50/50 samvær

[Leanne]

Vet du hva ts, slik som du og din mann tenker om barnet - tror jeg faktisk hun har det bedre hos mor 100 %.

Har ikke tid til å ha barnet 50% for de dere jobber 100% begge to... for noe TULL!

[Gjest Gjest_vimsa_*]

Jaha.....det jeg lurer på da er hva du trådstarter har tenkt å gjøre den dagen du får dine egne barn....(fikk intrykket att du ikke har det enda?) kanskje sammen med din nåværende partner.

Skal du ta hånd om barnet 50%, eller 100%?, eller kanskje 25%?

Håper virkelig barnet dere har på besøk innimellom er så lite at det ikke skjønner noe enda. Hvis det er tilfelle så håper jeg inderlig dere tar til vettet før barnet blir større

SKAM DERE

[Gjest Gjest]

Jeg trodde og håpet virkelig at det ikke fantes flere slike fedre/stemødre fra helvete som jeg uheldigvis har.

Slik som verdensøkonomien har vært de siste årene, trenger man ikke mye mellom ørene for å skjønne at renten ville stige.

De som er foreldre kan velge sin livsstil og bytte den ut når det trengs.

Ett barn er bare prisgitt de foreldrene og eventuelt nye partnere som blir gitt dem. Barn kan ikke velge livsstil, det er det foreldrene som gjør for dem.

Bare ta min historie.

Jeg var 10 år da min far giftet seg med S. S hadde to barn fra før på 4 og 2 år. S var uføretrygdet etter en ulykke ca 1 år tilbake, som min onkel var siktet for, men ble frikjent ( hadde uheldigvis samme hårfarge og kroppsbygning som den skyldige ).

Siden vi nettopp hadde flyttet tilbake til stedet min far bodde hadde jeg utvidet samværet med min far til annenhver helg ( alltid hatt ) og 1 dag i uka.

Jeg gledet meg veldig til å feire jul sammen med min far det året. Helt til min far sa at jeg skulle være hos mine besteforeldre fordi de skulle feile jul hos S sine foreldre og det passet ikke at jeg ble med dem dit. Det er eneste gangen jeg har hørt min mor heve stemmen overfor min far så jeg hørte det. Men da fikk han i klartekst at han kunne "drite" i å legge planer for da ble jeg hos henne.

S gjorde sakte men sikkert samværet med min far praktisk umulig. Hun passet alltid på at han var opptatt med noe annet slik at vi aldri fikk gjort noe sammen. Samværet ble endret tilbake til annenhver helg, deretter til en helg i måneden og til slutt bare 1 dag i måneden uten overnatting. Senere da jeg ble voksen viste min mor meg brevene fra min far som fortalte at de av hensyn til de barna de allerede hadde ikke så seg i stand til å ha meg så ofte.

Da jeg var 12 år fikk jeg ett brev fra min far som fortalte at han ikke trivdes i farsrollen og ikke ønsket å ha noe mer med meg å gjøre. Tyngden i det ble bare verre fordi jeg fikk en lillebror 1 mnd før jeg fikk dette brevet og det fikk jeg vite gjennom avisen.

Min farfar døde da jeg var 15, siden jeg alltid har vært en bestefarjente tok jeg dette tungt. Det var forøvrig min fars søster som informerte meg pr telefon mange timer etter at han døde. Begravelsen var enda verre enn den skulle ha vært fordi ingen fra min fars familie ( bortsett fra hans ene søster ) ikke engang ofret meg så mye som ett blikk.

Året etter fikk jeg ytterligere en lillebror.

Den måneden jeg fylte 18 fant jeg ut at min far ikke hadde betalt barnebidrag siden jeg var 11 år. Han skyldte min mor nesten 200000 kr. Den dagen var jeg rasende for å være ærlig. Min far drev ett firma med stor suksess, de hadde alt, mens jeg og min mor hadde levd på fattigdomsgrensa i alle år.

Jeg bestemte meg for å ringe min far for å ta en prat med ham en gang for alle. Det var S som tok telefonen. Da jeg spurte etter min far fikk jeg beskjed om at han ønsket ikke å ha noe mer med meg å gjøre og at jeg kunne ligge langt unna i fremtiden også.

Jeg tok kontakt med trygdekontoret for å høre om hva som kom til å skje med de pengene han skyldte. Da lærte jeg at jeg kunne søke om utvidet barnebidrag, pga mine studier og min mors økonomiske situasjon.

Jeg fikk godkjent dette og min far skulle da betale ytterliger 3500 kr pr mnd til jeg var ferdig utdannet 2 år senere.

Vi mottok da trusselbrev fra S og mange telefoner som til slutt gjorde at hun ble dømt til aldr i kunne ha muligheten til å oppsøke meg eller min mor igjen.

Da jeg var 19 døde min farmor og min far sendte meg ett brev om at han ikke ønsket å ha meg i begravelsen fordi S skulle dit. Det tok meg en telefon å finne ut at i sånne hendelser gjaldt ikke hennes besøksforbud.

Som eldste barnebarn mente jeg at jeg var i all min rett til å være tilstede i begravelsen, så jeg dukket opp, uten å si fra. Jeg hadde denne gangen med meg min kreftsyke morfar siden morfar og farmor var barndomsvenner. Han ble fullstendig frosset ut pga meg. det var en veldig lite hyggelig opplevelse, som jeg skulle ønske han hadde sluppet.

Jeg fikk mine egne barn 1 og 3 år etter min farmors død. Morfar døde da jeg gikk høygravid med hans første oldebarn.

I fjor skilte min far og S seg. Da kom han til meg og ønsket forsoning og muligheten til å være bestefar. Han påsto at S var pådriveren bak det hele som hadde skjedd opp i gjennom årene.

Greit nok at hun var pådriveren, men han utførte handlingene og er ikke noe bedre i mine øyne. Han fikk ingen forsoning og mine barn kan han bare glemme at eksisterer inntil den dagen barna selv ønsker å møte ham.

Alt dette hendte fordi min stemor skulle ønske jeg aldri var født. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å akseptere alt som skjedde fordi S og min far valgte for meg.

Vil bare legge til at M, som er min fars første kone, er ett fantastisk menneske jeg fortsatt har kontakt med. Og de skilte seg faktisk da jeg var 7 år gammel, altså for 22 år siden.

Jeg vil bare si til TS, dere kan alltids få nye jobber og skaffe ett annet hus. Dette barnet har ingen mulighet til å bytte ut sin far og deg.

Alt her i livet kan byttes ut, bortsett fra sine barn og sine foreldre.

[Gjest Gjest nå]

Kjære vene å dette tok av med både spekulasjoner, og sterke reaksjoner. Jeg kan ikke forsvare TS sin vilje i denne saken, men jeg kan svært fint forklare hvorfor jeg og min mann ikke kan ha barnet annenhver uke, hele uken gjennom. For det første kjøpte vi hus for 1 år siden, den månedlige betalingen på dette har skutt fullstendig i været, vi må begge jobbe så mye som mulig for å få betalt dette og andre regninger, i tillegg er jeg belastet med gjeld fra før av som jeg må betale på. Hverken jeg eller min kjære har 9-4 jobber, tvert om er det mye vi må avlyse for hverandre fordi vi må jobbe og ikke alltid har tid til hverandre. Noen kvelder kommer vi hjem så sent som 19-20, andre dager kan vi begge slutte tidlig alt ettersom. Vi bor på ett svært lite sted alle sammen, mor som har daglig omsorg for barnet bor bare 10 minutter unna, når jeg skrev at vi hadde barnet annen hver helg + en dag i uka, gjelder det som OVERNATTINGER. Barnet får ofte komme til oss på dagtid, og reiser hjem ett par timer etterpå, og ikke overnatter.

Til alle dere som påstår det er hjerteløst av oss, alternativet er å sitte i gjeld til oppover ørene, aldri ha tid til overs til VÅRT forhold, og ikke ha penger til å forsørge oss selv og barnet for. Kanskje dere skal prøve å få mer opplysninger ut av ting før dere begynner å slenge med meningene deres og ser ned på oss.

FY FOR FANKEN!!! Makan til egoisme!

Må bare snu situasjonen å si hvordan jeg som har hovedansvar har det (ikke at det er noe jeg egentlig tenker på- fordi jeg med glede "ofrer" for at barnet skal ha det godt)- men la oss nå se på det:

* Jeg jobber 120% (8-16 samt overtid hjemmefra på kveldstid samt endel timer annenhver helg).

* Jeg prøver å få deltidsstudert (nettstudier hjemme) slik at jeg kan få en bedre betalt jobb

Disse to punkter for å kunne spare litt for å en dag kunne få kjøpe noe eget (ikke leie), holde bil, betale studielån, regninger etc etc.

* Takket nei til drømmejobben fordi dette medførte kveldsvakter (for jeg har barn- og kan rett og slett ikke jobbe utenom skole/sfo-tid). Hadde også medført vesentlig høyere lønn.

* Kjæreste? Joda, 3 dager i mnd- ellers kun på telefon/mail. (Vil ikke involvere barnet så tidlig- og vi rekker jo knappest å bli ordentlig kjent og kommer "videre i kjærestefasen".

* Fritid? På 3 dager i mnd skal jeg rekke å slappe av, være sosial (kino- hva er det??), få hjemmet i vater etc etc.

I tillegg skal jeg også bla forklare en 7 åring om hvorfor barnet ikke kan reise til pappa som det savner sårt- fordi pappa må jobbe overtid/tatt på seg ekstravakt som går ut over samværsordningen.

Forklare hvorfor andre pappaer henter på skolen/sfo, blir med på treninger/kamper.

Forklare hvorfor barnet må være på sfo i høst og vinterferie- fordi mamma brukte opp ferien sin i sommer/jul/påske for å kose seg med barnet- fordi pappa og nysamboer skulle på kjærestetur/ måtte ha kjærstetid.

Men vet du hva? Jeg gjør ALT for barnet mitt- med glede- for at det skal ha de samme opplevelsene og betingelsene som "alle andre".

(La det være sagt; jeg jobber for at barnet mitt skal forgude pappaen sin- men akkurat nå er jeg drittlei av å finne på unnskyldninger ("pappa må jobbe") fordi far avlyser avtaler.)

Jeg så øynene til barnet da jeg i går måtte fortelle at det ikke blir pappahelg i helgen fordi "pappa måtte jobbe" (mens han i realiteten reiser til England på fotballtur) DET skjærer i hjertet det!!!

Ja, jeg er kanskje ekstra sår og lettprovosert nå- fordi jeg er helt på felgen sliten. "Vanlig voksen sliten" men i tillegg ekstra sliten fordi barnet flere ganger i det siste har ytret ØNSKE om at BARNET ØNSKER MERE PAPPATID!!!! (og det er jeg som må "knuse" dette ønsket- være den som forklarer- det river og sliter)

[Heritære]

FY FOR FANKEN!!! Makan til egoisme!

Må bare snu situasjonen å si hvordan jeg som har hovedansvar har det (ikke at det er noe jeg egentlig tenker på- fordi jeg med glede "ofrer" for at barnet skal ha det godt)- men la oss nå se på det:

* Jeg jobber 120% (8-16 samt overtid hjemmefra på kveldstid samt endel timer annenhver helg).

* Jeg prøver å få deltidsstudert (nettstudier hjemme) slik at jeg kan få en bedre betalt jobb

Disse to punkter for å kunne spare litt for å en dag kunne få kjøpe noe eget (ikke leie), holde bil, betale studielån, regninger etc etc.

* Takket nei til drømmejobben fordi dette medførte kveldsvakter (for jeg har barn- og kan rett og slett ikke jobbe utenom skole/sfo-tid). Hadde også medført vesentlig høyere lønn.

* Kjæreste? Joda, 3 dager i mnd- ellers kun på telefon/mail. (Vil ikke involvere barnet så tidlig- og vi rekker jo knappest å bli ordentlig kjent og kommer "videre i kjærestefasen".

* Fritid? På 3 dager i mnd skal jeg rekke å slappe av, være sosial (kino- hva er det??), få hjemmet i vater etc etc.

I tillegg skal jeg også bla forklare en 7 åring om hvorfor barnet ikke kan reise til pappa som det savner sårt- fordi pappa må jobbe overtid/tatt på seg ekstravakt som går ut over samværsordningen.

Forklare hvorfor andre pappaer henter på skolen/sfo, blir med på treninger/kamper.

Forklare hvorfor barnet må være på sfo i høst og vinterferie- fordi mamma brukte opp ferien sin i sommer/jul/påske for å kose seg med barnet- fordi pappa og nysamboer skulle på kjærestetur/ måtte ha kjærstetid.

Men vet du hva? Jeg gjør ALT for barnet mitt- med glede- for at det skal ha de samme opplevelsene og betingelsene som "alle andre".

(La det være sagt; jeg jobber for at barnet mitt skal forgude pappaen sin- men akkurat nå er jeg drittlei av å finne på unnskyldninger ("pappa må jobbe") fordi far avlyser avtaler.)

Jeg så øynene til barnet da jeg i går måtte fortelle at det ikke blir pappahelg i helgen fordi "pappa måtte jobbe" (mens han i realiteten reiser til England på fotballtur) DET skjærer i hjertet det!!!

Ja, jeg er kanskje ekstra sår og lettprovosert nå- fordi jeg er helt på felgen sliten. "Vanlig voksen sliten" men i tillegg ekstra sliten fordi barnet flere ganger i det siste har ytret ØNSKE om at BARNET ØNSKER MERE PAPPATID!!!! (og det er jeg som må "knuse" dette ønsket- være den som forklarer- det river og sliter)

"trøsteklem". Selv om det er "litt" utenom ts sitt innlegg så følte jeg for å gi deg og alle andre mødre/fedre som sitter i samme situasjon som "gjest nå" her. Det er så sårt og se de øynene til barna når de blir skufftet gang på gang .

[Far til 2]

Den eneste måten å få fedre til å innse at de er like viktige som mødrene er om myndighetene gir signaler om at det er slik. Idag er det dessverre slik at foreldrene får signaler om at de ikke er like viktig, noe mange barn får lide for.

TS ser tydligvis ikke barnets behov for samvær med far som viktig. Far ser det tydligvis heller ikke. Vi vet at mange mødre heller ikke ønsker å slippe til far som en likeverdig omsorgsforelder.

Jeg tror det dessverre kan være en del barn som opplever savn fra en ellers oppegående far. Hvordan vi skal løse dette er jeg usikker på, men et minimum er at myndighetene lager et lovverk som sier at foreldrene er likeverdige og "forståsegpåere" slutter å skjevdele ansvaret og omsorgen. Når vi kommer dit vil fedre ta mer ansvar og nye kjærester som TS vil innse at barn har rett til omsorg fra fedre på lik linje med det de får fra mor.

[Gjest men]

Trådstarter, kan du nevne EN god grunn til at mor skal gjøre også fars del av jobben ved å ha barnet mer enn 50 %? At dere har flott hus er ingen grunn.

[TiaMaria86]

Jeg trodde og håpet virkelig at det ikke fantes flere slike fedre/stemødre fra helvete som jeg uheldigvis har.

Slik som verdensøkonomien har vært de siste årene, trenger man ikke mye mellom ørene for å skjønne at renten ville stige.

De som er foreldre kan velge sin livsstil og bytte den ut når det trengs.

Ett barn er bare prisgitt de foreldrene og eventuelt nye partnere som blir gitt dem. Barn kan ikke velge livsstil, det er det foreldrene som gjør for dem.

Bare ta min historie.

Jeg var 10 år da min far giftet seg med S. S hadde to barn fra før på 4 og 2 år. S var uføretrygdet etter en ulykke ca 1 år tilbake, som min onkel var siktet for, men ble frikjent ( hadde uheldigvis samme hårfarge og kroppsbygning som den skyldige ).

Siden vi nettopp hadde flyttet tilbake til stedet min far bodde hadde jeg utvidet samværet med min far til annenhver helg ( alltid hatt ) og 1 dag i uka.

Jeg gledet meg veldig til å feire jul sammen med min far det året. Helt til min far sa at jeg skulle være hos mine besteforeldre fordi de skulle feile jul hos S sine foreldre og det passet ikke at jeg ble med dem dit. Det er eneste gangen jeg har hørt min mor heve stemmen overfor min far så jeg hørte det. Men da fikk han i klartekst at han kunne "drite" i å legge planer for da ble jeg hos henne.

S gjorde sakte men sikkert samværet med min far praktisk umulig. Hun passet alltid på at han var opptatt med noe annet slik at vi aldri fikk gjort noe sammen. Samværet ble endret tilbake til annenhver helg, deretter til en helg i måneden og til slutt bare 1 dag i måneden uten overnatting. Senere da jeg ble voksen viste min mor meg brevene fra min far som fortalte at de av hensyn til de barna de allerede hadde ikke så seg i stand til å ha meg så ofte.

Da jeg var 12 år fikk jeg ett brev fra min far som fortalte at han ikke trivdes i farsrollen og ikke ønsket å ha noe mer med meg å gjøre. Tyngden i det ble bare verre fordi jeg fikk en lillebror 1 mnd før jeg fikk dette brevet og det fikk jeg vite gjennom avisen.

Min farfar døde da jeg var 15, siden jeg alltid har vært en bestefarjente tok jeg dette tungt. Det var forøvrig min fars søster som informerte meg pr telefon mange timer etter at han døde. Begravelsen var enda verre enn den skulle ha vært fordi ingen fra min fars familie ( bortsett fra hans ene søster ) ikke engang ofret meg så mye som ett blikk.

Året etter fikk jeg ytterligere en lillebror.

Den måneden jeg fylte 18 fant jeg ut at min far ikke hadde betalt barnebidrag siden jeg var 11 år. Han skyldte min mor nesten 200000 kr. Den dagen var jeg rasende for å være ærlig. Min far drev ett firma med stor suksess, de hadde alt, mens jeg og min mor hadde levd på fattigdomsgrensa i alle år.

Jeg bestemte meg for å ringe min far for å ta en prat med ham en gang for alle. Det var S som tok telefonen. Da jeg spurte etter min far fikk jeg beskjed om at han ønsket ikke å ha noe mer med meg å gjøre og at jeg kunne ligge langt unna i fremtiden også.

Jeg tok kontakt med trygdekontoret for å høre om hva som kom til å skje med de pengene han skyldte. Da lærte jeg at jeg kunne søke om utvidet barnebidrag, pga mine studier og min mors økonomiske situasjon.

Jeg fikk godkjent dette og min far skulle da betale ytterliger 3500 kr pr mnd til jeg var ferdig utdannet 2 år senere.

Vi mottok da trusselbrev fra S og mange telefoner som til slutt gjorde at hun ble dømt til aldr i kunne ha muligheten til å oppsøke meg eller min mor igjen.

Da jeg var 19 døde min farmor og min far sendte meg ett brev om at han ikke ønsket å ha meg i begravelsen fordi S skulle dit. Det tok meg en telefon å finne ut at i sånne hendelser gjaldt ikke hennes besøksforbud.

Som eldste barnebarn mente jeg at jeg var i all min rett til å være tilstede i begravelsen, så jeg dukket opp, uten å si fra. Jeg hadde denne gangen med meg min kreftsyke morfar siden morfar og farmor var barndomsvenner. Han ble fullstendig frosset ut pga meg. det var en veldig lite hyggelig opplevelse, som jeg skulle ønske han hadde sluppet.

Jeg fikk mine egne barn 1 og 3 år etter min farmors død. Morfar døde da jeg gikk høygravid med hans første oldebarn.

I fjor skilte min far og S seg. Da kom han til meg og ønsket forsoning og muligheten til å være bestefar. Han påsto at S var pådriveren bak det hele som hadde skjedd opp i gjennom årene.

Greit nok at hun var pådriveren, men han utførte handlingene og er ikke noe bedre i mine øyne. Han fikk ingen forsoning og mine barn kan han bare glemme at eksisterer inntil den dagen barna selv ønsker å møte ham.

Alt dette hendte fordi min stemor skulle ønske jeg aldri var født. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å akseptere alt som skjedde fordi S og min far valgte for meg.

Vil bare legge til at M, som er min fars første kone, er ett fantastisk menneske jeg fortsatt har kontakt med. Og de skilte seg faktisk da jeg var 7 år gammel, altså for 22 år siden.

Jeg vil bare si til TS, dere kan alltids få nye jobber og skaffe ett annet hus. Dette barnet har ingen mulighet til å bytte ut sin far og deg.

Alt her i livet kan byttes ut, bortsett fra sine barn og sine foreldre.

Nå ble jeg både sinnsykt sår og lei meg, og drittforbanna av å lese dette innlegget.. Måtte han bruke mange år frem på å innse hva han gjorde mot deg, og måtte han angre dypt. Han sier at hun var pådriveren, vel hva var han, som lot henne drive seg vekk fra sitt eget barn. Han må da ha hatt vett og iq selv til å forstå hvor dette bar hen.

Endret 17. oktober 2008 av Helen

[Honey Bee]

Den eneste måten å få fedre til å innse at de er like viktige som mødrene er om myndighetene gir signaler om at det er slik. Idag er det dessverre slik at foreldrene får signaler om at de ikke er like viktig, noe mange barn får lide for.

TS ser tydligvis ikke barnets behov for samvær med far som viktig. Far ser det tydligvis heller ikke. Vi vet at mange mødre heller ikke ønsker å slippe til far som en likeverdig omsorgsforelder.

Jeg tror det dessverre kan være en del barn som opplever savn fra en ellers oppegående far. Hvordan vi skal løse dette er jeg usikker på, men et minimum er at myndighetene lager et lovverk som sier at foreldrene er likeverdige og "forståsegpåere" slutter å skjevdele ansvaret og omsorgen. Når vi kommer dit vil fedre ta mer ansvar og nye kjærester som TS vil innse at barn har rett til omsorg fra fedre på lik linje med det de får fra mor.

Dette er et hån mot barn som opplever at far og evnentuelt ny familie gir blaffen i dem.Det handler ikke om myndighetene og forståsegpåere...det handler om egoistiske mennesker!

[Far til 2]

Dette er et hån mot barn som opplever at far og evnentuelt ny familie gir blaffen i dem.Det handler ikke om myndighetene og forståsegpåere...det handler om egoistiske mennesker!

Jeg er uenig i den forstand at det bare handler om egoistiske mennesker. Men det handler utvilsomt om det også.

Problemet er imidlertid sammensatt. Hva lærer vi fedre (og barn) når vi ser at den ene forelderen er mindre viktig enn den andre ?

I dette tilfellet er det moren som forsøker å fortelle far at han har en jobb å gjøre som far, og at barnet ønsker at han skal stille opp. Men vi vet ingenting om hva denne pappan eller hans kjæreste opplevde mht samlivsbrudd da de selv vokste opp. Kansje de var opplært til at far ikke skulle være tilstede som omsorgsperson på lik linje med mor.

For å bryte det mønsteret politikere, "forståsegpåere" og det øvrige miljøet rundt et samlivsbrudd ønsker å påtvinge oss, må vi selv gå i spissen for en endring. Det betyr at politikere må begynne å tenke selv. Såkalte "fagfolk" som meklere og enkelte psykologer sier jo rett ut at far er uønsket. Da må miljøet som er rundt TS og denne pappan fortelle dem at de tar feil mht vurderingen av samvær og de prioriteringer de ønsker å gjøre.

Akkurat denne jobben med å fortelle at far er ønsket som en likeverdig omsorgsperson av de fleste barn, er en av hovedårsakene til at jeg deltar i dette forumet. Og jeg er kjempeglad for at det er så mange mødre som reagerer kraftig når far ikke stiller opp som en likeverdig omsorgsperson når barnet faktisk yttrer ønske om mer tid med pappan sin.

Fortsett med det.

[Gjest Anonymkreps]

Vi har ei lita jente på besøk her annenhver helg nå, og synes det er helt greit.

Kommer ens egne barn på "besøk" i samværshelger? Er det ikke en selvfølge at ens egne barn skal kjenne seg hjemme om det nå er hos far eller mor? Når man bruker ordet "på besøk" i stedetfor hjem til pappa, hjem til mamma, gjør det noe med forholdet mellom barnet og foreldrene. Det vil ikke få samme tilhørighetsfølelse hos begge. Jeg mener man skal tenke mer over hvilke ord man velger å bruke ovenfor barn. Jo, for mange vil det høres ut som en bagatell, men det gjør faktisk noe med et menneske. Det handler også om trygghet.

[Far til 2]

Kommer ens egne barn på "besøk" i samværshelger? Er det ikke en selvfølge at ens egne barn skal kjenne seg hjemme om det nå er hos far eller mor? Når man bruker ordet "på besøk" i stedetfor hjem til pappa, hjem til mamma, gjør det noe med forholdet mellom barnet og foreldrene. Det vil ikke få samme tilhørighetsfølelse hos begge. Jeg mener man skal tenke mer over hvilke ord man velger å bruke ovenfor barn. Jo, for mange vil det høres ut som en bagatell, men det gjør faktisk noe med et menneske. Det handler også om trygghet.

Jeg er helt enig med deg, men jeg tror myndighetene benytter samme beskrivelse (bostedsforelder - besøksforelder). Men at ikke begge er bostedsforeldre skaper utvilsmt en avstand som barnet vil "adoptere" helt til det selv er voksent.

Myndighetene er med sitt språkbruk delaktig i å skape avstand til den forelderen som ikke har daglig omsorg.

[Gjest Anonymkreps]

Jeg er helt enig med deg, men jeg tror myndighetene benytter samme beskrivelse (bostedsforelder - besøksforelder). Men at ikke begge er bostedsforeldre skaper utvilsmt en avstand som barnet vil "adoptere" helt til det selv er voksent.

Myndighetene er med sitt språkbruk delaktig i å skape avstand til den forelderen som ikke har daglig omsorg.

Du fikk sagt det litt bedre enn meg

[Helen]

Tråden er ryddet iht. Kvinneguidens regler.

Helen - mod.

[Gjest Don Giovanni]

Har ikke lest alle innleggene her så det kan godt være jeg gjentar andre. Selv har jeg sånn ca 40 % og stortrives med den ordningen. Men den dagen mammaen kommer og spør om jeg kan ta 50% så sier jeg selvsagt ja. Dagens ordning har vi fordi det passer både jenta, mora og meg best.

Hva i allverden får deg til å tro at faren til dette barnet ikke har like mye ansvar for barnet som mora?? Stakkars barn har noen sagt her......Barnet er ikke av mindre verdi fordi om det kommer fra et tidligere forhold. Og hva mora har tenkt å disponere tiden til skal du egentlig drite i. Barnet har krav på to foreldrer som ønsker det, mest mulig, ikke minst mulig.