DEN STORE STEFORELDRE-TRÅDEN

[Gjest Kvinge]

Setter pris på din evne til å ta historien til deg på en konstruktiv måte. Jeg har absolutt ingen formening om at alle steforeldre oppfører seg slik, og at alle foreldre er slik som mine foreldre. Alle har sine problemer innad i familien, selvfølgelig, men det går som oftest bra i de fleste tilfeller.

Jeg har som sagt også god erfaring, med stefaren min. Han er en helt fantastisk mann. Han respekterer mine grenser, og jeg respekterer han. Og det tror jeg er noe av det viktigste. Jeg vet det er vanskelig, for ungdommer kan være helt ufordragelige til tider, men da er det viktig å prøve å tenke på hvem som er den voksne i huset, og oppføre seg voksent! Ikke nødvendigvis legge alt ansvaret på den voksne, ungdommen må jo selvfølgelig også ta ansvar, men man må se situasjonen ann!

[TiaMaria86]

Setter pris på din evne til å ta historien til deg på en konstruktiv måte. Jeg har absolutt ingen formening om at alle steforeldre oppfører seg slik, og at alle foreldre er slik som mine foreldre. Alle har sine problemer innad i familien, selvfølgelig, men det går som oftest bra i de fleste tilfeller.

Jeg har som sagt også god erfaring, med stefaren min. Han er en helt fantastisk mann. Han respekterer mine grenser, og jeg respekterer han. Og det tror jeg er noe av det viktigste. Jeg vet det er vanskelig, for ungdommer kan være helt ufordragelige til tider, men da er det viktig å prøve å tenke på hvem som er den voksne i huset, og oppføre seg voksent! Ikke nødvendigvis legge alt ansvaret på den voksne, ungdommen må jo selvfølgelig også ta ansvar, men man må se situasjonen ann!

Det er jeg helt enig med deg i, jeg ble selv pålagt alskens ansvar og greier da jeg var yngre, jeg har IKKE tenkt til å gjøre dette mot mine fremtidige barn, og de søte små jeg allerede har nå. Historien din er trist på en måte, pga stemoren din, men også veldig fin når du beskriver ditt forhold til din stefar, og det er en slik steforelder jeg vil bli! Stebarna her er enda barn, de er mest opptatt av morro og gleder, men jeg vet at en dag blir dette viljesterke ungdommer som den gangen kommer til å se på meg som den voksne her i huset, og forvente det du forventet og fikk hos din stefar. Jeg håper jeg den gang vil klare å innfri..

[Gjest Gjest]

Det er jeg helt enig med deg i, jeg ble selv pålagt alskens ansvar og greier da jeg var yngre, jeg har IKKE tenkt til å gjøre dette mot mine fremtidige barn, og de søte små jeg allerede har nå.

Beklager å måtte si det, men det der er en ganske naiv holdning. Klart barn og unge må pålegges "ansvar og greier". Det er naturlig at bioforeldrene tar hovedtyngden av sånt, men det er også naturlig at steforeldre bidrar dersom de har vært en del av ungdommens liv i mange år.

Å være en steforelder som aldri stiller krav og alltid bare smiler og sier "jeg er her for deg, uansett", er ikke noe særlig gunstig løsning dersom man har en tenåring som er ufin og frekk mot bioforeldrene sine. Jeg vil i hvertfall ikke sitte og smile pent til min stedatter og forsikre henne om at jeg er der for henne, mens hun står og skjeller ut faren sin etter noter. Jeg kjefter ikke på henne, men jeg er heller ingen viljeløs nikkedukke som danser etter hennes pipe. Når hun oppfører seg normalt greit så er jeg veldig velvillig og hjelpsom mot henne. Men når hun oppfører seg som en dritt mot faren sin så er det ikke aktuelt for meg å skulle kjøre henne dit hun vil eller gi henne penger som faren har sagt hun ikke kan få eller smile pent og spørre hva jeg kan gjøre for henne.

[TiaMaria86]

Beklager å måtte si det, men det der er en ganske naiv holdning. Klart barn og unge må pålegges "ansvar og greier". Det er naturlig at bioforeldrene tar hovedtyngden av sånt, men det er også naturlig at steforeldre bidrar dersom de har vært en del av ungdommens liv i mange år.

Å være en steforelder som aldri stiller krav og alltid bare smiler og sier "jeg er her for deg, uansett", er ikke noe særlig gunstig løsning dersom man har en tenåring som er ufin og frekk mot bioforeldrene sine. Jeg vil i hvertfall ikke sitte og smile pent til min stedatter og forsikre henne om at jeg er der for henne, mens hun står og skjeller ut faren sin etter noter. Jeg kjefter ikke på henne, men jeg er heller ingen viljeløs nikkedukke som danser etter hennes pipe. Når hun oppfører seg normalt greit så er jeg veldig velvillig og hjelpsom mot henne. Men når hun oppfører seg som en dritt mot faren sin så er det ikke aktuelt for meg å skulle kjøre henne dit hun vil eller gi henne penger som faren har sagt hun ikke kan få eller smile pent og spørre hva jeg kan gjøre for henne.

Jeg uttrykte meg feil, eller du misforstod, la meg rette opp i dette

Jeg mente ikke at jeg IKKE kommer til å pålegge dem ansvar, for all del! Jeg har pr dags dato allerede gitt dem litt ansvar for egne ting så de skal ble selvstendige og mindre masete om hjelp. Når jeg sa at jeg ikke skal legge på dem alskens ansvar, så mente jeg virkelig slik JEG opplevde det for mange år siden da foreldrene mine la på meg mer ansvar enn jeg skulle hatt. Slik Kvinge beskriver det. Tror du må lese samtalen vi hadde oss i mellom her for å forstå helt og holdent. Kan gi deg ett eksempel med hva slags ansvar jeg sier jeg ALDRI kommer til å pålegge noe barn, da jeg var 14 år døde min bestemor, moren min fikk seg en alvorlig depresjon som varte i ca 2 år og fattern flytta ut en periode.. Alle dagligdagse ting, fallt helt på meg. Alt fra å betale regninger til å tjene de ekstra kronene vi trengte til alt sammen. Det er det jeg snakket om

[Gjest Gjest]

Jeg uttrykte meg feil, eller du misforstod, la meg rette opp i dette

Jeg mente ikke at jeg IKKE kommer til å pålegge dem ansvar, for all del! Jeg har pr dags dato allerede gitt dem litt ansvar for egne ting så de skal ble selvstendige og mindre masete om hjelp. Når jeg sa at jeg ikke skal legge på dem alskens ansvar, så mente jeg virkelig slik JEG opplevde det for mange år siden da foreldrene mine la på meg mer ansvar enn jeg skulle hatt. Slik Kvinge beskriver det. Tror du må lese samtalen vi hadde oss i mellom her for å forstå helt og holdent. Kan gi deg ett eksempel med hva slags ansvar jeg sier jeg ALDRI kommer til å pålegge noe barn, da jeg var 14 år døde min bestemor, moren min fikk seg en alvorlig depresjon som varte i ca 2 år og fattern flytta ut en periode.. Alle dagligdagse ting, fallt helt på meg. Alt fra å betale regninger til å tjene de ekstra kronene vi trengte til alt sammen. Det er det jeg snakket om

Ok, da skjønner jeg. Det er jo ikke meningen at et barn skal ha voksent ansvar. Det er jo en ekstrem situasjon. Men jeg oppfattet ikke at det var det du mente. Beklager.

[TiaMaria86]

Ok, da skjønner jeg. Det er jo ikke meningen at et barn skal ha voksent ansvar. Det er jo en ekstrem situasjon. Men jeg oppfattet ikke at det var det du mente. Beklager.

For all del, jeg skrev ikke hva det gikk ut på, jeg beklager jeg også! Men jeg takker deg for dine innspill i ditt innlegg, skal huske det gode råd får man aldri nok av mener nå jeg

[Gjest Gjest]

Apropos dette med stemor/stebarn.

Jeg er stemor til 3, som jeg nevnte tideligere i tråden.

Men jeg er også stedatter.

Min stefar kom sent inn i min mors liv. Jeg var faktisk 15 år da de ble sammen. Han flyttet inn til oss gradvis og jeg har alltid satt utrolig stor pris på han. Han blandet seg ikke så mye i "oppdragelsen" (15-16-åringer er forsåvidt stort sett ferdig oppdratte, egentlig), men desto større respoekt hadde jeg for han, fordi han uttalte seg som regel bare når det virkelig var alvor.

Min stefar har 2 døtre. Og det som er trist er at vi ikke har noe forhold til hverandre. De nektet plent å dra på helgebesøk til oss. Har alltid behandlet oss som luft. Dvs. den eldste av dem har nå i voksen alder blitt hyggelig og sivilisert de gangene vi treffes, men hun yngste hadde jeg ikke kjent igjen på gaten. Så lite har jeg truffet henne. De er begge litt yngre enn meg, på alder med min lillesøster, så alt lå egentlig tilrette for at vi skulle kunne være gode venner.

Jeg vet at min stefar syns dette er sårt og vanskelig. Min mor har vært så sint på døtrene hans over måten de har behandlet sin egen far på, og også henne.

De har alltid hatt åpne dører hjemme hos seg. Alle er velkomne. Både henne og hans barn. Til enhver tid. Men de kommer kun når de er ute etter noe. Enten det er penger eller hjelp.

Og stefaren min syns det er leit at han har et nærere forhold til oss enn til sine egne barn, og jeg forstår han så utrolig godt.

Derfor har det vært veldig viktig for meg at alle våre barn, selv om de biologisk sett er stesøsken, har et godt samhold og ser på seg selv som søsken. Og jeg tror vi har lykkes veldig godt med det. De leker sammen som søsken, krangler som søsken, koser som søsken.

Mitt håp er at de skal fortsette å ha disse båndene til hverandre selv når de blir voksne. Å ha mange søsken er en gave.

[Gjest Gjest_Sol_*]

Vet ikke om jeg blir noe klokere av denne tråden... Jeg er selv et skilsmissebarn som hadde en fæl stemor, og nå har jeg greid å havne i samme situasjon selv, men nå som "stemor".. Barna liker meg, sånt sett er jeg vel heldig, men jeg har dessverre problemer med å akseptere at min kjæreste har barn fra før. Plutselig er jeg i samme situasjon som min eks stemor og skjønner at hun ikke hadde lett for å akseptere det heller. Jeg greier å oppføre meg pent overfor barna og har involvert meg mer litt etter litt, men jeg er redd for at jeg rett og slett skal bli fæl mot de når jeg selv evt. får barn. Det blir i hvert fall sagt om min eks stemor at hun var grei mot oss barna helt til hun selv fikk barn.. Er det noen som helt ærlig kan si om forholdet til stebarna har blitt værre etter at de selv har fått barn med mannen sin? Det er lett å si at man ikke skal være sjalu på barn, men noen ganger føler jeg meg faktisk så barnslig at jeg kan kjenne den følelsen. Jeg har jo selv hatt et vanskelig forhold til min fars eks kone og jeg har selvfølgelig ikke noe ønske om å gjøre livet surt for hans barn. Har tenkt mye på at jeg burde gå fra han for alles del og det sier seg selv at slike tanker ikke er bra for forholdet... Jeg er glad i barna men de kommer aldri til å bli mine... Jeg som sa jeg ALDRI skulle ha en mann med barn måtte selfølgelig greie å havne i denne situasjonen! Ble litt rotete innlegg dette men jeg har så utrolig mye på hjertet når det gjelder dette temaet...

[thumbalina]

Sorry at jeg sier det, men når du kommer her og sier at det er varsomt territorium, at dere ikke bryr dere mer om steforeldrene deres enn dere bryr dere om kassadama på rimi, så er det litt provoserende. Husk at steforelderen din faktisk sikkert er temmelig glad i deg og bryr seg om deg. Håper du vokser opp og innser mer senere, og nå er dette den store steforeldretråden, ikke stebarnstråden

Hva har skjedd med å rett og slett sette seg ned å snakke sammen???? Jeg tror mange stebarn hadde følt seg mer ivaretatt dersom familiemedlemmene rett og slett satt seg ned og snakket sammen. Feks dersom du føler barna gjør for lite hjemme. Sitt ned, og forklar hvorfor du vil at de skal bidra til felleskapet.. på samme måte som du villle gjort med dine egne barn... ingen barn liker vel å bli beordret til å gjøre noe som helst.... tror mange hadde fått et bedre ste-forhold dersom kommunikasjon ble satt litt mer i høysetet, og steforeldrene ikke var så redd for å skape sitt eget forhold til barna. Tror ikke en må være så redd for å stege over grenser alltid - snakk heller med barna og finn ut hvor de syns grensene går. Så vet dere hvor dere har hverandre. Jeg tror også fullt og fast på faste rutiner, og at alle hjelper til.. Spesielt skilsmissebarn tror jeg trenger litt mer faste regler enn barn som bor fast et sted.. de har en mer rotete tilværelse, og da er det trygt og beroligene å komme til et sted hvor de vet hvordan ting er og skal være.

[Gjest Gjest_Siri_*]

Hva har skjedd med å rett og slett sette seg ned å snakke sammen???? Jeg tror mange stebarn hadde følt seg mer ivaretatt dersom familiemedlemmene rett og slett satt seg ned og snakket sammen. Feks dersom du føler barna gjør for lite hjemme. Sitt ned, og forklar hvorfor du vil at de skal bidra til felleskapet.. på samme måte som du villle gjort med dine egne barn... ingen barn liker vel å bli beordret til å gjøre noe som helst.... tror mange hadde fått et bedre ste-forhold dersom kommunikasjon ble satt litt mer i høysetet, og steforeldrene ikke var så redd for å skape sitt eget forhold til barna. Tror ikke en må være så redd for å stege over grenser alltid - snakk heller med barna og finn ut hvor de syns grensene går. Så vet dere hvor dere har hverandre. Jeg tror også fullt og fast på faste rutiner, og at alle hjelper til.. Spesielt skilsmissebarn tror jeg trenger litt mer faste regler enn barn som bor fast et sted.. de har en mer rotete tilværelse, og da er det trygt og beroligene å komme til et sted hvor de vet hvordan ting er og skal være.

Hvorfor går du utfra at samtaler er fraværende mellom steforeldre og stebarn? Jeg har i hvertfall mange samtaler med mine stebarn. Både gode samtaler om alt fra pc-spill til plikter hjemme. Og elendige samtaler som ikke fører noe sted hen.

Det mange som selv ikke er steforeldre glemmer er at hverdagen er veldig lik i et hus med steforeldre som uten steforeldre. Og problemer kan oppstå, akkurat som de gjør i hjem der foreldrene fortsatt bor sammen. Steforeldre er jo ikke noe mer perfekte mennesker enn bioforeldre. Det er vel egentlig DER den store blemma ligger. For mange bioforeldre og stebarn blir ikke fornøyd før steforeldre er perfekte og alltid gjør det som er riktig. Med andre ord blir enkelte aldri fornøyde, fordi steforelderen møter umenneskelige krav som bare ikke går an å oppfylle.

[Gjest Gjest]

Jeg har ett spørsmål til dere som har vært i denne situasjonen... Når traff dere barna? Jeg har vært sammen med en herlig mann i snart ett år, vi ble sammen ganske kort tid etter han separerte seg.

Jeg har fremdeles ikke fått treffe barna (som er 9 og 4) Jeg synes nesten det er sårende.... Og han sier hele tiden at det ikke skal være sånn som dette lenge, men synes kanskje det er på tide nå....

[Gjest Gjest]

Jeg har ett spørsmål til dere som har vært i denne situasjonen... Når traff dere barna? Jeg har vært sammen med en herlig mann i snart ett år, vi ble sammen ganske kort tid etter han separerte seg.

Jeg har fremdeles ikke fått treffe barna (som er 9 og 4) Jeg synes nesten det er sårende.... Og han sier hele tiden at det ikke skal være sånn som dette lenge, men synes kanskje det er på tide nå....

Jeg traff barna ganske kort tid etter at jeg ble sammen med min samboer. Men det var helt utilsiktet pga alvorlig sykdom, så vi var heldige som fikk det til å fungere likevel. (Heldige, pluss mye hard jobbing)

Det vil jo variere fra par til par hvor tidlige det er ok å møte barna. Som en generell regel vil jeg si at seks måneder bør man vente uansett. Og så bør man føle seg rimelig sikker på at forholdet er av den varige sorten før man introduserer barna.

I tilleg så er det jo det med å ta introduksjonen sakte, ikke bare plutselig presentere pappas nye kjæreste. Møt barna som venn av far først.

I noen tilfeller kan det jo være naturlig å vente ekstra lenge før man introduserer den nye kjæresten. For eksempel om barna tar bruddet mellom mor og far ekstra hardt og at de sliter med dette i hverdagen.

Snakk med kjæresten din om hvorfor han vil vente. I utgangspunktet høres det ut som det er på tide å møte barna, men han kan ha gode grunner til å ville vente. Kanskje føler han seg ikke sikker nok på forholdet? Kanskje er barna fortsatt veldig opprørt over at han ikke bor sammen med mor? Kanskje har mor nettopp presentert sin nye kjæreste, sånn at han vil vente til de har vent seg til han? Det kan være mange årsaker.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

takk for svar!

Barna sier han tar bruddet veldig greit, han sa senest i går at det gikk veldig bra med de.

Moren har nettopp gjort det slutt med typen, han hadde ikke truffet barna.

Tenkte jeg skulle snakke med han i dag, men føler jeg kan så lite om slike situasjoner!

[TiaMaria86]

Jeg har ett spørsmål til dere som har vært i denne situasjonen... Når traff dere barna? Jeg har vært sammen med en herlig mann i snart ett år, vi ble sammen ganske kort tid etter han separerte seg.

Jeg har fremdeles ikke fått treffe barna (som er 9 og 4) Jeg synes nesten det er sårende.... Og han sier hele tiden at det ikke skal være sånn som dette lenge, men synes kanskje det er på tide nå....

Dessverre fikk jeg møte barna her veldig tidlig pga en tilfeldighet, ikke at det er GALT i seg selv for MEG, men jeg fikk jo komplett hetta der og da og begynte å kaldsvette i frykt for at de skulle hate meg. Jeg bodde før på andre siden av landet i forhold til min nåværende samboer. Vi møttes fast en langhelg i mnd for å tilbringe tid sammen og bli kjent, planen var å gjøre det i noen mnd, så tilbringe hele sommeren med ham der jeg også fikk treffe barna. 3 langhelgen jeg kom hit kunne man vel kalle oss kjæresten allerede, så det var jo greit. Men så kommer det en telefon fra mor om at hun må på legevakten og sy ett sår hun fikk, og om far kan ta barna. Jeg ble faktisk så redd at jeg vurderte å gjemme meg på loftet resten av helgen, så redd var jeg for at de skulle hate meg

Stebarna gjorde det veldig lett for meg der, faren hadde fortalt om meg, og forklart veldig nøye hvem jeg var og hvorfor jeg var der. Ingen sure miner eller skeptisk oppførsel og gud så gla jeg er for det!

[Gjest Gjest_Sol_*]

Jeg møtte ungene etter bare noen uker. De tok det veldig bra. De hadde det faktisk veldig morsomt med å sende lapper ned i stuen med "når står bryllupet" osv. Det gjorde det litt enklere for meg som syntes det var et sjokk at han hadde barn. Vet det høres forferdelig ut men jeg har sagt i alle år at jeg adri skal ha mann med barn og eks på slep, så for meg var/er det vanskelig å "akseptere".... Spesielt akkurat nå hvor jeg er alene med barna og de har gått totalt bananas...

[Gjest Gjest_halla_*]

Det er mange fallgruver man kan falle i som steforeldre, og det er UTROLIG mange som mener noe om oss... Greit nok, men her i huset er det min mann og jeg som bestemmer, og vi har gjort oss mange tanker rundt dette at han hadde barn fra før.

Selv har jeg satt mine grenser, og de ble til en liste:)

Jeg skal aldri gjøre forskjell på ungene på en "gal" måte.

Jeg skal alltid ha beskjed og kunne gi innsigelser på endring av samvær og ekstra samvær. (dette betyr aldeles ikke at jeg ikke vil ha ungene her)

Jeg skal være med å sette grenser for alle barna, men i bunnen skal en felles forståelse for oppdragelse og grensesetting ligge.

Mine stebarn skal aldri tvile på om jeg er glad i dem, iallfall ikke mer enn man tviler på sine egne foreldres kjærlighet i gitte situasjoner.

Jeg skal ha et godt forhold til mor, og det har vi greid å få til tross for noen uoverenstemmelser.

Jeg skal ha lov til å mene noe om ungene, selv om beslutningstaker i mange tilfeller vil være far

jeg skal aldri komme mellom barn og far, eller la barna komme mellom far og meg!

Jeg skal være en naturlig del av familien, ikke et bimedlem!

Dette er vel i hovedsak mine visjoner rundt stemorsrollen, og det funker for meg iallfall!

[TiaMaria86]

Det er mange fallgruver man kan falle i som steforeldre, og det er UTROLIG mange som mener noe om oss... Greit nok, men her i huset er det min mann og jeg som bestemmer, og vi har gjort oss mange tanker rundt dette at han hadde barn fra før.

Selv har jeg satt mine grenser, og de ble til en liste:)

Jeg skal aldri gjøre forskjell på ungene på en "gal" måte.

Jeg skal alltid ha beskjed og kunne gi innsigelser på endring av samvær og ekstra samvær. (dette betyr aldeles ikke at jeg ikke vil ha ungene her)

Jeg skal være med å sette grenser for alle barna, men i bunnen skal en felles forståelse for oppdragelse og grensesetting ligge.

Mine stebarn skal aldri tvile på om jeg er glad i dem, iallfall ikke mer enn man tviler på sine egne foreldres kjærlighet i gitte situasjoner.

Jeg skal ha et godt forhold til mor, og det har vi greid å få til tross for noen uoverenstemmelser.

Jeg skal ha lov til å mene noe om ungene, selv om beslutningstaker i mange tilfeller vil være far

jeg skal aldri komme mellom barn og far, eller la barna komme mellom far og meg!

Jeg skal være en naturlig del av familien, ikke et bimedlem!

Dette er vel i hovedsak mine visjoner rundt stemorsrollen, og det funker for meg iallfall!

Høres ut som du har alt under kontroll på den rette måten

[thumbalina]

Hvorfor går du utfra at samtaler er fraværende mellom steforeldre og stebarn? Jeg har i hvertfall mange samtaler med mine stebarn. Både gode samtaler om alt fra pc-spill til plikter hjemme. Og elendige samtaler som ikke fører noe sted hen.

Det mange som selv ikke er steforeldre glemmer er at hverdagen er veldig lik i et hus med steforeldre som uten steforeldre. Og problemer kan oppstå, akkurat som de gjør i hjem der foreldrene fortsatt bor sammen. Steforeldre er jo ikke noe mer perfekte mennesker enn bioforeldre. Det er vel egentlig DER den store blemma ligger. For mange bioforeldre og stebarn blir ikke fornøyd før steforeldre er perfekte og alltid gjør det som er riktig. Med andre ord blir enkelte aldri fornøyde, fordi steforelderen møter umenneskelige krav som bare ikke går an å oppfylle.

Jeg er steforeldre selv - så jeg vet at familiesituasjonen kan være lik i stefamilie og biofamilier - det er det nemlig hos oss. Jeg har tatt en autoritær mors rolle, fordi vi er en familie hjemme hos oss - og det hadde skapt usikkerhet for bonusen om jeg skulle være en svak person som gjemmer med bak pappaens meninger. Jeg er ofte beslutningstaker overfor bonusen uten at det har skapt noe problemer.

Det er derfor jeg lurer på om ikke folk snakker sammen? syns bare det kommer så mange problemstillinger som jeg aldri har vært borti - feks å få barn til å rydde av bordet etter seg, og hjelpe til med husarbeid - dette vil jeg jo si er ting som løses ved en samtale eller tre.. og en må forvente samme motvilje til husarbeid uansett om det er biobarn eller stebarn... virker bare på mange problemstillinger at steforeldren står på sidelinjen og ikke tar seg tid til å bruke tid og krefter på barnet og kommunikasjon med det. Har noen problemer med hverandre så må det kommunikasjon til for å løse det, selv om ting muligens tar sin tid av og til.

ellers er jeg enig i at det kan virke som mange har urimelige forventninger til steforeldre.. de er verken bedre eller dårligere enn bioforeldre - og det er viktig at familien har realistiske forventninger til hverandre...

[thumbalina]

takk for svar!

Barna sier han tar bruddet veldig greit, han sa senest i går at det gikk veldig bra med de.

Moren har nettopp gjort det slutt med typen, han hadde ikke truffet barna.

Tenkte jeg skulle snakke med han i dag, men føler jeg kan så lite om slike situasjoner!

Jeg traff bonusen etter 3 mnd - det var en regel mannen min og eksen satt for å hindre at det skulle bli for mange personer innom livet til bonusen - og det funket veldig fint. vi traff hverandre bare i 10 minutters intervaller til å begynne med for å se an situasjonen. Bonusen var akkurat fylt fire da.