50/50 samvær

[Gjest78]

Veldig bra innlegg, Raven Emerald.

Har ingen medfølelse med TS eller andre i en slik situasjon. "Å nei, stakkars meg, jeg må faktisk ta halve ansvaret for et barn jeg har vært med på å lage!" (evt samboer/ektefelle har vært med på å lage.)

[Far til 2]

Jeg er enig med Stjernedryss.

STAKKARS BARN !!!

Å bli avvist av pappan fordi han må jobbe eller av andre årsaker ikke har tid til å ta seg av barnet må være en av de største nederlag et barn noen sinne kan oppleve.

Som flere sier her inne kan en ikke pålegge 50/50.

Situasjonen som oppstpår i dette tilfellet viser at det er tilfeller hvor dette ikke er fornuftig.

PAPPAN ER JO IKKE EGNET TIL Å IVARETA SITT EGET BARN NÅR HAN HAR EN SLIK HOLDNING !!!

At slike menn skal bli fedre er rett og slett TRAGISK for de barna som opplever det !!! Jeg håper virkelig at faren vurderer sine egne egenskaper som far før han EVENTUELT vurderer å bli far igjen.

Jeg er bare sjokkert.

[Gjest Gjest]

Jeg er stemor, og da barnet til min mann ønsket å flytte hit; ønsket jeg det hjertelig velkommen. Hadde min mann sagt at nei takk dette orker jeg ikke - ville ikke jeg respektert ham som min mann. Hadde jeg sagt nei takk til hans barn, ville han fått store problemer med å godta meg. Jeg visste at barnet hans eksisterte. Og da er jo det alltids en mulighet for at vi blir mer involvert. Har null sympati med TS.

[Gjest Gjest]

Trekker vi ikke litt raske konklusjoner her? Jeg synes også det er trist når foreldre ikke vil ha barna sine mest mulig, men det kan jo tenkes at det er praktiske ting som ligger bak her.

Husk at ordningen hittil har vært annenhver helg. Da har far og stemor innordnet seg etter det, og kanskje fått en arbeidssituasjon utenom som ikke passer med det å ha et barn (helt greit, for de hadde jo ikke barnet i ukedagene likevel).

Det finnes mange jobber som gjør det praktisk umulig å ha et lite barn. Noen jobber ekstremt mye, noen reiser mye, noen kan tilkalles på kort varsel og rekker ikke å skaffe barnevakt. Sånne jobber velger man bort om man er småbarnsforeldre på hel- eller halvtid. Når dette kommer brått på så er det kanskje ikke så enkelt å omrokkere på hele livet sitt på et blunk. Kanskje har man lagt seg opp en livsstil som krever at man beholder den jobben man har. Kanskje må far selge huset (med tap i disse nedgangstider) for å ha råd til å ha barnet mer.

Jeg sier ikke at dette er fakta. Jeg kjenner saken like dårlig som alle andre her. Jeg sier bare at det kan tenkes at det ligger noe annet bak enn at far og stemor ikke vil ha barnet. Det synes jeg man må ta rede på før man dømmer dem.

[Gjest Gjest]

DA bør det være ganske gode grunner før TS har min sympati; om biomor dør; blir barnet satt bort til andre eller vil de DA endre sin livssituasjon for å hanskes sin, og barnets, nye hverdag?

[Gjest barnløs]

Jeg er stemor, og da barnet til min mann ønsket å flytte hit; ønsket jeg det hjertelig velkommen. Hadde min mann sagt at nei takk dette orker jeg ikke - ville ikke jeg respektert ham som min mann. Hadde jeg sagt nei takk til hans barn, ville han fått store problemer med å godta meg. Jeg visste at barnet hans eksisterte. Og da er jo det alltids en mulighet for at vi blir mer involvert. Har null sympati med TS.

Jeg signerer denne. Om jeg finner en mann som har barn fra før, kommer det til ha mye å si for mine fremtidsplaner (med denne mannen) hvordan han takler farsrollen fra før. Om denne mannen skulle finne på å si NEI til å se barnet sitt mer, da pakker jeg min sekk og går. En slik far ønsker jeg ikke å gi mine fremtidige barn.

[Gjest Gjest]

DA bør det være ganske gode grunner før TS har min sympati; om biomor dør; blir barnet satt bort til andre eller vil de DA endre sin livssituasjon for å hanskes sin, og barnets, nye hverdag?

Kjære vene... Nå er det da ikke snakk om at barnets mor er død. Det er snakk om at hun vil endre en ordning de allerede har, veldig plutselig.

[Gjest Gjest]

Kjære vene... Nå er det da ikke snakk om at barnets mor er død. Det er snakk om at hun vil endre en ordning de allerede har, veldig plutselig.

Ting som gjelder barn bør en takle i raskt tempo. Jeg spurte; hva om mor døde... Hva om mor i denne situasjonen er i dyp depresjon og ikke klarer ta seg av barnet sitt full tid; men ikke klarer å innrømme det. Hun ser en mulighet å hanke seg inn annenhver uke, men far og stemor blokkerer hennes mulighet til det? Det kan være mange grunner til biomor spør. Som far ville jeg tatt i mot barnet, for barnets skyld; ikke latt det føle seg uvelkomment uansett hva jeg som far/stemor måtte føle om eksen.........

[Gjest78]

Hvis det eneste problemet er at det skjer "plutselig" er det jo en annen sak. Jeg kan jo forstå at man kanskje har litt problemer med å tilrettelegge jobb etc. i løpet av f.eks en måned, når det ikke er helt krise. Men man skulle jo tro at det gikk an å spørre mor om man kan vente med å endre samværsordningen 3 måneder f.eks.

Uansett virket det ikke som om det var det som var problemstillingen, snarere at far/stemor ikke hadde lyst til å ha barnet halve tiden.

[Gjest Gjest]

Hvis det eneste problemet er at det skjer "plutselig" er det jo en annen sak. Jeg kan jo forstå at man kanskje har litt problemer med å tilrettelegge jobb etc. i løpet av f.eks en måned, når det ikke er helt krise. Men man skulle jo tro at det gikk an å spørre mor om man kan vente med å endre samværsordningen 3 måneder f.eks.

Uansett virket det ikke som om det var det som var problemstillingen, snarere at far/stemor ikke hadde lyst til å ha barnet halve tiden.

Jeg fikk inntrykk av at de ikke hadde tid pga jobb. Og det er sjeldent så enkelt som at man kan endre hele jobbsituasjonen sin på tre måneder. Man må kanskje søke en helt annen jobb for å få ting til å fungere, og det er en ganske tidkrevende prosess.

[Gjest Gjest]

Jeg fikk inntrykk av at de ikke hadde tid pga jobb. Og det er sjeldent så enkelt som at man kan endre hele jobbsituasjonen sin på tre måneder. Man må kanskje søke en helt annen jobb for å få ting til å fungere, og det er en ganske tidkrevende prosess.

Må man så må man. Er en far, så må man etter min mening. At stemor ikke har samme umiddelbare trang til å stille opp for barnet er på en måte naturlig, (men dog ikke forståelig) - men far bør stille opp. For barnets skyld! Det er ikke alltid en har god til på alle avgjørelser.

[Gjest Gjest_mitta_*]

Kjære vene å dette tok av med både spekulasjoner, og sterke reaksjoner. Jeg kan ikke forsvare TS sin vilje i denne saken, men jeg kan svært fint forklare hvorfor jeg og min mann ikke kan ha barnet annenhver uke, hele uken gjennom. For det første kjøpte vi hus for 1 år siden, den månedlige betalingen på dette har skutt fullstendig i været, vi må begge jobbe så mye som mulig for å få betalt dette og andre regninger, i tillegg er jeg belastet med gjeld fra før av som jeg må betale på. Hverken jeg eller min kjære har 9-4 jobber, tvert om er det mye vi må avlyse for hverandre fordi vi må jobbe og ikke alltid har tid til hverandre. Noen kvelder kommer vi hjem så sent som 19-20, andre dager kan vi begge slutte tidlig alt ettersom. Vi bor på ett svært lite sted alle sammen, mor som har daglig omsorg for barnet bor bare 10 minutter unna, når jeg skrev at vi hadde barnet annen hver helg + en dag i uka, gjelder det som OVERNATTINGER. Barnet får ofte komme til oss på dagtid, og reiser hjem ett par timer etterpå, og ikke overnatter.

Da mor bestemte at vi skulle ba barnet 50/50 så sa hun rett ut at hun ville satse mer tid i hobbyene sine, hun har 2 hester og 6 hunder, hun jobber ikke. Vi slo oss selvsagt vrang på dette med tanke på hvor mye vi må jobbe for å betale oss ned, og ha penger til overs. Da barnets mor ikke jobber, så bruker vi også en del penger på barnets aktiviteter og hobbyer, skulle vi måtte ha barnet hele uken annenhver uke sier det seg selv at en av oss hadde måtte slutte i jobb, dermed ikke hatt nok penger og før eller senere også måtte selge huset. Så der har dere forklaringen.

Til alle dere som påstår det er hjerteløst av oss, alternativet er å sitte i gjeld til oppover ørene, aldri ha tid til overs til VÅRT forhold, og ikke ha penger til å forsørge oss selv og barnet for. Kanskje dere skal prøve å få mer opplysninger ut av ting før dere begynner å slenge med meningene deres og ser ned på oss.

[Gjest Gjest]

Må man så må man. Er en far, så må man etter min mening. At stemor ikke har samme umiddelbare trang til å stille opp for barnet er på en måte naturlig, (men dog ikke forståelig) - men far bør stille opp. For barnets skyld! Det er ikke alltid en har god til på alle avgjørelser.

Ganske naivt sagt. Lær litt om livets realiteter, vil du?

[:-) anna]

Jeg er stemor, og da barnet til min mann ønsket å flytte hit; ønsket jeg det hjertelig velkommen. Hadde min mann sagt at nei takk dette orker jeg ikke - ville ikke jeg respektert ham som min mann. Hadde jeg sagt nei takk til hans barn, ville han fått store problemer med å godta meg. Jeg visste at barnet hans eksisterte. Og da er jo det alltids en mulighet for at vi blir mer involvert. Har null sympati med TS.

Jeg har opplevd omtrent akkurat det samme, og jeg vil bare signere denne. Hvordan kan man leve med seg selv om man vet at man "ødelegger en barndom." Barn har så få bein å stå på. Mamma og pappa er selve fundamentet. Om man trekker seg unna/ikke vil ha barnet så rokker man ved det fundamentet. Det går ikke an å bli bare litt pappa, eller litt mamma. Man er det, eller så er man det ikke. Og om man velger å ikke være det så legger man faktisk hele foreldreansvaret over på den som blir igjen. Hva om begge sa at de ikke ville ha mer enn annen hver helg da? Hvem skulle barnet være hos de resterende dagene?!!

Og hva om mor plutselig døde?! Skulle barnevernet ta hånd om barnet da, utenom annenhver helg og sånn?!! For at pappa og stemor ikke skulle bli uleiliget med å legge om livet sitt.

Og jeg er stemor selv, og vet hva jeg snakker om. Jeg har vært i akkurat den samme situasjonen som trådstarter beskriver, men jeg valgte fullstendig motsatt. Vi sa, som de fleste andre ville sagt, SELVFØLGELIG skal barnet få være her så mye h*n vil. Dette er også hjemme! Noe annet ville være helt hjerterått.

Jeg legger for øvrig merke til at du beskriver en mamma som driver med bort i mot psykisk terror. Og det synes du det er er et bra oppvekstmiljø for et barn du faktisk har ansvar for?!! Du og pappan vil helst at barnet skal være der mest mulig?!! Dette henger ikke på greip! Bli voksne og ta det ansvaret dere har blitt tildelt. Mannen din bør begynne å være pappa, og du bør begynne å innse hva det innebærer at han er det. "Det passer ikke" er noe man kan si om man blir bedt om å være barnevakt. Man sier ikke det til sitt eget barn/stebarn.

[flickan]

Kjære vene å dette tok av med både spekulasjoner, og sterke reaksjoner. Jeg kan ikke forsvare TS sin vilje i denne saken, men jeg kan svært fint forklare hvorfor jeg og min mann ikke kan ha barnet annenhver uke, hele uken gjennom. For det første kjøpte vi hus for 1 år siden, den månedlige betalingen på dette har skutt fullstendig i været, vi må begge jobbe så mye som mulig for å få betalt dette og andre regninger, i tillegg er jeg belastet med gjeld fra før av som jeg må betale på. Hverken jeg eller min kjære har 9-4 jobber, tvert om er det mye vi må avlyse for hverandre fordi vi må jobbe og ikke alltid har tid til hverandre. Noen kvelder kommer vi hjem så sent som 19-20, andre dager kan vi begge slutte tidlig alt ettersom. Vi bor på ett svært lite sted alle sammen, mor som har daglig omsorg for barnet bor bare 10 minutter unna, når jeg skrev at vi hadde barnet annen hver helg + en dag i uka, gjelder det som OVERNATTINGER. Barnet får ofte komme til oss på dagtid, og reiser hjem ett par timer etterpå, og ikke overnatter.

Da mor bestemte at vi skulle ba barnet 50/50 så sa hun rett ut at hun ville satse mer tid i hobbyene sine, hun har 2 hester og 6 hunder, hun jobber ikke. Vi slo oss selvsagt vrang på dette med tanke på hvor mye vi må jobbe for å betale oss ned, og ha penger til overs. Da barnets mor ikke jobber, så bruker vi også en del penger på barnets aktiviteter og hobbyer, skulle vi måtte ha barnet hele uken annenhver uke sier det seg selv at en av oss hadde måtte slutte i jobb, dermed ikke hatt nok penger og før eller senere også måtte selge huset. Så der har dere forklaringen.

Til alle dere som påstår det er hjerteløst av oss, alternativet er å sitte i gjeld til oppover ørene, aldri ha tid til overs til VÅRT forhold, og ikke ha penger til å forsørge oss selv og barnet for. Kanskje dere skal prøve å få mer opplysninger ut av ting før dere begynner å slenge med meningene deres og ser ned på oss.

Dere har selv valgt å sette dere i denne situasjonen. Dere skjønte vel at renta ville gå opp da dere tok opp lån? Jeg vil anta at banken har tatt høyde for at dere ville klare en renteøkning og at dere har regnet på dette. Jeg synes fremdeles svaret er for tynt. Barn er ikke noe man kan velge bort. Her må dere gjøre noen beinharde prioriteringer. Hva mor gjør er uvesentlig, hun klarer tydeligvis å leve på de pengene hun har tilgjengelig, så om hun jobber eller driver med hobby spiller ingen rolle. Det er ganske frekt å versette deres tid over hennes. Dere har selv valgt en livsstil som krever mye penger. På tide å velge en livsstil som har tid for barnet som din mann faktisk er far til? For denne prioriteringen er ikke holdbar i lengden. Da må det være lov å kritisere.

Om dette er en forbigående fase som vil ha en varighet på noen mnd, max ett år, har jeg imidlertid større forståelse, og det bør være mulig å diskutere seg frem til en midlertidig ordning med mor.

[nessi]

Jeg hadde fint lagt om arbeidstid og forlenget nedbetalingstid for vårt huslån, hvis stedattra mi kunne bo mer hos oss.

Skjønner på en måte argumentene dine, men mannen din har nå en gang valgt å få et barn, og det velger man ikke bort. Hva hvis dere får eget barn?? Skal det være mest mulig hos barnevakter, for at dere skal kunne jobbe så mye som mulig og ha mest mulig tid til hverandre? Kan dere ikke da jobbe lenge annen hver dag den uken barnet er hos dere?

[Villa2000]

Jeg jobber selv som en villmann for å holde hodet over vannet, men hadde ikke vært i tvil. Jeg har alltid sagt til min sønn at så lenge han vil komme til meg så er døra på vid gap! Alt annet kommer i annen rekke. Selfølgelig så ville det ikke vært morsomt å måtte solgt leiligheten, men ting pleier som regel å ordne seg når man bare får tenkt seg litt om.

Jeg ville nok involvert min sønn litt i finansene slik at han hadde innsett at han muligens måtte holde ut med selskapet til farmoren eller lignende mens jeg var på jobb en og annen gang, men det tror jeg ikke ville vært noe problem

Er jo ikke rart at jeg sitter og sliter med å få fagfolk til å forstå at jeg vil se min sønn maks når dem for slike innspill i løpet av dagen.

[Gjest Gjest]

Til alle dere som påstår det er hjerteløst av oss, alternativet er å sitte i gjeld til oppover ørene, aldri ha tid til overs til VÅRT forhold, og ikke ha penger til å forsørge oss selv og barnet for. Kanskje dere skal prøve å få mer opplysninger ut av ting før dere begynner å slenge med meningene deres og ser ned på oss.

Det er, om ikke hjerteløst, så i hvaert fall lite empatisk. Alle som har skaffet seg gjeld, har selv ansvar for at de kan betjene den. Barn kan man ikke velge bort når man først har fått dem - eller har fått seg en partner som har dem. partneren

[Gjest Gjest]

Det er, om ikke hjerteløst, så i hvaert fall lite empatisk. Alle som har skaffet seg gjeld, har selv ansvar for at de kan betjene den. Barn kan man ikke velge bort når man først har fått dem - eller har fått seg en partner som har dem. partneren

Man skaffer seg gjeld man takler ut fra den livssituasjonen man er i og som man tror man vil være i i overskuelig framtid. At noen da brått ønsker å endre denne livssituasjonen kan komme som et sjokk, og man trenger tid på å områ seg. Startinnlegget her handler ikke om en far som har valgt bort sitt barn, men en som ikke hadde planlagt å øke samværet med det første. Det er to forskjellige ting.

Det blir litt krisemaksimering fra enkelte parter her.

[Karry]

Jeg kjenner at jeg bare blir så veldig veldig lei meg av å lese både innlegg og svar. Jeg ser bare for meg mine to herlige barn. Min skjønne 8-årige gutt som trives bra på skolen, har mange venner har en herlig latter og veldig glad i oss foreldre. På datteren min på 4 som er en blanding av Pippi og prinsesse, som elsker å gå tur i skogen og hopper herlig bortover stiene.

Som kanskje skal oppleve et delt hjem hvor en av foreldrene og evt ny kjæreste helst vil slippe å være sammen dem mer enn de må fordi de ikke har tid og barna egentlig er litt i veien.

Jeg blir rett og slett stum, så lei meg blir jeg.