50/50 samvær

[Gjest Gjest]

Det er, om ikke hjerteløst, så i hvaert fall lite empatisk. Alle som har skaffet seg gjeld, har selv ansvar for at de kan betjene den. Barn kan man ikke velge bort når man først har fått dem - eller har fått seg en partner som har dem. partneren

Hva mener du at far skulle gjort? Takket nei til en godt betalt jobb for å sitte hjemme og vente på at mor KANSKJE en dag ville ønske at han hadde mer samvær med sønnen?

[Karry]

Man skaffer seg gjeld man takler ut fra den livssituasjonen man er i og som man tror man vil være i i overskuelig framtid. At noen da brått ønsker å endre denne livssituasjonen kan komme som et sjokk, og man trenger tid på å områ seg. Startinnlegget her handler ikke om en far som har valgt bort sitt barn, men en som ikke hadde planlagt å øke samværet med det første. Det er to forskjellige ting.

Det blir litt krisemaksimering fra enkelte parter her.

Jeg synes likevel det er helt utrolig ego, og i mine øyne helt utrolig. "Det passer meg ikke å se barnet mitt mer". Fy ****

[Gjest Gjest]

Hva mener du at far skulle gjort? Takket nei til en godt betalt jobb for å sitte hjemme og vente på at mor KANSKJE en dag ville ønske at han hadde mer samvær med sønnen?

Jeg mener at far, som de fleste av oss gjør, skulle valgt å ta opp et akkurat passe stort boliglån, slik at han og partneren ikke ville være avhengig av å jobbe 120 % hver for å betjene det. Så enkelt er det faktisk.

[Gjest Gjestinna]

Fy fader så mye refs TS og den andre som skrev om sin situasjon her fordi de ikke vil/kan ha ungen hele uka lang.

skulle liksom ikke dette parret med FASTSATT deltidsordning få ta seg jobb og hjem da? Skal de liksom sitte i en leilighet på 5 kvadrat fordi det er billigst, da får de se barnet HELE tiden? Kanskje de ville ha hus da, for at barnet skulle få sitt eget rom der, plass å boltre seg på, eller generellt ha ett varig og sikkert hjem på samme sted. Kanskje de belånte seg for å få hus, så de kunne få SINE EGNE BARN de også?

Det er ikke en gang så mange barn som er så heldige at foreldrene deres BOR på samme sted. Skal disse folka her da måtte selge hus og hjem, flytte inn i mindre leilighet om de finner det på det stedet de bor på, for at ungen skal være der annahver uke? Og hva med nevnte hobbyer og aktiviteter de betaler på, der mor kommer til kort fordi hun ikke har jobb?

Skal det bli slutt på morroa for barnet også da, ikke flere nye klær, ingen gaver, ingen turer og ikke noe leker pga pappa og stemor måtte drite i jobb for å underholde barnet fordi mamma heller vil leke med ponnyer og bissevovver. Joda, for all del, hvorfor ikke råde hele norges befolkning med delt ansvar til det samme: Drit i din sikkerhet, Drit i lån, drit i å kjøpe hus, drit i å jobbe for å betale for ungens klær, drit i å leve ett fint liv sammen med en ordning som funker for alle, fordi mor satte seg på bakbena. Nå får jeg bare beklage og regner med at 99% av de perfekte mammaene på dette forumet føler seg truffet, men å sette BARNET FØRST, betyr ikke alltid å HA DET DER 24/7!

[Gjest Gjest]

...

Det er ikke en gang så mange barn som er så heldige at foreldrene deres BOR på samme sted. Skal disse folka her da måtte selge hus og hjem, flytte inn i mindre leilighet om de finner det på det stedet de bor på, for at ungen skal være der annahver uke? Og hva med nevnte hobbyer og aktiviteter de betaler på, der mor kommer til kort fordi hun ikke har jobb?

Skal det bli slutt på morroa for barnet også da, ikke flere nye klær, ingen gaver, ingen turer og ikke noe leker pga pappa og stemor måtte drite i jobb for å underholde barnet fordi mamma heller vil leke med ponnyer og bissevovver. Joda, for all del, hvorfor ikke råde hele norges befolkning med delt ansvar til det samme: Drit i din sikkerhet, Drit i lån, drit i å kjøpe hus, drit i å jobbe for å betale for ungens klær, drit i å leve ett fint liv sammen med en ordning som funker for alle, fordi mor satte seg på bakbena. Nå får jeg bare beklage og regner med at 99% av de perfekte mammaene på dette forumet føler seg truffet, men å sette BARNET FØRST, betyr ikke alltid å HA DET DER 24/7!

Det var da voldsomt ... Å ha en ansvarlig økonomi, som tar høyde for forandret livssituasjon, renteøkning, vanskeligere arbeidsmarked osv. er da også et foreldreansvar. Og hvis man - nota bene to personer - må jobbe så mye at man ikke kan ha barnet sitt hos seg halvparten av tiden, da har man tatt noen skikkelig dårlige økonomiske avgjørelser.

[flickan]

Det var da voldsomt ... Å ha en ansvarlig økonomi, som tar høyde for forandret livssituasjon, renteøkning, vanskeligere arbeidsmarked osv. er da også et foreldreansvar. Og hvis man - nota bene to personer - må jobbe så mye at man ikke kan ha barnet sitt hos seg halvparten av tiden, da har man tatt noen skikkelig dårlige økonomiske avgjørelser.

*signerer*

[Gjest Gjestinna]

Det var da voldsomt ... Å ha en ansvarlig økonomi, som tar høyde for forandret livssituasjon, renteøkning, vanskeligere arbeidsmarked osv. er da også et foreldreansvar. Og hvis man - nota bene to personer - må jobbe så mye at man ikke kan ha barnet sitt hos seg halvparten av tiden, da har man tatt noen skikkelig dårlige økonomiske avgjørelser.

Da får alle som IKKE har tenkt 25 år frem i tid la være å få unger da, så blir det greiest slik.

Etter alle mulige tråder jeg har lest om dette temaet, fy ****. Jeg skal aldri finne meg mann med unge, for da mister jeg jo retten til å åpne kjeften, og må vie mitt liv til gnål og faenskap da.

[Gjest Gjest]

Da får alle som IKKE har tenkt 25 år frem i tid la være å få unger da, så blir det greiest slik.

I dette tilfellet er det jo ikke snakk om å få barn, men om å innrette seg sånn at man kan klare å følge opp et barn som faktisk allerede eksisterer.

Etter alle mulige tråder jeg har lest om dette temaet, fy ****. Jeg skal aldri finne meg mann med unge, for da mister jeg jo retten til å åpne kjeften, og må vie mitt liv til gnål og faenskap da.

Du verden. De fleste bonusforeldre jeg kjenner, åpner munnen rett som det er, og de virker ikke spesielt opptatt av gnål og negativitet. Men de er da også genuint opptatt av både barnets, partnerens og forholdets ve og vel. Det hjelper nok.

[Karry]

Det var da voldsomt ... Å ha en ansvarlig økonomi, som tar høyde for forandret livssituasjon, renteøkning, vanskeligere arbeidsmarked osv. er da også et foreldreansvar. Og hvis man - nota bene to personer - må jobbe så mye at man ikke kan ha barnet sitt hos seg halvparten av tiden, da har man tatt noen skikkelig dårlige økonomiske avgjørelser.

Helt enig!

[Karry]

Jeg mener at far, som de fleste av oss gjør, skulle valgt å ta opp et akkurat passe stort boliglån, slik at han og partneren ikke ville være avhengig av å jobbe 120 % hver for å betjene det. Så enkelt er det faktisk.

Helt enig!

[gullet76]

For 2 mnd siden ville moren til barnet pålegge oss 50/50 samvær, mot vår vilje pga vi ikke har tid med hver sin fulltidsstilling. Saken endte opp hos barnevern, og til slutt det o så berømte familivernkontoret. Der fikk vi beskjed om at det kan IKKE pålegges oss å ha 50/50 om vi absolutt IKKE ville. Så da har vi det slik vi alltid har hatt det, selv om moren til barnet nå er temmelig forbannet på oss pga dette, hun ønsker seg mer tid til hundeoppdrettet sitt.......

Jeg bare måper rett og slett. Går det virkelig an

Har ikke tid til å ha barnet 50% fordi dere begge har fulltidsjobb??? Vet ikke om du er dum eller tror faktisk at par med barn faktisk ikke jobber fulltid.

Wow for en superwoman jeg må være som jobber 100% og er alene med tre barn fra 3-6 år (faren har samvær 96 timer i mnd). Og jeg eier eget hus, og bil, og har studielån på nærmere 200 tusen. Barna får mat, klær og omsorg. Og jeg har enda tid til trening (barnepass på treningssenterene faktisk). Wow, skulle nesten hatt medalje jeg altså (og for de som ikke skjønte det: ironi).

Stakkars stakkars barn som er så uønsket. Håper virkelig ikke dere viser dette ovenfor barnet. Og at moren ønsker mer tid til hundeoppdrett... Hvis det mot formodning er grunnen til at hun ønsker økt samvær, så burde barnet være hos noen som faktisk ønsker å være med det og gi det den kjærligheten og tryggheten det trenger.

Endret 14. oktober 2008 av gullet76

[Raven Emerald]

Tenker på alle de foreldrene som skulle ønske de fikk det samme tilbudet, jeg. Mulig de kunne fått et større hus, og finere bil om de også tok det som en selvfølge at de ikke skulle ha barnet/barna mer enn de har nå. Men mange av disse tenker nok at om muligheten skulle dukke opp, skal ikke de være i en sånn situasjon at de må si nei, for å opprettholde den materielle standarden de har lagt seg opp til.

Man kan ikke tenke at en samværsordning ikke kommer til å endre seg. Så lenge man ikke kan si hva fremtiden bringer, er det rimelig tankeløst å ikke ta høyde for at ting kan skje. Blant annet må man ta høyde for at man kan risikere å måtte ha barnet på fulltid, over natten. Antar nemlig det er det vanlige om den andre forelderen dør. Eller om den andre forelderen av en eller annen grunn må bli "helge-forelderen". Livssituasjoner er i stadig endring. Noen over lang tid, noen "over natta". Dette er i utgangspunktet en av dem man kan sette seg ned, og finne en løsning på, uten at det trenger å påvirke arbeidssituasjonen til far og stemor. Det som irriterer meg, er det som ser ut til å være mangel på vilje, fordi mor ikke har en "gyldig" grunn.

Hun har hatt hovedomsorgen for barnet frem til nå. Noe i veien med at hun mener far burde kunne bidra litt mer, uten at det betyr at hun ikke elsker barnet sitt høyt nok? Jeg sier ikke at far ikke elsker barnet sitt, langt derifra. Men jeg reagerer på at han likevel synes å velge et nytt liv der barnet ikke kan ha mer enn en bi-rolle. For det er vel det inntrykket jeg, og ser ut til at det er flere med meg, har fått her.

[Mo9qa]

Da får alle som IKKE har tenkt 25 år frem i tid la være å få unger da, så blir det greiest slik.

Selv om dette var utilsiktet fra din side, så er det faktisk det mest fornuftige du har kommet med; når man får barn, bør man faktisk planlegge laaangt fram i tid! Man har tross alt et ansvar for barnet i minst 18 år fremover...

[TiaMaria86]

Mamma'n til bestevenninnen min, oppdro venninnen min og broren hennes helt alene pga faren stakk da jenta var ett par år gammel og moren gikk gravid med broren hennes på den tiden. Alle de årene hun var alene, så jobbet hun 100%, utdannet seg på si, og betjente huslån, bil lån og alt sammen alene. Venninnen min fikk være med på alle aktivitetene jeg var med på, selv om jeg mange ganger opp gjennom tenårene spanderte på henne her og der, vi shoppet sammen. Vi kjøpte oss til og med hest sammen der moren hennes med familie stilte opp med 10 000 kr og jeg stilte opp med 15 000 kr, konf og sparepengene våre. Aldri har venninnen min manglet penger, mat, klær, eller noe annet. Moren jobbet hardt for å gi barna sine ett godt liv, men hun rakk også oppfølging på skole, lese nattahistorier, kjøre oss til og fra kino, være med på alt annet der en forelder skulle være tilstede..

Så kommer det noen hit, og sier de ikke klarer å ta seg av det ene barnet sitt EN uke om gangen, annen hver uke, pga de er i 100% jobb...? Pga de sliter økonomisk..?

Beklager, men jeg blir mye skuffet og trist av å lese dette, da jeg først i tråden la inn innlegget mitt om hvordan dette fungerte, dro jeg bare inn det jeg kjente til som fakta, før alle de sterke meningene kom på banen her, men nå kan jeg ikke holde kjeften igjen, eller tårene tilbake, behandle sitt eget barn på den måten!! Som stemor har JEG en viktig rolle i mine stebarns liv, jeg har lært å kjenne dem, jeg savner dem forferdelig når jeg ikke har dem i ukene, og planlegger koslige inne aktiviteter og små opplevelser hele uka gjennom, alt jeg kan tenke på er om de har det bra, om de savner oss og hele den pakka der.. Har jo bodd her med denne ordninga en stund, men fortsatt griner jeg litt da de drar, selv om jeg ser dem om ei uke!

Og her kommer det altså noen, som ikke vil ha barna sine der.. som dytter dem vekk, og sier "vi har ikke tid, vi må jobbe" eller at de rett og slett ikke gidder... jeg blir så lei meg, og jeg blir kvalm av tanken, dessverre

[TiaMaria86]

Glemte foresten å spør om en ting, hva i alle dager driver fedrene til disse barna med??? En ting er at stemødrene er i mot dette, greit nok, ikke alle kan elske/ akseptere sine stebarn i den forstand, men hva driver fedrene med? Lar de seg virkelig overkjøre av ei NY dame som ikke vil se hans barn så ofte som barnet vil være til stede?....

Kan ikke forestille meg dette, hadde min samboer foresten foreslått "La oss bare ha barna annenhver helg eller sjeldnere.." Jeg hadde stukket på flekken for å være ærlig.

[Heritære]

Tenker på alle de foreldrene som skulle ønske de fikk det samme tilbudet, jeg. Mulig de kunne fått et større hus, og finere bil om de også tok det som en selvfølge at de ikke skulle ha barnet/barna mer enn de har nå. Men mange av disse tenker nok at om muligheten skulle dukke opp, skal ikke de være i en sånn situasjon at de må si nei, for å opprettholde den materielle standarden de har lagt seg opp til.

Man kan ikke tenke at en samværsordning ikke kommer til å endre seg. Så lenge man ikke kan si hva fremtiden bringer, er det rimelig tankeløst å ikke ta høyde for at ting kan skje. Blant annet må man ta høyde for at man kan risikere å måtte ha barnet på fulltid, over natten. Antar nemlig det er det vanlige om den andre forelderen dør. Eller om den andre forelderen av en eller annen grunn må bli "helge-forelderen". Livssituasjoner er i stadig endring. Noen over lang tid, noen "over natta". Dette er i utgangspunktet en av dem man kan sette seg ned, og finne en løsning på, uten at det trenger å påvirke arbeidssituasjonen til far og stemor. Det som irriterer meg, er det som ser ut til å være mangel på vilje, fordi mor ikke har en "gyldig" grunn.

Hun har hatt hovedomsorgen for barnet frem til nå. Noe i veien med at hun mener far burde kunne bidra litt mer, uten at det betyr at hun ikke elsker barnet sitt høyt nok? Jeg sier ikke at far ikke elsker barnet sitt, langt derifra. Men jeg reagerer på at han likevel synes å velge et nytt liv der barnet ikke kan ha mer enn en bi-rolle. For det er vel det inntrykket jeg, og ser ut til at det er flere med meg, har fått her.

Signeres! Og utover det så foretrekker jeg og si minst mulig da slike holdninger ts utviser her gjør meg så forbanna at jeg blir kvalm! Barna er våres ansvar frem til de klarer seg selv så derfor skal enhver mor og far sørge for å legge livet sitt til rette for å gi barn den fulle omsorgen de har behov for. Et barn som føler seg avvist kan bringe dette med seg resten av livet og kan i fremtiden få store problemer med å stole på andre.

[aline]

Fy fader så mye refs TS og den andre som skrev om sin situasjon her fordi de ikke vil/kan ha ungen hele uka lang.

ja, når man sier at man ikke vil/ikke har tid til å ha sitt eget barn 50% av tiden, så må man faktisk regne med å få refs!

Når man sutrer om at "da får vi ikke tid til VÅRT forhold... vel, NEI, når man inngår ett forhold som forelder/med en forelder, så ER man aldri første-pri!! Eller, man BURDE ikke være det ihvertfall. Jeg ville ALDRI datet eller vært sammen med en barnefar som satte meg og vårt forhold før barnet sitt!

Og jeg ville aldri turt å engang TENKE på å få barn med en jeg visste ikke ønsket å ta sin del av ansvaret for det dersom det ble brudd.

skulle liksom ikke dette parret med FASTSATT deltidsordning få ta seg jobb og hjem da? Skal de liksom sitte i en leilighet på 5 kvadrat fordi det er billigst, da får de se barnet HELE tiden? Kanskje de ville ha hus da, for at barnet skulle få sitt eget rom der, plass å boltre seg på, eller generellt ha ett varig og sikkert hjem på samme sted. Kanskje de belånte seg for å få hus, så de kunne få SINE EGNE BARN de også?

To personer med full jobb, har nok LITT flere muligheter en å sitte på en 5 kvadrat leilighet gitt, men at en mann med barn bør tilrettelegge livet sitt slik at han har plass til å ta fullt ansvar om eller når det skulle bli nødvenig, JA!!

Hva om barnemoren ble syk? Hva om barnets mor, som hittil har tatt hovedansvaret for DERES barn, plutselig ikke var i stand til å ta vare på barnet lenger?

Slik ts og flere andre her skisserer, så har jo ikke barnefar og ny partner rom for barnet, så da hadde det blitt plassert bort til fremmede da eller?

Nei, dersom man faktisk tar ansvar for det viktigste man har her i livet (les: barn), så tilrettelegger man da slik at uforutsette ting kan håndteres og at barnet til enhver tid er trygt og har en forelder eller helst flere å være hos!

Og hva er det som gjør barnefars tid til mer viktig en morens?

Hvorfor er det ok for faren å ikke ha tid til barnet, mens når moren ønsker en lik fordeling, så er hun egoistisk og krever for mye?

Kan du forklare HVA det er som gjør fars liv uten barn mer viktig en mors ønske om LITT av det samme?

Det er ikke en gang så mange barn som er så heldige at foreldrene deres BOR på samme sted. Skal disse folka her da måtte selge hus og hjem, flytte inn i mindre leilighet om de finner det på det stedet de bor på, for at ungen skal være der annahver uke? Og hva med nevnte hobbyer og aktiviteter de betaler på, der mor kommer til kort fordi hun ikke har jobb?

Vel, ja! Dersom de har tatt så høyt lån at de ikke har økonomisk mulighet til å ta ansvar for ett barn som kom til verden FØR de tok opp den høye gjelden, så er faktisk det å selge og skaffe seg noe de HAR råd til, noe de bør vurdere sterkt.

Dersom samvær endres, vil vel også betalingene foreldrene i mellom endres.

Skal det bli slutt på morroa for barnet også da, ikke flere nye klær, ingen gaver, ingen turer og ikke noe leker pga pappa og stemor måtte drite i jobb for å underholde barnet fordi mamma heller vil leke med ponnyer og bissevovver. Joda, for all del, hvorfor ikke råde hele norges befolkning med delt ansvar til det samme: Drit i din sikkerhet, Drit i lån, drit i å kjøpe hus, drit i å jobbe for å betale for ungens klær, drit i å leve ett fint liv sammen med en ordning som funker for alle, fordi mor satte seg på bakbena. Nå får jeg bare beklage og regner med at 99% av de perfekte mammaene på dette forumet føler seg truffet, men å sette BARNET FØRST, betyr ikke alltid å HA DET DER 24/7!

Jeg har en aldri så liten anelse om at ett barn synes samvær med sine foreldre er BITTELITT viktigere en nye klær, gaver og turer for å være ærlig!

man KJØPER ikke barn, man bruker tid med det og gjør det tryggt ved å vise at man er der for det. Du blir IKKE en god forelder ved å ikke ha tid til barnet ditt, men kjøpe seg samvittighet med å kjøpe ting til det.

Og at moren ønsker mer tid til sine interesser, som kanskje kan være med på å gjøre at hun etterhvert kan få seg jobb for alt du og jeg vet!! helse kan være mer en penger og fancy jobb. Regner med at det er en grunn til at mor ikke jobber, og da er det å bli frisk, best for barnet.

[Heritære]

ja, når man sier at man ikke vil/ikke har tid til å ha sitt eget barn 50% av tiden, så må man faktisk regne med å få refs!

Når man sutrer om at "da får vi ikke tid til VÅRT forhold... vel, NEI, når man inngår ett forhold som forelder/med en forelder, så ER man aldri første-pri!! Eller, man BURDE ikke være det ihvertfall. Jeg ville ALDRI datet eller vært sammen med en barnefar som satte meg og vårt forhold før barnet sitt!

Og jeg ville aldri turt å engang TENKE på å få barn med en jeg visste ikke ønsket å ta sin del av ansvaret for det dersom det ble brudd.

To personer med full jobb, har nok LITT flere muligheter en å sitte på en 5 kvadrat leilighet gitt, men at en mann med barn bør tilrettelegge livet sitt slik at han har plass til å ta fullt ansvar om eller når det skulle bli nødvenig, JA!!

Hva om barnemoren ble syk? Hva om barnets mor, som hittil har tatt hovedansvaret for DERES barn, plutselig ikke var i stand til å ta vare på barnet lenger?

Slik ts og flere andre her skisserer, så har jo ikke barnefar og ny partner rom for barnet, så da hadde det blitt plassert bort til fremmede da eller?

Nei, dersom man faktisk tar ansvar for det viktigste man har her i livet (les: barn), så tilrettelegger man da slik at uforutsette ting kan håndteres og at barnet til enhver tid er trygt og har en forelder eller helst flere å være hos!

Og hva er det som gjør barnefars tid til mer viktig en morens?

Hvorfor er det ok for faren å ikke ha tid til barnet, mens når moren ønsker en lik fordeling, så er hun egoistisk og krever for mye?

Kan du forklare HVA det er som gjør fars liv uten barn mer viktig en mors ønske om LITT av det samme?

Vel, ja! Dersom de har tatt så høyt lån at de ikke har økonomisk mulighet til å ta ansvar for ett barn som kom til verden FØR de tok opp den høye gjelden, så er faktisk det å selge og skaffe seg noe de HAR råd til, noe de bør vurdere sterkt.

Dersom samvær endres, vil vel også betalingene foreldrene i mellom endres.

Jeg har en aldri så liten anelse om at ett barn synes samvær med sine foreldre er BITTELITT viktigere en nye klær, gaver og turer for å være ærlig!

man KJØPER ikke barn, man bruker tid med det og gjør det tryggt ved å vise at man er der for det. Du blir IKKE en god forelder ved å ikke ha tid til barnet ditt, men kjøpe seg samvittighet med å kjøpe ting til det.

Og at moren ønsker mer tid til sine interesser, som kanskje kan være med på å gjøre at hun etterhvert kan få seg jobb for alt du og jeg vet!! helse kan være mer en penger og fancy jobb. Regner med at det er en grunn til at mor ikke jobber, og da er det å bli frisk, best for barnet.

[Ironwoman]

Har selv vært i den situasjon hvor stebarn ville flytte til oss; og selvsagt passet det! En kan fint jobbe 100 % annenhver uke og 120% annenhver uke OG ha barn. Har en vilje, går det meste.

[Gjest Gjest_Viren_*]

Jeg gir ikke mye for hverken far eller stemor i dette tilfelle. At voksne mennesker i fullt alvor mener stort hus er viktigere enn å få tid sammen med noen som burde være det viktigste i livet, har jeg ingen forståelse for. Jeg synes så utrolig synd på barnet "nei beklager, vi vil ikke ha det for vi er opptatt med andre ting". Dere burde kanskje ta en avgjørelse om aldri å få barn sammen, da dere helt tydelig mangler en god del som skal til.