enn mitt barn. Og jeg skjønner at han flytter ikke vekk fra barnet sitt.

Jeg skjønner også at faren til mitt barn vil jeg skal være her.

Så da setter vi begge barna først, og avslutter forholdet. Men vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere på det.

Allerede nå verken sover eller spiser jeg.. uansett hva jeg gjør blir det ikke rett...

[Rosalie]

Hovedinnlegger her:

Det er snakk om lang avstand, annen kant av landet. Er ikke mulig å helgependle.

Jeg har vurdert avstandsforhold, men vi ønsker jo å leve sammen, ha et liv sammen. Følelsene er blitt så sterke at det er vondt å være fra hverandre, og ikke vite om vi noen gang kan være sammen. Alternativet er å gjøre det slutt hvis det ikke er mulig å være sammen.

Han kan ikke flytte til meg pga jobb og eget barn. Det var det første vi undersøkte, men han får ikke ta med seg ungen sin, som er noe eldre enn mitt barn. Og jeg skjønner at han flytter ikke vekk fra barnet sitt.

Jeg skjønner også at faren til mitt barn vil jeg skal være her.

Så da setter vi begge barna først, og avslutter forholdet. Men vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere på det.

Allerede nå verken sover eller spiser jeg.. uansett hva jeg gjør blir det ikke rett...

Så det er bedre at ditt barn ikke får være i nærheten av faren sin og får jevnlig samvær enn at hans ikke får det? Beklager, men det syns jeg er veldig egoistisk tankegang.

Som voksne så må man ta noen valg man ikke syns er morsomme. Og jeg skjønner at du vil være sammen med kjæresten din, men det er vitterlig viktigere at barnet ditt får et godt og nært forhold til faren sin. Av respekt for han du en gang valgte å få barn med og barnet syns jeg ikke du bør flytte.

[Gjest hovedinnlegger]

Wadjet les hva jeg skriver.. tror du ikke jeg skjønner hva dette innebærer. Hadde jeg vært egoist hadde jeg bare dratt!!

Jeg sier jo at barna kommer først.. men vet du, det er ikke lett å gi slipp på mannen jeg elsker, selv om jeg vet at jeg må gjøre det.

[Gjest Gjest]

Til trådstarteren!

Hvor lenge har du og din kjæreste holdt sammen?

Hvis han har større barn enn ditt barn burde det jo være lettere for han å flytte.

Er jo lettere for litt større barn å dra til sin pappa på andre kanten av landet enn for ditt barn på 4 år.

[Gjest hovedinnlegger]

Jeg takker for alle innspill her. Jeg vet hva jeg må gjøre, men det gjør så vondt.

Kjæresten min kan ikke flytte, er ting som kompliserer det. Så jeg har godtatt det. Og jeg kan heller ikke flytte.. så svaret gir seg selv.

Til alle som tror at det går over, at det kanskje er et lett valg. Så er det ikke det for meg. Jeg har bare en gang sagt at jeg elsker en mann, og det var faren til barnet mitt. Og han svek meg over lengre tid.

Har tatt meg tid, og dette er nå andre gangen jeg sier jeg elsker en mann. Og bare så det er sagt, jeg er godt voksen.

Gjør bare så forferdelig vondt...

[Gjest WildRider]

Uff, dette var en utrolig fastlåst og trist situasjon.. Det er vel ikke så mye annet å gjøre, enn å bare bli på stedet. Tungt og jævlig, men bra at du setter barnet ditt først her, selv om det er på vei til å knuse deg av hjertesorg.

[Far til 2]

Jeg takker for alle innspill her. Jeg vet hva jeg må gjøre, men det gjør så vondt.

Kjæresten min kan ikke flytte, er ting som kompliserer det. Så jeg har godtatt det. Og jeg kan heller ikke flytte.. så svaret gir seg selv.

Til alle som tror at det går over, at det kanskje er et lett valg. Så er det ikke det for meg. Jeg har bare en gang sagt at jeg elsker en mann, og det var faren til barnet mitt. Og han svek meg over lengre tid.

Har tatt meg tid, og dette er nå andre gangen jeg sier jeg elsker en mann. Og bare så det er sagt, jeg er godt voksen.

Gjør bare så forferdelig vondt...

Jeg tror jeg forstår hvor vondt det kan gjøre å prioritere barnet fremfor seg selv. Og det er sikkert liten trøst at det blir bedre senere. Men når barnet kommer løpende mot deg etter å ha vært på besøk hos faren, - da vet du at du har gjort det riktige ved å la barnet beholde kontakten med faren sin. I det øyeblikket glemmer du at du selv har forsaket noe.

Om du sikrer barnets kontakt mellom barnet og faren vil du være stolt av dette resten av livet. Og du vil kunne se barnet i øynene og vite at uansett hvor smertefullt det var, - så gjorde du det riktige ved å ikke flytte.

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg forstår hvor vondt det kan gjøre å prioritere barnet fremfor seg selv. Og det er sikkert liten trøst at det blir bedre senere. Men når barnet kommer løpende mot deg etter å ha vært på besøk hos faren, - da vet du at du har gjort det riktige ved å la barnet beholde kontakten med faren sin. I det øyeblikket glemmer du at du selv har forsaket noe.

Om du sikrer barnets kontakt mellom barnet og faren vil du være stolt av dette resten av livet. Og du vil kunne se barnet i øynene og vite at uansett hvor smertefullt det var, - så gjorde du det riktige ved å ikke flytte.

Signerer denne.

[Gjest hovedinnlegger]

Hva som er riktig eller ikke vet jeg ikke. Eller jeg vet at det riktige er at barnet har samvær med begge foreldre. For alt jeg vet så finner faren til barnet seg ny dame og flytter herfra, har ingen garanti for at han blir her.

Og det er ikke primært pga ny kjæreste at jeg vil flytte. Jeg har hatt lyst å flytte i mange år, og har fått tilbud om bedre jobb et annet sted.

Men tusen grunner forandrer ikke hva som er viktigst.

Skjønner bare ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette.

[tingeling]

Hva som er riktig eller ikke vet jeg ikke. Eller jeg vet at det riktige er at barnet har samvær med begge foreldre. For alt jeg vet så finner faren til barnet seg ny dame og flytter herfra, har ingen garanti for at han blir her.

Og det er ikke primært pga ny kjæreste at jeg vil flytte. Jeg har hatt lyst å flytte i mange år, og har fått tilbud om bedre jobb et annet sted.

Men tusen grunner forandrer ikke hva som er viktigst.

Skjønner bare ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette.

Stor trøsteklem til deg! Jeg synes det står veldig respekt av det valget du tar! Har du noen rundt deg som kan støtte deg i denne perioden? Ellers kan du kanskje vurdere å gå til psykolog eller lignende i en periode for å komme deg igjennom dette?