Viktoria sin dagbok

[Zia]

Gratulerer med vel overstått fødsel og lillegutt på utsiden!

Håper dere koser dere masse sammen

[Viktoria85]

Okei, klar for et laaaaaangt innlegg?

Fødselshistorien min

Svangerskapet med L har vært veldig bra. Jeg har virkelig kost meg, og syns at det har vært stort å ha en liten baby i magen. Et virkelig under! De siste par månedene begynte jeg å få ødemer i beina, og blodtrykket steg for hver kontroll. Dette resulterte i at jeg måtte inn på blodtrykks – og urinkontroll minst en gang i uka den siste måneden, i tillegg til de vanlige svangerskapskontrollene. Det ble mye legebesøk, men det var jo veldig trygt at de fulgte med på om jeg fikk svangerskapsforgiftning eller ikke. Under svangerskapet hadde jeg to anfall av smerter i øverste del av mage og rygg. De varte ca. 15-20 minutt, og var ganske vonde. Jeg lå helt stille i senga for å komme meg gjennom det. Jeg hadde også et tredje anfall som ikke var så vondt. Det var i 23-tiden, og da kom Mamma til oss for å følge med på hvordan det gikk med meg. Det gikk over det også.

Etter fødselen har jeg hatt et kraftig anfall med voldsomme og grusomme smerter i øverste del av mage og rygg. Det skjedde i 05-tiden på natten. Jeg ba Mannen ringe ambulansen, og de sendte både ambulanse og luftambulanse for de mistenkte at det var blodpropp i lungene (lungeemboli). Ambulansen kom først, og deretter reiste de for å hente legen som kom med helikopteret fra sykehuset. Legen undersøkte meg litt, og de fikk meg raskt avgårde i ambulansen for å kjøre til parkeringsplassen der helikopteret stod. Jeg som alltid har hatt lyst på en helikoptertur fikk ikke med meg noen ting for jeg satt bare med øyene lukka fordi jeg hadde så vondt. Når jeg kom til sykehuset stod det 8 hvitkledde personer der. Det var en anestesilege, en radiolog, en medisinsk lege, tre sykepleiere, en labdame og en radiograf. Alle begynte å jobbe på meg med en gang. Etter 10 minutter ca, kjente jeg at det begynte å lette på smertene. Da hadde jeg hatt vanvittig vondt i 1,5 time. De tok ultralyd av hjertet, lyttet på lungene og jeg lå med EKG. De konkluderte med at det var ikke var noe galt med hjertet, ikke blodpropp og ingenting annet alvorlig. De kom visst ikke på å sjekke om det var gallestein.

Gallesteinsanfall var forslaget til både svigermor og tanten min. Begge sykepleiere. Fastlegen min trodde også at det kunne være det, og sendte henvisning til ultralyd av galleblæra. Der fant de 4 gallesteiner som lager problemer for meg. Jeg har bestemt meg for operasjon og var hos legen nå på mandag (5. des.) for å få henvisning til det. Her jeg bor er det ca. 10 uker ventetid. Det blir problematisk med jula for da er det så mye fet mat. Jeg skal nemlig unngå fett så godt jeg kan for det er galleblæra som lagrer gallen som leveren har laget, og gallen tømmes inn i starten av tynntarmen for å dele opp fettet i maten til små fettdråper som kan tas opp av kroppen. Så nå spiser jeg meg nesten aldri mett og nesten ingenting fett i frykt for nye grusomme anfall. Har hatt en god del anfall etter sykehusbesøket også, men har fått Voltaren for smertene og de hjelper littegranne. Håper jeg kan prioriteres i sykehuskøen siden jeg har lille L og ta meg av. Får jeg et anfall når jeg er alene med han så vet jeg ikke hva jeg gjør. Dvs jeg kan ikke gjøre noe for jeg ligger bare å vrir meg på gulvet i smerte i alt fra 45 min til 2 timer. Gruer meg til operasjon, men alt er bedre enn sånn jeg har det nå.

Og så over til selve fødselshistorien

Fredag 30.09.11

Jeg hadde fått henvisning til ultralyd på sykehuset for å sjekke at L vokste som han skulle siden jeg hadde gått ned fra 2 kg, i stedet for å gå opp. Mannen var med på sykehuset. Alt så veldig bra ut, og han ble anslått til å være ca. 2730 gram. Vi forstod ikke hva det var vi så på skjermen for nå var L blitt så stor at det var liten plass inni magen. Jeg satt også med CTG en stund for å sjekke om L hadde det bra inni der. Og det hadde han, så da reiste vi hjem.

Lørdag 01.10.11

Det var en nydelig dag. Sol og varmt vær. Vi gikk faktisk i sommerklær! Vi bestemte oss for å ta en tur til Mamma og Pappa. Mamma satt ute i nydelig sol og strikket på hentesettet til L. Mamma og to av småsøskna mine hadde faktisk tenkt å ta seg en tur til oss for å finne på noe. Så da reiste vi hjem igjen i 15-tiden. Vi kjørte innom butikken for å kjøpe litt snacks til de skulle komme. De kom ca. 15.30, og var der til ca. kl. 17. Når de hadde gått gikk jeg på do, og da jeg tørket meg merket jeg at det var veldig glatt og mye tykt slim. Lurte på om det var slimproppen hadde gått, og jeg googlet derfor bilder av slimproppen (mucus plug) på nettet. De bildene jeg fant så veldig ulike ut, men jeg fant ett som lignet på den jeg hadde. Leste at det var store individuelle forskjeller på slimproppens utseende, så alt er nok normalt. Mamma hadde sagt at hennes fødsler ikke startet før nærmere en uke etter slimproppen hadde gått, og jeg tenkte derfor at jeg hadde god tid. Det var jo en uke til termin, og jeg regnet med at jeg fikk ca. på termin, altså en uke etterpå.

Natt til søndag gikk enda mer av slimproppen, denne gangen mindre enn tidligere på dagen.

Søndag 02.10.11

Denne dagen var det overskyet og litt regn. Jeg våknet i 07-tiden av at jeg hadde litt vondt i magen. Luftsmerter tenkte jeg, og la meg til å sove igjen. Jeg våknet et par ganger til, men sovnet raskt igjen, før vi stod opp kl 11. Da hadde jeg fremdeles “luftsmerter”, og syns det var litt rart. Begynte å lure på om det kunne være rier. Vi hadde tenkt oss på formiddagsmøte på Misjonshuset, men siden jeg hadde sovet litt dårlig fra kl 07, droppet vi det. Når vi stod opp stekte vi oss baguetter i ovnen, og jeg hadde på hvitost og agurk. Jeg satt litt på dataen, og riene ble litt sterkere, men vondt var det ikke. I halv 12-tiden ringte svigerinna mi og vi snakket i ca. 1 time. I løpet av den tiden ble riene så vonde at jeg ikke klarte å snakke mens jeg hadde en ri. Heldigvis passet det fint med at hun snakket akkurat da. Helt siden jeg stod opp hadde riene kommet hver 5-6 minutt. Når klokken var 12.40 fikk jeg melding av Mamma som spurte om jeg var dårlig. Jeg hadde sendt melding en time tidligere for å si at vi ikke kunne komme til dem som avtalt kl 12 fordi jeg hadde sovet dårlig på natten. Jeg ringte til henne kl. 13.10. Vi snakket i et kvarter om riene osv. Hun skulle komme til oss etterpå for å se hvor dårlig jeg var. Mannen lastet ned en applikasjon til mobilen slik at jeg kunne trykke start og stopp når rien kom og gikk. På den måten så vi hvor ofte de kom og hvor lenge de varte.

Nå var klokken blitt 13.20, og da snakket vi på Skype med broren til mannen + kone og barn. Vi snakket i 20 minutt, til klokken 13.40. Riene kom nå med 4 minutters mellomrom og varte i 40-60 sekunder. Samme varighet som da vi begynte å ta tiden på rienes varighet kl. 12. Jeg måtte gå vekk fra skypesamtalen hver gang riene kom, for jeg måtte konsentrere meg om å puste.

Fra 13.40 til Mamma og lillebror på 3 år kom kl 15.15 gjorde vi ikke så mye. Satt bare på dataen, og konsentrerte meg om å puste når riene kom. Det var nå 3-4 minutter mellom riene, og samme varigheten som før. Jeg begynte å bli sulten igjen og siden det var søndag og ingen butikker åpne, fikk jeg Mannen til å bestille pizza fra Pizzabakeren. Han ville ikke bestille med en gang for han ville heller kjøre til sykehuset, men jeg var så sulten så han gav etter til slutt. Mamma fant Pepsi til meg fra kjøleskapet vårt, slik at jeg skulle få litt energi. Hun fant også en våt og kald vaskeklut til meg som jeg kunne ha på pannen. Det hjalp.

Mens Mannen hentet pizzaen tok jeg meg en dusj. Mamma mente det var unødvendig, men jeg hadde ikke dusjet på to dager, og jeg nektet å reise inn til sykehuset med fett hår. Å dusje var ikke lett for riene kom tettere og tettere. Det var nå 2 minutter mellom dem. Det tok veldig lang tid for jeg måtte stoppe opp og bøye meg over stellebordet til L hver gang riene kom, og det var ofte! Men det var behagelig å dusje, det hjalp bittelitt på smertene. I mens jeg dusjet, pakket Mamma sykehusbagen for meg. Jeg hadde jo ikke termin før om en uke og hadde derfor bare pakket et par ting fra før. Og jeg hadde jo tenkt at den kunne jeg pakke den dagen jeg begynte å få rier slik at jeg hadde noe å gjøre mens jeg ventet på at vi kunne kjøre til sykehuset. Men så var det så mye som skjedde hele dagen, og jeg tenkte at vi ikke kom til å reise til sykehuset før langt utpå kvelden, så derfor pakket jeg den ikke når riene ikke var så vonde. Under og etter dusjen hadde jeg ikke klart å pakke den for da hadde jeg veldig vondt under riene, og de kom enda tettere når jeg var oppe og gikk.

I 16.30/17.00-tiden kom Mannen endelig med pizzaen og jeg klarte å få i meg et halvt stykke og et glass Pepsi, mens Mamma pakket siste del av sykehusbagen. Nå mente Mamma at vi måtte reise og det var ca. kl. 17.30. Hun tok med seg lillebror og hunden min hjem til dem, og vi reiste noen minutter etterpå. Jeg fikk vite i ettertid at hun hadde tatt med seg Mannen inn på badet rett etter han kom hjem med pizzaen og sagt at vi måtte skynde oss til sykehuset, og evt. ringe ambulansen på veien hvis jeg besvimte. Hun syns visst at jeg var så blek. Det var nå 1-2 minutter mellom riene. Vi reiste fra både fotoapparat og videokamera, og hadde dessverre bare mobilene våre til å ta bilder med. Veldig synd, men det var jo bedre enn ingenting.

Kjøreturen til sykehuset føltes både kort og lang. Det var veldig ubehagelig å ikke kunne sitte i den stillingen jeg ville når jeg hadde rier. Vi snakket ikke mye i bilen på vei til sykehuset for riene var så tette. Når vi kom frem hadde jeg det ikke mye godt. Mannen slapp meg av med hovedinngangen og parkerte bilen midlertidig et sted, mens jeg stod og hang på en av rullestolene rett innenfor dørene. Jeg klarte å gå bort til heisene før neste ri kom, og da måtte jeg lene meg på en minibank mens vi ventet på heisen til Fødeavdelingen. Neste ri kom rett før vi kom til Fødeavdelingens inngang.

Nå var klokken blitt 18.00, og på Fødeavdelingen ble vi møtt at jordmoren vi skulle ha. En dame mellom 55 og 60 tipper jeg. Hun smilte ikke, og hadde et slapt håndtrykk (noe av det verste jeg vet). Hun tok oss med inn på et undersøkelsesrom og jeg lå ca. 30 min med CTG. Hun stilte en del spørsmål, men jeg klarte ikke svare så Mannen svarte for meg. Kl. 18.30 ble åpningen sjekket og jeg hadde 5 cm. Hun bestilte da epidural, slik at jeg ikke skulle få for høyt blodtrykk under riene, noe som var hele grunnen til at vi var på Fødeavdelingen og ikke Fødeloftet (der får du ikke epidural). 5-10 minutter etterpå kom jordmora inn igjen med en sykehusskjorte. Jeg tok av t-skjorte og genser og tok på meg skjorta. Vi ble fulgt inn til en fødestue kl. 18.45. Jeg hadde sett for meg et ganske stort rom, kanskje med badekar, gåstol med mulighet for å gå litt rundt osv, men det var et veldig lite rom, og det var kun plass til en fødeseng, en stol til mannen, en pc til jordmora og en benk langs veggen med vask og utstyr. Jeg la meg i senga og fikk heist opp ryggen litt for jeg orket ikke ligge flatt.

Klokka 19.30 kom anestesilegen for å sette epidural. Han spurte jordmora om preklampsi (svangerskapsforgiftning) var utelukket. Dette visste jo ikke jordmora, og jeg måtte ta en urinprøve for å sjekke for proteiner i urinen. Jeg ble da engangskateterisert. Etter en liten stund kom det en dame og tok en blodprøve. Vi ble litt overrasket for vi hadde ikke fått beskjed verken fra jordmora eller noen andre om at det skulle tas. Mannen spurte hva denne skulle brukes til, og damen svarte at det var for å sjekke antall trombocytter i blodet. Jeg har i ettertid googlet dette og funnet ut at det er det samme som blodplater. Har du for lite blodplater/trombocytter i blodet så koagulerer ikke blodet så lett, og det medfører jo blødningsfare. Kanskje det hadde noe med om jeg kunne på epidural eller ikke å gjøre?

Vi ventet fremdeles på svar på urin- og blodprøve kl. 20.30. Jordmora sjekket åpningen på nytt og da var den 7-8 cm. Jeg var veldig fornøyd og syns at det ikke var verst med 2-3 cm større åpning på 2 timer.

Endelig kl. 20.50 kom anestesilegen for å sette epidural. Da hadde jeg hatt to timer med vanvittig, grusomme smerter. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Syns senga var så liten så jeg kunne ikke ligge å vri meg, ikke kunne jeg gå rundt for jeg hadde ikke noen gåstol, og i tillegg var rommet så lite at det var ikke plass til å gå. Jeg trodde epiduralen skulle virke med en gang, men det tok visst ca. 10 min sa de. Jeg følte ikke at epiduralen virket noe særlig, men det var kanskje fordi jeg fikk pressrier ganske raskt. På grunn av pressriene jeg hadde sjekket jordmora åpningen igjen kl. 21.00, og da var den 10 cm med en liten kant igjen. Så da tok hun vannet, og pressriene ble sterkere. Jeg tror nok at epiduralen virket for nå klarte jeg å snakke litt mellom riene. Jeg spurte om jordmora hadde speil slik at jeg kunne følge med på når han kom ut, men det hadde hun ikke.

Under hele fødselen hadde ikke jordmora vært spesielt hyggelig. Jeg hadde ikke fått noe å drikke, og ikke noen kald klut eller lignende. Så når barnepleieren kom følte jeg meg såå godt tatt vare på. Hun var kjempehyggelig. Hun stakk hodet i døra ca. 21.15 og spurte om det var greit at hun gikk ned å tok seg litt mat i kantina, for det skjer vel ingenting her med det første sa hun. Nei, nå kan du ikke gå sa jordmora da. Her skjer det ting så du kan ikke spise nå. Så da kom barnepleieren inn, og begynte å gjøre klart utstyr.

Kl. 21.30 hadde jordmora og barnepleieren ordnet alt klart til at lille L kunne komme, så da ordnet jordmor Elna litt på senga slik at jeg fikk støtte til føttene og hadde da noe å presse mot. I tillegg tok hun opp et håndtak på hver side, men jeg hadde for korte armer til det så jeg rakk ikke ned. Nå skulle jeg begynne å presse for alvor sa hun.

Jeg presset ikke alt jeg klarte for det føltes som om hele endetarmen skulle vrenge seg utover, og det syns jeg var så ekkel følelse. Hele tiden mens barnepleieren var der var hun veldig hyggelig og tok seg godt av meg. Hun fant fram en kald klut som hun tørket meg i ansiktet og på halsen med etter hver pressrie. Hun sa jeg var flink, og at dette kom til å gå veldig bra. Jeg følte virkelig at jeg hadde en ekstramamma som passet på meg. Kjempeflink var hun, og en stor kontrast til jordmora. Alt hun sa var “press mot det vonde” flere ganger på hver eneste pressrie, noe som irriterte meg noe vanvittig, men jeg orket ikke si i fra for jeg hadde det så vondt.

Jeg presset og presset. Jordmora ble sur på meg fordi jeg ikke presset så lenge hun ville, men barnepleieren gjorde jordmora oppmerksom på det gang på gang at riene mine varte så kort, og jeg kunne ikke ligge å presse uten pressrier. Tilslutt oppfattet jordmor det og ble ikke så sur når jeg sluttet å presse når ria var over.

Både jordmora og Mannen sa hele tiden at nå er det rett før han er her, men jeg trodde ikke på dem for de hadde sagt det så mange ganger. Så jeg ble ganske overrasket når han plutselig var ute, etter 27 minutter med pressrier, kl. 21.57. Jeg fikk han opp på brystet mitt, og det jeg tenkte var at han var varm og god, og at “det er sånn du ser ut ja”. Jeg tenkte ikke over at fødselen endelig var over, at pressriene var slutt, osv. Tenkte bare på lillegutten min. Jeg kysset han på hodet, og strøk han over kroppen. En nydelig liten gutt som fikk 9, 10, 10 på Apgar score. Jeg fikk et kyss av Mannen. Helt uvirkelig av vi nå var blitt foreldre!

Nå var det vaktskifte, og vi fikk inn en mye hyggeligere jordmor. Hun tok seg av alt etterarbeidet etter fødselen, men jeg er usikker på om det var hun eller hun første jordmora som sydde. Jeg trengte ikke å sy så mye, bare to små sting. Jeg blødde 300 ml, og det var visst veldig greit og helt normalt. Det tok ganske lang tid for morkaka kom, ca. 30 min. Jeg fikk en akupunkturnål i hver lilletå som skulle hjelpe, men ingenting skjedde. Tilslutt trykket bare jordmor nr.2 på magen min litt, og vips så skled morkaka ut. Ikke vondt i det hele tatt. Den veide 522 gram, og både den og fosterhinnene så hele og fullstendige ut. Navlesnoren var 49 cm, 1 cm lengre enn den lille gutten vår.

40 minutter etter at L var ute, og 10 minutter etter at morkaka var ute, var det tid for amming. Jeg la meg over på siden, og jordmora hjalp meg å legge han til. Det gikk veldig fint, og han suttet med en gang. På den andre siden suttet han litt feil så jeg fikk et lite sugemerke, men det var ikke noe vondt. Vi fikk ordnet litt, og så suttet han fint på den siden også.

Nå kom barnepleieren inn og hentet L for å kle på han, og ta nødvendige prøver. Da fikk vi mat og drikke og det var veldig godt!

Klokka 23.15, 1 time og 18 minutter etter at L var født, tok vi vårt første familiebilde. To stolte foreldre og en stk ammende liten gutt.

Det var tid for veiing og måling når klokka ble 23.30. L var 2955 gram (vekten bikket hele tiden mellom 2950 og 2955), og han var 48 cm lang. Rett etter dette fikk han på seg en liten bleie, navnekort ble skrevet på og teipet til sengen hans, litt mer amming og så når klokka ble 23.50 så ble jeg fulgt i dusjen av jordmor Vibeke. Rett før hadde hun dratt ut epiduralslangen. Syns i ettertid at det var litt rart å måtte gå gjennom flere ganger fra fødestuen til et bittelite bad med do og dusj, bare i nettingtruse, bleier og blå sykehusskjorte. Tidligere satt det jo masse folk i gangen som skulle inn på undersøkelse. Heldigvis var dette kl. 12 på kvelden, og dermed lite folk. Det hadde vært deilig å kunne dusje på rommet. Når jeg kom på badet fikk jeg beskjed om at jeg måtte prøve å tisse, men jeg klarte det ikke. En kjent bivirkning av epiduralen. Jeg gikk i dusjen og prøvde å tisse der også, men klarte det ikke. Så da måtte jeg engangskateteriseres. Jeg dusjet lenge for det var så godt å stå der i det varme vannet, dvs. jeg satt på en krakk med et plastikkdekke over. Når jeg holdt på å tørke meg så kom jordmora inn for hun var sikker på at jeg hadde besvimt. Men det hadde jeg ikke, jeg syns jo bare det var deilig med en dusj. Jeg fikk tatt på meg ren nettingtruse, rene bind og ren sykehusskjorte. Alt var jo fullt av blod.

Mandag 03.10.11

Deretter gikk vi inn på fødestuen igjen der Mannen og L ventet. Jeg måtte jo bli kateterisert før vi kunne trille opp på barselhotellet. Det tok ikke lang tid, og ca. kl. 01.00 den 03.10.11 var vi på rommet vårt på barselhotellet. Da fikk vi masse informasjon om hotellet, om fødselen, osv. men vi fikk ikke med oss noen ting for vi var så trøtte, men samtidig fulle av adrenalin begge to. Heldigvis fikk vi en hel haug med brosjyrer vi kunne lese i, slik at vi ble oppdatert på når det var mat osv. Rommet var veldig fint, med dobbelseng, flott bad osv. Det føltes virkelig som et hotell, og det var det jo også. Etterhvert la vi oss i senga, med L i sin seng ved siden av meg. Mannen sovnet raskt, men jeg var full av adrenalin og sovnet ikke før i 03-tiden. Da sov jeg 30 min før jeg kjente at jeg måtte tisse. Jeg gikk på do, og ringte på jordmor på barselhotellet slik at hun kunne komme å kateterisere meg igjen. Jeg måtte nemlig fortsette å engangskateteriseres helt til resturinen var under 100 ml. Det var det denne gangen så da slapp jeg flere kateteriseringer heldigvis. Ikke fordi det var vondt, eller flaut, men fordi det var en ekstra stressfaktor.

Etter jordmora hadde vært der ser jeg på mobilen min at vi tok en god del bilder, både av L og av L og Mannen sammen. Dette var kl. 04.45 om natta. Så var det ammetid igjen, og han spiste av begge sider før han sovnet og jeg la han i senga si. Jeg sovnet igjen, og sov til ca. 08. Da var det tid for vårt første bleieskift. Jeg skiftet og Mannen tok bilder. Tror ikke jeg sov så mye mer den natta.

Kl. 11 fikk vi vårt første besøk. Det var av min søster. Litt senere på dagen i halv 4 tiden kom Mamma, de to andre søstrene mine, to av brødrene mine, og svogeren min. Vi fikk blomster fra hun ene søstera mi og mannen, og klær og bamser fra de andre. Bestevenninna mi hadde vært på jobb på sykehuset og stakk såvidt innom i døren for å hilse på og se lille L.

Det første badet ble gjort denne dagen i halv seks tiden på kvelden. L likte det godt og protesterte ikke. Etter badet hadde vi kvalitetstid med den nybakte familien. Det var koselig. Natta kom og jeg sov lite. Mannen tok med seg L ut på gangen og trillet en time slik at jeg fikk sove. Det hjalp veldig!

Tirsdag 04.10.11

En ny dag med den lille skjønne gutten vår. Mannen reiste og klippet håret fordi han fant ut at han var så stygg på håret på alle bildene Han reiste også hjem en tur denne dagen for å hente klær til seg selv, og for å ta med fotoapparat og videokamera som vi hadde glemt hjemme når vi reiste til sykehuset.

To av søstrene mine og Mamma var innom en tur den dagen også. Koselig.

I 22-tiden kom det inn en jordmor?/sykepleier? som skulle måle blodtrykket mitt. Det var ganske høyt fremdeles og hun konfererte med legen. Jeg var sikker på at de ikke skulle gjøre noen ting for sånn hadde det jo vært hele siste del av svangerskapet, så jeg tok på meg pysjamas, ammet L og la meg i senga for å sove. Etter en liten stund kom hun som målte blodtrykket inn igjen og sier at det er såpass høyt at jeg må få blodtrykksdempende medisiner (Trandate), og for å få det så må jeg på barselavdelingen og må da sove der. Jeg ble kjempelei meg, men viste det ikke til henne. Så klokka 23 på kvelden måtte vi pakke sammen alle tingene våre, og det var ikke lite vi hadde spredd rundt oss, og gå opp til barselavdelingen. Jeg begynte å gråte mens vi pakket, og Mannen trøstet meg. Vi kom opp til barselavdelingen og der fikk jeg bare beskjed om at jeg bare skulle være glad for at Mannen fikk sove der i natt for de kunne godt tenkt seg å sende han hjem for natta. Jeg gråt ikke mindre av det, for jeg syns de var skikkelig frekke. Hehe, hadde vel litt hormoner i kroppen også

Rommet vi fikk på barselavdelingen bestod av to enkle senger som var så smale at jeg nesten ikke klarte å ligge og amme. Det var også veldig kaldt der, men vi fikk regulert temperaturen så det ordnet seg ganske raskt heldigvis. Jeg la meg i senga, fikk målt blodtrykk og fikk medisinene jeg skulle ha. Blodtrykket skulle måles igjen etter 1 time. Denne timen brukte jeg på å gråte, amme og snakke med Mannen. Når blodtrykket ble målt igjen var det helt fint. Jeg la meg til å sove for jeg var skikkelig sliten etter flere døgn med bare noen timers søvn. Mannen fikk beskjed fra jordmora at L var hans ansvar i natt, sånn utenom ammingene, for jeg trengte så mye hvile og søvn jeg kunne få pga. blodtrykket. Så han tok han med seg ut av rommet slik at jeg fikk sovnet, og den natta sov jeg vel 6 timer ca. Fantastisk!

Dagen etter var egentlig hjemreisedagen, men vi kunne få være en dag til hvis vi ville. Den neste natta hadde ikke Mannen fått sovet der, jeg likte meg ikke der, og vi bestemte oss for at vi veldig gjerne ville hjem. L hadde litt gulsott, så vi måtte tilbake dagen etterpå for å ta en blodprøve av han dersom vi ville reise hjem på onsdagen. Det ville vi, og vi reiste fra sykehuset i 15-tiden.

L hadde på seg hentesettet Mamma hadde strikket, og var skikkelig søt og veldig, veldig liten i den store, lille bilstolen. Det var ganske skummelt å ha han i bil for første gang, men Mannen er en god sjåfør så det gikk veldig bra! Den ettermiddagen og kvelden var vi bare oss tre alene, og det var deilig. Endelig en liten familie!

[Kokos]

Så koselig å lese historien din! Veldig gøy at du har skrevet så detaljert

Men stakkars deg som har fått gallestein! Akkurat som om det ikke er nok å skulle venne seg til den nye tilværelsen. Enda godt de omsider fant ut av det, så får vi inderlig håpe at du slipper å vente så alt for lenge på operasjon.

Stor til deg, håper du får kost deg mye oppi alt som foregår også.

[Viktoria85]

Bare innom for å ønsker dere alle en goood jul!!

Her håper jeg å slippe gallesteinsanfall i jula, men det spørs vel når det er så mye fet mat overalt. Hadde et kraftig et i går, og gruer meg til neste gang.

Håper dere har det fint alle sammen, og at dere får en fin feiring av julehøytiden!

[Kokos]

Uff, håper du har sluppet unna de verste anfallene.

Fortsatt god jul til deg og familien!

[Viktoria85]

Hei!

En liten oppdatering fra meg. Nå har lillegutt rukket å bli 4,5 mnd allerede. Tiden flyr avgårde!

Han er så blid, fornøyd og nydelig som det bare går an å bli

I går opererte jeg bort galleblæra, så da slipper jeg flere slike grusomme anfall. Er veldig øm, stiv og hoven i magen, men går på 2 x paracet 500 mg + 1 x voltaren 50 mg så det hjelper jo veldig. Jeg fikk en narkotisk tablett med meg hjem fra sykehuset som skulle hjelpe meg gjennom første natta, altså natt til i dag, oxynorm heter den, og den hjalp Kunne ikke amme med den i kroppen så jeg er glad for at lillegutt sover fra 21-07 for tiden. Han har gjort det helt av seg selv noen uker nå. Og så er det bare å fylle opp magen hans med melk, og da sover han til ca. 9-10 tiden. Deilig, men likevel så savner jeg å ha han våken på kveldene med oss.

På operasjonsdagen så passet mormora hans på han. Vi hadde kjøpt inn nan 2, og flere ulike typer flasker. Han fikk flaskemelk når han var 2-3 uker (da ble jeg sendt på sykehuset i ambulansehelikopter pga mistanke om blodpropp i lungene, men viste seg å være gallesteinsanfall), og når han var 10 uker da vi var på julebord med mannen sin jobb. Men i går nektet han å drikke melk. Han bare hylskreik og vrei seg vekk fra flaska. Mamma (altså hans mormor) ble jo ganske fortvila, men hun sa heldigvis ingenting til meg før operasjonen for da hadde jeg blitt stressa. Etter operasjonen sendte jeg melding og spurte hvordan det gikk, og da sa hun at han ikke hadde fått i seg noe. Jeg visste jo at jeg snart skulle hjem igjen (dagkirurgi), og så tenkte jeg at han drikker hvis han blir sulten nok. Men det gjorde han jammen ikke den luringen! Så fra 9.30 - 17.30 var han uten mat. Da hadde han bare hatt ett måltid siden kl 21 kvelden før. Men heldigvis fikk mamma i han sukkervann, så han fikk jo litt påfyll av energi i alle fall. Sjønne, stae gutten min

Vi har forresten kjøpt oss hus! Overtar 1. mars, så det blir veldig spennende! Da er det flytting igjen. Stress, men skal bli godt å komme til noe som er vårt eget. Her vi bor nå leier vi jo bare.

Uansett, operasjonen gikk bra, og nå sitter jeg her med 4 bandasjer på magen og 1 stk galleblære + 7 stk gallesteiner mindre. Herlig å være kvitt den og dem!

Også: Gratulerer til Zia som ble mamma på Valentine's! Fantastisk!

[Zia]

Takk for gratulasjon Viktoria Det var koselig!

Høres ut som dere har fått et lite sovedyr hos dere nå - kanskje jeg må låne han litt så han kan lære opp lillegutt her etter hvert

Bra at operasjonen er overstått, og at gutten fikk i seg sukkervann i det minste! Godt gjort av moren din å ikke bli hel-stressa når han ikke ville spise. Blir stresset bare småen her gråter i noen sekunder jeg

[Kokos]

Gratulerer med nytt hus! Spennende å flytte og deilig når det er overstått.

Godt å høre at du endelig er operert, det må være helt nydelig å slippe de fæle anfallene. Nå har det vel også gått såpass mye tid at du har kommet deg etter operasjonen også.

Håper dere er friske og raske og koser dere i det nye huset!

[Viktoria85]

Hei alle sammen!

Tenk nå er det snart 1 år siden jeg skrev her inne, 3/4 år i allefall. Jeg skal oppdatere meg på dagbøkene deres etterhvert, men tenkte å bare gi et lite livstegn herfra først.

Lillegutt har blitt stor og er over 14 mnd nå. Han går, prater litt, og er som regel i godt humør. Han begynner i barnehage i januar, og det gruer jeg meg veldig til! Til nå har han vært med meg på mandager, Mamma på tirsdager og mannen har hatt permisjon onsdag, torsdag og fredag siden jeg begynte på jobb igjen i august. Håper det går fint med barnehage, men syns det virker så fælt å skulle gi fra meg ungen min til noen han ikke kjenner i det hele tatt! Heldigvis er barnehagen 2 minutter fra mannen sin jobb og min jobb, så vi kan være der raskt hvis det skulle være noe som skjærer seg. Men likevel, lille gutten min uten mammen eller pappaen. Stakkars liten...

Ellers begynner vi å tenke på nr. 2 faktisk. Vi hadde håper på et fryseforsøk i løpet av januar (har 2 egg som er fryst ned sammen), men jeg vil veldig gjerne gå ned i vekt først. Er 163 cm og 77 kg. Var 73 kg når jeg ble gravid med førstemann, og det gikk jo bra. Men det er jo lavere sjangse for å bli gravid på fryseforsøk, og da vil jeg i allefall ha vekta på min side. Jeg håper å gå ned til 70 kg i alle fall før jeg blir gravid på nytt. Og det rekker jeg ikke innen februar tror jeg, og så hadde det vært veldig deilig å ikke fått barn i desember, altså at vi ikke blir gravide i mars. Men da er det plutselig april, og det virker så lenge til... Sånn utenom så prøver vi selvfølgelig å bli gravide på egenhånd, men med min uregelmessige syklus og mannens treige svømmere så har vi ikke klart det enda. Har jo ikke brukt prevensjon siden vi begynte å prøve på førstemann i september 2007.

Dette blir spennende! Jeg kommer til å oppdatere etterhvert som ting skjer fremover.

Fikk forresten vite for to uker siden at min beste venninne skal ha nr. 3. Hun fikk 6 uker etter meg i fjor når jeg fikk min første, og nå er hun allerede 14 uker på vei med neste. Så jeg ble faktisk ganske lei meg over at hun er gravid igjen.... Huff, er fælt å ha sånne følelser, for jeg vil jo veldig gjerne glede meg over henne og graviditeten, men jeg klarer det ikke enda. Ikke nå når vi gjerne skulle hatt nestemann på vei vi også... Men jeg "later som" jeg gleder meg, og jeg tror jeg er en flink skuespiller på akkurat det feltet. Jeg har jo øvd i mange år på det....

Ønsker dere en fin jul alle sammen!

[Småkjekset]

Koselig å se deg her inne igjen

God jul!

[Viktoria85]

Da er jeg tilbake for fult! Vi utsatte fryseforsøket helt til nå faktisk. Jeg jobber som lærer og det var mye stress i innspurten av skoleåret, altså fra april til juni, og så har jo Riksen sommerstengt hele juli. Så nå blir det forsøk i august. Jeg fikk mensen på tirsdag denne uka, og startet på Progynova på dag 2. Fikk mensen en dag tidligere enn forventet og hadde ikke tatt med meg Progynovaen på ferien. Dumt av meg, ja. Sykepleieren jeg snakket med på Riksen mente likevel at det skulle gå fint å starte på dag 2. Håper det, slik at forsøket ikke blir avbrutt.

Har ikke merket så mye til bivirkningene å Progynovaen, men større og ømmere bryster har jeg, og muligens litt pms-symptomer (i følge mannen i alle fall )

Skal på innvendig UL på fredag 2. august kl 7.15. De hadde egentlig fult (går privat for å slippe reiseveien til Riksen), men klarte å skvise meg inn før alle de andre. Veldig takknemlig for det. Riksen sa også at jeg måtte få time tidlig på dagen, så det passet jo bra. Grunnen til det er at jeg/gynekologen skal fakse resultatene til Riksen, og jeg må ringe så fort som mulig for å få svar på hva som skjer videre. Vet ikke hvor mange dager etterpå jeg skal til innsetting (dersom eggene overlever opptiningen). Det blir spennende fremover!! Jeg gruer meg noe vanvittig. Ikke til innsettning, men til alt som kan gå galt, f.eks. at jeg har follikler i eggstokkene som gjør at forsøket blir avbrutt eller at eggene ikke overlever opptiningen. Dersom alt går fint, så er det jo bare 25-30 % sjanse for at egget/eggene fester seg. Fy søren så skummelt dette er! Så er det noen som har noen oppmuntrende ord å komme med, så er det bare å kjøre på

[pusilus]

Jeg kan kjøre på med å si at jeg har fått positiv test på tre av tre mulige fryseforsøk, overlevelsesrate på 100%

Samtidig er det veldig greit å være realistisk også

[^^Belle^^]

Ny leser her.

Så spennende med fryseforsøk da! Jeg har hatt totalt 3 fryseforsøk og på de to siste har det blitt baby ut av det. Første forsøk falt 3 av 4 egg fra, andre ingen (og 2 ble satt inn), tredje 1 av 2. Lykke til!

[Zia]

Så spennende at dere er i gang! Lykke til - måtte det bli en kort prøvekarriere denne gang

[Viktoria85]

Jeg kan kjøre på med å si at jeg har fått positiv test på tre av tre mulige fryseforsøk, overlevelsesrate på 100%

Samtidig er det veldig greit å være realistisk også

Så flott da! Er veldig godt å høre at det går bra for noen. Jeg prøver å være optimistisk, men det er jammen ikke lett alltid. Så jeg tror at jeg er realisten og mannen optimisten Godt å ha noen til å muntre meg opp da.

[Viktoria85]

Så spennende at dere er i gang! Lykke til - måtte det bli en kort prøvekarriere denne gang

Ja, det er veldig spennende. Jeg håper virkelig at dette fungerer!

[Viktoria85]

Ny leser her.

Så spennende med fryseforsøk da! Jeg har hatt totalt 3 fryseforsøk og på de to siste har det blitt baby ut av det. Første forsøk falt 3 av 4 egg fra, andre ingen (og 2 ble satt inn), tredje 1 av 2. Lykke til!

Hei! Alltid gøy med ny leser

Veldig godt å høre at det fungerer med fryseforsøk også. Jeg er virkelig spent altså. Gjorde du noe annerledes i de to siste forsøkene siden det ble baby der og ikke på det første? Det er vel kanskje bare tilfeldig når det klaffer og ikke...

[Viktoria85]

I morgen er dagen for UL, og jeg kjenner jeg gruer meg en del. Er veldig spent på om slimhinna i livmora er slik den skal være og håper jeg ikke har utviklet noen egg. Jeg skal ringe til Rikshospitalet i morgen rett etter gyn-timen som er kl. 7.15, og dersom alt ser bra ut så får jeg dag for innsetting. Veldig spent på hvilken dag det blir i forhold til flybilletter og barnevakt for sønnen vår. Vi bor jo i Stavanger, men bodde på Østlandet før. Derfor var Rikshospitalet det nærmeste sykehuset for ivf-behandling da, og de to gullegga våre ligger derfor nedfryst der.

Er det noen av dere som vet når dere får vite om egga overlever opptiningen? Er det samme dag som innsetting, eller er det noen dager før? Jeg bare tenkte på bestillingen av flybilletter. Hadde jo vært greit å vite om egga har overlevd før jeg reiser bort.

[pusilus]

Jeg har alltid fått vite det dagen før Forøvrig alltid like nervepirrende telefon å få hver gang.

Jeg vet at det ikke er lett å være optimist, her er det gubben som er det og jeg er realist. Jeg hadde ikke troen på at det siste fryseegget skulle overleve tining, men det ble gjort til skamme og frøkna vår ble et resultat av det. Vi skal i gang med søskenforsøk ut på høsten en gang og krysser for at det går på første ferskforsøk

[missdior]

Spennende med nytt forsøk!!!