Skravletråd 2009

[Edie]

Og i går kom reaksjonen etter MMR-vaksina, nøyaktig en uke etter 15 mnd kontrollen. Feber og slapp unge. Pappa'n skal være hjemme med han i dag. Han har nesten helt sluttet p krabbe nå, bare går og øver på å løpe. Så det tok et par uker fra første skritt til jeg så det, men til gjengjeld bare gikk han da. Nå har jeg ikke sett han krabbe på en uke tror jeg.

[Soon]

E krabber også skjelden, han går og går og går, og småløper litt

Og så er han veldig til å klatre på ting, lave hyller, vinduskarmer etc. bare måå bestiges!

Han sier mamma, pappa, hade, hei, bys (lys), vovvov, tuttut, pippip og bebi (baby).

Vi var på en "ekstra" kontroll på helsestasjonen idag fordi hodeomkrets har stått stille siden kontrollen i mai - nå hadde den økt med 0,3 fra 46,7 til 47...og da var det visst greit i følge hs.

Og så er han 75cm lang og 9950g. Litt lav, men gjennomsnittlig på vekt.

[flickan]

Her har vi også hatt febersyk gutt som reaksjon på MMR-vaksina for knappe 2 uker siden. Han har i grunnen vært mer eller mindre syk hele helgen + mandag og tirsdag. I morgen tenker jeg han får gå i barnehagen igjen. Har vært feberfri i dag, dog ganske slapp, får håpe det er bedre i morgen.

J var 82 cm lang og 11,2 kg på 15 mnd-kontrollen. Han har steget en i lengden kurve igjen, og ligger på snittet på vekt i forhold til høyde.

[flickan]

J snakker forøvrig lite, enda han straks er 16 mnd. Han sier så vidt mamma og pappa, men ikke noe annet.

[Saeria]

G er snakkesalig og babler også mye. Det ser også ut til at det ikke er så lenge til han tør ta seg et skritt fremover uten støtte. Er en utrolig spennende tid nå.

De helsikes jekslene er en annen sak. Noen her var oppe og gav klut, smokk, rettet på sovestillingen til gutten 10-15 ganger natt til i dag, og etter en hel dag i praksis, og noen timer med venninner som jeg ikke har sett på lenge, bærer det nå svsted til senga. Har vært helt skutt i dag. Det hjelper ikke på at han har vært ganske plaget de siste 4-5 nettene, men i natt toppet det seg. I kveld fikk han en paracet, så får vi se hvordan det går.

[ViljaH]

Det samme opplever vi også. Det er så ekkelt når hun bare puster inn og inn og inn og til slutt ikke puster bare står og gaper og øynene er fulle av tårer og ansiktet er helt rødt og alt bare stopper opp. Vi har aldri prøvd å blåse henne i ansiktet, men det skal jeg jammen gjøre neste gang. Har enten gitt henne tåteflaske eller smokk eller stukket en finger på tunga hennes, det har hjulpet innimellom ellers så har vi bare dunka henne i ryggen for å få igang pusten igjen. Forferdelig ekkelt.

Men takk for tips om å blåse, det skal jeg virkelig prøve neste gang.

Vi har en bok om førstehjelp, og der sto det at man bør prøve å roe ned situasjonen, og blåse i ansiktet. Bare for å distrahere slik at ungen klarer å puste ut. Helsesøster sa også det samme.

Igår ettermiddag skjedde det igjen, verste så langt. Før har han bare blitt blå på leppene, igår ble han blå i hele ansiktet før jeg klarte å resette ham. Han begynte å rykke i kroppen fordi han ikke klarte å puste ut, for så å få inn mer luft Jeg vet ikke hvor lang tid det tok, men jeg ble iallefall skikkelig redd og begynte å mentalt forberede meg på at jeg må gi ham luft, og hvor er telefonen så jeg kan ringe etter hjelp.. Mannen var borte akkurat da. Bestemte meg etterpå for at nå må jeg begynne å legge telefonen et fast sted i tilfelle jeg må ringe nødhjelp, har ikke tid til å lete etter mobilen da. Alltid ha godt med batteri. Og skal ta førstehjelpskurs for barn snarest mulig. Jeg var helt skjelven etterpå, og lillegull ble også redd og satt lenge på fanget mitt etterpå og sutret. Han pleier sjelden å sutre til vanlig.

Jeg ble fortalt idag om en annen unge som drev på likedan, bare at denne ungen ble blå og besvimte hver gang.. når unge besvimte, så roet den seg ned, og begynte å puste normalt av seg selv. Det var aldri behov for nødhjelp med innpusting der. Det var litt betryggende å høre. Mennesket er jo født med overlevelses-instinkter, som gjør at man overkommer eventuelle pustesperrer. Det er bare så veldig ekkelt nå mens vi ikke er kjent med det, og ikke føler oss trygge på at han alltid vil klare å puste selv om han skulle besvime.

Mitt nyeste triks nå er å ikke løfte ham opp når han slår seg, i tilfelle det gjør det verre å hemse på ham. Nå bøyer jeg meg ned, legger hånden forsiktig på ham, stryker ham, og snakker mildt og rolig. Og venter til han puster ut en gang (hyler ut) før jeg løfter ham opp. Vi får se om det er løsningen..

[Gjest NiChia]

Jeg synes det er helt utrolig at det er blitt opprettet snakketråd for 2011!! Det er jo ikke såå lenge siden vi gikk gravide selv :klø: tiden går fort!

[Edie]

Jeg så den tråden jeg også og tenkte hva? Jeg føler ikke det er lenge siden jeg gikk gravid. Men skjønner jo det er en liten stund siden lillegutt blir 16 mnd denne måneden...

Og skjønner samtidig at jeg aldri hadde blitt en av de med to tette barn uansett. Kunne ikke vært fjernere fra tanken på ny baby. Jeg tror jeg fortsatt tviholder litt på babyen min jeg. Vanligvis synes jeg han virker så stor der han går rundt og babler. Men i disse dager hvor han er syk, da virker han så liten og forsvarsløs.

[flickan]

Jeg føler det er en evighet siden jeg gikk gravid, og har nesten glemt hvordan det var. Fødselen har jeg også bare vage minner fra. Jeg gleder meg til neste og er litt babysyk, har lyst på søsken til lille pjokken vår som begynner å bli stor.

[Honesty]

Jeg synes også det er en evighet siden jeg var gravid, og det at jeg kjedet meg voldsomt til tross for at formen var god, er også ganske glemt, og det samme er klesfrustrasjonene. Søvnstyret med snuppa sitter derimot i, men samtidig bør hun jo få søsken, så vi kan ikke vente for lenge, heller.

Er det flere av dere som opplever at de små plutselig er blitt veldig bestemte og viljesterke? I har vært sånn hele veien, men nå kan hun rase i vilt sinne dersom noe går henne imot. Det er litt komisk, men samtidig skal man jo ta følelsene deres på alvor. I går ble hun for eksempel veldig sint over at en boks med klosser stod utenfor rekkevidde, og over at jeg satt i sofaen og åpnet cardiganen uten å ta fram puppen til henne.

[flickan]

J kan også få voldsomme raserianfall. Men når han har de mest urasjonelle er han som regel veldig trøtt eller sulten, og da er det bare å legge/mate ham.

Han drikker forresten av vanlig glass til alle måltider hjemme nå. Er litt usikker på hvordan de gjør det i barnehagen, men får vel si fra om at han klarer det fint hvertfall. Han får gaffel/skje til middagsmåltidene også, og han blir mer og mer treffsikker og koordinert når han skal spise. SOm regel går det mest inn med fingrene, men det kommer seg.

Vi har hatt besøk av min mor i helgen, og det var skikkelig deilig, for hun tok ham om morgenen begge dagene så jeg og mannen fikk sove lenge. Det var deeeeilig. Til helgen som kommer skal mannen bort, så da blir jeg alene, tror det blir litt kos jeg. Får håpe det er fint vær så vi kan være masse ute.

[Edie]

Mine minner fra graviditet og fødsel sitter godt i! Nå er jeg anbefalt å ikke gå gjennom en ny graviditet og fødsel av legen, så det er jo ganske utelukket. I utgangspunktet kunne jeg tenke meg søsken til lillegutt, mannen er fornøyd med en unge. Men jeg risikerer ikke livet mitt en gang til på den måten så alternativet her er enebarn eller adopsjon (som er vanskelig å få tror jeg hvis man har biologiske barn fra før)

Endret 3. november 2010 av Aricept

[Saeria]

Her sitter minner fra graviditet og fødsel sånn passe i enda. Jeg syntes det var helt ok å føde og graviditeten var i grunnen veldig fin, men jeg er jammen ikke sikker på om jeg har lyst på enda en barseltid og dermed ny baby. Denne tiden her er helt herlig, og det er kjempegøy å følge Gs utvikling. Føler det er nok med han enda, og jeg føler ikke noe press om søsken. Mannen er helt enig.

[Kvist]

Jeg ønsker meg veldig en til. Synes det å føde og barseltiden (og ikke minst nå ) var helt fantastisk. Men gruer meg voldsomt til en ny runde med prøverørsforsøk og alt som følger med der av smerter og psykiske påkjenninger. Ikke hadde jeg en lett graviditet heller, men om jeg noen gang skulle være så heldig å bli gravid igjen skal jeg være svært lykkelig.

Desverre er jeg for tida uten jobb, og uten lyse utsikter til en ny med det første. Så når vi prøver igjen er foreløpig uvisst. Det koster jo en del penger, og er ikke bare bare å kombinere med jobbsøking både med tanke på helse og tidsbruk.

Må si jeg synes dere som lett blir gravide er veldig veldig heldige!

Ellers har vi voldsomme raserianfall her også, hun kan f.eks bestemme seg for at hun SKAL sitte på fanget mitt og spise fra min tallerken. Og når hun ikke får lov, fordi hun har egen stol og den samme maten på sin tallerken, blir det helt krise. Kan hyle av full hals med sprutende tårer i lang tid. "Rekorden" er halvannen times vræl fordi hun ikke fikk lov å kaste frukten fra fruktfatet ned på gulvet. Da var det ingenting vi gjorde som klarte å distrahere henne, ikke før hun var utslitt og pappaen tok henne med seg i dusjen roet hun seg ned.

[Soon]

E har aldri hatt raserianfall, men han er blitt så rampete!

Han hører ikke "NEI", og skal ta på alt, kaste alt rundt seg, dra ut av stikkontakter, kaste ting i do etc, og jeg syns det er fryktelig slitsomt når han ikke vil høre på oss.

Liker ikke å være sint på han, får ofte dårlig samvittighet etterpå...men samtidig blir man så lei av at han ikke hører på oss, så man tilslutt bare må heve stemmen.

Vi har forsøkt å knipse han litt på fingrene når han gjør noe galt, for å se om det hjelper, men det virker ikke sånn gitt...

Hvordan er deres unger?

---

Jeg kunne faktisk tenke meg en til om ikke å så veldig lenge, vi har snakket litt om å prøve når E er rundt 2 år...

[Molo]

Oi, her var det lenge siden jeg har vært. Koselig å oppdatere seg litt Det er jo helt utrolig hvor fort tiden går, og hvor stor de små begynner å bli. Vi koser oss veldig, nyter denne alderen til fulle, selv om hverdagene våre er i overkant hektiske med to fulle jobber og null slekt/familie i nærheten. Men, men, takket være fleksible arbeidsgivere går det meste

Må bare si at jeg er så utrolig misunnelig på dere som har barn som sover lenge. Her kan vi telle på en hånd de gangene hun har sovet til halv sju de siste åtte-ni månedene. I høst har det vært helt ekstremt, hun har kun hatt en natt hvor hun sov til kvart på sju. Hun er vanligvis oppe rundt 5, det er altfor tidlig for både henne og oss. Vi har forsøkt "alt" for å få henne til å sove lengre, men det virker som om hun bare er en morgenfugl. Nå skal det sies at hun har vært mye forkjølt og hostet mye i høst, så det kan nok forklare noe av det. Hun er ellers i godt humør og ei blid lita jente.

Ingen av dere med morgenfugler, eller er det bare murmeldyr i juli-august klubben?

[Saeria]

G kan også bli fryktelig sint, men det er ikke noe som varer lenge. Han kaster ting vegg i mellom, og det kan være veldig slitsomt, men det er nå engang slik at så små ikke har rare impulskontrollen, ei heller evne til behovsutsettelse, så det er bare å ta han bort fra situasjonen om att og om att.

Jeg kan jo nevne forsiktig at knipsing ikke er lov lenger heller, jamfør den nye barnelovens §30, og det ville nok ikke hatt noe effekt her heller.

Endret 3. november 2010 av Saeria

[flickan]

Vi er så heldige at J sover til 7 omtrent hver dag nå, vi må faktisk ofte vekke ham i hverdagene. I helgene kan han sove til 8. Det er helt himmelsk etter en periode i vår/sommer med tiiidlige morgenener. Han legger seg kl 19, og noen ganger, hvis jeg f eks går bort til vinduet for å ta ned rullgardinen før jeg legger ham ned, så strekker han seg mot sengen. Han er med andre ord veldig klar for sengen Han har vært mye forkjølet i høst, så han sover konstant med hevet seng i hodeenden.

Her orker vi ikke si nei hele dagen, så vi har ryddet bort/gjemt i skap alt som han absolutt ikke får lov til å røre. Dermed slipper vi de små konfrontasjonene hele tiden. Han elsker å flytte på skoene i gangen, så vi finner sko på de rareste steder Ellers er vi konsekvent og flytter han fra uønskede situasjoner med en gang de oppstår, ommat og ommat. Er ganske tålmodig sånn sett, både jeg og mannen. Men vi gidder ikke henge oss opp i ting som ikke er farlig for ham, og rydder heller opp i sleivene og vispene om kvelden om han roter i kjøkkenskuffen.

Ellers er han i veldig godt humør om dagen, og er blitt veldig kosete. Han kan komme bort og gi klem rett som det er, og da smelter jo hjertene våre. :rødme: Han babler også masse, uten at vi skjønner et kvekk av hva han sier

Han hermer også etter oss hele tiden og skal gjøre det samme som oss. Jeg brukte litt tid på å tenne opp i ovnen her om dagen, og da styrte han noe voldsomt borti kroken sammen med meg. Han bar på vedkubber frem og tilbake, og klappet i hendene og pekte inn i flammene mens jeg holdt på. Etter at jeg var ferdig, gikk han og inspiserte og pirket borti ovnen med håndtaket sån han hadde sett jeg gjorde. Gode vesle pjokken min

[Saeria]

For en skjønnas dere har, flickan.

Det har faktisk hendt ganske ofte i det siste at vi har måttet vekke G forsiktig i ukedagene for å rekke barnehagen slik at mannen kommer seg på jobb innen rimelig tid. Å være barnehagegutt kan være slitsomt, selv om han storkoser seg.

Vi velger også å rydde bort en del ting, men må stadig flytte han fra ting som ikke kan ryddes bort, som tv-benken. Han liker å stå langs den og klaske leker i den så det ljomer i huset, mens vi helst ikke vil ha et møbel som er proppfullt i merker, så da blir det å flytte litt på han, distrahere han bort eller ta leken og forklare at han ikke har lov. Om att og om att.

Jaja, er det ikke verre, så får det bare stå til, tenker jeg.

[Honesty]

Vi har også gjort huset barnevennlig, og fokuserer på hva hun får lov til i stedet for hva hun ikke får lov til. Men hun er selvsagt lynrask, og nåde den som ikke lukker oppvaskmaskinen; da henter hun gjerne kniver og gafler, og krabber inn. Men det som hjelper, er avledning, og å ta henne bort fra situasjonen. Kjefting har ingen hensikt, for de skjønner uansett ikke hvorfor vi kjefter, men avledning kan ofte fungere.

Jeg fikk oppleve hvor liten vits det er i å rope "nei", selv om det skjedde på refleks. Jeg hadde plugget i støvsugeren på kjøkkenet så kanskje hun lot ledningen være i fred. Men neida, hun krabbet ut, og tok godt tak. Jeg ropte "nei", og hun gliste mot meg, ristet på hodet, og trakk ut kontakten.