DEN STORE STEFORELDRE-TRÅDEN

[Gjest Gjest]

Mitt råd til dere som er steforeldre. Ikke regn med at et barn respekterer deg, bare fordi du er gift med far/mor. Du MÅ fortjene denne respekten, og du må jobbe for å få den.

Dette ligner på det min sønn sier. Bortsatt fra at han aldri ville bli "forbanna". Men det er ham - han er en rolig type.

Jeg forstår ikke annet enn at det må være interessant å høre, fra en som vil fungere i en steforelder-rolle.

Og for ordens skyld: Jeg har erfaring fra begge sider, både som såkalt "biomor" (og jeg setter det i anførselstegn, for jeg liker ikke å bruke ordet, jeg oppfatter det nedlatende, kan man ikke bare si mor), og stemor. Jeg vet at det ikke er lett å være stemor, men nettopp derfor kan vel alle gode råd, også fra dem som har erfaring med å være stebarn, komme godt med?

[Gjest Gjest]

Dette ligner på det min sønn sier. Bortsatt fra at han aldri ville bli "forbanna". Men det er ham - han er en rolig type.

Jeg forstår ikke annet enn at det må være interessant å høre, fra en som vil fungere i en steforelder-rolle.

Og for ordens skyld: Jeg har erfaring fra begge sider, både som såkalt "biomor" (og jeg setter det i anførselstegn, for jeg liker ikke å bruke ordet, jeg oppfatter det nedlatende, kan man ikke bare si mor), og stemor. Jeg vet at det ikke er lett å være stemor, men nettopp derfor kan vel alle gode råd, også fra dem som har erfaring med å være stebarn, komme godt med?

Det som er så håpløst med sånne kommentarer som du siterer der er at de tar utgangspunkt i at steforeldre er idioter som ikke skjønner at de må oppføre seg skikkelig overfor stebarna sine. De aller fleste steforeldre regner vel ikke med at sånt kommer av seg selv? De jobber med saken.

Personlig har jeg jobbet masse for å fortjene respekt, men når en tenåring ikke er fornøyd med annet enn at jeg legger meg paddeflat og lar meg bruke som dørmatte, så orker jeg ikke å følge opp den biten der. Et sted går grensa.

[Gjest Gjest]

Og for ordens skyld: Jeg har erfaring fra begge sider, både som såkalt "biomor" (og jeg setter det i anførselstegn, for jeg liker ikke å bruke ordet, jeg oppfatter det nedlatende, kan man ikke bare si mor), og stemor. Jeg vet at det ikke er lett å være stemor, men nettopp derfor kan vel alle gode råd, også fra dem som har erfaring med å være stebarn, komme godt med?

Jeg liker ikke å bli kalt stemor, det har mange negative føringer med seg og virker nedlatende. Jeg foretrekker bonusmor, for det stemmer mer overens med det jeg er. Men man får det ikke alltid som man vil.

[Gjest Gjest]

Personlig har jeg jobbet masse for å fortjene respekt, men når en tenåring ikke er fornøyd med annet enn at jeg legger meg paddeflat og lar meg bruke som dørmatte, så orker jeg ikke å følge opp den biten der. Et sted går grensa.

Hva du personlig har gjort, vet jeg lite om.

Jeg vet at min sønn oppfører seg ordentlig og gjør som han får beskjed om. Det vet jeg, fordi faren hans sier det. Ikke fordi jeg tror blindt på hans versjon.

Og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor det skal være så forferdelig å høre på erfaringer fra den andre siden. Som sagt, jeg er stemor selv (og beklager ordbruken, men det var faktisk tittel på tråden).

Jeg tror forøvrig jeg gir opp denne tråden. Her er det for mye bitterhet og hat mot mødre ute og går.

"Biomor" er også en helt vanlig kvinne. Som gjør så godt hun kan.

[Gjest Gjest]

Hva du personlig har gjort, vet jeg lite om.

Jeg vet at min sønn oppfører seg ordentlig og gjør som han får beskjed om. Det vet jeg, fordi faren hans sier det. Ikke fordi jeg tror blindt på hans versjon.

Og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor det skal være så forferdelig å høre på erfaringer fra den andre siden. Som sagt, jeg er stemor selv (og beklager ordbruken, men det var faktisk tittel på tråden).

Jeg tror forøvrig jeg gir opp denne tråden. Her er det for mye bitterhet og hat mot mødre ute og går.

"Biomor" er også en helt vanlig kvinne. Som gjør så godt hun kan.

Kanskje du da skulle prøve å behandle steforeldre med mer respekt? Ikke bare gå utfra at de hundser med stebarna som de vil, at de ikke tar hensyn og bare stiller seg selv først.

Ja, det er nok mye bitterhet her i denne tråden. Men den kommer på grunn av at stemødre på nytt og på nytt får passet sitt påskrevet, med beskjed om at det alltid er deres feil hvis ting ikke fungerer. Hva med å nyansere litt?

Jeg husker godt meg selv som tenåring. Jeg var universets midtpunkt. Mine behov var viktigere enn alle andres, ingen fortjente min respekt, alle voksne var utrolig teite og dumme. Jeg var ikke engang en spesielt vanskelig tenåring, jeg var regnet som den rolige og medgjørlige tenåringen. Men det skulle altså virkelig gull og grønne skoger til for å gjøre meg fornøyd. Antakelig hadde ikke det heller hjulpet. Og sånn er det med veldig mange tenåringer. Man er i en fase der man hater alt og alle i perioder. Livet er vanskelig, og ingen i livet ditt er gode nok for deg.

Kanskje vi skulle akseptere at tenåringer er i en "vanskelig" alder, at de i de fleste tilfeller vil mislike steforeldrene sine, uten at det er steforeldrenes skyld eller manglende klokskap som er årsaken til det?

Å si at en tenåring med kroppen proppet full av hormoner skal være den som forteller stemor hvordan hun skal te seg blir egentlig litt komisk.

Det er ikke snakk om at man ikke skal høre på barna. Men man må også være voksen nok til å vurdere hvorvidt barnet/tenåringen er istand til å se på en situasjon med noenlunde objektive øyne. Kanskje det ikke er grunn for en stemor å flytte ut eller gjøre seg til dørmatte bare fordi en tenåring ikke vil gi henne de beste skussmål.

[Gjest Gjest]

Hva du personlig har gjort, vet jeg lite om.

Selvsagt ikke, du kjenner meg jo ikke. Og derfor burde du bare gå utifra at det jeg sier er sant. For du kan ikke dobbeltsjekke det likevel. Det er jo sånn man baserer seg på nettdiskusjon. Hvis man alltid skal ta forbehold om at man ikke kjenner de man diskuterer med så hadde man da aldri kommet noen vei.

Med andre kan du på en måte si at du faktisk VET at jeg har jobbet hardt for det, fordi jeg sier det.

[Gjest Kvinge]

Jeg forstår veldig godt at steforeldre ønskes å tas alvorlig. Tro meg. Jeg er ikke en tenåring full av hormoner lengre, og jeg har flyttet ut for lengst.

Jeg beklager hvis mitt innlegg ikke passet inn i denne tråden, og hvis jeg sa noe som fornærmet dere som steforeldre. Det var ikke hensikten!

Jeg vet at det er mange der ute som gjør en god jobb som steforeldre, og likevel har barn som oppfører seg som dritt tilbake, og det må være en vanskelig situasjon. Jeg håper selv at jeg slipper å komme i den situasjonen noengang.

Beklager at jeg blandet meg inn i en diskusjon jeg ikke kan noenting om, tydeligvis!

[TiaMaria86]

Jeg forstår veldig godt at steforeldre ønskes å tas alvorlig. Tro meg. Jeg er ikke en tenåring full av hormoner lengre, og jeg har flyttet ut for lengst.

Jeg beklager hvis mitt innlegg ikke passet inn i denne tråden, og hvis jeg sa noe som fornærmet dere som steforeldre. Det var ikke hensikten!

Jeg vet at det er mange der ute som gjør en god jobb som steforeldre, og likevel har barn som oppfører seg som dritt tilbake, og det må være en vanskelig situasjon. Jeg håper selv at jeg slipper å komme i den situasjonen noengang.

Beklager at jeg blandet meg inn i en diskusjon jeg ikke kan noenting om, tydeligvis!

Du skrev ett langt innlegg i sted som jeg ikke fikk lest så nøye, men jeg gjorde det nå. Det er noe jeg vil sitere av deg her, men jeg får ikke sitert utdrag, så jeg har kopiert og limt:

Da jeg var yngre likte jeg stemoren min veldig godt. Hun var kjekk å leke med, og lagde alltid gode julekaker. Så at hun og pappa innledet et forhold gjorde meg ingenting. Men dette forandret seg. Jeg ble eldre, og så sammenhengen i ting som hadde skjedd innenfor familien. Jeg fant ut at pappa og stemor hadde giftet seg, uten at noen visste om det. Og sist men ikke minst, jeg flyttet inn hos min far, og det var min stemor som bestemte over meg, hun svarte på spørsmål som var rettet til min far. Min far var bare en passiv tilskuer.

Jeg blir egentlig litt lei meg når jeg leser akkurat dette utdraget her. Du flytter inn hos din far, og stemor tar hele kontrollen over deg, overser hvem uttalelsene og spørsmålene dine er rettet mot, og heller kommenterer eller besvarer dem selv. Det er FEIL mener nå jeg, en ting er at man bor med en stemor som er en støttespiller i oppdragelsen, underholder, forsørger og oppdrar barna slik de er vant til. Stemoren din skulle ikke tatt så mye kontroll over deg som du skriver at hun gjorde, hun skulle ikke oppført seg som hun gjorde. Kanskje hun bare prøvde å være en god stemamma, men hele greia gled ut? Hvordan gikk dette til slutt, om jeg kan spørre om det..? Nå er ikke du steforelder eller noe her, som du sier, men jeg er likevel litt interessert i å høre mer om hva du har å si om situasjonen du satt i, om du vil fortelle om det? Kanskje du føler deg tryggere på å sende meg en PM?

[Gjest Kvinge]

Du skrev ett langt innlegg i sted som jeg ikke fikk lest så nøye, men jeg gjorde det nå. Det er noe jeg vil sitere av deg her, men jeg får ikke sitert utdrag, så jeg har kopiert og limt:

Da jeg var yngre likte jeg stemoren min veldig godt. Hun var kjekk å leke med, og lagde alltid gode julekaker. Så at hun og pappa innledet et forhold gjorde meg ingenting. Men dette forandret seg. Jeg ble eldre, og så sammenhengen i ting som hadde skjedd innenfor familien. Jeg fant ut at pappa og stemor hadde giftet seg, uten at noen visste om det. Og sist men ikke minst, jeg flyttet inn hos min far, og det var min stemor som bestemte over meg, hun svarte på spørsmål som var rettet til min far. Min far var bare en passiv tilskuer.

Jeg blir egentlig litt lei meg når jeg leser akkurat dette utdraget her. Du flytter inn hos din far, og stemor tar hele kontrollen over deg, overser hvem uttalelsene og spørsmålene dine er rettet mot, og heller kommenterer eller besvarer dem selv. Det er FEIL mener nå jeg, en ting er at man bor med en stemor som er en støttespiller i oppdragelsen, underholder, forsørger og oppdrar barna slik de er vant til. Stemoren din skulle ikke tatt så mye kontroll over deg som du skriver at hun gjorde, hun skulle ikke oppført seg som hun gjorde. Kanskje hun bare prøvde å være en god stemamma, men hele greia gled ut? Hvordan gikk dette til slutt, om jeg kan spørre om det..? Nå er ikke du steforelder eller noe her, som du sier, men jeg er likevel litt interessert i å høre mer om hva du har å si om situasjonen du satt i, om du vil fortelle om det? Kanskje du føler deg tryggere på å sende meg en PM?

Den enda med at jeg først eksploderte på stemoren min, pappa snudde seg mot meg, og mente at jeg var gal i hodet, og vurderte seriøst å legge meg inn på psyk. ! For å oppdatere veldig kort! Jeg var da i en alder av 16 år, og flytta ut etter 2 mnd. Jeg hadde hest på denne tiden, og jeg fikk HELE tiden høre av stemoren min hvor dyrt dette var, og hvor mye penger og tid som gikk med til denne hesten. La meg legge til at denne hesten var det eneste som holdt meg oppe i en vanskelig periode. Og, min far har bedre økonomi enn de fleste, så dette var i utgangspunktet ikke et problem. Det endte opp med at jeg ikke snakka med min far på 6 mnd, fordi vi hadde en liten episode, hvor jeg ikke følte meg trygg på han lengre.

Min stemor var selvfølgelig ikke hele problemet i denne saken, både min far, min mor, og jeg selv kunne ha handlet anderledes. Min mor blåste hele saken opp ved å baksnakke både far og stemor, noe som igjen ikke gjorde saken bedre.

[Gjest Gjest]

Jeg har ingen / liten kontakt med mine "stebarn". De er voksne, og etter å ha gjort en lang og ærlig innsats for å komme overens med dem, gav jeg bare opp.

Uttalelser som "jeg hater henne" til venner og bekjente ble i lengden slitsomt å overse.

Det som er synd er jo at samboeren min tross alt elsker sine barn, og vil jo gjerne at alt skal være fryd og gammen.

Han klarer ikke å ta opp noen ting med dem, så livet vårt går sin vante gang uten særlig kontakt fra min side.

[TiaMaria86]

Den enda med at jeg først eksploderte på stemoren min, pappa snudde seg mot meg, og mente at jeg var gal i hodet, og vurderte seriøst å legge meg inn på psyk. ! For å oppdatere veldig kort! Jeg var da i en alder av 16 år, og flytta ut etter 2 mnd. Jeg hadde hest på denne tiden, og jeg fikk HELE tiden høre av stemoren min hvor dyrt dette var, og hvor mye penger og tid som gikk med til denne hesten. La meg legge til at denne hesten var det eneste som holdt meg oppe i en vanskelig periode. Og, min far har bedre økonomi enn de fleste, så dette var i utgangspunktet ikke et problem. Det endte opp med at jeg ikke snakka med min far på 6 mnd, fordi vi hadde en liten episode, hvor jeg ikke følte meg trygg på han lengre.

Min stemor var selvfølgelig ikke hele problemet i denne saken, både min far, min mor, og jeg selv kunne ha handlet anderledes. Min mor blåste hele saken opp ved å baksnakke både far og stemor, noe som igjen ikke gjorde saken bedre.

Jeg forstår deg veldig godt der, spesielt det med hesten og hvor utrolig verdifull en slik kontakt er i en vanskelig tid, har vært der selv. Stemoren din skulle IKKE oppført seg slik hun gjorde i denne sammeheng, det er ikke ett tegn på respekt! Faren din burde backet deg mer opp, moren din burde ikke baksnakket, stemoren burde ikke tatt full kontroll over alt.. sikkert mye du kunne gjort annerledes, men ja. Du skulle ikke blitt behandlet slik, fra alle deres side.

[TiaMaria86]

Jeg har ingen / liten kontakt med mine "stebarn". De er voksne, og etter å ha gjort en lang og ærlig innsats for å komme overens med dem, gav jeg bare opp.

Uttalelser som "jeg hater henne" til venner og bekjente ble i lengden slitsomt å overse.

Det som er synd er jo at samboeren min tross alt elsker sine barn, og vil jo gjerne at alt skal være fryd og gammen.

Han klarer ikke å ta opp noen ting med dem, så livet vårt går sin vante gang uten særlig kontakt fra min side.

Du har gjort en innstats og prøvd, skjønner det har slitt på deg. I lengden er det dessverre ikke alle stemor/stebarn forhold som ender i solskinn og da må man bare leve best etter det..

[Gjest Gjest]

Du har gjort en innstats og prøvd, skjønner det har slitt på deg. I lengden er det dessverre ikke alle stemor/stebarn forhold som ender i solskinn og da må man bare leve best etter det..

Takk for det. Godt å høre!

Jeg har det i grunnen fantastisk godt i livet mitt. Og vi nyter alle dager. Klarer faktisk å legge dette langt vekk til daglig.

Forsøker å være høflig å grei i de settingene som blir ved juletider og andre samlinger. Da går det som regel ok.

[TiaMaria86]

Takk for det. Godt å høre!

Jeg har det i grunnen fantastisk godt i livet mitt. Og vi nyter alle dager. Klarer faktisk å legge dette langt vekk til daglig.

Forsøker å være høflig å grei i de settingene som blir ved juletider og andre samlinger. Da går det som regel ok.

Du har hvertfall tatt den smarte beslutningen om å la dette fare, det hadde blitt så mye verre om dette endte opp med at du heller tvang deg på og nærmest forlangte ett godt forhold! Jeg syns du gjorde det rette utfra det du skriver her

[Kattugla]

Det var jeg som startet denne tråden, under gjestenicket stemamma. Nå har jeg registrert meg, og skriver mitt første innlegg som Meia.

Jeg ser nå at det jeg fryktet ville skje har skjedd. Trådens intensjon blir ikke respektert, og det er veldig synd. Jeg vil bare råde andre steforeldre som har noe de vil spørre om til å følge denne oppskriften når de starter nye tråder:

1: Skriv langt og utfyllende om hvor snill du er med stebarna dine, hvor mye du respekterer dem og at du ikke tror du er moren/faren deres.

2: Skriv spørsmålet/problemet ditt på en forsiktig måte, pakk det inn i bomull, sånn at du ikke framstår som en person som har egne behov i tillegg til omsorgen for stebarna.

Dette tar lang tid og er en omstendelig prosess. Men kanskje det er det som må til for å kunne få råd om vanskelige situasjoner?

Ja myten om den onde stemor er seiglivet.. Jeg abonnerer herved på tråden og foreslår at vi gjør akkurat som man gjør når barna oppfører seg dårlig (ste eller ei),

vi rett og slett ignorerer de som kommer drassende med fordommene sine. De fortjener ikke vår oppmerksomhet, når de ikke kan respektere trådens tema.

[TiaMaria86]

Ja myten om den onde stemor er seiglivet.. Jeg abonnerer herved på tråden og foreslår at vi gjør akkurat som man gjør når barna oppfører seg dårlig (ste eller ei),

vi rett og slett ignorerer de som kommer drassende med fordommene sine. De fortjener ikke vår oppmerksomhet, når de ikke kan respektere trådens tema.

Signerer denne!

[Helen]

Tråden er ryddet iht. Kvinneguidens regler.

Spørsmål om modereringen tas på Ris & Ros.

Helen - mod.

[Kattugla]

Signerer denne!

[Gjest Kvinge]

Jeg forstår deg veldig godt der, spesielt det med hesten og hvor utrolig verdifull en slik kontakt er i en vanskelig tid, har vært der selv. Stemoren din skulle IKKE oppført seg slik hun gjorde i denne sammeheng, det er ikke ett tegn på respekt! Faren din burde backet deg mer opp, moren din burde ikke baksnakket, stemoren burde ikke tatt full kontroll over alt.. sikkert mye du kunne gjort annerledes, men ja. Du skulle ikke blitt behandlet slik, fra alle deres side.

Nei, de skulle absolutt ikke ha handlet slik. Men de er bare mennesker de også, som alle andre. Jeg vet ikke om jeg har tilgitt dem i ordets rette betydning, men jeg snakker med dem igjen nå, later heller som ingenting. Jeg kan ikke "bytte" foreldre. Noen ganger føles det slik, dessverre. Til syvende og sist var det jeg som måtte oppføre meg som den voksne, og ta kontakt med min far igjen, noe jeg finner litt rart. Det var i utgangspunktet han som var den voksne, han som handlet feil i forhold til den "episoden" som jeg snakket om, og det er han som har satt meg til verden.

Dette er en avsporing. Jeg har stor empati for at steforeldre finner det vanskelig med stebarn. Tro meg på det! Jeg var ikke enkel å ha med å gjøre, men for meg var det et rop om hjelp! Ikke fordi jeg ville bli innlagt på psyk, men kanskje en klem hadde hjulpet. Kanskje et lyttende øre hadde hjulpet. Bare det å se at min far prioriterte kona si foran meg hjalp virkelig ikke!

[TiaMaria86]

Nei, de skulle absolutt ikke ha handlet slik. Men de er bare mennesker de også, som alle andre. Jeg vet ikke om jeg har tilgitt dem i ordets rette betydning, men jeg snakker med dem igjen nå, later heller som ingenting. Jeg kan ikke "bytte" foreldre. Noen ganger føles det slik, dessverre. Til syvende og sist var det jeg som måtte oppføre meg som den voksne, og ta kontakt med min far igjen, noe jeg finner litt rart. Det var i utgangspunktet han som var den voksne, han som handlet feil i forhold til den "episoden" som jeg snakket om, og det er han som har satt meg til verden.

Dette er en avsporing. Jeg har stor empati for at steforeldre finner det vanskelig med stebarn. Tro meg på det! Jeg var ikke enkel å ha med å gjøre, men for meg var det et rop om hjelp! Ikke fordi jeg ville bli innlagt på psyk, men kanskje en klem hadde hjulpet. Kanskje et lyttende øre hadde hjulpet. Bare det å se at min far prioriterte kona si foran meg hjalp virkelig ikke!

En far skal ikke prioritere sin kone/samboer/kjæreste forran barna heller, dessverre skjedde det med deg.. Jeg skal ha historien din godt i minne, til senere når stebarna i huset her begynner å vokse opp og etterhvert få en drøss med egne meninger, skal passe ekstra på om det er noe jeg overser hos dem, eller det er noe i veien med dem.. Husker hvordan jeg selv oppførte meg og hvorfor når jeg var yngre, men noen ganger glemmer kua at hun var kalv som det sies.